ensomhet eller ekte savn?

[Gjest Gjest_spider_*]

Jeg er nå helt opprevet av frustrasjon. Har vært separert i 6 mnd, og bodd fra hverandre i 4 mnd. Jeg tok valget med å gå fra ham. Etter flere ganger oppgjennom åra å tenke på dette. Vi har vært sammen i 9 år. Ble tidlig foreldre, og har nå 2 barn sammen. Vi har fungert greit sammen økonomisk og kommunikasjonsmessig. Men jeg har litt for ofte følt at mine følelser ikke er de rette. Han overrøser meg med kjærlighet, så har følt balansen har vært fullstendig feil.

Jeg har vært flau over ham pga hans unge utseende og oppførsel oppgjennom. Han har forandret seg, men vet ikke om jeg har klart å følge med denne forandringen. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit, og lurt flere ganger hvorfor jeg har brydd meg om hans unge utseende. Om det er meg selv som faktisk har et seriøst problem. Hvorfor ikke elske en som er så snill og omtenksom.

Han er den beste pappa mine barn kunne ønske seg. Vi har alltid hatt et godt vennskap. Og det er dette jeg nå sliter meg. Jeg er jo selvsagt ensom, det er ikke gøy å bo alene og se ungne bare annenhver uke. Så nå vet jeg ikke om jeg bare er ensom og ikke klarer å se grunnene klart for at jeg gikk, eller om jeg har gravd ned alle følelser og ikke sett dem før nå??

Eneste jeg tenker på er å få bestille en tur og ta ham med. Guuuu for en grusom følelse. Jeg trodde aldri jeg ville komme hit. Var sikker jeg var heeelt over ham. Men visste jeg ville savne vennen i ham og alt det gode han gjør med våre barn.

Jeg har jo følt at jeg selv har måtte vike og tørre og vokse, pga jeg har slitt med mine tanker om min ex-mann og følt meg super slem som ikke bare kunne elske han for den han var. At jeg gjorde det slutt for han fortjener ei som kan elske ham for den han er. Følte jeg var urettferdig med ham og meg selv. Jeg har liksom gjemt meg litt bak ham. Ettersom jeg til tider syns han kan være litt snål. Vanskelig å forklare. Høres nesten ut som jeg er den slemmeste ever. Men jeg gikk for jeg var sikker jeg var helt over ham.

Men hva skal jeg gjøre... Er dette gjemte følelser eller kjeder jeg meg bare med å være alene, og savner å være en familie igjen.

Klarer ikke tenke på at jeg ikke skal bestille sommerferie for hele familien. Hva er det som skjer med meg. Jeg var så sikker i mitt valg. Og de første månedene av separasjonen ofret jeg ikke dissen tankene et sekund. Følte absolutt at jeg hadde tatt rett valg. Nå har det vært desember, jeg har vært syk, etc.. Er det bare ensomheten som overskugger grunnene for at jeg gikk.. Wææ hvorfor skal dette være så vanskelig..

[Gjest Gjest_spider_*]

Jeg som la inn innlegget... Følte jeg utdypet litt dårlig grunnen for at det ble slutt. Men når en ikke har de rette følelser da går det utover at en ikke har så lyst til nærkontakt eller å kysse. Noe jeg setter høyt i et forhold. Trodde dette var noe jeg måtte ut å lete etter.. Men kan det hende jeg bare bør begynne jobbe med meg selv, eller er jeg bare tapt i ensomheten akkurat nå og igrunn helt over ham.. Dette er ikke lett..

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg vet hvordan du føler, og det er tungt.

Vet du, mange ganger må man rett og slett ha litt avstand til tingene før man ser de i sitt rette lys. Kanskje det er der du er nå?

Hva med å snakke med ham og fortelle hva du føler? Kanskje det ikke er for sent for dere ennå, og at dere kan finne tilbake til hverandre igjen? Anbefaler familieterapi om han er villig til å prøve på ny.

Om forholdet er verdt å redde så mener jeg personlig at det er mye bedre å bruke energien sin til å jobbe seg sammen igjen enn å gå gjennom en opprivende skilsmisse.

Lykke til (men vær sikker før du snakker med han...)