Hva gjør man for å holde liv i forholdet?

[Gjest Kvinge]

Jeg er ei jente på 19 år som har vært sammen med samboer i 1,5 år nå. Vi traff hverandre noen mnd etter at eksen min dumpa meg, og jeg var egentlig totalt vrak. Samboeren min er en rolig og trofast mann, og jeg satte veldig stor pris på hans væremåte, kanskje fordi han var så forskjellig fra eksen min.

Han er en trygg og god mann, og jeg vet at jeg har utviklet meg mye i dette forholdet. Fra å løse problemer med å skrike har jeg gått over til å si ting rett ut. Jeg har gått fra totalt stillhet, til å snakke åpent om følelsene mine, på en behersket måte. Han har vist meg hvordan jeg kan kommunisere bedre, og lært meg å bli mer selvstendig. Jeg har egentlig ikke hatt det så bra før som jeg har det nå. Og mye av det er takket være han!

Problemet er at jeg føler ikke vi har noe å snakke om lengre. I går gikk vi en lang tur, og vekslet bare noen få ord. Alt vi snakker om for tiden er hva vi skal ha til middag, hva vi planlegger å gjøre med livet vårt, og hva planen er for resten av uken. Så jeg begynner naturligvis å kjede meg litt.

Studier, og kveldsjobbing har på en måte kommet litt i veien for forholdet, og jeg føler vi har sklidd fra hverandre. Jeg er inne i en periode hvor jeg tenker mye på hva jeg vil med fremtiden min, reising, jobb, barn, ekteskap osv. Samboeren min har hele tiden passet inn i bildet jeg har malt meg om fremtiden, men jeg er ikke så sikker lengre. Vi har helt forskjellige synspunkt på når det passer med barn. Jeg er en person som ønsker å starte en familie tidlig, han vil vente i minst 5 år til, helst lengre hvis han får velge. For han kommer karrieren først. Jeg føler ofte at hvis jeg er sammen med han kommer alltid karriere til å være et stort tema.

Det er så vanskelig å vite hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal samarbeide for å få ting til å fungere. Er det vanlig at man får litt mindre å snakke om etterhvert?

Han er egentlig en mann jeg kunne tenke meg å leve med, men hvordan får man sporet på rett kjøl igjen? En side av meg har bare lyst å dra, leve livet mens jeg enda er ung og alt det der, mens en annen side vil bare holde på han, for han er et godt eksemplar av det mannlige kjønn. Vi fungerer i utgangspunktet godt sammen nå, men vi har ganske forskjellige fremtidsplaner, og forholdet kan bli kjedelig til tider. Hele situasjonen er litt vanskelig å forklare, men jeg håper hvertfall noen forstår, og kan komme med råd til en uerfaren jente!

[Gjest Gjest]

En ting jeg tenkte på var at broren min og exen hadde noe lignende. Broren min ville ikke ha barn (ihvertfall ikke da), mens exenhans ønsket barn masse. Generelt tror jeg de hadde det ok. men tror det var hovedgrunnen for at det ikke gikk. Hun endte opp med å møte en som ville ha barn like mye som hun selv. Men selv om det var en vanskelig tid for broren min etterpå, så tror jeg at det var best for begge tilslutt. (pga. andre ting også)

[Gjest Gjest]

litt eksta:

men, tror det er viktig å snakke ordentlig sammen... selvom du helt sikkert har gjort det da.. men.. lykke til

[Gjest Gjest]

Beklager, men når du er så ung og allerede føler at forholdet er kjedelig kan jeg ikke på noen som helst måte se for meg hvordan dette skal vare.

At dere vil ha forskjellige ting ut av livet og ikke ser ut til å komme fram til noen kompromisser her tyder heller ikke bra.

Se på ham som en berikelse på din vei, han har som du selv sier lært deg mye om kommunikasjon og sikkert gjort deg mer "voksen" på mange områder. Bruk tiden du trenger til å sørge over forholdet og drømmen om dere, men prøv samtidig å tenke på alt annet spennende som ligger foran deg og venter.

Du spør også hvordan man holder liv i forholdet, og om det er vanlig at man får mindre å snakke om.

Vel, jeg har vært i et forhold som med sine opp- og nedturer har vart i over 13 år. For oss tror jeg faktisk sex og nærhet har vært "limet". Alt annet kan være vanskelig- vi kan være uenige, krangle, streve med kommunikasjonen og å forstå hverandre skikkelig, være slitne, osv, osv. Men samtidig representerer han en varm og god kropp som jeg kjenner ut og inn, har masse positive følelser forbundet med, god sex, osv. Den delen av ham er stabil og uproblematisk. Litt vanskelig å forklare i grunn.

Når det gjelder å ha ting å snakke om så får man vel kanskje _litt_ mindre å snakke om etterhvert. Mange historier er allerede fortalt, osv. Men samtidig, når du deler tankene dine med en person, så er det alltid et eller annet å snakke om! Tenk deg, selv, ditt eget hode er vel aldri stille? Klart at man kan sensurere bort noen tanker, men jeg håper du skjønner hva jeg mener.

For oss kan det fortsatt være sånn, etter så mange år, at jeg f.eks. på en lengre biltur spør min kjære om vi (han!) kan være stille litt, for jeg har lyst til å slappe av og høre på musikk, mine egne tanker, etc. (Han kan være utrolig pratsom hvis han først setter i gang, alt mulig dukker opp som han vil diskutere, og noen ganger har jeg rett og slett ikke ork til å snakke konstruktivt om ting.)

[Gjest Kvinge]

Vi er flinke til å snakke om dette, og har snakket om at det kanskje kan være lurt med en pause, bare for å få litt tid til å tenke, være litt hver for oss, og se.

En grunn til at jeg har tenkt at det kanskje er best om vi går fra hverandre, er at vi er begge til tider svært usosiale, og henger mye med bare hverandre. Han er ikke verdens mest sosiale person, men han har noen gode venner. Han pleier sjelden å gå ut å ha en morsom kveld på byen (eller noe i den duren). Jeg har mast litt på han, at han må komme seg ut mer. Han har vært litt mer sosial nå i det siste, og jeg merker at han liker å komme seg ut. Men jeg føler ikke han klarer å kombinere dette med meg, skole og jobb. Det blir for mye for han, og han rekker ikke over alt.

Men jeg har ikke selv helt troen på at en forhold skal bygges på avhengigheten av hverandre. Jeg føler at begge parter i et forhold har det bedre hvis de har et godt sosialt liv, og at de er med hverandre fordi de har lyst, og når de har lyst. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å formulere meg skikkelig, men dette er hvert fall litt av mine tanker.

Men på en annen måte. Sexlivet vårt er helt supert, og kan kalles alt annet en kjedelig. Han er en trygg og god person, som jeg kan åpne meg for, og fortelle alt til. Men vi har bare litt lite å snakke om. Kanskje det eneste som skal til er en felles hobby, jeg vet virkelig ikke, har aldri vært i en liknende situasjon før, og vet ikke helt hvordan en skal gripe fatt i problemet.

Jeg vet ikke om dette bare er en fase i forholdet, eller om det er mer seriøst.

[Gjest Leif]

Hoi, denne tråden beskriver jo min hverdag veldig bra her. Jeg og min forlovede har havnet i samme situasjon etter 5 år sammen, der hverdagen er 90% preget av rutine, forelskelsen er redusert så mye at tankene surrer rundt det om vi klarer holde sammen eller ikke.

Dagene går med på jobb/skole, kveldene blir tilbringt foran hver vår pc uten noe særlig sosialisering. En og annen gang drar vi og shopper, eller ut på fest sammen med noen av mine få bekjente, da vi knapt har felles bekjente.

Vi har hatt en godt forhold og har veldig like meninger om det meste, men finner nå veldig lite å prate om eller å gjøre sammen. Vi bor på et sted der det ikke er noe å finne på, og har både lite hobbyer å dele og lite venner å henge med så det blir oftest hjemmekvelder som nevnt tidligere.

Nå har det gått såpass langt at vi har hatt noen seriøse samtaler rundt hva vi skal gjøre, dama har foreslått å flørte med andre, jeg har foreslått at vi slår av pcene, mobilene og prøver å sosialisere, skaffe oss nye venner eller hobbyer som vi kan drive med sammen. Vi var også enige om at hun skulle flytte ut så vi kunne få litt tid for oss selv, og heller sette pris på helgene når vi møttes. Dette har vi ikke prøvd ennå, men om ikke noe annet fungerer så blir det neste forsøk.

Jeg ser det skrives her at det er lett å gå i 5-års fellen (noe som kanskje blir 2-års fellen for de som er litt yngre), og er usikker på hvorvidt dette er noe som skal la seg fikse med nok innsats eller om det er et tegn på at vi ikke passer sammen godt nok.

Hadde vært moro om noen her kom med gode forslag til løsning, dette er en meget kjedelig situasjon å bekymre seg for hver dag.

[Gjest Kvinge]

Hoi, denne tråden beskriver jo min hverdag veldig bra her. Jeg og min forlovede har havnet i samme situasjon etter 5 år sammen, der hverdagen er 90% preget av rutine, forelskelsen er redusert så mye at tankene surrer rundt det om vi klarer holde sammen eller ikke.

Dagene går med på jobb/skole, kveldene blir tilbringt foran hver vår pc uten noe særlig sosialisering. En og annen gang drar vi og shopper, eller ut på fest sammen med noen av mine få bekjente, da vi knapt har felles bekjente.

Vi har hatt en godt forhold og har veldig like meninger om det meste, men finner nå veldig lite å prate om eller å gjøre sammen. Vi bor på et sted der det ikke er noe å finne på, og har både lite hobbyer å dele og lite venner å henge med så det blir oftest hjemmekvelder som nevnt tidligere.

Nå har det gått såpass langt at vi har hatt noen seriøse samtaler rundt hva vi skal gjøre, dama har foreslått å flørte med andre, jeg har foreslått at vi slår av pcene, mobilene og prøver å sosialisere, skaffe oss nye venner eller hobbyer som vi kan drive med sammen. Vi var også enige om at hun skulle flytte ut så vi kunne få litt tid for oss selv, og heller sette pris på helgene når vi møttes. Dette har vi ikke prøvd ennå, men om ikke noe annet fungerer så blir det neste forsøk.

Jeg ser det skrives her at det er lett å gå i 5-års fellen (noe som kanskje blir 2-års fellen for de som er litt yngre), og er usikker på hvorvidt dette er noe som skal la seg fikse med nok innsats eller om det er et tegn på at vi ikke passer sammen godt nok.

Hadde vært moro om noen her kom med gode forslag til løsning, dette er en meget kjedelig situasjon å bekymre seg for hver dag.

Hei Leif!

Nå har jeg og samboeren min snakket en hel haug om dette, og vi klarer ikke helt å gi slipp enda. Samtidig som vi egentlig har snakket oss ferdig på det problemet, uten å komme noe sted. Men, vi er fortsatt sammen, og bor fortsatt samme sted.

Jeg aner ikke hva fremtiden bringer for oss, eneste jeg vet er at vi fortsatt er sammen. Og at vi må bli flinkere til å komme oss ut av huset. Gjøre seg selv litt mer utilgjengelig for den andre. Ikke forvente så mye av hverandre og forholdet. Det er jo praktisk talt ikke samboeren min sin oppgave å underholde meg. Jeg er sammen med han pga hans gode sider, han er trofast, en gjennomgående snill person, og vi kan snakke sammen om de viktige tingene. Jeg tror løsningen er å bli mer selvstendige, ta egne valg, litt mer uavhengig av den andre. Treffe andre folk... ha et sosialt nettverk utenom samboeren, og heller ha samboeren din som en klippe, en trygghet du kan komme hjem til, og fortelle om alt det kjekke dagen din bringte deg. Evt, det som ikke var så kjekt. Heller sette av en fast dag i uken til å gjøre "kjæresteting". En kinotur for to, en god middag hjemme, en koselig film foran tven. ++

Jeg vet ikke om jeg er helt på rett spor her, men jeg har et inntrykk av at jeg kanskje har forventet for mye av samboeren min. Han er kjæresten min, ikke en klovn jeg har leid inn for å underholde meg=p

Er det noen som har innspill?

[Gjest Kvinge]

Forresten Leif: En ting jeg tenker over... å finne på nye ting sammen er kanskje ikke løsningen. I vårt tilfelle ser vi for MYE til hverandre, og får ikke dyrket oss selv. Vi blir oss, og ikke deg og meg. Og jeg vet ikke om det er helt riktig. Hva med å heller prøve å dyrke egne interesser? Jeg er veldig interessert i dyr, og burde nok komme meg ut og dyrke denne hobbyen. Jeg er glad i å synge, men føler ikke jeg har tid til å ta sangtimer. Men, hvor mange timer har jeg vel ikke sittet her hjemme med samboeren min, og glodd i taket, kranglet fordi vi ikke har hatt noe å snakke om.

Jeg har begynt å tenke mer og mer på at en burde være mer fokusert på at det er "deg og meg" i et forhold, og ikke "oss". Forstår du forskjellen?

[Gjest Gjest]

Det er slik vi har det også. Vi studerer begge to og bruker kveldene foran hver vår pc. Det må jo på en måte være slik også? Og jeg syns det er koselig slik jeg:) Men vi må jo finne på noe sammen også. Vi pleier å gå tur i skogen eller på fjellet, eller lage middag sammen og kose oss med vin:)

Uansett hvem man deler livet med er hverdagen kjedelig. Om du føler det dreper forholdet burde dere flytte fra hverandre.

Og foresten, ha mye spontan sex! :D overrask han med nytt sexy undertøy. Ingenting gjør typen min mer glad:)

[Gjest Kvinge]

Det er slik vi har det også. Vi studerer begge to og bruker kveldene foran hver vår pc. Det må jo på en måte være slik også? Og jeg syns det er koselig slik jeg:) Men vi må jo finne på noe sammen også. Vi pleier å gå tur i skogen eller på fjellet, eller lage middag sammen og kose oss med vin:)

Uansett hvem man deler livet med er hverdagen kjedelig. Om du føler det dreper forholdet burde dere flytte fra hverandre.

Og foresten, ha mye spontan sex! :D overrask han med nytt sexy undertøy. Ingenting gjør typen min mer glad:)

Tro meg, sexen er ikke kjedelig! =) Men, det skremmer meg litt at jeg er i et forhold som grenser til kjedsomhet i en alder av 19 år, og jeg vet ikke helt hvordan en løser det. For det er det jeg vil, finne en løsning. Å sprite opp sexen er ikke en løsning, den er bedre enn aldri før=)

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som gjorde det slutt med kjæresten sin nå for et par måneder siden, hun hadde det helt likt som deg. Hun følte at det eneste de hadde tilfelles var sex, de hadde absolutt ingenting å prate sammen om. De hadde vært sammen i to år.

Det beste hun har gjort var å gjøre det slutt. Hun fant seg nå for litt siden en ny type med like interesser og like stor kjeft, de fungerer helt fantastisk sammen spør du meg. Man vokser og utvikler seg iløpet av to år, man lærer masse om seg selv og livet, da er det naturlig at man ikke alltid følger samme sporene. Kanskje du bør vurdere å sette deg selv før samboeren din? Tenke på hva du føler? Det er plenty of fish in the sea, for å si det på den måten.

Selv har jeg vært sammen med min samboer i 2 år nå, er snart 21. Vi kan sitte i timesvis å diskutere hva "tid" egentlig er for noe, filmer, historie - alt mellom himmel og jord, også fremtiden vår. For meg er dette et stort must i forholdet, man må kunne prate sammen. Hvis ikke blir man bare deprimert og innesluttet. Spør du meg altså, men lykke til!

[Gjest Gjest]

Tro meg, sexen er ikke kjedelig! =) Men, det skremmer meg litt at jeg er i et forhold som grenser til kjedsomhet i en alder av 19 år, og jeg vet ikke helt hvordan en løser det. For det er det jeg vil, finne en løsning. Å sprite opp sexen er ikke en løsning, den er bedre enn aldri før=)

Du kunne seriøst vært bestevenninna mi, jeg som skrev siste innlegget altså Som sagt, det eneste hun og typen hadde tilfelles var den gode sexen visstnok, men hun ble gal av å kjede seg rundt ham, og ikke kunne snakke med ham om noen ting annet enn middag og hva han hadde gjort den dagen.

[Emmplix]

For å være helt ærlig tror jeg alle forhold kommer inn i en slik fase en eller annen gang. Men jeg tror også dagens kjærester gir opp for fort. Jaja, selvfølgelig er det ofte forhold som ikke går, da forstår jeg det. Men veldig ofte er det par som bare gir opp uten å forsøke en gang. Flere av dere sier at dere fortsatt elsker partneren deres, men dere har ikke noe å snakke om, noe som er veldig viktig i et forhold. Men da kommer et spørsmål- hvorfor gi opp så lett når du påstår at du virkelig elsker den personen du er sammen med.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 4 år, og har allerede fra starten av hatt små problemer i forholdet. Hadde det ikke vært for at jeg elsker han så mye som jeg gjør ville jeg ha gitt opp for lenge siden. Noen av problemene kan vi ikke noe for heller for det handler om det psyko familien hans. Og så lenge han bor hjemme er det ikke så mye å gjøre med det. Grunnen til at folk ikke gav opp så for før heller kommer jo mye av at det var en skal å skilles, for det var ikke mange på den tiden som var samboere. Inspirasjonen fra besteforeldrene mine er også en grunn til at jeg holder så godt fast på kjæresten min. De har holdt sammen siden de var 3 og 5 år, og gift siden 17 og 19 år.De har aldri hatt noen andre. Det har alltid vært de to. Det er litt av en historie å fortelle barnebarna sine når man blir gamle.

[Gjest Kvinge]

For å være helt ærlig tror jeg alle forhold kommer inn i en slik fase en eller annen gang. Men jeg tror også dagens kjærester gir opp for fort. Jaja, selvfølgelig er det ofte forhold som ikke går, da forstår jeg det. Men veldig ofte er det par som bare gir opp uten å forsøke en gang. Flere av dere sier at dere fortsatt elsker partneren deres, men dere har ikke noe å snakke om, noe som er veldig viktig i et forhold. Men da kommer et spørsmål- hvorfor gi opp så lett når du påstår at du virkelig elsker den personen du er sammen med.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 4 år, og har allerede fra starten av hatt små problemer i forholdet. Hadde det ikke vært for at jeg elsker han så mye som jeg gjør ville jeg ha gitt opp for lenge siden. Noen av problemene kan vi ikke noe for heller for det handler om det psyko familien hans. Og så lenge han bor hjemme er det ikke så mye å gjøre med det. Grunnen til at folk ikke gav opp så for før heller kommer jo mye av at det var en skal å skilles, for det var ikke mange på den tiden som var samboere. Inspirasjonen fra besteforeldrene mine er også en grunn til at jeg holder så godt fast på kjæresten min. De har holdt sammen siden de var 3 og 5 år, og gift siden 17 og 19 år.De har aldri hatt noen andre. Det har alltid vært de to. Det er litt av en historie å fortelle barnebarna sine når man blir gamle.

Jeg er også bevisst på dette med å gi for fort opp. Jeg er redd jeg gir slipp på noe som kan utvikle seg til å bli et rolig og fredelig, ikke minst trygt forhold, som kan gi mange gode stunder. Jeg har opplevd min kvote elendighet, og har ikke lyst å oppleve det igjen. Jeg og samboeren min har egentlig mye til felles også, og vi er flinke til å kommunisere. Vi har aldri høylydte krangler, men kan ha heftige diskusjoner.

Med eksen min var det veldig anderledes. Vi kranglet som fillene føk, og VI var forskjellige. Hadde ingenting til felles. Ikke en gang sexen var god. Jeg var nok bare despo etter en å holde fast i, og han... jeg vet vel egentlig ikke helt hva han så i meg. Så jeg vet hva det vil si å ikke passe sammen. Det er ikke slik med meg og samboeren min nå føler jeg. Vi har ikke hatt særlig med tvil i forholdet før nå. Jeg har hele tiden tenkt, og tenker enda, at jeg er heldig som har han, og at vi har et så rolig forhold. Jeg har noen venninner som har mye større problemer enn oss i forholdene sine, og enda holder fast til partnerene sine. Jeg tenker da at jeg gir for lett opp hvis jeg gir slipp på han, bare fordi det er kjedelig til tider.

Kanskje det bare er en fase... livet har alltid kjedelige perioder, med eller uten partner (slik som en annen person sa over meg).

Jeg har ikke hastverk med å komme meg ut av dette forholdet. Men jeg er likevel nysgjerrig på om det er flere som har noen synspunkter.