Blir samfunnet mer barne-fiendtlig?

[*Annie*]

Ikke skal vi ta de med på restaurant, ikke skal de få være med i butikken, ikke skal de få være med når vi kjører kollektivt (i allefall ikke på fly og iallefall ikke i rushen!!!) - for ikke å snakke om alle barnevognmødre som sperrer veien for andre myke trafikanter på fortauene....

Hvor skal dette ende? Skal vi ikke kunne ta med ungene noen steder i tilfelle de kanskje er til sjenanse for andre voksne mennesker? Hvorfor er det blitt sånn? Er dette typisk norsk? (tenker feks på Spania hvor man har med ungene ut for å spise sent på kvelden...)

puh... måtte bare få en liten utblåsning kjenner jeg... føler meg litt bedre nå.. :gjeiper:

[Nigo-san]

Jammen ærlig talt, du har valgt å få barn i din egen leilighet, og der bør du forbli til barnet er minst 15 år

Deretter kan alle syte over hvor egoistiske alle er...

[Gjest Gjest]

Føler definitivt ikke at samfunnet har blitt barnefiendtlig, tvert imot. Men det at en del kommer med utblåsninger i den retning er vel mer en reaksjon mot alle støtteordninger som har kommet, og den mangelen på aksept som barnløse (frivillig og ufrivillig) ofte møter. Men litt kjefting rundt bråkende barn er neppe noe nytt fenomen, husker selv gamla i vinduet som åpnet vinduet og hysjet

En annen ting kan jo være at det er en reaksjon på den "frie" barneoppdragelsen som enkelte praktiserer, hvor ungene tilsynelatende får lov til alt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror disse reaksjonene kommer som en motvekt til at det norske samfunnet har blitt ekstremt barneVENNLIG. Barn skal komme først i ett og alt og mange foreldre glemmer å oppdra barna fordi de har lest seg blinde på at barn skal høres, barn skal få medbestemmelsesrett og barn skal komme før alt annet. På veien mot barns rettigheter har man glemt barns "plikter". Altså det å oppføre seg skikkelig. Dette er selvsagt foreldrenes feil, ikke barnas.

Jeg tror ikke så mange reagerer negativt på barn som oppfører seg pent. Men hylende trassige barn som raser rundt uten å ta hensyn til sine omgivelser er vel mange av oss mettet på nå.

Oppdra barna deres til å oppføre seg pent ute blant folk så slipper dere klager. Verre er det ikke.

[Gjest Gjest]

Du vet mange har blitt mere egoistiske, noen vil ikke ha forstyrrelser, og alt skal gå etter hvordan man selv vil det, uten forståelse for andre mennesker.

Ja det skulle jammen ha tatt seg ut at vi gjemte bort ungene. Men må alikevel si meg enig i noen, barn uten oppdragelse, å respekt å høflighet er det værste jeg vet, det får meg virkelig til å gremmes. Å det har det virkelig blitt mange av med årene, hvor barn skal høres ja greit nok...men de skal ikke bestemme for de forstår ikke sitt eget beste.....til dere som praktiserer nermest fri barneoppdragelse.

[Malama]

Merkelig det der.

Ja, vi snakket litt om det når vi gikk på trilletur i dag, tre vogner på tur... jepp, vi tar plass... særlig når føret er slik at det egentlig er umulig å trille på fortauet, så vi triller i veien (dog ikke på sterkt traffikerte veier da, og gikk inn til siden om det kom en bil. Kom ikke så mange.) Og at det er så mye lettere å trille tur enn å dra til byen, for bare det å ta toget er et tiltak. Så lett det var før, hoppe på toget, være midt i sentrum 7 minutter senere.

Jada, men nå er det det å komme seg inn på toget da, det er ikke mulig med vogn uten å få hjelp, trinnene er jo kjempehøye, og det er et stort åpent rom mellom perrong og tog. Ja, så har man fått noen til å hjelpe seg (svært ofte er det en annen med vogn som hjelper, så hjelpe vi hverandre...ellers er det konduktøren eller hva nå enn denne nsb-ansatte er.) Skal man av igjen, ja da står vi jo faktisk ved døra, men vi må vente til alle andre har PRESSET seg forbi oss og ut, før vi håper noen kan hjelpe oss av (tenk hvor mye lettere for dem om noen hadde hjulpet oss ut først, så hadde vi ikke stått i veien for alle sammen...) (takke meg til bæretøy, tenker jeg da, men skal jeg først til byen er det ofte greit å ha vogna til å drakte ting jeg hander i...)

Og tankene mine vandrer, når jeg går på butikken. Ja, jeg har permisjon, men jeg må jo handle. Harald er liten, han ligger ikke på gulvet og hyler av trass, men han ligger i vognen, og like ikke alltid å komme inn på butikker (varmere, lys i taket, og så stopper vogna å trille....) Og bare tenk når han blir større.... For her på KG er det i alle fall åpenbart at barn skal ikke ta tog, fly, buss, handle matvarer, eller gud forby julegaver til neste jul når jeg ikke lenger har permisjon...

Nei, jeg burde nok forbli inne i huset til han er 15 år ja, og satse på at han da selvsagt har lært hvordan man oppfører seg i butikk, på tog/fly/buss og ute på fortauene uten å noen gang ha vært der...

[Gjest men]

Nei, men jeg reagerer litt på andel foreldre som ikke ser ut til å takle barna sine, altså hvordan de responderer på barnas dårlige oppførsel. Noen ved å ignorere oppførsel som er til plage for andre i det offentlige rom fordi de ikke gidder å lære barna og ta hensyn, mens andre prøver å gripe inn, men på en helt uproduktiv måte hvor de selv er et irritasjonsmoment der de syter til barnet, prøver å bestikke det, eller kommer med idiotiske trusler. "Skal mamma også begynne å grine nå?! Er det det du vil?!". Lurer på om det var så mye av dette da jeg var barn også, eller om flere foreldre i dag har mistet grepet når barna oppdras i så stor grad av institusjoner.

De fleste familier er det hyggelig å treffe på, selv om vi alle vel kan sette oss et stykke unna i bussen en dag vi er slitne og noen små passasjerer tydeligvis også er overtrøtte ;-)

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg tar buss daglig til jobb på denne tiden av året. På disse bussene er det både barnevogner (som får hjelp til å komme av og på av blant andre meg) og barn i følge med foreldre som er på vei til barnehagen. Dette er aldri noe problem.

Det som KAN være et problem er når det en sjelden gang kommer en uoppdragen unge inn som begynner å grine fordi ikke bussen kommer tidsnok eller sutrer fordi de ikke fikk et eller annet i butikken. Da tenker jeg: stå på mor, eneste måten å få slutt på dette er at de lærer at de ikke kan få alt de peker på bare ved å sutre er ved å være konsekvent.

Det eneste som plager meg på bussen er ungdom - og spesielt da jenter - som snakker svært høyt enten med venner eller i mobiltelefon om initme ting som egentlig ikke er for andres ører men som man dessverre ikke kan unngå å høre detaljene i pga volumet. Enkelte ganger er det så ille at jeg kjenner at jeg rødmer ...

Og vi håpløse barnløse vi er kanskje i overkant vant til stillhet og fred og blir forstyrret veldig av hyl og skrik. Tja ... det er kanskje sånn? Jeg pleier ikke velge de mest utpreget barnevognvennlige kafeene hvis jeg vil ha fred og ro. Det er jo å be om bråk.

Å presse meg forbi en barnevogn uten å hjelpe dersom jeg ikke er nedlesset i handleposer kunne aldri ramlet meg inn Malama.

[Gjest Gjeste Blondie65]

"Skal mamma også begynne å grine nå?! Er det det du vil?!". Lurer på om det var så mye av dette da jeg var barn også, eller om flere foreldre i dag har mistet grepet når barna oppdras i så stor grad av institusjoner.

Ja ikke sant?

Faren til gutten på den trange charterflyplassen der alle - inkludert de voksne var sure og leie (flere timer forsinket fly) og en gutt satt og sutret og gråt: hvis du ikke slutter med den sutringen så får du ikke være med inn på flyet.

Ja den hjalp tenker jeg ... og så så realistisk ... Jeg måtte bite meg i tungen for å ikke si noe.

[Gjest Gjest]

Sånn i offentlig rom er nok ikke samfunnet blitt mer barnefiendtlig, heller tvert i mot. Men her inne kan det kanskje virke sånn, slike utblåsninger som kommer fra "oss" barnløse titt og ofte.

Jeg kan selv irritere meg over en unge som hylvræler når jeg er i butikken osv, men jeg håper da for guds skyld at foreldre ikke føler seg påtvunget å holde barna innelåst i 18 år for unngå å irritere andre. Nå er det jo ikke nødvendigvis slik at et barn som lager scene i butikken er uoopdragen. Alle har vi vel testet ut hvor langt vi kunne strekke foreldrene våre en eller flere ganger i barndommen.

Jeg tror som andre sier at utblåsningene her inne heller kommer av at absolutt alt skal være så barnevennlig og barn kommer foran alt. Vi uten barn kommer liksom i siste rekke, og særlig om vi barnløse i tillegg er enslige.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok dette er en holdningsendring både hos foreldre og hos barnløse.

Man skal ikke så mange generasjoner tilbake i tid før "Bank skal sees, ikke høres" var et ganske dekkende begrep. Idag får barn i mange sammenhenger fritt spillerom og skal forstås i hjel.

For meg går dette på å vise hensyn, og det må gå begge veier. Barnløse må ta hensyn til de små og må akseptere at barn også er en del av samfunnet og er en naturlig del av hverdagslige aktiviteter som handling, trilleturer, bussturer, cafebesøk osv.

På samme måte må foreldre (ja, foreldrene. Barna kan i liten grad lastes for deres oppførsel) ta hensyn til omgivelsene. Det innebærer et minimum av oppdragelse (det er ikke greit å slippe smårollingen løs på restauranten slik at h*n løper rundt, hoier og "plager" de andre gjestene - så sant det ikke er snakk om babycafe eller lignende, hvis de virkelig ikke kan roe seg på bussen/i butikken/på restaurant/i kirken osv osv så bør foreldrene seriøst vurdere å ta barnet med ut og roe det ned), samt å vise hensyn i forhold til å prøve å ikke gå mange barnevogner på rekke og rad og dekke hele fortauet uten å ense omgivelsene (hvis det er snakk om et travelt fortau, er det snakk om et sted hvor man knapt møter andre så sjenerer det jo ingen), ikke skifte bleie på cafebord osv osv.

Mange av de negative trådene som har kommet her inne er på bakgrunn av enkeltepisoder hvor noen har opplevd barn/småbarnsforeldre som en plage.

For de fleste så er ikke dette fordi en anser barn generelt sett som en fiende, men fordi enkelte foreldre ikke ser lengre enn sin egen nesetipp og ikke enser at deres oppførsel (evt. deres barn) er til sjenanser for andre. For de fleste foreldre/barn er det heldigvis snakk om enkeltepisoder, men for endel andre så virker det som at vettet forsvant ut under fødselen.

[Gjest StockDama]

Sånn i offentlig rom er nok ikke samfunnet blitt mer barnefiendtlig, heller tvert i mot. Men her inne kan det kanskje virke sånn, slike utblåsninger som kommer fra "oss" barnløse titt og ofte.

Jeg kan selv irritere meg over en unge som hylvræler når jeg er i butikken osv, men jeg håper da for guds skyld at foreldre ikke føler seg påtvunget å holde barna innelåst i 18 år for unngå å irritere andre. Nå er det jo ikke nødvendigvis slik at et barn som lager scene i butikken er uoopdragen. Alle har vi vel testet ut hvor langt vi kunne strekke foreldrene våre en eller flere ganger i barndommen.

Jeg tror som andre sier at utblåsningene her inne heller kommer av at absolutt alt skal være så barnevennlig og barn kommer foran alt. Vi uten barn kommer liksom i siste rekke, og særlig om vi barnløse i tillegg er enslige.

Må bare si meg enig i den.

Barn på generell basis er helt greie de, ta de med hvor du vil. Plager ikke meg. Men når det kommer til de barna som har null oppdragelse, der...er jeg ikke veldig tålmodig.

Og dyrebutikken hvor jeg jobber blir vi nærmest brukt som et oppholdssted for barn mens foreldrene handler, så jeg får min andel med vrange,plagsomme og uoppdragne unger som plager dyrene og jeg har lyst til å kaste på dør. Og enda mindre liker jeg det når foreldrene kommer og spør "er ungene mine her?" ...siden når ble det mitt ansvar å vite hvor barna deres er? =p

Og så har vi de barna som faktisk vet hvordan man oppfører seg. De har jeg ingen problemer å omgås med. De kan faktisk være moro å være med. All ros til de foreldrene. De har hvertfall gjort det riktig, og de vil jeg nærmest gi en klem til, men det blir for sært..så et tusen takk til dere ihvertfall.

[Gjest]

Jeg har generelt ikke noe imot barn..

Men jeg skal inrømme at det er plagsomt når man går på kjøpesentre og det kommer barnevogner i mot som absolutt ikke vil flytte seg, men det er jo ikke alle..

Jeg har jobbet i en butikk hvor de selger ting beregnet på barn (og litt voksne) og det var et sted hvor foreldre gjerne bare satte igjen barnet sine og handlet på resten av senteret. De rev ned spill, de hylet, skrek og lekte. I starten passet jeg på at barna ikke gikk ut av butikken o.l. men etterhvert gadd jeg ikke bry meg mer. Og gud hvor mange skyldebøtter jeg har fått av mødre (fedre kjefter sjeldent faktisk) som syntes jeg er idiot/dust/ikke gjør jobben min fordi de har satt igjen ungen sin, handlet i to timer, og ungen ikke er der når de kommer tilbake.

Resturanter er helt greit med unger, så lenge de enten kan sitte og oppføre seg, eller det er lekerom der. Å ta med ungene på en finere resturant og så si at det er naturlig at barn løper rundt bordene å leker syntes jeg blir feil.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er mange interessante poenger i diskusjonen her, som belyser saken fra flere sider enn at samfunnet eller barnløse har blitt mindre tolerante eller barn og foreldre mer hensynsløse enn tidligere. Fakta er jo at samfunnet har forandret seg siden bare en generasjon tilbake (da jeg var potensielt irriterende liten på sent 70- tidlig 80-tall var det f eks ingen store kjøpesentra rundt oss og færre der jeg bodde hadde bil, så man ble sosialisert og lærte å ta hensyn på kollektivtransport, for å nevne noe), for ikke å snakke om enda lengre tilbake.

Jeg tror mange er mer stressa og ukomfortable i de offentlige rom i dag enn før, litt fordi man har en slitsom hverdag, men sikkert like mye fordi man mange steder ikke har noen omgang med de man møter i butikken, på bussen osv. Man hilser ikke, og blir sett rart på om man sier noe til en fremmed. Selv om man har en fast butikk på et forholdsvis lite sted man handler, kjenner man kanskje ingen av de man møter i butikken, for det er ikke så mange andre møtesteder... Ting skal gå fort - og man blir irritert om det står tre stk foran en i kø (og da blir man sikkert lett irritert på unger også). Og kjøpesentre - jeg blir sliten og stressa av tanken på å dra på kjøpesenter, så når jeg er der har jeg nok i utgangangspunktet lavere toleranse for folk rundt meg enn ellers. Andre er også stressa - barn ikke minst - og så har vi det gående.

Det er selvsagt opp til en selv å ikke la seg irritere. Men jeg synes det er greit nok å gjøre seg opp noen tanker om ting man tenker kunne vært gjort annerledes. Sist jeg tenkte det tror jeg var da en (sliten) mor sto og kjeftet opp en sliten, varm og sutrete barnehageunge på t-banen en av de varmeste dagene sommeren 08. Og når jeg ser foreldre med overfylte handlevogner med poser fra ørten butikker og en hylende liten tass i varmedress på kjøpesenteret... (og vel også når folk lar seg irritere over at noen har med et sutrete barn i matbutikken for å handle et par-tre ingredienser...).

[Gjest Pascale]

Jeg har heller ikke generelt noe imot barn, dog kan jeg bli litt vel grenseløst irritert på de foreldrene som til de grader totalt overser barna sine og forventer at alle andre skal passe på dem når de er ute blant folk.

Eller når man går på et fortau og imot kommer det en "barnevognmafia" med fem mødre trillende med hver sin barnevogn i bredden og forventer at du flytter deg selv om du da må gå ut i veien som er sterkt traffikert.

Jeg har vært i butikker og sett fedre med sine håpefulle. Sistnevnte har løpt rundt og grafset og klådd på mat, både grønnsaker, frukt og kaker. Æsj. Men skal JEG si noe?

Jeg har vært på restauranter hvor unger har føket rundt og skreket og hoiet og klatret opp på stoler til andre, og hvor foreldrene ikke har snakket til dem.

Jeg har vært på mang en flytur hvor unger har hylt sammenhengende i lang tid og løpt rundt og klådd på alt de ser eller skriker deg midt i trynet.

[Malama]

Å presse meg forbi en barnevogn uten å hjelpe dersom jeg ikke er nedlesset i handleposer kunne aldri ramlet meg inn Malama.

Du er dessverre i fåtall, i alle fall på det toget jeg tar, her er nemig "alle" så travelt opptatt at de må av toget først, og når det er trangt i området rundt døra, hvilket det er når der står ei vogn selv om det er merket at dette er den plassen i toget som er beregnet for barnevogner, så er det om å gjøre å virkelig presse så man kommer seg før den vogna, og for all del ikke slippe vogna av før alle andre er ute.

Greit det, jeg har det ikke SÅ travelt, men jeg føler jo at jeg står i veien...

Men all ære til dere som faktsik ikke er så sånn!

[Gjest Gjest]

Jeg tror det også henger sammen med at samfunnet er blitt mye mer egosentrisk.

Folk er mest opptatt av me, myself and I. Det gjelder forøvrig både foreldre og barnløse.

Foreldre ser gjerne at alle skal "elske" ungene deres selv om de skriker og oppfører seg helt ufyselig, eller brauter seg vei med barnvogna.

Barnløse på sin side har null toleranse for unger som skriker eller plager dem, de gidder ikke hjelpe mødre med barnevogn inn og ut av trikk etc og har generelt lav forståelse for at barn faktisk lager lyd og at barnevogn er en innretning som tar for mye plass på fortau og kollektivtransport.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Det er da ikke barnefiendtlig å synes synd på slitne barn som sikkert er dødsvarme der de sitter i handlevogna eller i vogna si innpakket i vinterklær inne i en varm butikk.

Det er heller ikke barnefiendtlig å reagere på at mødre sperrer for vanlig ferdsel der de står med barnevogner.

Jeg opplevde senest i går at jeg sa "unskyld kan jeg komme forbi" da det sto to mødre med svære bag-vogner og sperret mellom to reoler i butikken. Jeg så ikke stygt på dem, jeg smilte faktisk. Jeg var ikke sint eller irritert eller noe. Allikevel var det med sukk og stønn og en nærmest oppgitt holdning over meg som absolutt skulle forbi at de til slutt fikk flyttet litt på seg.

Neste gang skal jeg gå en omvei for å komme til kassen istedenfor å måtte være en plage for småbarnsmødre.....

[cilja]

Det er jo slik at de fleste gjør det de vil uansett hva andre måtte mene om det. Jeg lever livet slik jeg ønsker med familien min, og kan ikke si at jeg føler meg uglesett av den grunn.

[Gjest Gjest]

Jeg tror disse reaksjonene kommer som en motvekt til at det norske samfunnet har blitt ekstremt barneVENNLIG. Barn skal komme først i ett og alt og mange foreldre glemmer å oppdra barna fordi de har lest seg blinde på at barn skal høres, barn skal få medbestemmelsesrett og barn skal komme før alt annet. På veien mot barns rettigheter har man glemt barns "plikter". Altså det å oppføre seg skikkelig. Dette er selvsagt foreldrenes feil, ikke barnas.

Jeg tror ikke så mange reagerer negativt på barn som oppfører seg pent. Men hylende trassige barn som raser rundt uten å ta hensyn til sine omgivelser er vel mange av oss mettet på nå.

Oppdra barna deres til å oppføre seg pent ute blant folk så slipper dere klager. Verre er det ikke.

Enig.

Samfunnet har ALDRI vært så barnevennlig som det er i dag. Da mine foreldre var barn, ble de oppdratt til at barn skal sees men ikke høres, og gjorde barna noe galt, var det helt i orden å gi dem ris og annen fysisk avstraffelse. Selv på skolen var fysisk avstraffelse en foretrukket metode når det gjaldt å straffe ulydige barn. Og "ulydig" på den tiden var gjerne å snakke uten å rekke opp hånden. I dag er det faktisk de som rekker opp hånden før de snakker som blir straffet, ved at de får lavere karakterer for manglende deltakelse i timene. De får nemlig aldri sjansen til å si noe, siden de barna som ikke venter på tur til å snakke svarer i stedet for, og derfor tar all oppmerksomheten.

Før i tiden fikk barna faktisk oppdragelse, og skulle være stille og oppføre seg pent til enhver tid. Alle har vel hørt eldre mennesker være dypt sjokkerte over hvordan barn oppfører seg nå, og hvordan foreldrene lar dem holde på. Og da snakker jeg om små barn, ikke "disse håpløse tenåringene", som har vært til "plage" for besteforeldregenerasjonen siden oldtiden Min bestemor var helt forferdet da hun kom hjem fra kirken før jul. Hun hadde gått glilpp av store deler av prekenen, fordi tre gutter foran henne hadde løpt rundt i midtgangen ved siden av henne, og kastet ball med tilhørende høylydt roping. Midt i gudstjenesten. Mens foreldrene satt smilende og så på. Sånt ville ALDRI skjedd for femti år siden.

Før i tiden ville det å utstyre en restaurant med lekerom vært helt utenkelig. Barna hadde å sitte stille ved bordet og spise pent. Lekerom på tog likeså. Stillevogner på tog er en nymotens oppfinnelse, siden det før i tiden ikke var behov for det.

Det har aldri vært så mange økonomiske støtteordninger for foreldre. Kontantstøtte og barnetrygd. Permisjonsordninger.

Å si at dagens samfunn er barnefiendtlig er direkte latterlig, og vitner om ganske stor uvitenhet. Aldri før har samfunnet vært så til de grader lagt opp etter barna som det er i dag. Og det er nok det som gjør at det blir en del irritasjon over barn. Særlig når man ser at barn har mye, mye mindre disiplin nå enn de hadde før i tiden, og respekt både andre voksne og lærere glimrer med sitt fravær. Er det da rart at det blir mer gnissninger? Før ergret man seg ikke over skrikende barn på restauranter, rett og slett fordi det ikke fantes...

Jeg synes det er en bra ting at barn nå får lov til å være barn. Barn skal få lov til å leke og snakke og både synes og høres i samfunnet. MEN, barn skal også faktisk lære å ta hensyn til andre, og de må ha litt disiplin, og lære å respektere foreldre/lærere. De må lære at det ikke er lov å sparke i flyseter, de må lære at det ikke er lov (det er faktisk farlig) å løpe hylende rundt inne i en restaurant. Det er hovedsaklig foreldrene til barna som er problemet, ikke barna selv. Når jeg ser barn som er helt uten oppdragelse, så er det ikke egentlig barnet jeg blir irritert på, det er foreldrene.

Og angående folk som uttrykker irritasjon over barn som er høylydte på f.eks. fly: det må faktisk folk få uttrykke irritasjon over. Det ER faktisk veldig irriterende. Om man kjefter på en unge som griner, eller kommer med høylydte kommentarer så foreldrene hører det, så er det veldig uhøflig, selvsagt. Men det må være lov å på et nettforum lufte irritasjonen sin litt. Det er lov å irritere seg over ting som folk ikke kan noe for/gjøre noe med, men man trenger selvsagt ikke kjefte på dem for det. Om en unge i setet bak meg illskriker meg inn i øret over lengre tid, så ER det utrolig irriterende, og det vil nok lyse lang vei at jeg synes. Selv om jeg vet at foreldrene ikke kan gjøre så mye med det. Å forvente at folk ikke blir irriterte i slike situsasjoner, er faktisk å være ganske storforlangende Det samme gjelder om man ofte går tidlig fra jobb, og andre må gjøre jobben for en. Da kan man ikke forvente at de som blir sittende igjen med jobben ikke ergrer seg en smule.