Ønsker råd fra mennesker med livserfaring

[Gjest Gjest]

Gått i gjennom en stor krise i livet mitt.

Opplevde at mange jeg trodde var venner eller brydde seg om meg sviktet meg.

Må bygge livet mitt opp på nytt, er det i det hele tatt mulig? er 33 år.

[LauraLine]

Kjære deg!

Nå vet ikke jeg hvilke krise dette dreier seg om men jeg jeg vet at jeg kom meg fint ut av "min" krise.

Jeg var nede i kjelleren (etter et voldelig forhold)for noen år siden og da jeg var der var jeg veldig klar på at jeg måtte bare begynne å klatre. Alt føltes mørkt men jeg hadde likevell en formening om at ting ville bli bedre, jeg måtte bare komme gjennom det. For enkelte kan medikamenter som beroligende, lykkepiller og sovemedisin være god hjelp på veien, men for meg var det uaktuelt. Jeg ville "kjenne" på smerten jeg bar og hadde den mening at det gjerne ville gå fortere over om jeg valgte "min" løsning.

Det ble så klart mang en natt uten søvn men jeg vet jeg gjorde rett i mitt tilfelle. Av og til føltes det som brystet skulle sprengest, det gjorde ufattelig vondt. Det har vært knallhardt, men vet du hva? I dag er det slik at jeg ikke ville vært denne "krisen" for uten. Ja, det er faktisk helt sant. Jeg har lært så ekstremt mye, både om meg selv og ikke minst andre. Jeg er kommet ikke bare litt men veldig veldig styrket ut av det og jeg er blitt mye mer ydmyk i forholdt til selve livet.

Det er ofte i slike situasjoner du ser hvem som er venner og hvem som ikke er det, -venner stiller opp.

Kjære deg, ikke vær lei deg, jeg føler meg rimelig trygg på at du også etterhvert vil føle at du kommer styrket ut av dette. Stå på og stå deg vell! Det vil gå bra!

Klem til deg.

[Gjest Gjest]

Tusen tusen takk for svar!

[Gjest Gjest Pipestilk]

Når man står på bunnen er det bare èn vei, og det er OPP!!

Jeg har vært gjennom et par skikkelig kriser, både av typen kjærlighetssorg og sorg over tapte venner og dødsfall. Når det står på virker alt så tungt. Det er til og med vondt å puste.. Jeg husker spesielt en vond tid for noen år tilbake, jeg gråt og gråt og gikk ned mange kilo. Og da jeg våknet om morgenen så gikk det et deilig sekund før jeg husket hva som hadde skjedd og sorgen skylte over meg igjen. Det var en tragisk tid. Meen nok om meg.

Jeg vet ikke hva du går gjennom nå men jeg vet at tiden faktisk leger sårene. Noen arr vil alltid være der men de gjør deg klokere og sterkere til en annen gang. Du vokser og lærer alltid av de opplevelser du gjennomgår og da kan du bruke dem til å hjelpe noen som havner i samme situasjon som du er i nå. Kanskje ingen stor trøst nå, men du vil skjønne hva jeg mener etterhvert.

Ja, det tar tid å kome seg gjennom en krise men man kommer seg faktisk gjennom det med tid og stunder. Bare bruk de rundt deg og hold deg opptatt med ting du setter pris på.

Lykke til!!!

[gullet76]

Fortvil ikke. Det er bare en vei nå, og det er opp. Nådde selv bunnen for 3 år siden, da jeg var 29 år. Jeg ble sviktet av min samboer, og far til våre tre barn (minste var nettopp født). Jeg stupte strake veien ned i kjelleren, og var der noen uker... Mye tårer, sinne, lite søvn, og vektnedgang... Men til slutt tok jeg meg bare i nakken, og siden da har det gått oppover. Nytt bosted, nytt nettverk, nye venner - ja et nytt liv.

Man lærer av sine erfaringer og opplevelser, og av motgang blir man sterkere (selv om det ikke virker slik nå). Gi deg selv tid. Gå gjennom prosessene med sorg og sinne, og etterhvert vil du begynne å bygge deg opp igjen. Ikke la dette stoppe deg. Du har et langt godt liv foran deg!!