Så utrolig lei meg...

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

En uke før jul sier mannen jeg er gift med, har barn med og vært sammen med i nesten 14 år at han ikke lenger vet hva han vil. Det begynner med at jeg er problemet, at vi som familie gjør for lite sammen, at han innser han har trukket seg for langt bort fra familielivet, men vil forsøke videre og jobbe for at det skal funke igjen. De tre siste ukene har vært en berg og dalbane av dimensjoner, hvor vi har gått fra tragedie til glede, vi to på date alene (og hadde en fantastisk hyggelig kveld) - til dagen etter daten hvor han ramler langt ned i dypet igjen, og til slutt lander på at det er kanskje han som har problemer selv, det er han som ikke vet hva han vil med livet sitt. Han sier vi har bare hverdager, men hvordan kan han si det når han nesten aldri er hjemme? Enten sen på jobb eller på trening. Midtlivskrise når man bare er 35? Vi ble enige om at han skulle bo borte noen dager, og på en måte er det deilig å få en pause fra situasjonen, men samtidig gruer jeg for hva som skjer når han kommer tilbake. Elsker han å være alene eller elsker han meg? Jeg vil ikke ut av dette, jeg har aldri ønsket noe annet eller noen andre, hvorfor skal han plutselig ut? Jeg er så utrolig lei meg, så utrolig knust som jeg aldri har vært før....

[Ambriel]

Har ikke så mye å skrive, men vil hvertfall gi deg en god

[Gjest Gjest]

Jeg forstår mannen din,selv om jeg vet at det er forferdelig å være deg nå. Jeg er kvinne,over 30,med flere barn og har vært gift i endel år nå. Jeg kjenner meg rastløs,irritabel,føler at livet er kun repitisjon av en endeløs oppgave med unger,husarbeid,jobb.

Det blir til at jeg tenker at jeg ikke kan forvente et liv med strålende lykke hele tiden og at jeg burde være fornøyd med at alle jeg er glad i er friske og at jeg har mye å være takknemlig over. Men jeg merker at hver helg så går jeg inn døren på fredag og ut den samme døren på mandag uten å ha vært ute i det hele tatt den helgen. Det skjer ingenting annet enn husarbeid,unger som krangler og en mann som enten er på jobb eller har samvær med sine andre barn. Jeg er tilbake i huset og gjør et skippertak for at alt skal være på stell innen mandag. Ikke noe sosialt,ikke noe romantikk,ingen pause som mor og ingenting som gir meg fornyet energi. Siden jeg ikke er kjørbar så kommer jeg meg heller ingen steder og derfor blir det til at jeg gleder meg til helgen er over og vips så ha jeg ingtenting annet enn å se frem til enn en ny arbeidsuke.

Jeg har funnet ut at jeg er lykkelig når jeg har det godt i forholdet. Nå er vi inne i en hektisk periode som småbarnsforeldre i full jobb og jeg merker at min mann ikke ser på meg som attraktiv lenger. Det fører til at den gleden jeg opplevde før ved å ha en som så meg og ønsket å være med meg ikke eksisterer nå.

Da tenker jeg,-er dette alt livet har å by på? Skal jeg leve i 20 år til med en mann som ikke ser meg og som mener at sex en gang i mnd er ok? Blir deppa av dette og ikke minst fullstendig tiltaksløs,sur og grinete og er mildt sagt ingen gledesspreder på hjemmebane.

Jeg tror kanskje at din mann har en følelse av at det "må skje noe". Noe må hende i positiv retning så han føler at livet har mening og at ikke alt det gøye var i 20 årene og nå er det bare jobb,plikter og plankekjøring resten av livet.

Så om du kan bira til at det skjer noe nytt så kan nok det være positivt,nten det er et felles prosjekt som hytte,tur til et land han alltid har villet besøke,mer barnevakt og felles opplevelser for dere. Et eller annet som skaper glede og energi.

[Cuba]

Huff, jeg vil også gi deg en klem

Håper virkelig dere finner ut av det. Jeg syns han bør finne ut av hva han vil med livet sitt før han forlater kone og barn. Hadde vært litt annerledes om det bare var dere to og dere kanskje ikke var gift.

Han har jo gått ganske langt med å forme livet sitt og håper han tenker seg veldig godt om.

Selvfølgelig, man skal ikke bli i et dårlig forhold med tanke på barna. Det er ofte ikke den beste løsningen, om det er mye krangling og dårlig miljø.

Men om dere i og for seg har det fint og han bare har kommet i en slags tidlig midtlivskrise håper jeg han fort kommer ned på bakken igen og ikke setter i gang store og tunge prosesser.

Masse lykke til

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Jeg forstår mannen din,selv om jeg vet at det er forferdelig å være deg nå. Jeg er kvinne,over 30,med flere barn og har vært gift i endel år nå. Jeg kjenner meg rastløs,irritabel,føler at livet er kun repitisjon av en endeløs oppgave med unger,husarbeid,jobb.

Det blir til at jeg tenker at jeg ikke kan forvente et liv med strålende lykke hele tiden og at jeg burde være fornøyd med at alle jeg er glad i er friske og at jeg har mye å være takknemlig over. Men jeg merker at hver helg så går jeg inn døren på fredag og ut den samme døren på mandag uten å ha vært ute i det hele tatt den helgen. Det skjer ingenting annet enn husarbeid,unger som krangler og en mann som enten er på jobb eller har samvær med sine andre barn. Jeg er tilbake i huset og gjør et skippertak for at alt skal være på stell innen mandag. Ikke noe sosialt,ikke noe romantikk,ingen pause som mor og ingenting som gir meg fornyet energi. Siden jeg ikke er kjørbar så kommer jeg meg heller ingen steder og derfor blir det til at jeg gleder meg til helgen er over og vips så ha jeg ingtenting annet enn å se frem til enn en ny arbeidsuke.

Jeg har funnet ut at jeg er lykkelig når jeg har det godt i forholdet. Nå er vi inne i en hektisk periode som småbarnsforeldre i full jobb og jeg merker at min mann ikke ser på meg som attraktiv lenger. Det fører til at den gleden jeg opplevde før ved å ha en som så meg og ønsket å være med meg ikke eksisterer nå.

Da tenker jeg,-er dette alt livet har å by på? Skal jeg leve i 20 år til med en mann som ikke ser meg og som mener at sex en gang i mnd er ok? Blir deppa av dette og ikke minst fullstendig tiltaksløs,sur og grinete og er mildt sagt ingen gledesspreder på hjemmebane.

Jeg tror kanskje at din mann har en følelse av at det "må skje noe". Noe må hende i positiv retning så han føler at livet har mening og at ikke alt det gøye var i 20 årene og nå er det bare jobb,plikter og plankekjøring resten av livet.

Så om du kan bira til at det skjer noe nytt så kan nok det være positivt,nten det er et felles prosjekt som hytte,tur til et land han alltid har villet besøke,mer barnevakt og felles opplevelser for dere. Et eller annet som skaper glede og energi.

Kjære deg - jeg forstår deg også! Og jeg forstår kanskje til en viss grad mannen min. Men, han er ikke kjørt inn i pliktløp og ungemas. Vi er ganske privilegerte, med god økonomi, og har vaskehjelp og annen støtte rundt oss, dessuten bare ett barn som etter hvert er blitt ganske stort og greier seg mye selv. Han har fått all den tiden han ønsker seg til å gjøre sine ting (han trener mye til større "konkurranser" og løp og slikt), hos oss er det han som ikke ønsker sex så ofte. Jeg føler jeg har tilbudt ham alt jeg har av både omsorg, tid og forståelse, og likevel er det liksom ikke nok? Jeg merker at jeg også begynner å bli sint på ham, synes han er utakknemlig og begynner å bli type "må alltid ha noe bedre". Vi har heller aldri hatt et slitsomt eller kranglete forhold, vi har kanskje kranglet under ti ganger tilsammen i alle de årene vi har vært sammen. Kanskje det er det som er feilen...? Jeg har så vondt i magen, merker at jeg er fysisk dårlig av dette. Og vil bare ha ham hjem............

Tusen takk for alle som klemmer, det var utrolig koselig!

[Kosemose]

Har du spurt ham om han har blitt glad i en annen?

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Ja. Ikke noe utroskap, ingen ny, ikke noen affære... Da kunne jeg i alle fall fått til å være sint! Nå er jeg bare lei meg....

[Gjest Gjest]

Høres ut som om det er på tide med nye opplevelser..nye tanker, nye bøker, nye mennesker, hobbyer?..Noe som kan berike en å skape noe nytt i rutinene..

Noe som gir en mening kanskje?..hjelpe andre?..komme seg ut av sitt eget skinn og egen fokus.

Men det tar tiltak,..å komme seg inn i den mentaliteten også..men det tok tid å komme til det punkt der man ikke finner mening eller glede der man er også.

Mange kommer til det punktet..å man kan skape en positiv endring ut av det, uten at man må gå fra hus og hjem..men egentid og tid sammen til å reflektere over hva man vil i livet, er jo nødvendig.

Leste en statistik at folk var mest deprimerte rundt 42,5 år..: ) rutinelivet har satt seg godt da: ) og man blir tvunget til å gjøre noe med det, ta styring på livet, i steden for at alt bare skal skje automatisk. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Kanskje mannen din har en slags...midtlivskrise? Kanskje han kunne hatt godt av å snakke med noen, en psykolog? Høres ut som om han sliter litt.

[Gjest kaffedama]

Kanskje mannen din har en slags...midtlivskrise? Kanskje han kunne hatt godt av å snakke med noen, en psykolog? Høres ut som om han sliter litt.

Selv om jeg vet man ikke skal bruke forum til å stille diagnoser tenkte jeg også på om han kan være deprimert.

Siden du sier at dere er priviligerte, kanskje han også har kommet til en "tenkeperiode" hvor han må finne seg nye mål i livet? Hvis han har en bra jobb, har fått barn som begynner å bli stor, har vært i et stabilt og godt parforhold i mange år... Det kan nok godt være en slags midtlivskrise ja.

Det kan høres ut som om han uansett har godt av å snakke med noen som kan hjelpe ham å sortere tanker, en terapaut, psykolog, coach e.l.

[DingDong]

Til trådstarter:

Huff, skjønner at du er lei deg. Dette høres ikke noe moro ut. Ikke bærer det preg av at du er krevende, ikke ser det ut som om dere har et "gnissent" forhold, ikke ditt, ikke datt... Triste greier.

Hvis det er pause han vil ha, fordi han er lei av rutiner, så tror jeg at han vil se at gresset ikke er noe grønnere på den andre siden. Da vil han komme tilbake til deg igjen.

Kanskje en idé å gjøre noe som vil få dere til å se hverandre inn i øynene og le litt sammen? Latter og hygge, vet du, det er viktig.

Håper dere finner sammen igjen.

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Takk for alle oppmuntrende ord, det hjelper. Jeg har i hele jula tenkt at jeg ikke skal belemre noen med dette, men fikk åpnet meg for noen i går og har ikke lenger så vondt i magen. Jeg tror også han har en midtlivskrise eller en eller annen form for depresjon, og har fått overtalt ham til å i alle fall vurdere en psykolog eller annet. I mellomtiden er det bare å vente... selv om det gjør utrolig vondt... Tusen takk for all støtte - det varmer.

[Kyllingwok]

Har ikke så mye å bidra med her føler jeg, men vil bare si at jeg håper det går bra, og vil gi deg en stooor

[Gjest padawan]

hva med å finne på noe mer sammen? gå turer kanskje reise bort en langhelg (uten barna) og finne tilbake til kjemien.

[vilja]

Hvordan går det med dere?

[Gjest Nedfall]

Jeg merker at jeg også begynner å bli sint på ham, synes han er utakknemlig og begynner å bli type "må alltid ha noe bedre". Vi har heller aldri hatt et slitsomt eller kranglete forhold, vi har kanskje kranglet under ti ganger tilsammen i alle de årene vi har vært sammen. Kanskje det er det som er feilen...? Jeg har så vondt i magen, merker at jeg er fysisk dårlig av dette. Og vil bare ha ham hjem............

Tusen takk for alle som klemmer, det var utrolig koselig!

Er dere veldig forskjellige på noen områder, f.eks verdier, politisk el.noe ?

[Gjest Lille meg (TS)]

Hei til dere to siste.

Mye har rent i havet siden januar. Det har vært en berg- og dalbane av dimensjoner, men vi lever oss litt igjennom krisen om dagen. De aller fleste dagene fungerer vi som før, men så ramler en av oss litt sammen innimellom. Men, vi fungerer. Skal til parterapi om et par uker, må ta alt derfra. Lært MASSE om meg selv, masse om partneren min, og ikke minst funnet ut hvor sterk jeg er, hvilke venner jeg egentlig har osv. Men gøy har det ikke vært. Håper parterapeuten får tingene i perspektiv for ham/oss - og håper på happy ending.