Dater en som er over mitt "lig"

[Gjest Gjest]

Jeg dater en som er skikkelig, skikkelig kjekk. Da snakker jeg om en gutt som kan få hva han vil. Møtte han på et vors, og vi har møtt hverandre ett par ganger i fylla.

Nå vil han møte meg edru, men jeg er piss nervøs. Jeg dater bare gutter under mitt lig, der alt er trygt og godt.. Noen som har vært i samme situasjon? Er redd jeg føler meg "underkuet" med han.. og at jeg ikke klarer å være meg selv.

[Gjest Gjest_norsk_*]

Lig??? Hvafforno? *klør meg i huet* Hva er lig for noe?

[MissStiles]

Lig??? Hvafforno? *klør meg i huet* Hva er lig for noe?

Utenfor hennes rekkevidde mener hun vel..?? en som hun ikke tror hun kan få..??

[nanya]

Og så jeg som trodde noen datet noen andre over trådstarters lik.

[gullet76]

Hun mener over hennes nivå... Som de sier på engelsk "out of my league"

Jeg også har gått for de som er på et lavere nivå enn meg (og jeg rangerer ikke meg selv kjempe høyt nei). Av den at jeg føler det er mindre truende, og at det da er mindre sjans for at noen andre damer stjeler han... Hehe... Må le litt når jeg skriver det egentlig... Min kjære er forøvrig over mitt nivå (han mener vi er på samme nivå da).

[MissStiles]

Hun mener over hennes nivå... Som de sier på engelsk "out of my league"

Det er sånn man skriver det ja.. sant og tenkte på det..

[Gjest Gjest]

LIGA PÅ NORSK!

[Rexina]

Melder meg inn i klubben jeg!

Pleier også alltid å date under meg (og jeg setter ikke meg selv så høyt jeg heller). Har vært på date med en MODELLKJEKK fyr en gang, og han ville treffe meg igjen, men nervene mine ødela alt. Var FOR redd for å miste han, at jeg til slutt gjorde det!

Nå dater jeg en som ser ut som en ung Billy Crystal (i mine øyne så er han så hot som mulig er!) og i tillegg er han ambisiøs, smart, utrolig hyggelig, og utfyller meg perfekt. Er så leit at jeg ikke klarer å nyte at han vil se meg igjen, at han ser for seg en fremtid meg meg osv. Det eneste jeg tenker på (hvis han ikke svarer på en melding samme dag som jeg sender eller ikke tar tlf for eks.) er at jeg kommer til å miste han. Vet det er tåpelig!

[Gjest Gjest]

Herreguuuuud! Folk henger seg opp i små ting!! at dere gidder!

[Gjest Gjest]

Jeg forstår dere kjempegodt. Selv har jeg svært lett for å flørte med folk som jeg av ymse grunner aldri kunne blitt interessert i, men dersom jeg treffer noen jeg liker skikkelig godt, er det helt stans. Jeg blir redd og usikker og orker ikke å risikere at tankene som jeg har om hans "overlegenhet", stemmer med hans oppfatning. Resultatet er en status som evig singel, siden de gutta jeg vil ha, aldri får se mine positive sider, mens jeg skaper interesse hos de som ikke kan få min interesse tilbake.

Denne innstilligen gjør det heller ikke så lett å tro på det når flotte mennesker faktisk flørter med meg. Sjansen føles stor for at de som boltrer seg litt ekstra, gjør det fordi jeg ikke virker truende på noen måte. Sukk.

[Gjest Mann26]

Jeg forstår dere kjempegodt. Selv har jeg svært lett for å flørte med folk som jeg av ymse grunner aldri kunne blitt interessert i, men dersom jeg treffer noen jeg liker skikkelig godt, er det helt stans. Jeg blir redd og usikker og orker ikke å risikere at tankene som jeg har om hans "overlegenhet", stemmer med hans oppfatning. Resultatet er en status som evig singel, siden de gutta jeg vil ha, aldri får se mine positive sider, mens jeg skaper interesse hos de som ikke kan få min interesse tilbake.

Denne innstilligen gjør det heller ikke så lett å tro på det når flotte mennesker faktisk flørter med meg. Sjansen føles stor for at de som boltrer seg litt ekstra, gjør det fordi jeg ikke virker truende på noen måte. Sukk.

Hahaha! Dette kunne jeg godt ha skrevet selv! Det er nøyaktig sånn jeg har det.

[Gjest Gjest_Miranda_*]

hvis du TROR du vil miste en fyr (selv når det ikke er noen annen grunn enn dumme tanker i ditt eget hodet) så begynner du å oppføre deg slik at det virker som om du ikke vil være sammen med ham. Du får faktisk ham til å tro at du ikke er interessert og det er du som sårer ham.

Pene og kjekke menn trenger ikke nødvendigvis ha verdens største selvtillit. Jeg er sammen med en kjempeflott mann på 10 året nå. Han vet at han er veldig kjekk men han har aldri vært av typen som sjekker opp damer og han har aldri hatt høy selvtillit. De han har vært sammen med før meg har som meg vært jenter han har likt fordi vi kan prate sammen og fordi han tiltrekkes av indre verdier. Ikke at jeg er stygg altså - men jeg er ikke på hans "modellpen-nivå". Men det skal man egentlig drite i. Utseende tenker man ikke så mye på når man har vært sammen en stund. Det viktigste er den følelsesmessige tryggheten og tilhørigheten man har til hverandre.

[Gjest Molly84]

Jeg forstår dere kjempegodt. Selv har jeg svært lett for å flørte med folk som jeg av ymse grunner aldri kunne blitt interessert i, men dersom jeg treffer noen jeg liker skikkelig godt, er det helt stans. Jeg blir redd og usikker og orker ikke å risikere at tankene som jeg har om hans "overlegenhet", stemmer med hans oppfatning. Resultatet er en status som evig singel, siden de gutta jeg vil ha, aldri får se mine positive sider, mens jeg skaper interesse hos de som ikke kan få min interesse tilbake.

Denne innstilligen gjør det heller ikke så lett å tro på det når flotte mennesker faktisk flørter med meg. Sjansen føles stor for at de som boltrer seg litt ekstra, gjør det fordi jeg ikke virker truende på noen måte. Sukk.

Jeg også

[Shinana]

Eh, hallo!

"Over mitt nivå" og "Under mitt nivå"??

Rangerer dere mennesker?

Da blir det jo i verste fall slik at ingen egentlig kan treffe hverandre lenger dersom ikke deres rangeringsskalaer er identiske, og man befinner seg på samme nivå på de skalaene!

Huff, det der høres utrolig komplisert ut!

Hva med å være "på samme nivå" uansett hvem man dater?

[Gjest Gjest]

Eh, hallo!

"Over mitt nivå" og "Under mitt nivå"??

Rangerer dere mennesker?

Da blir det jo i verste fall slik at ingen egentlig kan treffe hverandre lenger dersom ikke deres rangeringsskalaer er identiske, og man befinner seg på samme nivå på de skalaene!

Huff, det der høres utrolig komplisert ut!

Hva med å være "på samme nivå" uansett hvem man dater?

Det dreier seg ikke om vondsinnet rangering av menneskeverdet til noen, langt ifra. Disse følelsene er noe som kommer automatisk som en følge av noe laber selvtillit kombinert med det faktum at det for alle finnes mennesker som er mer og mindre attraktive når man skal finne noen å dele livet mitt, uavhengigi om man har god eller dårlig selvtillit.

Jeg vil ikke tro at det er noen her som faktisk har en "skala", men det er vanskelig å unngå å noen ganger tenke "Meh, jeg kan klare bedre" eller "Hm, hvorfor er han interessert i lille meg?". Vi er ikke slemme mennesker for det. Det er få eller ingen av mine mannlige venner jeg kunne se for meg et liv sammen med, men de er supre venner og like fine mennesker selv om jeg finner for mange "feil" og ukompatibiliteter til å forelske meg i dem. Det er heller ikke det at jeg forventer noe perfekt, men hvem vet, kanskje forventer jeg mer enn enkelte andre. Jeg har tilbrakt nok tid sammen med venninner som klager over dette og hint i forholdet sitt, til å vite hva jeg ønsker å unngå.

[Gjest pest]

Hva med å øke sitt eget nivå?

[Gjest Mrs Smith]

Det handler vel om at enkelte føler seg litt mindreverdige og at de er redd for å involvere seg med noen som de tror de vil bli dumpet av.

Legg merke til at det er den som føler seg "lavere" som her er den som mener at det er en rangering. Ikke han som liksom liksom skal være i en høyere liga.

[Gjest hjelpes]

Men, man blir like forbanna dumpet av de verste idiotene... og det svir like mye! Å tenke sånn er jo helt høl i huet. Jeg har truffet på folk med utseende som sklir rett inn i Hollywood, og har vært smigret, helt til de åpna kjeften...

Og motsatt!

Liga... hører bare hjemme i fotball! *snft*

[Gjest Gjest_ida_*]

Jeg har vært borti flere menn som har ment jeg er over deres liga, og det er piss irriterende når de må påpeke det ofte (han ene hadde fryktelig lav selvtillit og gjorde det stadig vekk, halve grunnen til at det ble slutt). Man har jo valgt å date en person fordi man liker ham/henne, utseende er faktisk ikke det viktigste.

Jeg tror nesten utseende er mindre viktig for pene mennesker, det at jeg vet (evt innbiller meg, hehe) at jeg kan velge og vrake har bare gjort meg utrolig kresen på personlighet. Jeg har kysset nok kjempepene frosker til å vite at det ikke nytter å gå etter utseende når man skal finne en prins. Det er ikke bevisst engang, interessen min våkner rett og slett ikke før han har åpnet kjeften og demonstrert en eller annen kvalitet jeg liker.

Og selv om det finnes et slags ideal folk generelt er enige om, så er faktisk skjønnhet subjektivt. Kanskje han synes du har verdens søteste smil, vakreste ører, mykeste hår eller andre ting han digger ved deg som du ikke ser selv (man er jo sin egen verste kritiker). Eller så kan du ha en magisk utstråling, jeg selv faller heller for det enn et symmetrisk ansikt. I tillegg blir folk man liker automatisk den peneste i verden!

Så ta deg sammen og kjør på! Og for all del ikke klag over at han er penere

[Jezebel]

Jada, jeg tenkte at jeg ikke hadde sjans i havet.

Men, tenk det hadde jeg.

Etterhvert ble selvtillitten min også såpass at jeg følte vi var mer på samme nivå, faktisk.

Dessverre viste det seg at det vakre jeg falt for på utsiden slett ikke var like vakkert inni.

Endret 6. januar 2009 av Jezebel