"Oppdra" partneren sin

[Gjest Gjest_Allie_*]

Samboeren min er en herlig fyr! Vi elsker hverandre veldig høyt og vi har det veldig bra sammen.

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Han har barn fra før, vi har ingen sammen. Jeg synes det er han som må ta hovedansvaret i oppdragelsen av barna når de er hos oss, så kan jeg trå støttende til ved behov. Men ofte blir det nesten motsatt. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å påpeke ting overfor samboeren min først så kan han passe på å ta det opp med barna ved en passende anledning. Men han husker sjelden hva jeg har sagt og han klarer ikke å se ting selv. Det er ikke snakk om store ting, men små ting i hverdagen. Hvis tiåringen griser ved middagsbordet så merker ikke far det, så hvis noen skal si ifra må det bli meg. Når leggetida er inne så er far opptatt med å se på tv og glemmer å si fra til barna, sånn at jeg må minne dem på at det er leggetid. De gangene jeg ikke har sagt ifra har det endt med at barna har vært oppe en time eller mer for lenge. Far registrerer det ikke hvis barna snakker frekt til han, før jeg påpeker at det der var ikke pent sagt. Osv osv.

Når vi gjør husarbeid så deler vi likt, men jeg må være en arbeidsleder som forteller hva som må bli gjort. Hvis vi bare blir enige om at han skal vaske badet så vasker han kanskje gulvet og vasken, mens matta ikke blir støvsuget eller ristet, toalettskålen blir ikke tørket av, speilet er fortsatt fullt av flekker osv. Hvis ikke jeg passer på at fellesgangen+trapp blir vasket når det er vår tur så hadde vi vel aldri vasket den.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har klart å være rolig og blid når jeg har påpekt ting han glemmer/ikke tenker over å gjøre i forbindelse med barneoppdragelse og husarbeid. Vi har også snakket om dette med at han må ta mer initiativ og tenke litt mer over ting selv sånn at jeg skal slippe å mase på han som en mamma. Jeg har vært tålmodig, synes jeg. Men jeg kjenner at jeg nærmer meg ei grense for hvor mye lenger jeg orker dette her uten å fly i taket.

Husarbeidet har jeg en løsning på. Jeg skal skrive en sjekkliste for hva som må gjøres for hvert enkelt rom som vaskes, så kan han sjekke der at han har husket alt. Med barneoppdragelsen blir det verre, der nytter det ikke med ei sjekkliste.

Er det noen som har erfaringer fra denne problemstillingen og har funnet en måte å løse dette på?

PS: Jeg er for øvrig ikke en av disse damene som skal "oppdra" partneren til å bli sånn som passer meg best ellers. Dette gjelder utelukkende viktige ting som MÅ gjøres for å få hverdagen til å fungere.

[Gjest basta]

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Jeg tenker motsatt, at det ikke er evnen det står på men viljen. Når jeg er borte så gjør han det meste men når jeg er hjemme, har ferie osv. så overlater han alt til meg. Han skjønner ikke at han kan gjøre noe før han får beskjed.

I julen mens jeg lagde mat og noe mat ordner seg selv når potetene koker og hovedretten er i ovne, da fant jeg fram støvsugeren og støvsugde gulvene. For vi begge hadde klagd over at gulvet trengte å støvsuges. Men han skjønte ikke at han kunne tatt det selv, først da jeg var igang med støvsugeren så sa han jeg bare måtte si fra hvis det var noe som måtte gjøres. Hallo, støvsugeren sto der den alltid pleide å stå den - ta den bare fram da.

Før middagen var helt ferdig så dekket jeg på bordet sånn at det var klart, da kommer han og sier at jammen det kunne jo han gjort hvis jeg hadde sagt fra. Han visste jo at jeg holdt på med middagen og at vi pleier å dekke på tallerkener som vi har maten på og bestikk til å spise med. Og glass til å drikke av. Hvorfor klarer han det når jeg ikke er tilstede? Det forstår jeg ikke, jeg har ikke bedt om å bli hovedansvarlig for husarbeid og matlagingen i huset vårt?!

Så min erfaring er at det er viljen det står på og at jeg tar ansvar av meg selv mens han må bli bedt om å ta ansvar. Men oppdra han gidder jeg ikke for han vet utmerket godt hva han skal gjøre, hvordan han gjør det blir hans sak. Vi er to i forholdet og jeg forventer at vi begge deltar og deler på de gjøremålene som finnes enten de er ute eller inne.

[Lissi]

Ja helt klart! Min kom fra et hjem hvor moren skjemte han bort. Jeg var ikke interessert i å overta stafettpinnen!

Jeg lar han vaske badet, men går inn å viser han hvordan man vasker feks doen. At man vasker under og over og alle plasser. Dette gjorde jeg bare en gang, og etter dette har badet vært strøket. Jeg går ikke inn å sjekker, han er en voksen mann. Han fikk faste oppgaver, siden han også sliter med å se. Nå gjør han ting av seg selv. Det er så deilig.

Angående ungene hans så trenger jo han ikke gjøre noe, du gjør det jo

La ungene være oppe helt til han selv skjønner det er leggetid og du ikke gjør det. Da skjønner han jo at han må ta ansvar.

En mann som bare kan legge seg på sofa fordi dama ordner opp, ligger veldig godt der!

En skikkelig prat om dette kan også hjelpe!

[Gjest Gjest]

Det er patetisk at menn må fortelles hva som det er nødvendig å gjøre i et hjem og når det må gjøres. Menn må kunne se behovene uten at samboeren må si fra. Menn skal være ferdig oppdradd før de flytter sammen med en kvinne, de må ikke snylte på sin samboer. Det at samboeren føler at hun må si fra om at noe trengs å bli gjort i huset, burde være grunn nok til å sparke mannen hodestups ut av boligen på permanent basis.

[Lissi]

Det er patetisk at menn må fortelles hva som det er nødvendig å gjøre i et hjem og når det må gjøres. Menn må kunne se behovene uten at samboeren må si fra. Menn skal være ferdig oppdradd før de flytter sammen med en kvinne, de må ikke snylte på sin samboer. Det at samboeren føler at hun må si fra om at noe trengs å bli gjort i huset, burde være grunn nok til å sparke mannen hodestups ut av boligen på permanent basis.

Da er det bra mange menn som burde vært sparket på haue ut da!!

For meg så er det ikke så jævli vanskelig å spørre om han kan hjelpe meg å skifte på senga eller henge opp en vask. Jeg forventer ikke at han skal gå ned på vaskerommet hver dag for å sjekke om det er noe som bør gjøres.

Han jobber, jeg er hjemme! Noe slipper han unna, og endel er faste oppgaver.

Toleranse er en fin ting. Kjærlighet også! Elsker du en mann så sparker du han ikke ut bare fordi han ikke er ferdig oppdratt

[Perhaps]

Det er patetisk at menn må fortelles hva som det er nødvendig å gjøre i et hjem og når det må gjøres. Menn må kunne se behovene uten at samboeren må si fra. Menn skal være ferdig oppdradd før de flytter sammen med en kvinne, de må ikke snylte på sin samboer. Det at samboeren føler at hun må si fra om at noe trengs å bli gjort i huset, burde være grunn nok til å sparke mannen hodestups ut av boligen på permanent basis.

Jeg er helt enig med deg!

Det er ikke kvinnens rolle å oppdra mannen. Han må ha sosiale antenner og normalt gangsyn.

[Gjest Gjest]

kjenner meg veldig igjen her. er usikker på om det er viljen eller evnet ti å se ting som er årsaken til at ting aldri blir gjort. tror det er en kombinasjon!!

hos oss gjør ikke samboeren noe før han blir bedt om det. og selv om han blir bedt om å vaske badet, vakser han feks ikke speilet, dusjon ol. enda han har gjort det før, og jeg har sagt at alt må tas. det er så sinnsykt irriterende! først har jeg blitt irritert over at han ikke gjør noe frivillig. og når han gjør det (etter at jeg har mast på han) så gidder han ikke gjøre det ordentlig. skjønner det bare ikke jeg altså. blir jo dårlig stemning og ender opp med at han må gjøre det en gang til, eller at jeg må gjøre det selv

nei, jeg skjønner det rett og slett ikke jeg altså.

[Lissi]

Jeg syns det er slitsomt å krangle om husarbeid og prøver å unngå det.

Jeg spør i løpet av uka om vi kan ta huset i helga, da sier han ja med en gang og vet når helga kommer at vi har en avtale. Helt ukomplisert!

[Gjest Gorgonzola]

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Er det noen som har erfaringer fra denne problemstillingen og har funnet en måte å løse dette på?

PS: Jeg er for øvrig ikke en av disse damene som skal "oppdra" partneren til å bli sånn som passer meg best ellers. Dette gjelder utelukkende viktige ting som MÅ gjøres for å få hverdagen til å fungere.

Ooooops, excuse me for laughing dear!

Dette er enkelt, det kalles å være kvinne, enten du/dere liker det eller ikke.

Hør på deg selv, i det ene øyeblikket er du superfornøyd med det meste, i neste setning er han "blind", at han ikke evner å se det som må gjøres eller sies. Hva evaluerer du det ut i fra? Jo, ditt eget kvinnelige ståsted selvfølgelig. Så hevder du at du ikke er en av de typiske som skal "oppdra" partneren. Neivel, men finnes det kvinner som ikke har et relativt tungt "oppdrager-gen" i bagasjen, det være seg overfor unger eller partner? Jeg påstår nei, de finnes ikke.

For ordens skyld, jeg mener ikke at du er rar eller ufin på noen som helst måte, innlegget ditt i sin helhet er på mange måter veldig beskrivende på det uttallige forskere, sosionomer, sosiologer, sexologer og hva de nå kaller seg har brukt ufattelige timer og mengder av papir på å få oss til å forstå: Forskjellene som eksisterer mellom kvinner og menn - og takk skaperen for dem - forskjellene altså. Uten dem hadde det blitt kjedelig gitt.

Endret 6. januar 2009 av Gorgonzola

[Gjest Dianah]

Jeg føler definitivt at samboeren er latere enn meg. Han kan snakke mye om at han vil bidra, men hans definisjon av støvsuging er å sveipe over gulvet uten å flytte på ting eller å støvsuge under bord eller sofa.

En periode var jeg så utslitt (pga. jobb og press på skolen) at jeg ga ham ansvaret for alt husarbeid. I den perioden hadde han besøk av sin bestevenn som er sersjant i militæret. Da fikk han visstnok beskjed om at badet ikke så ut, men tror dere at han tok hintet?

Hjemmefra er jeg vant til å rydde og vaske ordentlig minimum en gang i uken, noe han mener er på grensen til latterlig. Han bidrar hvis jeg presser ham, men jeg har aldri opplevd at han gjør noe på eget initiativ, og tro meg; jeg har prøvd det meste. Da kameraten hans var på besøk hadde jeg med vilje latt være å rydde etter ham (kun etter meg) på 1,5 uker, likevel tok han ikke hintet.

Jeg har prøvd å lære ham opp gjentatte ganger, forklart og vist hvorfor han må støvsuge under ting, men formaningene må gjentas gang på gang. Jeg mener ikke å klage, jeg vet at jeg antakeligvis må leve med latskapen hans, og det er jeg villig til, så her er det vel egentlig jeg som bør sette foten ned og gjøre noe drastisk for å få ansvarsfordelingen til å snu. For øvrig bidrar han med oppvask og praktiske gjøremål ute, så helt bak mål er han ikke.

[Gjest pasta]

Ooooops, excuse me for laughing dear!

Dette er enkelt, det kalles å være kvinne, enten du/dere liker det eller ikke.

Hør på deg selv, i det ene øyeblikket er du superfornøyd med det meste, i neste setning er han "blind", at han ikke evner å se det som må gjøres eller sies. Hva evaluerer du det ut i fra? Jo, ditt eget kvinnelige ståsted selvfølgelig. Så hevder du at du ikke er en av de typiske som skal "oppdra" partneren. Neivel, men finnes det kvinner som ikke har et relativt tungt "oppdrager-gen" i bagasjen, det være seg overfor unger eller partner? Jeg påstår nei, de finnes ikke.

For ordens skyld, jeg mener ikke at du er rar eller ufin på noen som helst måte, innlegget ditt i sin helhet er på mange måter veldig beskrivende på det uttallige forskere, sosionomer, sosiologer, sexologer og hva de nå kaller seg har brukt ufattelige timer og mengder av papir på å få oss til å forstå: Forskjellene som eksisterer mellom kvinner og menn - og takk skaperen for dem - forskjellene altså. Uten dem hadde det blitt kjedelig gitt.

Dette hang ikke på greip.

[miss~Audrey]

Samboeren min er en herlig fyr! Vi elsker hverandre veldig høyt og vi har det veldig bra sammen.

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Han har barn fra før, vi har ingen sammen. Jeg synes det er han som må ta hovedansvaret i oppdragelsen av barna når de er hos oss, så kan jeg trå støttende til ved behov. Men ofte blir det nesten motsatt. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å påpeke ting overfor samboeren min først så kan han passe på å ta det opp med barna ved en passende anledning. Men han husker sjelden hva jeg har sagt og han klarer ikke å se ting selv. Det er ikke snakk om store ting, men små ting i hverdagen. Hvis tiåringen griser ved middagsbordet så merker ikke far det, så hvis noen skal si ifra må det bli meg. Når leggetida er inne så er far opptatt med å se på tv og glemmer å si fra til barna, sånn at jeg må minne dem på at det er leggetid. De gangene jeg ikke har sagt ifra har det endt med at barna har vært oppe en time eller mer for lenge. Far registrerer det ikke hvis barna snakker frekt til han, før jeg påpeker at det der var ikke pent sagt. Osv osv.

Når vi gjør husarbeid så deler vi likt, men jeg må være en arbeidsleder som forteller hva som må bli gjort. Hvis vi bare blir enige om at han skal vaske badet så vasker han kanskje gulvet og vasken, mens matta ikke blir støvsuget eller ristet, toalettskålen blir ikke tørket av, speilet er fortsatt fullt av flekker osv. Hvis ikke jeg passer på at fellesgangen+trapp blir vasket når det er vår tur så hadde vi vel aldri vasket den.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har klart å være rolig og blid når jeg har påpekt ting han glemmer/ikke tenker over å gjøre i forbindelse med barneoppdragelse og husarbeid. Vi har også snakket om dette med at han må ta mer initiativ og tenke litt mer over ting selv sånn at jeg skal slippe å mase på han som en mamma. Jeg har vært tålmodig, synes jeg. Men jeg kjenner at jeg nærmer meg ei grense for hvor mye lenger jeg orker dette her uten å fly i taket.

Husarbeidet har jeg en løsning på. Jeg skal skrive en sjekkliste for hva som må gjøres for hvert enkelt rom som vaskes, så kan han sjekke der at han har husket alt. Med barneoppdragelsen blir det verre, der nytter det ikke med ei sjekkliste.

Er det noen som har erfaringer fra denne problemstillingen og har funnet en måte å løse dette på?

PS: Jeg er for øvrig ikke en av disse damene som skal "oppdra" partneren til å bli sånn som passer meg best ellers. Dette gjelder utelukkende viktige ting som MÅ gjøres for å få hverdagen til å fungere.

Hmm.. ikke for å virke krass, men jeg får litt inntrykk av at dette er litt pirkete.. Nå får ikke vi det hele bildet av mannen din ut fra dette innlegget. Men regner med han har en god del positive sider også, siden du velger å være sammen med han? Når det gjelder en løsning på disse problemene, så hjelper det nok at du slutter å gjøre ting for han hele tiden. Han merker jo ikke at noe er galt når du gjør alt for han. Og et "hint" er kanskje ikke nok. Slutt å gjør hans jobb, så ser han kanskje at noe trengs å gjøres?

Ellers mener jeg at det også er viktig å fokusere på de gode sidene ved sin partner, og ikke legge så mye energi i detaljer, som at han ikke rister et teppe på badet o.l. Det er tross alt verre ting man kan komme borti.

[Gjest Gjest]

Samboeren min er en herlig fyr! Vi elsker hverandre veldig høyt og vi har det veldig bra sammen.

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Han har barn fra før, vi har ingen sammen. Jeg synes det er han som må ta hovedansvaret i oppdragelsen av barna når de er hos oss, så kan jeg trå støttende til ved behov. Men ofte blir det nesten motsatt. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å påpeke ting overfor samboeren min først så kan han passe på å ta det opp med barna ved en passende anledning. Men han husker sjelden hva jeg har sagt og han klarer ikke å se ting selv. Det er ikke snakk om store ting, men små ting i hverdagen. Hvis tiåringen griser ved middagsbordet så merker ikke far det, så hvis noen skal si ifra må det bli meg. Når leggetida er inne så er far opptatt med å se på tv og glemmer å si fra til barna, sånn at jeg må minne dem på at det er leggetid. De gangene jeg ikke har sagt ifra har det endt med at barna har vært oppe en time eller mer for lenge. Far registrerer det ikke hvis barna snakker frekt til han, før jeg påpeker at det der var ikke pent sagt. Osv osv.

Når vi gjør husarbeid så deler vi likt, men jeg må være en arbeidsleder som forteller hva som må bli gjort. Hvis vi bare blir enige om at han skal vaske badet så vasker han kanskje gulvet og vasken, mens matta ikke blir støvsuget eller ristet, toalettskålen blir ikke tørket av, speilet er fortsatt fullt av flekker osv. Hvis ikke jeg passer på at fellesgangen+trapp blir vasket når det er vår tur så hadde vi vel aldri vasket den.

Jeg er ganske fornøyd med at jeg har klart å være rolig og blid når jeg har påpekt ting han glemmer/ikke tenker over å gjøre i forbindelse med barneoppdragelse og husarbeid. Vi har også snakket om dette med at han må ta mer initiativ og tenke litt mer over ting selv sånn at jeg skal slippe å mase på han som en mamma. Jeg har vært tålmodig, synes jeg. Men jeg kjenner at jeg nærmer meg ei grense for hvor mye lenger jeg orker dette her uten å fly i taket.

Husarbeidet har jeg en løsning på. Jeg skal skrive en sjekkliste for hva som må gjøres for hvert enkelt rom som vaskes, så kan han sjekke der at han har husket alt. Med barneoppdragelsen blir det verre, der nytter det ikke med ei sjekkliste.

Er det noen som har erfaringer fra denne problemstillingen og har funnet en måte å løse dette på?

PS: Jeg er for øvrig ikke en av disse damene som skal "oppdra" partneren til å bli sånn som passer meg best ellers. Dette gjelder utelukkende viktige ting som MÅ gjøres for å få hverdagen til å fungere.

Ja, huff, stakkars deg. Det er bra at ditt syn på hvordan ting bør gjøres er det eneste som er rett, slik at det ikke er noe behov for å se på seg selv.

[Gjest Gjest]

Dette hang ikke på greip.

Synes det hang veldig på greip jeg. Kvinner og menn har ulike måter å se ting på og ulike prioriteringer i noen sammenhenger. Det vil ikke dermed si at akkurat min (eller din) nødvendigvis er absolutt rett.

Når det gjelder ting som helt objektivt kan argumenteres for, slik som at barnet må passes på og oppdras på en god måte, er det jo lite å diskutere. Det som dog nevnes mye her er preferansesaker, slik som hvor ofte det bør vaskes og hvor mye tid som skal brukes på ditten og datten. Mange kvinner (sikkert også menn) evner ikke å se annet enn at deres eget syn er rett, og fortsetter derfor med den antagelse at de må "oppdra" mannen. Litt morsomt da

[saltpute]

hehe jeg som trodde jeg var helt alene:D

jeg har faktisk nettop hatt en prat medmin samboer om akuratt dette. når jeg var i permisjon,fikk jeg beskjed fra kamerater av oss at siden d var jeg som var hjemme å han jobbet, burde jeg lage mat å rydde huse. jeg sa d var ikke aktuelt,han bor å roter like mye som jeg å barna,så han får hjelpe til han også. hvorfor skal d vere sann at når mannen jobber skal vi gjøre alt?!

men nå er situasjonen snudd på hode. d er jeg som jobber å sambo har permisjon. har han ryddet hus? NEI! d må jeg gjøre etter jeg kommer fra jobb. har han vasket klær,tørket klær,støvsuggd? nei! han små plukker litt her å der,men han tar ikke instiativ til å støvsuge eller tørke støv eller vaske klær osv. jeg må be han gjøre d,å når han først gjør d, blir d ikke skikkeli gjort. men er d foreldra som ber han om noe,så slipper han alt han har i hendene å drar. er d meg eller de han bor sammen med!! jeg holder på å bli galen jeg. men d er ingen som sier til han at siden jeg jobber å han går hjemme så er d han som skal gjøre d. d hører jeg ikke et ord om.

moren hans sjemte han vekk også. hun vasket rommet hans til han var 18 å flyttet sammen med meg. så desverre var han ikke utlært før vi flyttet sammen. men etter 10 år med veiledning til hva som trengst å gjøre i et hus,så skulle man tru han hadde lært seg d!! jeg er drit lei av å fortelle han hva han skal gjøre. han må jo kunne klare å se d sell vell?!

uff:(

[Gjest Kvinge]

hehehe, herlig å se at samboeren min ikke er alene om å være "totalt uansvarlig" til tider. Det gjør det faktisk litt lettere for meg å takle ham, når jeg vet at så mange andre er i samme båt! =)

Kanskje jeg bare skal vise han denne tråden, så ser han kanskje selv at det ikke bare er jeg som er lei av at mannfolka aldri gjør ting på eget initiativ!

[Gjest Gjest]

hehe jeg som trodde jeg var helt alene:D

jeg har faktisk nettop hatt en prat medmin samboer om akuratt dette. når jeg var i permisjon,fikk jeg beskjed fra kamerater av oss at siden d var jeg som var hjemme å han jobbet, burde jeg lage mat å rydde huse. jeg sa d var ikke aktuelt,han bor å roter like mye som jeg å barna,så han får hjelpe til han også. hvorfor skal d vere sann at når mannen jobber skal vi gjøre alt?!

men nå er situasjonen snudd på hode. d er jeg som jobber å sambo har permisjon. har han ryddet hus? NEI! d må jeg gjøre etter jeg kommer fra jobb. har han vasket klær,tørket klær,støvsuggd? nei! han små plukker litt her å der,men han tar ikke instiativ til å støvsuge eller tørke støv eller vaske klær osv. jeg må be han gjøre d,å når han først gjør d, blir d ikke skikkeli gjort. men er d foreldra som ber han om noe,så slipper han alt han har i hendene å drar. er d meg eller de han bor sammen med!! jeg holder på å bli galen jeg. men d er ingen som sier til han at siden jeg jobber å han går hjemme så er d han som skal gjøre d. d hører jeg ikke et ord om.

moren hans sjemte han vekk også. hun vasket rommet hans til han var 18 å flyttet sammen med meg. så desverre var han ikke utlært før vi flyttet sammen. men etter 10 år med veiledning til hva som trengst å gjøre i et hus,så skulle man tru han hadde lært seg d!! jeg er drit lei av å fortelle han hva han skal gjøre. han må jo kunne klare å se d sell vell?!

uff:(

Jeg bare elsker folk som er så tjukke i hodet at de ikke innser sine egen dobbeltmoral. Her er det faktisk så åpenbart at det nesten blir parodisk. Bare for å påpeke det helt kort slik at du kan prøve å se det selv: Først klager du over holdninger om at hjemmeværende skal gjøre alt husarbeid. Deretter klager du over det eksakt motsatte.

[GlaJenta88]

Samboeren min er en herlig fyr! Vi elsker hverandre veldig høyt og vi har det veldig bra sammen.

Men når det gjelder husarbeid og barneoppdragelse så er han "blind". Det er ikke viljen det mangler på, tror jeg. Men evnen til å se hva som må gjøres.

Når vi gjør husarbeid så deler vi likt, men jeg må være en arbeidsleder som forteller hva som må bli gjort. Hvis vi bare blir enige om at han skal vaske badet så vasker han kanskje gulvet og vasken, mens matta ikke blir støvsuget eller ristet, toalettskålen blir ikke tørket av, speilet er fortsatt fullt av flekker osv. Hvis ikke jeg passer på at fellesgangen+trapp blir vasket når det er vår tur så hadde vi vel aldri vasket den.

Husarbeidet har jeg en løsning på. Jeg skal skrive en sjekkliste for hva som må gjøres for hvert enkelt rom som vaskes, så kan han sjekke der at han har husket alt. Med barneoppdragelsen blir det verre, der nytter det ikke med ei sjekkliste.

Er det noen som har erfaringer fra denne problemstillingen og har funnet en måte å løse dette på?

PS: Jeg er for øvrig ikke en av disse damene som skal "oppdra" partneren til å bli sånn som passer meg best ellers. Dette gjelder utelukkende viktige ting som MÅ gjøres for å få hverdagen til å fungere.

Haha,

Jeg har dessverre ingen erfaringer med løsninger på dette problemet, da jeg sliter med de samme problemene selv. Jeg må innrømme at dette innlegget også virker ganske skremmende på meg. Både samboeren min og jeg er ganske unge, og jeg tviler på at hvis han bodde alene eller hjemme på barnerommet på lik linje med kameratene hans, hadde han neppe byttet sengetøy eller vasket noe bad før moren hans påpekte det/gjorde det for han. Jeg har hele tiden tenkt at jeg har meg selv å takke, som "hadde dårlig tid" med å flytte for oss selv, og dermed fikk jobben med å få han til å forstå hvorfor det er greit å ha det rent og ryddig rundt seg. Det er i alle fall sånn jeg er oppvokst og sånn jeg liker å ha det. Dette med sjekkliste til hvordan de enkelte rommene burde rengjøres, tror jeg ville blitt mottatt med ramaskrik her i gården. Da ville jeg nok ha blitt beskyldt for å ikke tro på at han kan klare det selv osv. Jeg har mang en gang forsøkt å bare hinte, da jeg ikke liker å mase på hverken han eller andre, men dette med sjeldent hell. Masing fører til at ting blir gjort fort og galt, og hvis han omtrent øyeblikkelig ikke får ros for sin iherdige innsats, blir det bare tull neste gang.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er jeg, som tross alt har mye lenger arbeidsdag enn han, må gjøre alt av husarbeidet. Han går ut med søppel riktignok, men det også kun hvis jeg har satt posen frem på gulvet og han nesten snubler i den på vei til kjøleskapet. Én ting han er veldig flink til er å lage mat. I tillegg så er dette noe han er glad i, og dermed legger han mye tid inn i det. Likevel så betyr jo ikke det at han er unnskyldt resten av husarbeidet.

Også lurer jeg på om det finnes en eller annen måte for å få han til å forstå at jeg ville ha blitt mye mer glad og fått inntrykk av at han forstod meg mye bedre hvis jeg kom hjem og fant han med støvklut eller vaskefille i handa enn om han hadde svippet innom en tilfeldig gullsmed. :le:

Når det gjelder barneoppdragelsen så burde du sette deg ned med han og prate om hvordan du føler at han takler forskjellige situasjoner, og også hvis du føler ukomfortabel i rollen som oppdrageren da du i utgangspunktet ikke har så mye å si. Hvis han vanligvis hører på deg når dere snakker om husarbeid, kommer han nok til å være lutter øre når det er snakk om oppdragelsen av barna hans også

Masse lykke til skal du i alle fall ha!

[saltpute]

Jeg bare elsker folk som er så tjukke i hodet at de ikke innser sine egen dobbeltmoral. Her er det faktisk så åpenbart at det nesten blir parodisk. Bare for å påpeke det helt kort slik at du kan prøve å se det selv: Først klager du over holdninger om at hjemmeværende skal gjøre alt husarbeid. Deretter klager du over det eksakt motsatte.

hehe nei da har ikke du sjønt poenge. så jeg regner med du er en mann:)

poenget mitt var: når jeg gikk hjemme,var d folk som sa at jeg skulle gjøre alt. men nå når han går hjemme er d ingen som sier til han at han skal gjøre alt.

jeg vill ikke at han skal gjøre atl. jeg vill at han skal kunne rydde uten at jeg må fortelle han at han må gjøre d. eller at jeg for en gang skylt skal kunne sitte på sofaen medan han rydder. jeg må alltid rydde medan han sitter på sofaen å ser på tv'en. hvor er rettferdi heten der da? er d slik d skal vere? å hva med når begge skal jobbe, skal ingen rydde da? eller er d en sellfølge at jeg skal gjøre d fordi jeg er kvinne? jeg får ikke betalt for å vere hushjelp. hadde jeg fått d,hadde jeg gledeli ryddet jeg:D

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat som dere. Samboeren min ser ingenting og hører ingenting. Joa, han ser noen ganger at det er rotete, og ber meg rydde opp. Han mener at han er på jobb hele dagen og siden jeg bare går hjemme, har jeg ansvaret for å rydde, vaske etc. Det er jo en grunn til at jeg er hjemme (har vondt i hodet nesten hele tiden, i tillegg til at om jeg står og går for mye så får jeg vondt i foten). Da mener han at jeg bare kan utsette det til jeg er bra igjen. For han har vært på jobb og han er sliten. Jeg blir så irritert noen ganger, og føler at han har krysset grensen for lenge siden. Vi har hatt masse krangler om dette, i tillegg til at jeg må oppdra ungen hans (delt omsorg). Det er ingen lett unge, men det ser ikke han. Han mener jeg er altfor streng, men jeg forventer at ungene hører etter når man ber dem om noe. Ungen sier nei og nekter å røre på seg. Jeg har kjempet i flere år i håp om at det skal bli bedre, at sambo skal være flinkere hjemme og ta mer del i oppdragelsen. Det er jo ikke min unge!!

Det er lett å si at jeg bare skal overse det og la det gå til han merker noe. Joda, ungen på 10 var da oppe til halv tolv her en dag. Jeg bestemte meg for å ikke si fra, men da syntes jeg det var for sent til å unngå det noe mer.

Og jeg fordrar ikke at det er skittent rundt meg. Hva om folk plutselig kommer på besøk? Har ikke lyst å gi inntrykk av at det er møkkete hjemme.

Jeg er i en tenkeperiode nå hvor jeg skal finne ut av hva jeg virkelig vil, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg gidder mer..