Barnas respekt ovenfor voksne...

[cubbyhouse]

Har du kjeftet på barnet ditt i det siste? Du var ikke tålmodig nok til å kjøre en pedagogisk linje, så du tydde til det enkleste som finnes; kjefting, ikke sant? Trist - meget trist!

Hva er kjefting, egentlig, og hvordan oppfattes det?

Tenk deg selv; du kjører snøfreseren over hagen din en vinterkveld. Noe av snøen som spruter ut av freseren din havner uheldigvis over på naboens tomt uten at du umiddelbart blir klar over det. Ut kommer naboen stupende i bare trøya og gir deg regelrett kjeft! Hvordan reagerer du da?

Først og fremst havner du i forsvarsposisjon, og du blir ikke noe særlig mer hyggelig å ha med å gjøre enn den sinte naboen. Det hele ender med en krangel som begge går i fra med en guffen følelse i magen. Og din nabo havnet en del hakk ned på respekt-o-meteret ditt!

Det samme skjer når du kjefter på barnet ditt. Barnet havner først i forsvarsposisjon, og det mister til slutt mer og mer respekt for deg! Spesielt ille blir det når barnet kommer i en viss alder, fordi da skjønner han/henne at det kun er en storm av ord, spytt og høy røst som kommer ut av mor eller fars kjeft, ikke noe mer! Da er det bare å ta imot ”uværet” og deretter leke videre – og verre var det ikke.

Man kan jo spørre seg: Hva positivt kommer ut av kjefting, kjefting som et tiltak for problemløsing? Problemer løses ikke med kjefting, tro meg! Problemer løses kun når man snakker alvorlig med barnet og lar barnet stå for sin handling. Barnet må lære sosial ferdighet, og kjefting er noe som lærer barnet det stikk motsatte av nettopp dette! Og bedre blir det ikke når man lar sitt dårlige humør gå dirkete ut over barnet.

Konsekvent og real grensesetting og selvbeherskelse er alt som skal til! Det å behandle barna med respekt fremfor å kjefte på dem og nedverdige, vil gi barna mye mer respekt for voksne!

Det er skremmende å se hvor mange barn det er som ikke har respekt for voksne, det er jo bare å ta en tur i butikken det - når som helst på døgnet og hvilken som helst ukedag!

Mine barn har respekt for meg, og det er det mest positive som finnes!

[Gjest Tabby]

Her synes jeg du blander sammen litt altså. Det hender jeg kjefter på barna, allikevel har de respekt for meg. Er jeg sliten og ungene tøyer og tøyer grensene så sprekker det til slutt. Etter uttallige advarsler så er ikke pedagogikk det jeg tenker på, ikke tror jeg den pedagogikken alltid er riktig heller. Man kan ikke dra alle unger over en kam og si at det er bare ett mønster som passer å oppdra ungene i. Men bevares, jeg forsøker så godt jeg kan å unngå kjefting, ikke bare for ungenes del, men også for meg selv, jeg orker ikke å kjefte så mye. Og har jeg kjeftet på ungene urettferdig så ber jeg om unnskyldning til dem også. Og de lærer da litt sosiale ferdigheter av det også...

[Silfen]

Skulle gjerne hatt en kur som gjorde at jeg orket å kjøre en pedagogisk linje ovenfor mine barn 24/7. Men den finnes dessverre ikke.

Jeg bruker time out og det i samråd med helsestasjonens barnepsykolog.

Selvsagt prater jeg med barnet og forklarer og viser, men det er ikke alltid det er nok.

Ting bedret seg MYE i løpet av en mdn og nå har vi det for det meste bra.

Ikke alltid PRAT er eneste utveien.

[Ann Forup]

jeg vil tilføje her at køre pedagoisk linje kommer så sandelig an på hvilke form for pedagogik man tænker på, for aldrig siden ungerne skulle bestemme det hele selv ( det var den nye tanke gang inde pedagogikke i 70 åren ) har ungerne været så frække og uopdragende og helt uden respekt for de voksne og mopningen har taget helt av...

at skrig på sine børn hjælper ikke men at man skælder dem ud når de laver noget forkert har aldrig skadet et barn, et barn må lære hvem bestemmer og sætter grænserne og det er individuelt fra barn til barn hvordan de takler det, jeg har 4 stykker i dag fra 18 og ned og ingen af dem har fået samme opdragelse for hvad virkede på den ene fungerede overhovede ikke på den anden, den slaks hensyn må man også ta..

[cubbyhouse]

Det handler egentlig ikke om å feie alle over en kam, men heller om å skape retningslinjer som er mer positive enn det som er ”enklest” og mest negativt.

Dersom man først har startet å kjefte, så ender både forelder og barn opp i en ond sirkel som looper rundt og rundt og rundt. Utfordringen er å komme ut av denne sirkelen!

Hvorfor hører ikke ungene på deg når du snakker til dem gang på gang? Fordi de vet så inderlig godt at når de gjør noe galt, så blir det kun overfladisk kjefting som blir gående i en syklus. De svarer bare ”Jada...”, også er det på igjen etter ti minutter.

Dersom du ikke kjefter, og lar heller barnet ta konsekvensene for sin handling, så forstår barnet alvoret. Nøkkelen er: Kjefting skaper ikke alvor i situasjonen, bare høy røst og dårlig ånde.

Jeg synes ordet straff er negativt å bruke, så jeg bruker heller konsekvens. Dersom et barn leker og lager bråk ut av leken, så må vi voksne si ifra at vi ikke ønsker bråk. Dersom barnet ikke hører, så kan man ut i fra ren vennlighet gi barnet to-tre sjanser, fordi det er faktisk lett å glemme. Men dersom det blir tydelig at barnet gir fullstendig f***, så ta vekk lekene og si følgende: ”Nå har jeg bestemt at du ikke kan leke her mer, fordi du vil jo ikke høre på meg når jeg ber deg leke mer stille!”

Etter to tre ganger med denne type handling fra den voksnes side, så vil faktisk det barnet til slutt sitte og leke helt stille, fordi da hører det på deg.

Hva er best? Og hva er, til syvende og sist, mest slitsomt?

Å kjefte i 45 minutter, repeterende pr. 10-ende minutt?

Å gi barnet en enkel konsekvens for å ha ignorert deg med vilje?

I alle situasjoner der barn ikke hører på den voksne, så må barnet få en konsekvens. Samtidig må man snakke med barnet i ettertid om hvorfor konsekvensen kom.

Har selv fire unger. Jeg lærte utrolig mye da jeg oppdro mitt første barn alene i mange år. Jeg var i den onde sirkelen selv, og det ble til slutt ganske ille da barnet ble tre-fire år. Til slutt fant jeg ut på egenhånd at kjefting og masing ikke hjalp, men handling gjorde! Etter å ha snudd totalt på mynten, så begynte faktisk mitt barn å høre mer på meg og vise meg mer respekt ovenfor mine grenser og følelser. Barn forstår mer enn hva vi pålegger dem av sosial intelligens. De fleste undervurderer barn og overser at de faktisk ikke behøver å skrike og være ville hele tiden. Selvsagt; barna må få lov til å skrike så mye de vil, hyle til halsen blir sår, løpe så fort de kan og vifte med armene til de nesten faller av, eller alt sammen samtidig, når man er i skogen! I skogen har man lov, men ikke når man er inne i et hus eller der hvor vi voksne ikke ønsker slik oppførsel. De kan faktisk læres opp til å se denne forskjellen like godt som de lærer å trekke opp etter seg etter toalettbesøk og andre rutiner. Ja, fordi det kan faktisk bli en rutine for barnet å høre på voksne!

Til deg, Ann Forup: Forstod jeg deg rett, så mener du at barn har godt av å bli kjeftet på, slik at de vet at de voksne bestemmer.

Kremt! Ved å bruke skremselspropaganda for å vise hvem som bestemmer, så viser ditt kroppsspråk ovenfor barna at du er en usikker person. Og dette gjør at barna blir litt redd deg og føler seg utrygge i ditt nærvær. De har sosiale sanser helt fra spedbarnstadiet, og det er helt utrolig hva de oppfatter og forstår. Ettersom de ikke kan prate, er deres sosiale sanser ovenfor kroppsspråk veldig følsomme, og disse sansene følger de fleste mennesker igjennom hele livet.

Snakk gjerne bestemt til barna. Ta gjerne et middels hardt grep rundt armen deres når du snakker til dem, men du må aldri fremstå som fysisk truende for å få makt. Dette feilgrepet er en klassiker innen barnepsykologien, og det slår negativt tilbake på forelderen/voksne i hvert eneste tilfelle.

[Nabodama]

Har gjort samme erfaring som deg, cubbyhouse, når det gjelder kjefting versus konsekvensbehandling. Og også å prate med ungene, så de forstår hvorfor.

Dette la grunnlaget for et godt forhold som er utrolig viktig nå når de er 11 og 15 år, og tenåringsutprøvingene har begynt.

Å la handlinger få konsekvenser har ført til at de lettere tar ansvar for det de gjør. De aksepterer også lettere et nei fra meg, fordi de forstår grunnen til det. De kan likevel være en prøvelse av og til, speseilt 15-åringen, men det kunne nok ha vært verre!

[Gjest Anonymous]

jeg vil tilføje her at køre pedagoisk linje kommer så sandelig an på hvilke form for pedagogik man tænker på, for aldrig siden ungerne skulle bestemme det hele selv ( det var den nye tanke gang inde pedagogikke i 70 åren ) har ungerne været så frække og uopdragende og helt uden respekt for de voksne og mopningen har taget helt av...

at skrig på sine børn hjælper ikke men at man skælder dem ud når de laver noget forkert har aldrig skadet et barn, et barn må lære hvem bestemmer og sætter grænserne og det er individuelt fra barn til barn hvordan de takler det, jeg har 4 stykker i dag fra 18 og ned og ingen af dem har fået samme opdragelse for hvad virkede på den ene fungerede overhovede ikke på den anden, den slaks hensyn må man også ta..

[Gjest Mayamor]

Blir litt lattermild når jeg leser enkelte innlegg.

Jeg er ganske så sikker på at de som har 4 barn

- vet at det er 4 ulike personaliteter ute og går.

Ta våre 4 barn:

* eldste blir flau, men lytter når hun blir kjeftet på

* nummer 2 blir "obstarnasig" - men ved 2 forsøk - lytter han

* nummer 3 blir sinna og gidder ikke lytte (kan irritere en stein!)

* nummer 4 "kryper" sammen - og trenger bare si navnet. Han "kan" ikke kjeftes på

Det jeg mener et at barna er forskjellige.

Vi må da behandle dem som individer.

Jeg er ekspert på mine barn - du på dine.

Men å sette seg på en kjepphest og si: min måte er rett.

Nei det er jeg ikke enig i.

Og jeg klarer ikke være pedagogisk 24/7 iallefall...

Mayamor

[Ann Forup]

nei du har misforstået cubbuhouse det jeg mener med at skælde ud på ens børn er at være fast i stemmen og ikke gi sig det jeg siger trænges kun at blive sagt en gang og jeg rokker mig ikke det ved mine børn og derfor ingen haløj. at skælde ud er ikke at skrig men være bestemt og stå fast ved det og ikke altid behøver man at give børn en forklaring på hvorfor man siger nej, her i huset bliver stemmerne aldrig løftet et enkelt nej forstår min 12 årige søn og svaret han normalt giver er okay men sådanne stod det ikke til med mine 3 tøsser som er stor nu, den ældste var også et lam men det to som kom med 14 månders mellemrum havede et tempramen som ikke ligenede grise da hjalp det ikke noget med et bestemt nej de to bavianer drev deres mor til vandvid engang imellem da de var 3 og 4 år måtte der bruges midler som at sætte dem en og en på hvert sit værelse her var der to stykker som hissede hianden op og da hjælper det ikke at sige fy fy må ikke selvom det havede været dejligt hvis det havede virket derfor jeg mener at det er individuelt fra barn til barn.

selv sagde min mor at jeg var så temperaments fuld at jeg skreg og hylede som en gris og var helt ustyrlig, selvom min mor stod fast ved sit nej gang på gang og ikke gav sig rullede jeg mig ud og skreg og helt fram til over skole alderen, min mor har oplevede mange pinlige ting med mig har været en mundfuld, i dag ved jeg godt hvad jeg gjorde kan jo huske meget af det, og jeg synes jeg har fået en sund og god opdragelse selvom jeg har opført mig tosset i de små barneår, mine to tøsser er jo også i dag engle børn og ikke noget problem, så ja man kan ikke rede alle unger over en kam...

[Gjest 10na]

ehem...... jeg vil bare poengtere at respekt er noe man gjør seg fortjent til enten det gjelder barn eller voksne.

*lusker ut igjen*

[Nabodama]

Enig med Ann Forup også. Jeg har også satt mine barn på hvert sitt rom når det ikke har nyttet å snakke til dem. Spesielt når de har kranglet. Men jeg ser det som en konsekvens på at de ikke har hørt etter.

Det jeg derimot sikter til er mødre som kjefter om alt og ingenting, og hvor dette etterhvert ikke har noen virkning på ungene.

[:-) anna]

Må bare få si at det kan være farlig å være for bastant.

Blir litt provosert av hovedinnlegget her. Måte på å ikke ha slingringsmonn da. Tror de aller fleste foreldre er enige i at det beste er å kjefte minst mulig på barna sine, og heller prøve diplomati, avledning og andre metoder.

Synes faktisk ikke din "metode"er ideell heller. Om barnet slutter fordi han vet mamma kan ta fra ham lekene, så er det nok ikke repekt for deg som gjør at han slutter. Heller frykt for hva du kan gjøre. Er ikke sikker på om det er bedre.

Tror det viktigste er å unngå småkjefting for bagateller. Vi sparer på kruttet til de få gangene ting blir gjort med ondskap. Og egentlig "kjefter" vi ikke da heller. Men snakker hardt til ham.

Hjemme hos oss prøver vi så mye vi kan å unngå kjefting, fordi det er en uting å snakke til andre mennesker på den måten. Og det er ikke slik vil vil at barna skal lære at konflikter løses.

Men det er umulig å være konsekvent hele tiden.

Og slik skal det være. Det finnes ingen formel.

[Gjest Twigi ulogget]

En venn av meg sier: Prinsipper er til for uthvilte foreldre :D

[Molanya]

Mayamor:

[cubbyhouse]

Blir litt lattermild når jeg leser enkelte innlegg.

Jeg er ganske så sikker på at de som har 4 barn

- vet at det er 4 ulike personaliteter ute og går.

Ta våre 4 barn:

* eldste blir flau, men lytter når hun blir kjeftet på

* nummer 2 blir "obstarnasig" - men ved 2 forsøk - lytter han

* nummer 3 blir sinna og gidder ikke lytte (kan irritere en stein!)

* nummer 4 "kryper" sammen - og trenger bare si navnet. Han "kan" ikke kjeftes på

Det jeg mener et at barna er forskjellige.

Vi må da behandle dem som individer.

Jeg er ekspert på mine barn - du på dine.

Men å sette seg på en kjepphest og si: min måte er rett.

Nei det er jeg ikke enig i.

Og jeg klarer ikke være pedagogisk 24/7 iallefall...

Mayamor

Hm! Det er jo nettopp kjefting som jeg vil at folk skal ta avstand fra(!).

Hvordan dine barn reagerer på din kjefting blir ergo ganske uinteressant for meg, ettersom jeg står på motsatt side i forhold til tiltak for problemløsing mellom foreldre og barn. :-?

Alle barn er forskjellige, ja. Men alle friske barn kan kommuniseres med uten å måtte ty til kjefting. Det er snakk om å behandle barna med verdighet og respekt, ikke som hunder under dressur. De er faktisk små mennesker - små sosiale og intelligente skapninger - ikke bare ”barn” som stadig må disiplineres verbalt.

Mitt tiltak er i utgangspunktet (meget tydelig) generelt. Jeg anbefaler kun en annen metode til problemløsning fremfor å kjefte. Og fra det punktet blir det opp til hver og en forelder å ta i bruk dette tiltaket på sine barn etter slik de kjenner sine.

Når det gjelder barneoppdragelse, så bør man være en smule ydmyk og ikke se enhver person som kommer med et fornuftig råd i all vennlighet som en trussel. Det er så lett å le av ting, men det å oppdra barn er faktisk noe saklig noe – det synes iallfall jeg. Med dette håper jeg å bli tatt saklig i denne debatten. :kgsmil:

[Gjest Mayamor]

Jeg må innrømme jeg blir litt skeptisk til deg som personen "cubbyhouse".

Fordi: du har 3 innlegg totalt.

Og alle 3 omhandler dette.

Hvem er du ellers?

Liker å "vite" hvem jeg diskuterer med.

Jeg liker også en saklig diskusjon.

Men måten du framstiller dem som kjefter - er den saklig da?

Du virker litt vel pedagogisk etter min smak.

Mayamor

[cubbyhouse]

Må bare få si at det kan være farlig å være for bastant.

Blir litt provosert av hovedinnlegget her. Måte på å ikke ha slingringsmonn da. Tror de aller fleste foreldre er enige i at det beste er å kjefte minst mulig på barna sine, og heller prøve diplomati, avledning og andre metoder.

Synes faktisk ikke din "metode"er ideell heller. Om barnet slutter fordi han vet mamma kan ta fra ham lekene, så er det nok ikke repekt for deg som gjør at han slutter. Heller frykt for hva du kan gjøre. Er ikke sikker på om det er bedre.  

Tror det viktigste er å unngå småkjefting for bagateller. Vi sparer på kruttet til de få gangene ting blir gjort med ondskap. Og egentlig "kjefter" vi ikke da heller. Men snakker hardt til ham.  

Hjemme hos oss prøver vi så mye vi kan å unngå kjefting, fordi det er en uting å snakke til andre mennesker på den måten. Og det er ikke slik vil vil at barna skal lære at konflikter løses.  

Men det er umulig å være konsekvent hele tiden.  

Og slik skal det være. Det finnes ingen formel.

Hyggelig å lese at du synes kjefting er negativt, fordi det er det!

Begrepene ”lydighet” og ”respekt” må ikke blandes sammen. Et barn kan være lydig av egoistiske grunner ja, men du oppnår respekt fra barnet dersom du takler en problemsituasjon uten å kjefte, fordi å kjefte på et annet menneske er det samme som å nedverdige og underkue. Å snakke til barnet med en tone av menneskelig likeverd gjør at barnet lærer mye bedre hva ”grenser” virkelig betyr, noe som vil gjøre at barnet vil respektere dine grenser og følelser som en voksen og forelder.

Når man blir kjeftet på, så havner man automatisk i forsvarsposisjon, og da er man ikke kapabel til å lære hva ”grenser” betyr. Da er vedkommende som kjefter en trussel/motstander.

Jeg vet ikke hva du legger i å ”snakke hardt”, men jeg synes å ”snakke bestemt” låter bedre. Ellers ser vi ut til å være enige i det meste. :kgsmil:

[Gjest celine]

Mayamor: Twigi:

Man prøver pedagogikken først.. Går ikke det, blir man fast og bestemt, så enda mer fast og bestemt, så meget fast og bestemt, tilslutt sint! Det hender jo at de er ute etter å tøye grenser og kun det. Da er det viktig å ikke bli for pedagogisk, for DA mister de iallefall respekten..

[cubbyhouse]

Jeg må innrømme jeg blir litt skeptisk til deg som personen "cubbyhouse".

Fordi: du har 3 innlegg totalt.

Og alle 3 omhandler dette.

Hvem er du ellers?

Liker å "vite" hvem jeg diskuterer med.

Jeg liker også en saklig diskusjon.

Men måten du framstiller dem som kjefter - er den saklig da?

Du virker litt vel pedagogisk etter min smak.

Mayamor

Eh, takk! Nå fikk du meg til å føle meg ekstra velkommen her inne!

Dersom du ikke trives med å debattere med meg, så er det vel bare å la være å gjøre det? Jeg opprettet denne debatten kun for å ta opp temaet: ”oppdragelse”, ikke noe annet. Dersom du vil ta opp temaet: ”hvem er en verdig debattant her inne og ikke”, så synes jeg du skal velge å opprette et nytt innlegg et annet sted enn akkurat i min debatt.

Så vidt jeg så i brukeravtalen her på kvinneguiden, så er ingen nye deltagere/medlemmer pålagt å rettferdiggjøre seg som debattanter. :kgsmil:

[Gjest Mayamor]

Fælt så nærtagende av en ny debattant da...

For å være ny - går du offensivt ut... :o

Tror nok ikke du er så ny nei...

Dessuten har jeg diskutert ditt første innlegg og argumentert mot deg.

Eller har du ikke lest noe av det?

Mayamor