Når familie er uvenner...

[Gjest *HI*]

Til dere som har/har hatt store uenigheter med søsken/foreldre.

Hos oss er dette snakk om to voksne søsken med egne familier.

Desse to møtes heller ikke samtidig hos foreldrene. Er den ene til stede, holder den andre seg borte...

Hvordan har dere løst saken?

Eller

har dere brutt helt med den dere er uenig med?

Hvordan har dette itilfelle påvirket resten av familien?

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen frivillig kontakt med min ene søster. Årsaken er komplisert, men det bunner i at hun har såret meg kraftig gang på gang over mange år (på en helt annen måte enn søsken flest gjør iblant) og samtidig prøvd å få meg til å tro at det er min egen feil at hun behandler meg sånn. Jeg hadde fysisk og psykisk vondt hver gang jeg møtte henne, og hun valgte stadig vekk meg som hakkekylling uansett hva som var galt.

Jeg prøvde i noen år å bare la være å ha kontakt med henne på eget initiativ. Vi bor langt fra hverandre, så jeg hadde det kjempefint så lenge jeg ikke møtte henne, eller når familien insisterte på å holde meg oppdatert på hennes liv og gjøremål. Til slutt klarte jeg ikke annet enn å be alle slutte å snakke til meg om henne fordi jeg trengte å få henne totalt ut av livet mitt.

Foreldrene mine respekterte valget mitt, fordi de kjente både meg og søsteren min så godt at de så hva som faktisk skjedde. De andre søsknene våre har ikke skjønt dette, så de himler fortsatt med øynene over meg og synes jeg oppfører meg barnslig. Nå er begge foreldrene våre døde, så jeg trenger ikke lenger ta hensyn til dem og møte den søsteren jeg er uvenner med ved familiesammenkomster. Nå prøver jeg bare å stenge dette mennesket ute av livet mitt en gang for alle. Men det er pokker ikke lett. Søsknene mine insisterer på å prate om henne (x sa ditt, x gjorde datt, x mener at...) så jeg blir helt matt. Derfor blir det til at jeg har stadig mindre kontakt med dem også. Det hjelper jo heller ikke på situasjonen at de ser veldig opp til den søsteren som jeg er uvenn med. De synes hun er fantastisk, at hun er veldig klok og flink og reflektert. Når jeg har prøvd å fortelle min side av historien så får jeg høre at jeg ikke har reflektert nok, at jeg henger meg opp i detaljer, at det kanskje er min egen feil at ting er som de er, at jeg burde holde meg for god til å si stygge ting om vår søster osv. Så jeg innser at jeg har tapt. Jeg kan ikke annet enn å ta vare på meg selv ved å holde meg unna situasjoner der jeg kan bli såret enda en gang. Nok er nok.

Jeg har det heldigivis veldig godt sammen med samboer, venner og kollegaer. Det underlige er at alle de synes jeg er usedvanlig reflektert og at jeg er altfor snill som ikke sier sterkere ifra når noen behandler meg dårlig...