Gjest TS. Skrevet 4. januar 2009 #1 Skrevet 4. januar 2009 Nå sitter jeg her og er trist og lei meg. For et år siden møtte jeg en mann. Jeg var alene med barn fra tidligere ekteskap. Klarte meg godt på egenhånd, og hadde et fint liv. Denne mannen hadde veldig mange av de kvalitetene jeg setter pris på, og vi ble rsakt et par. Etter ca 6 mnd besluttet vi å flytte sammen, og her sitter jeg nå... Det første jeg merket etter at vi flyttet er at personligheten hans forandret seg. Han gikk fra å være optimistisk og glad til å bli tung, irritabel og inneluttet. Han kunne f.eks starte en vill krangel bare for at jeg ikke dekket bordet i det selvsamme øyeblikket han ba om det (selv om middagen var en halv time unna...) Han ønsker oppmerksomhet 24 timer i døgnet og blir sur om jeg ikke har energi til han akkurat der og da. Da er det "stakkars meg"-visa, og jeg blir beskyldt for å bruke for mye tid på datteren min- tid jeg heller skulle brukt på han! Så kommer bombe nr.1: Han drikker Etterfulgt av bombe 2 og 3; han er dypt deprimert og bruker sterke medisiner for panikkangst Nr 1 fant jeg selvfølgelig ut selv, men 2 og 3 fant jeg ut ad omveier. Han vet altså ikke at jeg vet det, og han har aldri nevnt med et ord at han har noe som plager han. Nei, for det er nemlig jeg som har det tungt sier han... Så denne mannen "lurte" meg inn i et samboerskap under falske premisser. Jeg tok med meg barnet mitt og flyttet inn i dette som nå bare blir tyngre og tyngre for meg å takle. Han blander piller og alkohol og tror jeg ikke merker noe?? Må nevnes at han ikke er fysisk eller oppfarende, bare tung og stakkarslig. KLarer å holde jobben sin på et høyt nivå og fungerer utad svært godt. Men i hjemmet visner det. Jeg må bare komme meg ut av dette!
Gjest Gjest Skrevet 4. januar 2009 #2 Skrevet 4. januar 2009 Nå sitter jeg her og er trist og lei meg. For et år siden møtte jeg en mann. Jeg var alene med barn fra tidligere ekteskap. Klarte meg godt på egenhånd, og hadde et fint liv. Denne mannen hadde veldig mange av de kvalitetene jeg setter pris på, og vi ble rsakt et par. Etter ca 6 mnd besluttet vi å flytte sammen, og her sitter jeg nå... Det første jeg merket etter at vi flyttet er at personligheten hans forandret seg. Han gikk fra å være optimistisk og glad til å bli tung, irritabel og inneluttet. Han kunne f.eks starte en vill krangel bare for at jeg ikke dekket bordet i det selvsamme øyeblikket han ba om det (selv om middagen var en halv time unna...) Han ønsker oppmerksomhet 24 timer i døgnet og blir sur om jeg ikke har energi til han akkurat der og da. Da er det "stakkars meg"-visa, og jeg blir beskyldt for å bruke for mye tid på datteren min- tid jeg heller skulle brukt på han! Så kommer bombe nr.1: Han drikker Etterfulgt av bombe 2 og 3; han er dypt deprimert og bruker sterke medisiner for panikkangst Nr 1 fant jeg selvfølgelig ut selv, men 2 og 3 fant jeg ut ad omveier. Han vet altså ikke at jeg vet det, og han har aldri nevnt med et ord at han har noe som plager han. Nei, for det er nemlig jeg som har det tungt sier han... Så denne mannen "lurte" meg inn i et samboerskap under falske premisser. Jeg tok med meg barnet mitt og flyttet inn i dette som nå bare blir tyngre og tyngre for meg å takle. Han blander piller og alkohol og tror jeg ikke merker noe?? Må nevnes at han ikke er fysisk eller oppfarende, bare tung og stakkarslig. KLarer å holde jobben sin på et høyt nivå og fungerer utad svært godt. Men i hjemmet visner det. Jeg må bare komme meg ut av dette! mann her , kom deg for h.... for bort ...våkn opp tenk på barnet ...
MarianneE Skrevet 4. januar 2009 #3 Skrevet 4. januar 2009 Jeg må bare komme meg ut av dette! Jammen så gjør det da.
Gjest Gjest_Klara_* Skrevet 4. januar 2009 #4 Skrevet 4. januar 2009 Jeg må bare komme meg ut av dette! Ja, du har nok funnet svaret selv, det er bare å sette i gang å pakke. Tenk posiitivt; bedre at du drar nå enn før han gjør noe med deg/dattera di. Lykke til!
Gjest Gjest Skrevet 4. januar 2009 #5 Skrevet 4. januar 2009 Høres ikke bra ut! Er viktg å tenke nøye gjennom å flytte sammen med noen, spesielt når man har barn.
DingDong Skrevet 4. januar 2009 #6 Skrevet 4. januar 2009 Holder helt med deg, trådstarterfrue. Dette er ikke bra, altså. Håper du sitter og leser etter leiebolig eller liknende nå. Bare ta med deg det som er ditt og stikk. Hvis han er stakkarslig og psykisk ødelagt, og ved brudd begynner å ymte frempå med selvmordstanker, så kontakt politiet. Da blir han tvangsinnlagt øyeblikkelig. Det er jo det beste for både deg og ham, kanskje han ser at måten han lever på ikke er bra for hverken ham eller de rundt ham. Synes synd på dere begge to, jeg, så mine varmeste tanker til dere begge to
CeeCee Skrevet 4. januar 2009 #7 Skrevet 4. januar 2009 Enig med de andre her.... Tenk på deg selv og barnet før det går for langt!
MonicaR Skrevet 4. januar 2009 #8 Skrevet 4. januar 2009 Signerer jeg også!!! Kom deg ut! Ikke noe bra miljø for hverken deg eller barnet ditt!
Tingelin Skrevet 4. januar 2009 #9 Skrevet 4. januar 2009 Jeg forstår bare ikke at folk tør å flytte sammen etter å ha kjent hverandre i så kort tid . Det tar flere år å bli godt kjent med hverandre (og selv da er det mange par som blir overrasket). Skal man være sammen med en persom med store psykiske problemer, må man ha kompetanse og overskudd til å takle det. Har du ikke dette vil du selv bli nedstemt og miste livsgnisten. Han har allerede gitt uttrykk for at han misliker at du bruker tid på datteren din, og dette vil mest sannsynlig ikke endre seg. Han har trolig et enormt behov for at du ser han, og bare han. Dermed skal du ikke se bort i fra at han kan bli sjalu på din datter. Som et fornuftig og voksent menneske vet du godt hva du må gjøre. Pakk sakene dine og kom deg ut fortere enn svinet. Dette er ikke noe å gå og gruble på engang. Gjør det for datteren din i hvert fall. Håper du finner mannen i ditt liv
Gjest TS. Skrevet 4. januar 2009 #10 Skrevet 4. januar 2009 Hei TS her. Takk for svar alle sammen. Ja, jeg innrømmer og angrer bittert på at jeg ikke brukte mer tid på å bli kjent med mannen før vi flyttet sammen. Tro meg, en lekse er lært her og jeg kommer ikke til å gjenta samme feilen. Jeg er nå på husjakt og flytter ut så snart jeg finner noe. Jeg har ikke fortalt han at jeg skal flytte, for da begynner visa igjen. Slik orker jeg bare ikke leve, og jeg vil heller ikke at min datter skal måtte være i den stemningen. Heldigvis oppdaget jeg alt dette fort, og om alt går radig er jeg ute herfra før måneden er over. Da har vi bodd sammen i kun 3 mnd. Nå gjør jeg gode miner til slett spill og bruker kveldene på finn.no
Gjest Gjest_Eos_* Skrevet 4. januar 2009 #11 Skrevet 4. januar 2009 Masse masse lykke til med husjakt!! *klemme*
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå