Barnas respekt ovenfor voksne...

[Elisjeba]

Hvor pedagogisk man er bør man se an på situasjonen og personene. Noen ganger er det best å være litt pedagogisk, andre ganger er det bedre å ikke være pedagogisk. Overdreven pedagogikk gjør at all respekt forsvinner som dugg for sola, det samme gjør overdreven kjefting. Man kjefter når det er nødvendig og bruker mer fredelige metoder når man kan.

[cubbyhouse]

Fælt så nærtagende av en ny debattant da...

For å være ny - går du offensivt ut... :o

Tror nok ikke du er så ny nei...

Dessuten har jeg diskutert ditt første innlegg og argumentert mot deg.

Eller har du ikke lest noe av det?

Mayamor

Neida, jeg er ikke nærtagen. Men tenk deg selv: Hvor hyggelig er det å bli mistenkeliggjort med noe negativt når man er helt ny i et forum?

Jeg har debattert en god del i andre fora, men ikke her på kvinneguiden.

Du får tro hva du vil om dette, og det blir mitt siste ord i den forbindelse.

[Montezuma]

Så fint at du ønsker å komme med velmenende råd om hva som er best for barna! Enda bedre hadde det vært om jeg hadde bruk for rådet ditt! Men faktum er at jeg er av akkurat samme oppfatning som deg. Og dette fungerte veldig bra hos oss i flere år, med ett barn som var enkelt å ha med å gjøre.

Men hverdagen kan fort snu, og da blir det som Twigi så klokt sa: Prinsipper er til for uthvilte foreldre!

Og som en annen sa: Barn er forskjellige!

Vi fikk etterhvert et barn som vår pedagogisk korrekte linje aldeles ikke fungerte på! Og når man attpåtil er nedkjørt av mangel på søvn, null avlastning, kaos på jobben, økonomi, sykdom , dødsfall..... U name it! Ja , da må man faktisk bare pælme prinsipper og pedagogikk på båten, og forsøke å holde hodet over vannet selv!

Og jeg tror nok at vi iblandt-kjeftende foreldre klare å få folk ut av barna våre alikevel!

Bare ferien kommer med litt søvn.......!

[Gjest Anonymous]

Barns respekt overfor voksne,gjenspeiler ofte hvordan de blir behandlet hjemme. Med tilsnakk, kjefting. Måten foreldre omtaler hverandre og andre personer.

[Gjest 10na]

Eh, takk! Nå fikk du meg til å føle meg ekstra velkommen her inne!

Så vidt jeg så i brukeravtalen her på kvinneguiden, så er ingen nye deltagere/medlemmer pålagt å rettferdiggjøre seg som debattanter. :kgsmil:

..... på KG så er alle debattanter like velkomne - MEN - du kan ikke skjule deg bak at du er ny, og at vi andre dermed skal være "snillere" med deg, det blir for dumt. Er du med så er du med, på godt og vondt, og du må også akseptere at andre debattanter analyserer innleggene du skriver, og kommer med sine meninger som noen ganger vil være helt på tvers av dine. Sånn er det bare.

[cubbyhouse]

Så fint at du ønsker å komme med velmenende råd om hva som er best for barna! Enda bedre hadde det vært om jeg hadde bruk for rådet ditt! Men faktum er at jeg er av akkurat samme oppfatning som deg. Og dette fungerte veldig bra hos oss i flere år, med ett barn som var enkelt å ha med å gjøre.

Men hverdagen kan fort snu, og da blir det som Twigi så klokt sa: Prinsipper er til for uthvilte foreldre!

Og som en annen sa: Barn er forskjellige!

Vi fikk etterhvert et barn som vår pedagogisk korrekte linje aldeles ikke fungerte på! Og når man attpåtil er nedkjørt av mangel på søvn, null avlastning, kaos på jobben, økonomi, sykdom , dødsfall..... U name it! Ja , da må man faktisk bare pælme prinsipper og pedagogikk på båten, og forsøke å holde hodet over vannet selv!

Og jeg tror nok at vi iblandt-kjeftende foreldre klare å få folk ut av barna våre alikevel!

Bare ferien kommer med litt søvn.......!

Jeg ser at flere argumenterer mot meg med å si at barn er forskjellige. La meg oppklare at jeg snakker om mentalt friske barn, ikke barn som har medfødte avvik som skaper sosiale eller andre problemer for barnet – disse må ha hjelp fra fagkyndige.

Helt normale barn kan også få sosiale og/eller andre problemer som går ut over både dem selv og sine foreldre dersom vi som er foreldre ikke gjør hva som er best for dem. Mitt poeng er: Kjefting er ikke til det beste for barna! Helt enkelt!

Hvorfor kjefter vi? Fordi vi forsøker oss på sosial problemløsing med barna våre. Tydelig kommer det frem i de flestes innlegg at kjefting blir tatt i bruk som problemløsning når man er sliten og ikke orker en mer pedagogisk form for problemløsing. Når jeg snakker om ”pedagogikk”, så snakker jeg ikke om å smile falskt og dulle barnet i senk, men derimot å bruke en mer intelligent fremgangsmåte enn å bare skrike ut å skjenne på barnet - saken er at man reelt sett ikke løser selve kjernen av problemet på denne måten, men heller skyver det under matten for senere å blusse opp. Man havner som sagt inn i en ond sirkel og farer ned en destruktiv vei uten bremser. Ja, man gjør det bare verre for seg selv og barnet dersom man allerede er i en tøff livssituasjon – det blir nemlig ikke noe bedre av å kjefte, heller verre!

Et barn som stadig blir kjeftet på blir et barn som ikke blir noe hyggelig å ha med å gjøre under trass, dette sier seg selv. Min metode vil ikke gjøre barnet ditt om til et robotisk mønsterbarn uten sidestykke, men heller til et barn som må ta sosiale konsekvenser for sine handlinger, og ikke minst møte mer respekt fra foreldrene sine. Barn som blir undervurderte, blir også hemmet i å utvikle seg! Så ikke undervurder barna og hva de kan forstå! Dersom man snakker med barnet om ting som er riktig og galt, gjerne med en bestemt tone under spesifikke tilfeller, så lærer barnet! Dersom man kjefter på barnet og kjører en ovenfra-og-ned type moralisering, så havner barnet i forsvarsposisjon og tar ikke imot det som ”prekes” som en lærdom å respektere.

Jeg kjefter aldri på barna, men snakker derimot bestemt til dem når de gjør noe som er galt eller nekter å høre på meg, fordi alle barn prøver seg i ny og ned. Dette hjelper på alle barna mine, og de har alle ganske forskjellige personligheter. Dersom et barn absolutt ikke takler/forstår å bli snakket normalt til, så bør man oppsøke ekstern hjelp, og det er ingen skam å gjøre! Men har man kjeftet på barnet sitt i mange år og plutselig snur om, så vil det bli en tidkrevende prosess for barnet å vende seg til et liv uten nedverdigende kjefting, noe som er verdt selve kravet og tiltaket til syvende og sist for både forelder og barn. Starter man derimot fra første stund, så vokser barnet opp i et liv foruten nedverdigende kjefting, ergo blir barnet på et svært tidlig stadie svært sosialt kompetent.

Mitt forslag til bedre kommunikasjon mellom forelder og barn er ikke stort mer tidkrevende enn endeløs kjefting - det kan faktisk i enkelte tilfeller være langt mindre tidkrevende!

Gjør barnet noe galt, la barnet ta reell konsekvens for sin handling fremfor å kun høre mamma eller pappas kjefting. Hører ikke barnet på deg når du snakker til det, gjør det samme! Man trenger ikke å være noe annet enn konsekvent og bestemt.

[cubbyhouse]

..... på KG så er alle debattanter like velkomne - MEN - du kan ikke skjule deg bak at du er ny, og at vi andre dermed skal være "snillere" med deg, det blir for dumt. Er du med så er du med, på godt og vondt, og du må også akseptere at andre debattanter analyserer innleggene du skriver, og kommer med sine meninger som noen ganger vil være helt på tvers av dine. Sånn er det bare.

Det jeg skrev til vedkommende - det som du siterer - skrev jeg ikke for å gjøre meg om til en stakkarslig nykommer som skal særbehandles - jeg skrev det som et hint til bedre oppførsel og folkeskikk.

Leser jeg ditt innlegg til bunns, så virker det som om du indirekte advarer mot en større mengde mennesker som ikke klarer å skille mellom sak og person, stemmer dette? Det er i så fall veldig synd! Jeg hadde nemlig positive forventinger til dette forumet i forbindelse med modenhet og saklighet innen debattering og generell kommunikasjon.

Frem til nå ser det iallfall ut som om de aller fleste forholder seg saklige, så da håper jeg det kun er en liten håndfull mennesker her inne som har en trang etter å oppsøke konflikter. Jeg startet denne debatten KUN for å debattere rundt ”oppdragelse”, og jeg aksepterer at andre har meninger på tvers av mine. Noe jeg har vanskeligheter med å akseptere er malplasserte og fundamentløse beskyldninger av negativ karakter rettet mot meg som person.

[Gjest Constantia]

Det er i allefall sånn for meg at når jeg kjefter på barna mine så er det fordi de har tøyd og tøyd grensene mine en stund, og da etter å ha snakket med de "normalt" en 7-8 ganger så er det ikke alltid like lett å være "pedagogisk".

De fleste som himler med øya for at noen kjefter eller snakker til sitt barn har enten null erfaring med barn selv eller er utrolig dårlig på å forstå at det muligens har vært en del i forkant som gjør at man blir litt mer "striks" akkurat der og da.

[Gjest 10na]

Noe jeg har vanskeligheter med å akseptere er malplasserte og fundamentløse beskyldninger av negativ karakter rettet mot meg som person.

På nettet kan uenighet fort oppfattes på den måten som du ovenfor beskriver, ettersom det trykte ord har vesentlig større kraft enn en dialog face to face.

Det handler om å lese og ikke minst forstå hva andre debattanter skriver. Enkelte uttrykker seg bra, mens andre ordlegger seg på en måte som KAN misforstås.

[Gjest Mayamor]

Noe av det du skriver er fornuftig, Cubbyhouse.

Resten er basert på ideologi.

Når du skriver:

Jeg kjefter aldri på barna, men snakker derimot bestemt til dem når de gjør noe som er galt eller nekter å høre på meg, fordi alle barn prøver seg i ny og ned.

Kanskje din måte å snakke bestemt - er det samme som jeg betrakter som kjefting...

Jeg kjenner ikke din snakkemåte.

Du kjenner ikke min snakkemåte.

Jeg vet at i den perfekte verden - skal ikke mor miste besinnelsen.

Kanskje derfor finner jeg det vanskelig å tro at en med 4 barn - aldri kjefter barna...

Kanskje jeg ville si at du kjeftet dersom jeg var tilstede.

Og kanskje du ville si jeg snakket bestemt dersom du var tilstede.

Første dagen min som debattant her - ble en merkelig opplevelse.

Jeg var ikke vant til at folk snakket fra "leveren" - og ble nok litt småfornærmet ja...

Men etterhvert har jeg lært meg å "takle" denne ærligheten som jeg nå setter stor pris på. Trist dersom du ser det som en måte å si at du ikke er velkommen. :-?

Du vil nok bli vant med at en sak har minst 3 sider:

* din

* min

* den midt i mellom

Mayamor

[Gjest Turi]

Jeg lurer på hva du mener med kjefting jeg, Cubbyhouse?

Jeg vil gå så langt som å si at jeg og S-mann aldri kjefter på stesønnen min.

Men det er fordi kjefting/skriking for meg er sånn:

"Ferdinand!!!! IKKE NÅ IGJEN FERDINAND!!!!! Slutt med det der!!!!"

...uten å rettlede noe som helst.

Med stesønnen min, er dette ikke nødvendig. Han kan "snakkes til". Det betyr IKKE at vi aldri hever stemmen (av og til må vi det, for ellers hører han ikke at vi vil si noe til ham ).

Samtidig har jeg en venninne som ble mor veldig tidlig, og alenemor med full jobb - sliten og allting. Der var det mye "Ferdinand!!!" hele tiden, så mye at jeg ble sliten av å være i nærheten. I dag er hennes "Ferdinand" 11 år, og et mor/sønn forhold med mer tillit, respekt og velvilje er det ikke lett å finne.

Mener altså som andre her: Minst mulig kjefting, men ikke lovforbud mot det. Og behandle barn som individer.

Syns forøvrig at du i dine innlegg omtaler barn som om de skulle være voksne individer.

Visst er barn intelligente vesener, men de er ikke i nærheten av så reflekterte som voksne.

- Barn mangler ofte fullt utviklet empati for eksempel, noe som gjør at en del forklaring kan være helt nytteløs - de skjønner ikke.

- Både barn og ungdommer er for eksempel også stort sett helt udødelige. Det hjelper derfor ikke å forklare at de ikke må gjøre ditt eller datt, for de kan falle ned. De fleste barn vil bare svare at "jeg faller ikke ned". Og stort sett gjør de heldigvis ikke det da....

Men behandling/oppdragelse av et barn må gjøres med det som grunnlag at dette er et barn, som tross intelligens ikke er helt på de voksnes nivå enda.

[Gjest Mayamor]

Godt skrevet, Sissan.

Mayamor

[cubbyhouse]

Jeg lurer på hva du mener med kjefting jeg, Cubbyhouse?

Jeg vil gå så langt som å si at jeg og S-mann aldri kjefter på stesønnen min.

Men det er fordi kjefting/skriking for meg er sånn:

"Ferdinand!!!! IKKE NÅ IGJEN FERDINAND!!!!! Slutt med det der!!!!"

...uten å rettlede noe som helst.

Med stesønnen min, er dette ikke nødvendig. Han kan "snakkes til". Det betyr IKKE at vi aldri hever stemmen (av og til må vi det, for ellers hører han ikke at vi vil si noe til ham ).

Samtidig har jeg en venninne som ble mor veldig tidlig, og alenemor med full jobb - sliten og allting. Der var det mye "Ferdinand!!!" hele tiden, så mye at jeg ble sliten av å være i nærheten. I dag er hennes "Ferdinand" 11 år, og et mor/sønn forhold med mer tillit, respekt og velvilje er det ikke lett å finne.

Mener altså som andre her: Minst mulig kjefting, men ikke lovforbud mot det. Og behandle barn som individer.

Syns forøvrig at du i dine innlegg omtaler barn som om de skulle være voksne individer.

Visst er barn intelligente vesener, men de er ikke i nærheten av så reflekterte som voksne.

- Barn mangler ofte fullt utviklet empati for eksempel, noe som gjør at en del forklaring kan være helt nytteløs - de skjønner ikke.

- Både barn og ungdommer er for eksempel også stort sett helt udødelige. Det hjelper derfor ikke å forklare at de ikke må gjøre ditt eller datt, for de kan falle ned. De fleste barn vil bare svare at "jeg faller ikke ned". Og stort sett gjør de heldigvis ikke det da....

Men behandling/oppdragelse av et barn må gjøres med det som grunnlag at dette er et barn, som tross intelligens ikke er helt på de voksnes nivå enda.

Jeg snakker om kjefting slik som ordet er beskrevet i den Norske ordboken, ganske enkelt: ”Å Bruke kjeft;” refsende og straffende ord.

Dette er en svært undertrykkende holdning ovenfor et annet medmenneske, barn som voksne.

Jeg synes det er litt fjaset å hentyde at jeg sidestiller barn og voksne kun fordi jeg ber folk om å ikke undervurdere barn, fordi det er alt jeg gjør. Barn kan aldri bli voksne, nei, selv om mange voksne er og forblir barn. :D

Spedbarn er egosentriske av natur fordi det er deres overlevelsesinstinkt, men det betyr ikke at de er blokkerte for empatisk veileding de kommende årene. Mitt barn lærte empati veldig tidlig, fordi det snakket vi en god del om. Det finnes en god del pedagogiske barnebøker som er utrolig gode veiledere til empati og sunne, sosiale holdninger.

[cubbyhouse]

Noe av det du skriver er fornuftig, Cubbyhouse.

Resten er basert på ideologi.

Når du skriver:

Kanskje din måte å snakke bestemt - er det samme som jeg betrakter som kjefting...

Jeg kjenner ikke din snakkemåte.

Du kjenner ikke min snakkemåte.

Jeg vet at i den perfekte verden - skal ikke mor miste besinnelsen.

Kanskje derfor finner jeg det vanskelig å tro at en med 4 barn - aldri kjefter barna...

Kanskje jeg ville si at du kjeftet dersom jeg var tilstede.

Og kanskje du ville si jeg snakket bestemt dersom du var tilstede.

Første dagen min som debattant her - ble en merkelig opplevelse.

Jeg var ikke vant til at folk snakket fra "leveren" - og ble nok litt småfornærmet ja...

Men etterhvert har jeg lært meg å "takle" denne ærligheten som jeg nå setter stor pris på. Trist dersom du ser det som en måte å si at du ikke er velkommen. :-?

Du vil nok bli vant med at en sak har minst 3 sider:

* din

* min

* den midt i mellom

Mayamor

Nesten alle privilegia som vårt samfunn har i dag, var ideologi før i tiden. :kgblunk:

Vi vet mye mer om barnepsykologi og barneoppdragelse i dag enn for eksempel 20 år siden. Vi har noe som kalles ”forskning”, noe som stadig går i en mer avansert retning som tilbyr med mer og mer forståelse og vitenskap innen området. Alt som skal til er å unngå en gammel(dags) uvane og forsøke noe som er nytt og helt klart mer positivt. I følge mange pedagoger, inklusiv egen erfaring, fungererer dette veldig fint i praksis! Har man en negativ eller et uforstående forhold til metoden, så vil man aldri få det til å fungere.

Det ”å snakke bestemt” kan ikke sammenlignes med ”kjefting” på noen som helst måte dersom man forholder seg relevant til det Norske vokabularet, noe jeg gjør. Å snakke bestemt til et barn er en effektiv morallære der man kan vise avsky for barnets handling/holdning, men samtidig respektere individet som det, det er; et menneske uten konstant feilfrihet.

”Å kjefte” er verbal refsing, og helt klart et enestående element innenfor negativ kommunikasjon.

Ærlighet er helt flott, så lenge det er saklig ærlighet.

[cubbyhouse]

På nettet kan uenighet fort oppfattes på den måten som du ovenfor beskriver, ettersom det trykte ord har vesentlig større kraft enn en dialog face to face.

Det handler om å lese og ikke minst forstå hva andre debattanter skriver. Enkelte uttrykker seg bra, mens andre ordlegger seg på en måte som KAN misforstås.

Dersom man kaller en spade for en spade, så ser man lett om man blir (indirekte) angrepet eller misforstått.

Du har selvsagt rett i det at tekstskriving er en meget begrenset form for kommunikasjon med langt færre kanaler å bruke enn i kommunikasjon 'face 2 face', men innimellom blir enkelte ting meget tydelig for det!

Jaja, la oss nå bli ferdige med den saken og fortsette selve debatten. :kgsmil:

[Montezuma]

Sissan og Mayamor: Applaus til dere!!!!!

Cubby........: Barn trenger ikke være mentalt syke for å ikke ville høre på foreldrene sine. Friske barn er vel nettopp de som iblandt diskuterer, argumenterer og slår seg vrange. Hurra for barn med egen vilje! De kommer seg frem her i verden!

Men når denne viljen kommer til uttrykk på helt feil tidspunkt, da kan det gå en kule varmt! Men hvis du er så korrekt å følger ordboken, slik at kjeft betyr straff/refs, vet du, at da kjefter jeg faktisk ikke på barna mine jeg heller sammen hvor sliten jeg er! Men for meg er det kjeft når jeg hever stemmen og gir strenge beskjeder. Nettopp fordi dette avviker fra min normale fornuftige kommunikasjon med barna.

Fortsett og kos deg i din perfekte luftboble! Dine barn blir nok mye bedre mennesker enn alle våre andres!

Case closed.

[Ann Forup]

sunde og raske børn kan bruge hovede derfor vi må sætte dem på plads af og til de er sunde og raske og vil udforske verden og det gør små børn ved at gøre mange fejltagelser og vi som forælder må lære dem vores normer og etik for den er jo forskellig fra familie til familie, det er helt det samme i dyreverden moren lære sine unger hvad må og ikke må og bliver sat på plads af den voksen for at lære sin plads i flokken..

cubbyhouse børne opdragelse er så forskellig som religion opfattelse af biblen alle tolker den forskelligt men det er ikke ens betyende at den andens opfattelse end sin er den rigtige.

[cubbyhouse]

Sissan og Mayamor: Applaus til dere!!!!!

Cubby........: Barn trenger ikke være mentalt syke for å ikke ville høre på foreldrene sine. Friske barn er vel nettopp de som iblandt diskuterer, argumenterer og slår seg vrange. Hurra for barn med egen vilje! De kommer seg frem her i verden!

Men når denne viljen kommer til uttrykk på helt feil tidspunkt, da kan det gå en kule varmt! Men hvis du er så korrekt å følger ordboken, slik at kjeft betyr straff/refs, vet du, at da kjefter jeg faktisk ikke på barna mine jeg heller sammen hvor sliten jeg er! Men for meg er det kjeft når jeg hever stemmen og gir strenge beskjeder. Nettopp fordi dette avviker fra min normale fornuftige kommunikasjon med barna.

Fortsett og kos deg i din perfekte luftboble! Dine barn blir nok mye bedre mennesker enn alle våre andres!

Case closed.

Hm! Det er ikke fra min side snakk om å skape best mulige barn, men heller om å oppdrette en mye bedre kommunikasjon med barna. Jeg synes kun at kjefting og overfladisk kjefting er negativ kommunikasjon, noe som får negative følger for både barna og voksne. Det er ikke snakk om å få ødelagte barn, men at kommunikasjonen mellom forelder og barn blir dårlig, og til slutt altfor meget preget av kjefting og undertrykkelse. Dette kan faktisk barnet ta med seg på skolen å praktisere på andre medelever/venner, og så har plutselig barnet et sosialt problem av en mer eller mindre alvorlighetsgrad.

Det kreves ingen magi for å praktisere en ikke-kjeftende kommunikasjon mellom voksen og barn, faktisk. Det er bare å snakke bestemt til barnet og la barnet ta konsekvensene for sine handlinger. :kgsmil:

[Silfen]

Du er vel som en mamma jeg så her om dagen du da: diskuterte i 15 min. for å få barnet på 17 mnd til å gå henne bilnøklene, slik at de kunne gjøre.

Det er veldig positivt for unger å oppleve diskusjoner, også høylytte og temperamentsfulle.

De lærer da at verden faktisk ikke er rosenrød og at det finnes ulike måter å kommunisere på.

Forstått seg i hjel unger som bare prater, prater, prater, går glipp av en stor del av sitt emosjonelle register.

[cubbyhouse]

Du er vel som en mamma jeg så her om dagen du da: diskuterte i 15 min. for å få barnet på 17 mnd til å gå henne bilnøklene, slik at de kunne gjøre.

Det er veldig positivt for unger å oppleve diskusjoner, også høylytte og temperamentsfulle.

De lærer da at verden faktisk ikke er rosenrød og at det finnes ulike måter å  kommunisere på.

Forstått seg i hjel unger som bare prater, prater, prater, går glipp av en stor del av sitt emosjonelle register.

Nei, det er jeg faktisk ikke. Som tidligere nevnt driver ikke jeg med hundedressur.

Diskutere med barnet er bare positivt – der er jeg helt enig med deg. Men høylytt diskutering er vel ikke nødvendig for å kunne formidle et budskap, er det vel?

Temperament er helt naturlig hos menneskene. Noen har et høyt temperament mens andre er veldig rolige av seg. Temperament er ikke noe farlig for barnet å se, iallfall så lenge det ikke går negativt ut over barnet eller oppfattes som truende eller ekkelt.

Noe som jeg også har skrevet tidligere; jeg snakker ikke om å bruke en uendelig dullemoralisering ovenfor barn, men kun om å unngå kjefting.