Suicidal venninne

[Gjest Gjest]

Har en venninne som ringer hit ofte og lenge, og som stort sett snakker om hvor deprimert hun er, at hun vil gjøre slutt på alt osv. Hva svarer man egentlig til slikt? Jeg blir jo helt deprimert selv av å høre på det, og er redd for å si noe galt. Jeg har mest lyst til å slutte å svare, men det er vel ganske gjennomsiktig hvis man alltid er opptatt og ikke kan svare. Det hører med til historien at hun har mye slekt og venner som er nærmere til å ta tak i disse tingene enn meg. Er det feil av meg å avskrive meg ansvaret? Og hva er verst av å si fra på en streng måte (redd for å vippe henne over kanten), og å bare kutte kontakten?

Noen med erfaringer?

[golda]

Jeg hadde en slik venninne. Jeg kuttet henne ut før hun "sugde ut" all energi jeg hadde.

Det jeg lærte var at det er lite vi legfolk kan gjøre for så tunge mennesker. Jeg satte tidsbegrensninger først. Da snakket vi i en time, to ganger i uken. Dersom hun ringte utenom dette tok jeg ikke telefonen. Men, selv dette ble for mye for meg - og alt for lite for henne.

Jeg begynte så å henvise henne til Mental Helses hjelpetelefon. Folkene der er mer kvalifiserte til å snakke med tunge mennesker enn hva vi, venninnene, er.

Vel, det humpet og gikk en stund, men det endte med at jeg kuttet henne ut.

Jeg kom frem til at hennes psykiske helse var ikke mitt ansvar.

Om jeg vil anbefale deg å kutte ut denne venninnen? Nei - men, jeg vil anbefale deg å sette grenser...

Lykke til. :-)

[naja]

Jeg har vært i en lignende situasjonen, og det var virkelig ikke lett. Jeg svarte ikke på alle meldinger/telefoner fra venninna og hadde fryktelig dårlig samvittighet for det. For min del bodde hun langt unna meg, slik at vi ikke kunne treffes, og hun gikk etterhvert over til å snakke med personer i hjembyen.

Det er sikkert veldig godt for venninna di å "tømme ut" alle de vanskelige tankene- problemet er at det selfølgelig må slite veldig på deg. Det er best om du klarer å sette grenser, møte eller snakke med henne en gang iblant, men ikke hele tiden. Og oppfordre henne til å snakke med profesjonelle istedet.

De tunge tankene opptar sikkert det meste av livet hennes nå, så hun har kanskje ikke mye annet å snakke om. Men du risikerer å blir dratt ned og tømt for energi av det. Du får henne helt sikkert til å føle seg bedre ved å være der, men hvis hun sliter deg ut, kan du ikke hjelpe noen. Du har absolutt lov til å si at det er nok og at du ikke kan hjelpe henne med deperesjonen, bare være en venn.

Lykke til

[Ethereal]

Man skal være venner og ikke psykologer, ble jeg en gang fortalt

Jeg syns du skal fortelle henne at du føler at du ikke strekker til når det kommer til problemene hennes, og at det også tærer på deg. MEN at du fremdeles vil være venner med henne (hvis du faktisk vil det da).

Videre syns jeg du skal fortelle henne om andre steder hun kan ringe, altså hjelpetelefoner. Mange av disse er gratis og døgnåpne.

Det er ikke lett å gå rundt å være deprimert og ønske å ta selvmord, og mange tør ikke gå til psykolog eller si høyt at de trenger hjelp. Det er ikke sikkert at de andre vennene eller familien vet om problemene hennes...

[LauraLine]

Dette er ikke lett. Jeg har selv en venninde som har slitt mye med depresjon, og det kan ofte være vanskelig for oss utenfor å vite hvor alvorlig den faktisk er.

Det er som en annen her sa, det er ikke sikkert at hennes nærmeste vet så mye om problemet og kanskje hun har bare deg hun føler hun kan snakke med? Jeg synes det er viktig å ta på alvor når noen er så deprimert at dei sier at en ikke orker mer. Personlig synes jeg du har et ansvar i slike situasjoner. Om du føler du ikke har noe kompetanse til å hjelpe henne, hva med å ringe hennes fastlege?

Det kan være nok til at hun får hjelp og kommer seg videre. Det kan også være at hun en dag virkelig takker deg for at du tok ansvaret i en sådan situasjon. Ikke gi henne opp, det kan være noe du vil angre resten av livet på.

Stå på, vær sterk!

Lykke til!

[Pjukset]

Jeg hadde en slik venninne. Jeg kuttet henne ut før hun "sugde ut" all energi jeg hadde.

Det jeg lærte var at det er lite vi legfolk kan gjøre for så tunge mennesker. Jeg satte tidsbegrensninger først. Da snakket vi i en time, to ganger i uken. Dersom hun ringte utenom dette tok jeg ikke telefonen. Men, selv dette ble for mye for meg - og alt for lite for henne.

Jeg begynte så å henvise henne til Mental Helses hjelpetelefon. Folkene der er mer kvalifiserte til å snakke med tunge mennesker enn hva vi, venninnene, er.

Vel, det humpet og gikk en stund, men det endte med at jeg kuttet henne ut.

Jeg kom frem til at hennes psykiske helse var ikke mitt ansvar.

Om jeg vil anbefale deg å kutte ut denne venninnen? Nei - men, jeg vil anbefale deg å sette grenser...

Lykke til. :-)

Jeg er veldig enig i dette innlegget. Vi er venner for vennene våre - men vi er ikke utdannede psykologer/terapeuter. Jeg hadde ei venninne som sugde all min energi ut. Nå truet hun ikke med selvmord, men det var ikke langt unna. "hadde det ikke vært for datteren min så hadde jeg tatt livet mitt". OK sa jeg, hvis du er så deprimert, så må du gå i terapi, for dette har ikke jeg noen forutsetninger til å kunne håndtere.

For all del, jeg ville vært der for henne, men det kom til et punkt hvor jeg ble mentalt nedbrutt som følge av hennes lidelser. Jeg har fortsatt kontakt med henne, men hun har enda ikke gått til psykolog. Det er for stort nederlag for henne. Men hvis jeg vet at ei venninne er suicidal og ikke klarer å gjøre rede for seg selv, så hadde jeg nok trolig fått henne tvangsinnlagt. Mer kan man ikke gjøre.

Endret 24. februar 2009 av Alice Ayres

[Gjest Gjest]

Det er som en annen her sa, det er ikke sikkert at hennes nærmeste vet så mye om problemet og kanskje hun har bare deg hun føler hun kan snakke med? Jeg synes det er viktig å ta på alvor når noen er så deprimert at dei sier at en ikke orker mer. Personlig synes jeg du har et ansvar i slike situasjoner. Om du føler du ikke har noe kompetanse til å hjelpe henne, hva med å ringe hennes fastlege?

Jeg vet jo ikke hvem hennes fastlege er. Men jeg vet såpass som at familien hennes vet godt om problemene. Må si jeg syns synd på dem også, for hun gir dem mye skyldfølelse for de problemene hun har fått. Uten at jeg kan gå i detaljer her.

[Asa]

Som en som har jobbet med suicidale mennesker vil jeg absolutt anbefalt henne å søke hjelp. Evt. ta henne med til legevakten slik at hun kan bli vurdert. (Personlig synes jeg ikke du som venninne skal gjøre dette, men kanskje ett familiemedlem) Dersom venninnen din blir vurdert som akutt suicidal vil hun bli lagt inn på psykiatrisk akutt avd. og dersom ikke henvist til å ta kontakt med fastlege som kan henvise henne til behandler.

Dersom du føler deg som en søppelkasse for hennes problemer er det helt lovlig å kutte henne ut. En skal ikke ta på seg mer en man klarer og det finnes flere hjelpetelefoner hun kan kontakte.

[LauraLine]

Ok, jeg forstår. Det er nok en vanskelig situasjon for mange. Kanksje du kan snakke med hennes familie?

Mange sier at vi ikke har ansvar for andres liv men jeg er ikke helt enig. Når noen har det så vanskelig at en truer med selvmord synes jeg vi har en plikt til å reagere, enten på ene eller andre måten. Jeg skjønner at en kan føle en ikke har kompetanse til å hjelpe selv men jeg håper en da formidler "ropet om hjelp" til andre. Er det et lite sted dette så er det kanskje nok å ringe den lokale helsetjeneste og forklare situasjonen? Så blir en bekymringmelding eventuelt sent hennes lege. Ringer hun deg i en "akuttsituasjon" kan du også overlate situasjonen til politiet.

Jeg forstår at dette er en vanskelig situasjon og jeg håper det ordner seg både for deg og for din venninde.

[aline]

som flere andre allerede har sagt, tror jeg det er kjempeviktig med grensesetting.

Og du må sette grensen FØR du er tom for energi, ikke når du er tom. For din egen del også.

Jeg skjønner godt at det er vanskelig. Selv har jeg både vært der selv og har flere rundt meg som har vært og er der. Etter å ha kjempet mot selvmordstanker selv, og depresjon og angst, vet jeg litt om det, og ender lett opp som en som flere ønsker å prate med når de er der selv. Dette er helt greit, jeg er mer en gjerne der for venner og bekjente som trenger det. Har sittet "nattevakt" for en kamerat som var redd han ikke kom igjennom natten om han var alene, og pratet mange prater med både ham og andre. MEN, jeg sier alltid ifra om jeg ikke føler jeg har energi nok til det. Får nok litt dårlig samvittighet ja, men sier ifra og forklarer at akkurat nå har jeg dessverre ikke den styrken og energien jeg trenger for å kunne være der for dem.

Og, når det gjelder selvmordstankene, har jeg alltid visst at de det har dreid seg om, går fast og får hjelp for det. En som ikke gjorde noe aktivt for å komme seg igjennom det, hadde jeg ikke turt å hjelpe rett og slett, ikke når det gjelder selvmordstanker. Det er for alvorlig for meg å skulle være eneste hjelp til.

Av andre jeg hører på, snakker med og gjør hva jeg kan for, forventer jeg faktisk også at de GJØR noe selv, at ikke pratene med meg er det eneste de gjør for å komme seg fremover. Selv føler jeg ikke at jeg KAN være den eneste støtten til en som har depresjon, angst og eller selvmordstanker, den kunnskapen har jeg ikke. Så jeg forventer og krever faktisk at de gjør noe aktivt utenom også.

Når de gjør det, er jeg der når de trenger meg, så sant jeg har energi til det selv.

[Gjest fisk]

Har en venninne som ringer hit ofte og lenge, og som stort sett snakker om hvor deprimert hun er, at hun vil gjøre slutt på alt osv. Hva svarer man egentlig til slikt? Jeg blir jo helt deprimert selv av å høre på det, og er redd for å si noe galt. Jeg har mest lyst til å slutte å svare, men det er vel ganske gjennomsiktig hvis man alltid er opptatt og ikke kan svare. Det hører med til historien at hun har mye slekt og venner som er nærmere til å ta tak i disse tingene enn meg. Er det feil av meg å avskrive meg ansvaret? Og hva er verst av å si fra på en streng måte (redd for å vippe henne over kanten), og å bare kutte kontakten?

Noen med erfaringer?

hei når hun ringer og prater om hvor deppa ho er osv, snu samtalen når dere kommer inn på evnet. når hun sier at hun har lyst å gjøre det slutt på alt

spør rett ut når hun har tenkt å gjøre det ,.. hun vill sikkert komme med noe der ,,

hvilken metode hun har tenkt å bruke ..... mulig det kommer fram det også ,,

og hva er den egenlige grunnen ...

og til sist hvist det viser seg at det er planlagt , så si rett ut at dette er ett for stort ansvar for deg, fortell at det tynger deg å fordi du bryr deg . men at det blir veldig slitsomt for deg å takle det . tilby henne å være med til helse søster eller annet fagpersonell . så kan du trekke deg sakte ut . og når hun da ringer så skift samtale evne når hun bikker over på det negative ... da har du hjort ditt . du må være rett frem og erlig med deg selv ellers så blir du dratt ned...

[Gjest Bond]

Kanskje du kan også ringe noen av hjelpetelefonene og spørre for råd hvordan det er best for deg å gå fram med dette? De som har kompetanse på dette, har sikkert også gode råd hvordan å få en til ta imot profesjonell hjelp og hvordan du kan best hjelpe venninnen din. Bare en tanke

Jeg synes det er viktig å være der og ikke kutte ut noen uten å vite at man har i hvert fall prøvd å få dem den hjelpen de trenger. Man kan ikke redde verden, men man kan prøve å redde vennene sine.

Selvfølgelig, noen bare klager og klager, men dersom det er virkelig snakk å ikke orke lenger, da er det muligens ganske avrolig. Og jeg er også en av de som synes at alle har en ansvar (i hvert fall prøve) å gjøre noe å sånne situasjoner.

Endret 4. januar 2009 av mrs_bond

[Rasputin]

Jeg har en venninne som i en periode var suicidal. Jeg er den eneste som kjenner til det hun sliter med, og årsaken til problemene har jeg fått gjort noe med, men det er mye vanskeligere å takle virkningene.

Jeg har blitt oppringt til alle døgnets tider, og har måttet rykke ut etter meldinger om at pulsårene kuttes. Et par ganger har det også virkelig kommet så langt.

Mye selvskading, spiseforstyrrelser etc. griper fryktelig hardt inn i et ungt liv som hennes.

Selvsagt blir det mange dype samtaler ut av slikt, og det tok en stund før jeg begynte å ane hvordan jeg best kunne takle det hele. Hvis man ikke stabler på bena et sett med kjøreregler så blir man sakte, men sikkert spist av situasjonen.

Jeg sa at dersom jeg skulle være tilgjengelig for henne så måtte hun samtidig søke hjelp hos fagpersonell, og ta imot hjelp derfra. Dette var noe hun kvidde seg fryktelig for å gjøre, men etter en ganske lang kamp så kom det på plass, og det endret egentlig både hennes og mitt liv ganske radikalt. Hun har ikke brukt medikamenter i det hele tatt, og den profesjonelle hjelpen hun får reduserer antall nedturer betraktelig, og mildner dem veldig sterkt. Hun er på vei tilbake til livet, og det er så utrolig godt å se.

Jenta er den snilleste og mest omtenksomme man kan tenke seg, og for det mennesket som har dyttet henne ut i slike depresjoner ønsker jeg det aller verste!

Han våger ikke se i hennes retning mer!

Endret 5. januar 2009 av Rasputin

[Gjest Gjest_Malin_*]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinnguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Mvh Bolledeig (mod)

Endret 24. februar 2009 av Bolledeig

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Her var det mye merkelige råd. Om man har en venninne som er suicidal, hvor hun tenker mye på selvmord og kanskje også har mer eller mindre tilfeldige planer om hvordan hun kan ta livet sitt, så mener jeg at omgivelsene har et ansvar. Man skal ikke være psykolog for venninnen sin, men man bør absolutt oppfordre vedkommende til å oppsøke fastlege, og kanskje også tilby seg å være med selv. Om det er helt akutt, er legevakten et sted man kan henvende seg. Man kan eventuelt ta kontakt med familie som står nærmere, og be dem om å gjøre disse tingene. Om personen ikke vil, og det er helt akutt, kan man snakke med legevakt/fastlege/kommunelege, med tanke på om personen bør tvangsinnlegges fordi det er fare for livet.

Hvis man er usikker på hvordan man kan gå fram, så ring noen. Mental helse eller fastlegen for eksempel. Enten for å få generelle og anonyme råd, eller for å tipe fastlegen om pasienten. Mange kommuner har dessuten akutteam tilknyttet DPSer, som man kan ringe til direkte og få time på dagen, hvis de vurderer saken å være akutt.

Det fins masse hjelp hvis det er akutt, men det er vanskelig for personen selv å oppsøke denne hjelpen når vedkommende er dypt nede. Derfor syns jeg omgivelsene har et ansvar, og at det dermed er egoistisk å vende ryggen til. Noe annet er selvsagt hvis man vet at venninnen går jevnlig til psykolog eller fastlege. Da mener jeg det kan være riktig å sette grenser for seg selv, sånn at ikke all energi blir sugd ut av en. Men om det er en akutt krise, som få eller ingen andre vet om, mener jeg at man har et ansvar.

[Lofotdorsken]

Jeg syns du skal fortelle henne at du føler at du ikke strekker til når det kommer til problemene hennes, og at det også tærer på deg. MEN at du fremdeles vil være venner med henne (hvis du faktisk vil det da).

Heilt enig i dette. Klart ein vil hjelpe ein venn som har det vondt. Problemet er at dei fleste ikkje er utdanna psykologar og har ikkje forutsetnad for å vite korleis ein skal hjelpe, eller i det heile tatt kor ein skal begynne for å hjelpe.

[Gjest Gjest]

Det er en myte at de som snakker om selvmord, ikke gjør det! Få venninna di til å oppsøke proff hjelp!

[Gjest bare bea]

De fleste selvmord er faktisk varslede selvmord. Dvs at familie og venner av suicidale personer oftest får klare tegn på forhånd om at vedkommende tenker på og også planlegger et selvmord.

Riktignok vil ikke de fleste suicidale ende opp med å dø i et selvmordsforsøk, og totalt sett er det ikke så mange av alle suicidale som gjør selvmordsforsøk. MEN, de fleste som gjør selvmordsforsøk, hvor de enten mislykkes eller lykkes med forsøket (et mislykket forsøk kan være traumatisk nok i seg selv, f.eks. kan man få alvorlige fysiske mèn), varsler om hva som kommer til å skje. Derfor skal man aldri avfeie selvmordssnakk som falske nødrop. De fleste deprimerte mennesker som dør i selvmord, snakker om selvmordstanker og selvmordsplaner på forhånd. Hvilken garanti har du for at nettopp din venn eller ditt familiemedlem, bare farer med snakk? Ingen garantier overhodet.

Alle ønsker vi medlidenhet når vi har det vondt. Vi må ikke avfeie mennesker i dyp fortvilelse "bare" fordi de trenger medlidenhet. Å ha medlidenhet med mennesker som har det vondt, er vår fordømte plikt. Å ikke snakke med en deprimert person fordi hun "bare er ute etter oppmerksomhet og medlidenhet", er ren skjær umenneskelighet. Du hadde også vært deprimert, om du ikke mottok din daglige dose oppmerksomhet og medlidenhet.

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet.

Bolledeig (mod)