Følelser og fornuft henger ikke sammen

[Gjest minnime]

Samboeren min og jeg flyttet sammen i en såkalt nyfamilie tidlig i høst, og det gikk fint i starten. Sambo var den samme som før, og vi to hadde det fint. Etter hvert kom hverdagen oss i møte med sine problemer. For problemer er det når to familier slås sammen til en. Og med hverdagen så forsvant følelsene til min samboer.

Det har vært en tubulent høst med mye opp og ned, vi har hatt gode stunder og mange krangler. Han flyttet ut en periode men kom tilbake og skulle da være åpen og være der sammen med oss. Denne perioden ble kortvarig.

Han flyttet ut en morgen uten å fortelle meg det. Ungene mine var borte og jeg på jobb. Prøvde å ringe ham men han vil ikke ha verken sms eller telefoner fra meg skrev han. Så da får jeg respektere det. Jeg kan ikke presse meg på.

Det har eskalert med krangling den siste tiden, men vi har også hatt veldig mange gode stunder sammen. Men for meg har det vært tungt å blitt stengt ute fra ham og hans liv. Han ville leve sitt liv, mens jeg skulle også leve mitt liv på hans premisser.

Fornuften sier meg at vi hadde ødelagt hverandre helt om vi skulle fortsette å bo sammen, men følelsene mine sier noe annet. Han er en annen enn den jeg ble glad i nå om dagen, han er ikke den jeg ble kjent med.

Nå sitter jeg her alene i leiligheten og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Han skrev til meg at han ikke hadde noen følelser igjen for meg i en sms, men dagen før hadde han fortalt at han var glad i meg.

Både barna mine og jeg er fortvilet og selv er jeg også veldig bitter. Men jeg elsker ham og vil ikke miste ham. Klarer å unngå kontakt men selvfølgelig koster det meg mye. Venter på å høre fra ham, men vet også at det kommer til å bli tungt.

Hvordan kan jeg fortsette å håpe på at dette skal løse seg? Hvorfor utsetter jeg både meg og ungene for dette?

Jeg skulle bare ønske vi sammen kunne løst det, men vært fra hverandre en stund. Det trenger vi uansett. Men jeg vil så gjerne løse det, for egentlig passet vi 100 % sammen. Vi kom bare inn på feil spor.

Hva gjør jeg nå? Håper fortsatt eller må jeg bare bearbeide alt? Kan det være sjanse for at han kommer tilbake om jeg gir ham tid og fred? Eller er løpet helt kjørt?

[Gjest minnime]

Ingen som har noen råd og trøstende ord? Jeg er så utenfor at jeg ikke vet hvordan jeg en gang skal takle ungenes vanskelige spørsmål

[Gjest Miley]

Hvorfor utsetter jeg både meg og ungene for dette?

Ja, hvorfor gjør du det? Hvorfor gir du mannen i pose og sekk uten å få noe tilbake?

Jeg er en annen type en deg, for jeg ville sagt at han fikk velge. Meg og barna, eller singellivet. Et liv der samboeren flytter fram og tilbake etter eget godtbefinnende passer ikke for meg.

[Gjest minnime]

Ja, hvorfor gjør du det? Hvorfor gir du mannen i pose og sekk uten å få noe tilbake?

Jeg er en annen type en deg, for jeg ville sagt at han fikk velge. Meg og barna, eller singellivet. Et liv der samboeren flytter fram og tilbake etter eget godtbefinnende passer ikke for meg.

Jeg er også typen som sier enten eller. Jeg vil ikke tråkkes på. Er stort sett sterk og klarer meg også godt alene. Men i dette forholdet har jeg nok krøpet for mye, fordi min kjærlighet har vært så sterk.

[Gjest minnime]

Noen som har flere råd?

[Esmarelda VillaLobos]

Jeg er også typen som sier enten eller. Jeg vil ikke tråkkes på. Er stort sett sterk og klarer meg også godt alene. Men i dette forholdet har jeg nok krøpet for mye, fordi min kjærlighet har vært så sterk.

Det er vondt å bli tråkka på, og det er helsefarlig å krype for en som tråkker på deg. Du skriver at du har krøpet fordi din kjærlighet har vært så sterk, men har du tenkt på at han ikke er like glad i deg? Det kan du ikke gjøre noe med, all verdens kryping vil ikke forandre det.

Du spør om løpet er kjørt, det er opp til deg. For ungenes skyld (og din egen) burde du sørge for at det er kjørt, for du ønsker egentlig ikke å leve med en som behandler deg på den måten.