Kommer du overens med alle?

[Gjest TS]

-Sliter du å komme overens med en viss type mennesker? Hva er grunnen?

-Hvor viktig er det å ha egenskapen med å komme overens med forskjellig type mennesker?

-Hva er din innstilling når du møter noen, og du skjønner at dere ikke har noe til felles?

[*melis*]

Jeg sliter med å komme overens me folk som er veldig forskjellige fra meg, og i større grad jenter enn gutter. Grunnen er at jeg er en person som liker å gå i dybden når jeg møter folk (foretrekker kvalitet fremfor kvantitet) og at jeg må ha noe felles med en person for å trives i vedkommendes selskap (om det så bare er interessen for å diskutere noen av de samme temaene). Jeg connecter som regel best med gutter ettersom jeg finner de lettere og snakke med, samtidig som de som regel deler flere av mine interesser og personlighetstrekk.

Jeg tror det er en veldig viktig egenskap å kunne komme overens med forskjellige typer mennesker for å lykkes både i det sosiale liv og karrieremessig. Men jeg tror man kan klare seg fint uten den egenskapen også, så lenge man ikke går inn for å gjøre karriere innen yrker som i spesielt stor grad krever at man må kunne omgås mange forskjellige typer mennesker.

Min instilling når jeg møter noen jeg ikke har noe til felles med er at jeg ikke trenger å omgås vedkommende og så trekker jeg meg unna. Som regel er det så enkelt, man trenger ikke omgås mennesker man ikke har noe til felles med. Er det i en jobbsituasjon, noen i familien eller lignende blir det jo selvsagt litt verre..

Forressten så tror jeg også man til en viss grad kan trene seg opp til å kunne omgås forskjellige typer mennesker..

[Gjest Bond]

- Ikke med alle, men de fleste, jeg er som oftest relativt positivt innstilt og synes selv at jeg kan kommunisere på forskjellige måter.

Så jeg kan tilsynelatende komme overens med de fleste, men om jeg egentlig liker dem, er en annen sak.

Jeg får noen ganger litt problemer med mennesker som prøver for mye. Dvs som prøver å være alt for intellektuelle, kule, eller-hva-det-da-skulle-være. Jeg rett og slett klarer ikke å holde meg, og jeg blir ofte litt ironisk eller sarkastisk.

Man ser jo enkelt forskjellen mellom mennesker som er noe, og mennesker som bare prøver å være noe annet enn det de egentlig er.

- Det er jo avhengig av hva man driver med og hvor man bor. Har man en jobb der man jobber mye alene og bor man i et sted der man ikke må forholde seg til mange, er det jo ikke så viktig. Men jeg antar at for de fleste jobbene er kommunikasjon ganske viktig.

- Skravler om ubetydelige ting og sier ingenting direkte. Men unngår gjerne situasjoner eller sammenheng der vi møtes igjen. Hvis jeg må, da er det greit, men jeg oppsøker ikke mennesker jeg ikke trives med.

ed/ser jeg bare svarte en av punktene

Endret 7. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Jeg kommer overens med mye forskjellige folk, men det tar gjerne litt tid, da jeg ofte er ganske tilbaketrukket i starten. Egentlig kommer jeg best overens med alt mulig av særinger, folk som for meg virker mer overflatiske og bare snakker om hus/barn/bil (og jeg ikke kjenner barna, ikke har sett huset osv) pleier jeg å slite med... Men så lenge de prater har jeg ikke noe problem med å høre etter egentlig.

[Pjukset]

Jeg kommer overens med de fleste mennesketyper, men jeg har problemer med arrogante og breiale folk, og folk som kronisk klager. Jeg kan godt komme overens med dem, men ikke omgås mye med dem.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg sliter med å komme overens med folk som virker veldig seriøse og ordentlige av seg. Uhøytidelige folk som sier og gjør masse dumt synes jeg det er mye enklere å bli kjent med.

[Gjest Gjest_ida_*]

Jeg er flink til å late som jeg kommer overens med folk, men egentlig så gjør jeg ikke det!

Hvis jeg "må" så kan jeg småsnakke med hvem det skal være, men om jeg kan slippe så velger jeg helst det. Jo eldre jeg blir, jo mindre omgjengelig merker jeg at jeg blir. Livet er for kort til å pjatte med uinteressante mennesker om uinteressante ting, og jeg kan også være brutalt ærlig om jeg synes en person sier mye dumt f eks. Men det er ikke slik at jeg ofte havner på kant med folk, jeg unngår dem helst bare. Er jeg på en fest så plukker jeg fort ut de jeg har mest til felles med (som oftest gutter) og ignorerer resten. Og jeg takker også lett nei til fester hvis jeg vet det kommer til å være et overtall av folk der som jeg helst ikke vil bli sittende fast i en kjedelig samtale med. Jeg er dessverre ikke så rund i kantene at jeg kan trives med hvem som helst.

Tror nok det er en bra egenskap å komme overens med de fleste, da får man jo et større nettverk både sosialt og karrieremessig. Og det må jo være gøy å faktisk like omtrent alle man møter! Men nå er det slik at jeg rett og slett ikke gjør det, og jeg tror ikke det hadde vært bedre for meg å bruke energi på å bli venner med folk jeg ikke digger.

[Pjukset]

Tror nok det er en bra egenskap å komme overens med de fleste, da får man jo et større nettverk både sosialt og karrieremessig. Og det må jo være gøy å faktisk like omtrent alle man møter! Men nå er det slik at jeg rett og slett ikke gjør det, og jeg tror ikke det hadde vært bedre for meg å bruke energi på å bli venner med folk jeg ikke digger.

Det er ikke nødvendigvis en bra egenskap å komme overens med de fleste. Det er helt umulig å like alle, og også å bli likt av alle. De som som sier de liker "alle" tror jeg nok ljuger.

Enig med deg, jeg gidder ikke bruke energi på mennesker jeg ikke kommer overens med, hva er vitsen med det?

[Gjest Gjest_ida_*]

Det er ikke nødvendigvis en bra egenskap å komme overens med de fleste. Det er helt umulig å like alle, og også å bli likt av alle. De som som sier de liker "alle" tror jeg nok ljuger.

Enig med deg, jeg gidder ikke bruke energi på mennesker jeg ikke kommer overens med, hva er vitsen med det?

Såklart, de fleste folk har jo sine preferanser.

Likevel så ser jeg jo på noen venner av meg at de helt ærlig trives med en større mengde forskjellige mennesker enn hva jeg gjør.

Men det hender jo at de sukker og stønner litt over den noe plagsomme venninnen de har tatt en kaffe med, naboen som alltid kommer over med brettspill, det kjedelige jentevorspielet de "måtte" gå på osv. Da tenker jeg at det kanskje er like greit at jeg ikke er så omgjengelig, slik at jeg slipper å sosialisere med alt og alle.

[Pjukset]

Såklart, de fleste folk har jo sine preferanser.

Likevel så ser jeg jo på noen venner av meg at de helt ærlig trives med en større mengde forskjellige mennesker enn hva jeg gjør.

Men det hender jo at de sukker og stønner litt over den noe plagsomme venninnen de har tatt en kaffe med, naboen som alltid kommer over med brettspill, det kjedelige jentevorspielet de "måtte" gå på osv. Da tenker jeg at det kanskje er like greit at jeg ikke er så omgjengelig, slik at jeg slipper å sosialisere med alt og alle.

Hehe, det er nettopp det jeg mener med å "like alle". Jeg har venner som SKAL komme overens med alle, de inviterer damene til kompisene til typen på jentefest, setter på seg et falskt smil og "kommer overens". Etterpå så klages det om personligheten til alle sammen, og sånn går no dagan. Jeg syns sånt er falskt.

Jeg vil heller kun ha 2 venner å omgås med enn 20 - så lenge jeg slipper å inngå kompromiss med den jeg er, og bruke tid på folk som jeg ikke har noe til felles med. Det å forstille seg er fryktelig slitsomt.

[Gjest Gjest]

-Sliter du å komme overens med en viss type mennesker? Hva er grunnen?

-Hvor viktig er det å ha egenskapen med å komme overens med forskjellig type mennesker?

-Hva er din innstilling når du møter noen, og du skjønner at dere ikke har noe til felles?

Ja. Grunnen er vel naturlige årsaker, det er mer naturlig for mennesker å komme overens med folk som ligner oss selv. Men jeg tror jeg har større problemer enn de fleste, at jeg rett og slett er noget intolerant... Jeg irriterer meg fort over andre, og kjeder meg fort. Jeg får makk av folk som i mine øyne er uansvarlige, overfladiske og tullete. Sånne som blåser bort alle pengene sine på tull, i stedet for å betale regningene sine, og aldri klarer å tenke lenger fremover enn til lunsj. Folk som er krampeaktig filosofiske og dype er også til å spy av. Generellt er det vel folk som er veldig forskjellige fra meg selv.

Jeg kan godt komme overens med folk som har helt ulike interesser enn meg, men vi må ha noenlunde samme instilling til ting og livet generellt.

Jeg synes det er veldig leit at jeg ikke kommer overens med flere. Å komme overens med folk er viktig i både arbeidslivet og i det sosiale livet. Jeg føler meg ensom, men likevel unngår jeg folk fordi jeg ikke kommer overens med dem. Tenk om jeg bare hadde vært litt flinkere til å komme overens med folk, hvor mye gøyere hadde jeg ikke hatt det da.

Jeg prøver alltid å være høflig, og å glatte over at jeg ikke liker dem. Men jeg er ikke alltid så flink til det, jeg kan bli veldig sarkastisk, og til tider kort og også krass. Jeg prøver å unngå dem så godt som mulig.

[Gjest Langsyne]

-Ja, jeg sliter selvsagt med å komme overens med enkelte mennesker. Grunnen er nok personligheter som kræsjer. Men jeg er jo litt ydmyk i forhold til de jeg ikke kommer overens med og, det er ikke ofte jeg møter helt motbydelige mennesker som jeg ikke klarer å respektere. Men det hender...

Da jeg var ung kunne jeg være kjapp å tenke at det var den andre som var merkelig, derfor kræsjer vi. Men nå er jeg jo blitt mer selvkritisk og skjønner godt at jeg kan være merkverdig merkelig jeg og.

Men kommer ikke lett overens med mennesker som er sure og negative, for jeg skjønner ikke hvorfor de velger en slik holdning, og jeg vet ikke hvordan jeg skal kommunisere med den typen.

Har en person i familien som kan falle litt under det her, og jeg merker rett og slett at det blir for mye for meg.

Spør jeg om hvordan det går med tanta mi, f.eks, får jeg bare høre noe dumt og tragisk. Slarv! Forteller jeg noe morsomt, blir det fort stille.

Sliter også med å kommer overens med folk som må overgå andre for å føle seg bra. Kan ta litt for lang tid og for mye energi å bli kjent med de, for de gjemmer seg så godt bak den maska.

Kan komme overens med maange uten mine interesser, men jeg tror det er litt viktig med samme holdninger og innstillinger til livet, eller rett og slett klaffe helt pga kommunikasjon. Noen prater man bare helt supert med, noen får deg til å le og man bare digger humoren, og noen gjør deg glad selvom man har helt ulike interesser.

-Mange her har nevnt at det er viktig å komme overens pga jobb. Det er jeg enig i, men siden så mange har nevnt det får jeg la det stå.

Men, synes det er viktig for meg å komme overens med mange mennesker, men jeg ser viktigheta i å ikke trenge å komme overens eller like alle og. For jeg lever i den oppfatningen at man lærer av både de man ikke kommer overens med, som de man kommer overens med.

Mange av de jeg ikke har kommet overens med har lært meg en side av meg selv, som jeg liker eller hater. Og omvendt.

Det er jo mange konkurranse mennesker som faktisk ikke kommer overens, ofte pga likhet. Så jeg trekker inn den der greia med at man av og til kanskje sliter med å komme overens med de som er ganske lik deg? Så defor er vel ydmykhet litt viktig.

-Når jeg møter noen jeg ikke kommer overens med., reagerer jeg litt forskjellig. I jobbsammenhenger har jeg vel endt opp med å si veldig lite om meg selv, men mest latt den andre overgå meg og snakke om seg selv (det er den typen jeg har møtt hittils i jobbsammenheng).

Ellers trenger jeg ikke å ha så mye med de å gjøre, så det erger meg ikke stort å møte en jeg ikke kommer overens med, for jeg får de i svært små mengder om gangen.

Endret 7. januar 2009 av Langsyne

[Gjest Gjest]

Jeg sliter med å komme overens med folk som virker veldig seriøse og ordentlige av seg. Uhøytidelige folk som sier og gjør masse dumt synes jeg det er mye enklere å bli kjent med.

Det er omvendt for meg.

[Gjest Pascale]

Jeg er en veldig introvert person som helst søker ut personer som deler de samme personlighetstrekkene som meg. Jeg liker helst dype samtaler istedenfor lette, og har derfor litt problemer med såkalt "smalltalk". Jeg synes det er mye enklere å snakke med menn enn kvinner fordi kvinner har en tendens til å prate så mye om ingenting. Hvis jeg møter noen som jeg føler jeg ikke har noe til felles med eller at jeg føler at personen forventer at jeg starter med å snakke, så sier jeg ikke noe og trekker meg unna. Sånt er jo litt kjedelig hvis det er folk i studieomgangskrets eller andre utenom familie. Man kan jo bli betraktet som noe rart noe. :-/

[Gjest StockDama]

Jeg kommer overens med de fleste. Er ikke så vanskelig på det punktet. Syns de fleste har et eller annet som kan være spennende.

Men jeg er ikke glad i den typen som klemmer og pirker i tide og utide, de klarer jeg ikke =/

[Gjest Cederic Rueben]

Men jeg er ikke glad i den typen som klemmer og pirker i tide og utide, de klarer jeg ikke =/

Samme her...... Men jeg kommer overns med de aller fleste. Det er få personer jeg ikke har kommet overens med

[DingDong]

-Sliter du å komme overens med en viss type mennesker? Hva er grunnen?

-Hvor viktig er det å ha egenskapen med å komme overens med forskjellig type mennesker?

-Hva er din innstilling når du møter noen, og du skjønner at dere ikke har noe til felles?

Dette er mine meninger;

Ja, jeg sliter med å komme overens med noen mennesker. Grunnen er at jeg har sterke meninger om mye. Etter hva jeg erfarer, er nøytralitet veien til å bli likt av alle. Videre må man skryte av folk og være engasjert i det de sier, men ikke så det blir opplagt.

Jeg mener det er viktigere å komme overens med dem som vil en selv godt, og som du ønsker å knytte bånd til. Personlig gidder jeg ikke leke interessert med mindre jeg virkelig er det. Hvis noen ikke passer med din egen personlighet, hva er da grunnen til å prøve å ha et vennskap.

Avslutter samtalen og går videre.

[Vera Vinge]

Nå spørs det hva man mener med å komme overens. Jeg er stort sett positivt innstilt til andre mennesker, og vil påstå at jeg oppfører meg ordentlig. Så jeg kommer vanligvis overens med andre, men det er ikke alle jeg ser på som potensielle bestevenner. Hvis det er noen jeg har et halvdårlig inntrykk av, merker jeg at det skal veldig lite til for at jeg endrer synet til det mer positive. Da vår sure nabo helt ut av det blå ønsket oss god jul, var det som om hele min oppfatning av henne endret seg. Dvs. hun er fortsatt ganske så merkelig, men jeg sluttet hvertfall umiddelbart å tenke slemme tanker om henne.

[Gjest Gjest]

Om jeg kommer overens med alle? Nei, takk og pris.

[Gjest kona]

-Sliter du å komme overens med en viss type mennesker? Hva er grunnen?

-Hvor viktig er det å ha egenskapen med å komme overens med forskjellig type mennesker?

-Hva er din innstilling når du møter noen, og du skjønner at dere ikke har noe til felles?

Jeg kommer ikke overens med alle, men jeg kan klare å samarbeide med personer jeg ikke har kjempekjemi med. Jeg prøver å lære barna mine at vi ikke kan regne med at alle vil like oss gjennom livet. Jeg liker jo ikke alle og det gjør ikke ungene heller så hvorfor skal alle like oss. Men vi skal likevel opptre ordentlig overfor dem, ofte er det kjemien og ikke noe de har gjort som gjør at vi ikke liker de aktuelle personene og det er ikke nødvendig at vi er ekle mot dem bare fordi vi ikke liker dem. Jeg kan godt slå av en prat med den merkelige tidligere kollegaen min når jeg møter henne tilfeldig på gaten, men jeg oppsøker henne ikke utenom.

Jeg liker ganske mange forskjellige typer personer jeg, men sliter med folk som mener at det er de som sitter med fasiten på livet og hvordan ting skal gjøres. Påståelige folk som ikke evner å se saken fra andre enn sin egen side, og folk som klager over dårlig økonomi men som samtidig flasher alt det nye de har kjøpt. Sliter med klagere generelt egentlig, eller rettere sagt folk som ikke klarer å komme med noe positivt noen gang. Folk må gjerne klage, av og til har vi alle behov for det men folk som heller klager enn å komme med forslag til forbedringer har jeg problemer med.

Jeg syns det er lettere å omgås alle slags folk når jeg vet at jeg ikke trenger å like dem og at det ikke gjør meg noe at de ikke liker meg.