Guvernanter

[Gjest Minnie Emmerdale]

Min mor hadde guvernante som tok seg av meg fra jeg var ca. 14 dager gammel og frem til skolepliktig alder. Da jeg flyttet til Chicago ansatte min far en dame som hentet meg på skolen, tok meg med hjem og laget mat og stelte huset før min far kom hjem fra jobb.

Det er mange av mine norske venner som har steilet litt over dette i ettertid- mange har tom. tvilt på min egen mors forhold til meg og om hun i det hele tatt brydde seg om meg.

Jeg derimot kan aldri huske at jeg noen gang lurte på om min mor elsket meg og var engasjert i mitt liv. Jeg hadde en person som bare var der for meg og som jeg skrev på KG for en stund siden må jeg jo ha hatt det helt topp.

Jeg kommer også til å ansette en guvernante hvis jeg evt. adopterer ett barn- jeg synes det virker som en perfekt løsning for meg siden jeg da kan fortsette å jobbe og være mor uten å slite meg helt ut.

Men her på KG virker det nærmest opplest og vedtatt at hvis man tenker slik så bør man ikke bli mor, man er egoistisk mm. Noen har tom. sagt til meg at jeg ikke vil få adoptere pga. dette og at jeg vil bli en dårlig mor som ikke vil kjenne mitt eget barn.

Er dette den generelle holdningen?

Minnie

[Gjest Mayamor]

Nei - jeg har ikke den meningen iallefall.

Synes det er bedre at en ansetter en guvernante å får det slik en vil enn å klage over dem som jobber i barnehagene...

Hvor mange nøkkelbarn har vi ikke i dagens samfunn?

Da er det bedre at barnet har en voksen de kan stole på.

Samboeren min hadde dagmamma til sine 3 barn slik at både han og konen jobbet full tid. De barna har ikke lidd noenting. Heller tvert i mot.

De har hatt en dagmamma som har kommet hjem til dem hver morgen og tatt dem med på ulike museum, lekeplasser, bakt med dem, syklet etc.

Som en ekstra bonus:

Opplagte foreldre som orker barna etter jobb og i helger...

Mayamor

[Gjest salma]

Håper ikke det, Minnie!

Barn knytter seg til de som er sammen med dem og tar seg av dem. Det at en annen vasker huset etc, innvirker nok ikke på forholdet deres. Det at en annen skifter bleier, hører i lekser og spiser med dem, derimot, kan innvirke ved at barnet får flere omsorgspersoner. Spørsmålet er jo hvor skadelig det er?

Var jeg deg, ville jeg luke ut de tingene jeg selv ville gjøre (spise middag med dem, ta dem med på sirkus, lære dem å sykle - "bonustingene" ) mens jeg overlot middagslaging, gulvvask og en del av daglig stell til andre. Har du råd, så hvorfor ikke? Kan man realisere seg selv blir man kanskje mer lykkelig, og er bedre opplagt når man først er sammen med barna?

Vi gjør alle våre egne valg. Jeg valgte å nedprioritere "karriere" akkurat mens datteren min er lita. Jeg aksepterer dårligere karakterer enn jeg ellers ville ha fått, fordi jeg bruker den ekstra tiden sammen med

datteren min. Og jeg har alltid tid til å ta det igjen når hun blir større (fikk henne som 18-åring)

Poenget er å tenke nøye gjennom hvilke prioriteringer man gjør. Og å akseptere at det som er riktig for en person, ikke nødvendigvis funker for naboen

[Gjest Dolphina]

Ser ikke noe galt i det jeg, så lenge foreldrene er til stede så mye som mulig og har tid til barna.

Det er mye bedre at de har en guvernante enn at det hele tiden må hentes inn for eks. forskjellige barnepiker fra gang til gang.

Hvis man ansetter en guvernante har barna en fast person i tillegg til foreldrene og forholde seg.

At du tenker slik før du omsær adopterer et barn synes jeg egentlig er veldig bra. Du har lyst på barn og kommer til å elske barnet ditt som alle andre foreldre, men vil det beste for det og ansetter en guvernante.

Dessuten slipper man jo husarbeidet! :D

[Gjest Anonymous]

Ser ikke så stor forskjell på barnehage eller guvernante, foruten at barnehage er det flere barn, mens en guvernante tar seg spesielt av dette ene barnet.

Barne er i trygge hender og får støtte og hjelp fram til foreldrene kommer hjem fra arbeid.

Dette ser jeg egentlig for meg som en bra løsning, slik at barnet har spist og er hjemme når foreldrene kommer og de får bedre tid og samhold og kos.

Barn i barnehage blir som regel hentet av foreldrene, og kjørt hjem hvor foreldrene begynner med maten og tiden blir dryget ut før en kan slappe av med barne.

Ikke noe kritikkverdig av noen av delene her i gården nei.

[Daisy]

Syns din løsning virker helt grei jeg, Minnie, - det er vel ikke forskjell på dine planer og det å overlate ungen til barnehagen. Men jeg er enig i at du bør prøve å få med deg "bonustingene" - og også spise hvertfall ett måltid hver dag sammen med barnet.

Men jeg regner med du - når/hvis det blir aktuelt - tar ut vanlig permisjon først? Syns 14.dgr var veldig tidlig å gi fra seg et barn (men det gjaldt jo din mor ser jeg nå).

Og - i våre dager heter det vel ikke guvernante, men praktikant...

Ellers ble jeg også litt nysgjerrig (igjen): Er dine foreldre skilt siden du først bodde hos din mor (i Norge?) og så hos din far i Chicago? Jeg har ikke lest alle innleggene dine - ble fast her på KG i vinter - og har ikke fått med meg alt, men trodde foreldrene dine nå bodde (sammen) på Kongsberg?

Lykke til i NY - og god tur "over there".

[Gjest Cruella]

Det var jeg som skrev at jeg tvilte på om du i det hele tatt ville få adoptere hvis du presenterer saken slik at du vil ansette noen til å skifte bleier og gjøre mye av det daglige med barnet ditt, slik at du bl.a kan fortsette din livsstil og yrkeskarriere. Det står jeg ved fortsatt.

Jeg kjenner godt til adopsjon, har en søster som er adoptert, samt et vennepar som er i en adopsjonsprosess for tiden.

For å få adoptere i dag, er det noe som heter føradopsjonsarbeid/forberedelser. Dette går over lang tid før man får barnet og blir på en måte et slags "svangerskap".

Mange som adopterer blir anbefalt at en av foreldrene blir hjemme hos barnet det første året (som en svangerskapspermisjon). Jeg vet at du, Minnie, gjorde et poeng av viktigheten/uviktigheten av å skifte bleier på et barn på en småironisk måte, men jeg tror allikevel at det er bl.a i slike stellesituasjoner nærhet skapes.

Jeg kjenner deg ikke og vet ikke hva slags mor du ville blitt, men jeg reagerer litt på den holdningen din til å holde på din livsstil og karriere for enhver pris.

De fleste som adopterer/får adoptere er par som gjennom lang tid har inderlig ønsket seg barn. De er ofte ressurssterke, men har barn øverst på ønskelista og har gjerne gjentatte forsøk bak seg med prøverør etc.

Tror ikke det første de prioriterer hvis de får adoptere er hvordan opprettholde samme livsførsel som før.

Derfor reagerer jeg på din holding her. Å få barn handler mye om nye prioriteringer og man må faktisk skyve noen av sine egne behov til side for en stund. Det er ikke snakk om å ofre seg, heller om at det er hver ting til sin tid...

Apropos guvernante, jeg synes dette virker litt merkelig..

Har ikke tenkt å sette spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i din historie, bare konkludere med at dette ikke var i Norge.

Hvor har du tenkt å finne en guvernante i Norge som både innehar fagligheten til en førskolelærer og som samtidig gidder å gjøre husarbeide?

Ville nok tro at adopsjonsforum ville anbefalt deg å ha barnet i en vanlig barnehage for at barnet lærer samhandling med andre og knytte relasjoner.

Beklager at jeg tar til motmæle i denne diskusjonen, Minnie, men jeg synes det skurrer.

[Silfen]

Jeg syns en såkalt guvernante høres greit ut.

Men fra 14 dagers alder? Forkastelig. Da trenger man ikke mye et barn om man skal gi det fra seg med en gang det har kommet.

Et barn, egenfødt eller adoptert trenger mor og far å knytte bånd til i den første tiden, etter min mening.

Ellers sa Salma det godt.

[Gjest Anonymous]

så vidt jeg forstod Minnie handlet 14 dagesalderen om tilfellet for 25 år siden, og kanskje utenlands for alt vi vet.

Så da var det kanskje en dyd av nødvendighet for alt vi vet???

Vet at min mor for 32 år siden var hjemme 3 mnd, og så var det rett til dagmamma med meg, for hun måtte begynne å jobbe igjen. Tror ikke jeg har fått noen men av den grunn. Det var det som var virkeligheten den gangen og det man hadde å forholde seg til hvis man var i jobb.

[Silfen]

Det skjer den dag i dag, gjest. For ikke mer enn to år siden startet en mor i jobb (dette var i England) 3 uker etter barnet var født og overlot det til en nanny.

[Sandman]

Jeg siterer Minnie:

Lørdag står jeg brud i New York City

Fikk en assosiasjon... fra "Arthur's Theme"...

"When you get caught between the moon and New York City"

*ROFLAMH*

[tuva77]

Jeg er vel motstander av en slik løsning, for barnet blir knyttet til denne guvernanten og når hun slutter, som fort kan skje, hva da??? Jo da sitter det en ulykkelig unge som ikke klarer å skjønne hvorfor hun ikke jobber mer og kanskje lurer på om det var noe barnet gjorde galt.. Hvis en har så god råd at en kan ansette en guvernante har en vel råd til å ta seg fri å være deltagende i barnet sitt liv. Som en faktisk har ønsket seg og på forhånd visst hvilket ansvar det medfører. Med dette så sier ikke jeg at en må være hjemmeværende for det er en himmelvid forskjell. Det er viktig å kjenne barnet sitt og være der for det, å være ankeret for barnet, ikke bare noen som kjøper gaver og er innom av og til. Men dette er nå min mening. En trenger jo ikke å få barn hvis en ikke har tid til det.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Nå er det flere som misforstår.

Den personen jeg evt. ansetter skal ta seg av barnet mens jeg jobber- mest sannsynelig vil jeg også da ha ett hjemmekontor slik som nå. Hun vil få ansvaret for mating, turer, bad, bleieskift og annet husarbeid mens jeg er i en annen del av huset og jobber. Ting som turer i parker ol. er ting vi vil dele på og når jeg har fri vil guvernanten også få fri slik at jeg vil måtte ta meg av barnet på egenhånd/sammen med min mann.

Det er ikke snakk om å på noen som helt måte "sette bort" barnet- det er jeg enig i at er forkastelig.

Min mors situasjon var meget spesiell (av grunner jeg ikke ønsker å gå inn på siden det dreier seg om henne)- min far reiste mye og mine foreldre ønsket at jeg skulle gå på amerikansk privatskole for å danne ett godt grunnlag for senere utdanning. De har aldri hatt tillit til det norske skolesystemet så derfor har jeg tatt det alle meste av min utdannelse utenlands.

Men jeg har på ingen måte tatt skade av at min mor jobbet mens jeg var spedbarn- mine fotoalbum er smekkfulle med bilder av min mor som badet meg, går på tur med vogn, lager mat til meg mm. Men hun gikk ikke spissrotgang mellom komfyr, stellebord og vaskemaskin. Hun beholdt sitt eget liv og det unner jeg henne fullt ut.

Minnie

[Litago]

Jeg vokste opp på samme måte.

Rent bortsett fra at jeg trådde mine barnesko i en bygd i Norge og ikke i Chicago.

Foreldrene mine var ikke på noen som helst måte rike. Men moren min ville gjerne fortsette i yrket sitt etter at hun fikk barn. Dette var før barnehavenes tid (ihvertfall på bygda) , og den eneste måten å både være yrkesaktiv og småbarnsmor, var å anskaffe en praktikant.

Praktikantene bodde hjemme hos oss og hadde til oppgave å passe på broren min og meg samt gjøre forefallende daglig husarbeid.

Jeg kan ikke huske at jeg knyttet meg spesielt til noen av praktikantene. Jeg visste utmerket godt hvem som var min far og mor selv om noen andre trøstet meg da jeg fikk blåmerker på dagtid.

Den eneste ulempen jeg kan huske er at de praktikantene jeg likte best som regel sluttet etter kort tid. Tror det kom av at de lekte mer med meg enn de gjorde rent!

Dessuten var det forholdsvis uvanlig på den tiden å ha praktikant, så jeg husker noen gang at de andre ungene ertet meg "fordi moren min ikke gadd å smøre matpakken min". Tror nok egentlig at dette var noe ungene hadde hørt fra sine egne mødre......

Flere av mine venner har også hatt praktikant boende hos seg før de fikk barnehaveplass til ungene sine.

Ungene deres er blitt helt normale unger!

Hvorvidt jeg er normal eller ikke, derom strides de lærde!

[Gjest Minnie Emmerdale]

så jeg husker noen gang at de andre ungene ertet meg "fordi moren min ikke gadd å smøre matpakken min".  Tror nok egentlig at dette var noe ungene hadde hørt fra sine egne mødre......

Mamma har også fortalt meg om noe lignende- men hun visste nok innerst inne at det dreide seg om misunnelse fra de andre mødrene og det tror jeg hun hadde rett i.

Hun kunne både jobbe og være mor uten å føle seg som en utslitt vaskeklut og hun kom hjem til rent hus og nyvaskede klær hver dag. På kvelden var hun "bare mamma" og ville høre hvordan dagen min hadde vært og hun leste høyt for meg- i helgene dro vi ofte på tur ol.

Jeg hadde en helt ypperlig oppvekst og jeg tror at hennes måte å gjøre ting på også vil fungere ypperlig for meg.

Minnie

[Gjest sexysadie]

Istedet for å ansette en "guvernante" hvorfor ikke engasjere denne mannen som du evn skal adoptere barnet ilag med???

Karriere er karriere men barna skal komme først uansett.

[Gjest Cruella]

Guvernante....

Kan ikke noe for det, men jeg ser for meg Julie Andrews i "Sound of music"...

[Gjest sexysadie]

Jeg vet ikke jeg nei Lisa beth.....'

men å adobtere ett barn for derefter å jobbe å stå på med sin gamle livsstil som før.....

d barnet vil nok få d bedre hos noen som er villig å ofre noen år for sitt barn.

D er nok viktigere for adobtivbarn enn de barna som er laget på "gamelmåten" da man aldrig vet hvilke erfaringer de kan ha i bagasjen.

Barn er ikke statussymbol

[Gjest Lea]

Jeg har litt blandede følelser her jeg..

Å ha en person som passer barnet noen år mens h*n er mellom 1 og 3 år er jeg positiv til. Deretter mener jeg at alle barn bør bgynne i barnehage. En praktikant kan gjerne levere og hente, ta seg av barnet noen timer før/etter barnehagen (hvis ikke barnet hentes klokka fem da).

Problemene kommer i det praktikanten blir en slags reservemor og foreldrene jobber mer og mer. Da synes jeg IKKE at det er så greit lenger. Barn bør komme forran jobb.

Jeg har selv vært praktikant en periode. De jeg jobbet hos hadde barn (1, 3 og 6 år). Foreldrene hadde høy utdannelse og "viktige" jobber. De dro hjemmefra klokka 7.30 og kom hjem ca klokka 17.30. Deretter var det middag, barne-TV og rett i seng. De ba meg til og med om å begrense sovingen til den minste til max 1 time, slik at barnet ikke sovnet så sent (sent er etter klokka 20). De hadde nemlig behov for litt voksentid.

Jeg hadde også de to minste barna flere helger mans foreldrene var på hytteturer o.l. for det ble så masete å ha med disse to. Den eldste hadde de med seg som regel.

Denne familien hadde hatt praktikant siden det eldste barnet var 1/2 år gammelt. Siden hadde de jobbet 9 timer om dagen.'

Jeg merket godt at barna knyttet seg til meg. Det var vondt å se at de prøvde å få kontakt med foreldrene og at de nesten ble avvist. Den eldste hadde store problemer med å finne seg til rette i barnehage/førskole. Gjorde ALT for å få oppmerksomhet fra voksne.

Når slike ordninger sklir ut og det blir sååå viktig med jobb, så synes jeg at folk bør revurdere om de i det hele tatt bør få barn. Men jeg mener også at en praktikant kan være positivt, så lenge foreldrene tar del i barnas liv, tar med seg barna på ting og har plass til dem i livet sitt.

[tuva77]

Så lenge det brukes på en fornuftig måte og som Minnie sier at hun skal stort settbruke guvernanten dem jobber og at de ellers er deltagende, så er det akseptabelt og det skjønner jeg at noen gjør.