Jeg tror jeg har blitt misbrukt

[Gjest Gjest]

Jeg er 30 år gammel og har mistanke om at jeg kan ha blitt misbrukt som barn. Grunnen til at jeg har mistanke om dette, er mitt reaksjonsmønster med menn. Jeg får panikk og føler sinne av menn som puster tungt. Setter det seg en tungpustet mann ved siden av meg på bussen så må jeg flytte meg. Kan jeg ikke flytte meg så blir panikken enorm, og jeg føler jeg får pusteproblemer. Panikken gjøres ukontrollert om til sinne, og jeg kjenner kroppen min koke, hjertet slår fort.

Jeg har også hatt et par hendelser med kjæresten min, hvor jeg under akten har fått panikk fordi han har blitt for nærgående, pustet for tungt. Jeg har kastet kjæresten av meg og brutt sammen i krampegråt, uten noen logisk forklaring. Jeg visste også veldig mye om sex i veldig ung alder.

Men jeg har ingen minner om at jeg har blitt misbrukt, men jeg har altså bare denne sterke følelsen av det. Jeg går i terapi for å rydde opp mange deler av livet mitt, og har et håp om at jeg skal huske hvis det har hendt. Jeg prøver å finne andre logiske forklaringer på mine reaksjoner og følelser, men jeg klarer ikke finne noe.

Har noen av dere opplevd det samme? Eller opplevd at dere PLUTSELIG har husket noe traumatisk fra barndommen som du har fortrengt så hardt at du rett og slett har glemt, via en drøm, via terapi etc?

[Gjest Gjest]

Jeg er forøvrig kvinne, glemte å skrive det

Endret 3. januar 2009 av mrs_bond

[MonicaR]

Jeg er 30 år gammel og har mistanke om at jeg kan ha blitt misbrukt som barn. Grunnen til at jeg har mistanke om dette, er mitt reaksjonsmønster med menn. Jeg får panikk og føler sinne av menn som puster tungt. Setter det seg en tungpustet mann ved siden av meg på bussen så må jeg flytte meg. Kan jeg ikke flytte meg så blir panikken enorm, og jeg føler jeg får pusteproblemer. Panikken gjøres ukontrollert om til sinne, og jeg kjenner kroppen min koke, hjertet slår fort.

Jeg har også hatt et par hendelser med kjæresten min, hvor jeg under akten har fått panikk fordi han har blitt for nærgående, pustet for tungt. Jeg har kastet kjæresten av meg og brutt sammen i krampegråt, uten noen logisk forklaring. Jeg visste også veldig mye om sex i veldig ung alder.

Men jeg har ingen minner om at jeg har blitt misbrukt, men jeg har altså bare denne sterke følelsen av det. Jeg går i terapi for å rydde opp mange deler av livet mitt, og har et håp om at jeg skal huske hvis det har hendt. Jeg prøver å finne andre logiske forklaringer på mine reaksjoner og følelser, men jeg klarer ikke finne noe.

Har noen av dere opplevd det samme? Eller opplevd at dere PLUTSELIG har husket noe traumatisk fra barndommen som du har fortrengt så hardt at du rett og slett har glemt, via en drøm, via terapi etc?

Jeg har selv vært misbrukt - men har ikke fortengt ALT, så jeg har hele tiden visst det... -Men - ja - det HAR dukket opp mange ting jeg også har fortrengt mens jeg har jobbet meg igjennom mine ting. Så det er mulig å "finne det frem igjen" også....

Men dette som du snakker om her er veldig vanlig. Det er mange, mange på Incest-senteret hvor jeg har gått (jeg har jobbet meg igjennom mine ting) som sliter nettopp med dette med å fortrenge overgrep og misburk. De husker det rett og slett ikke - men sliter med reaksjoner som ikke "kan forklares".

Om jeg var deg ville jeg kontaktet et senter for sekuelle overgrep og lagt det frem for dem som du gjør her.

Om du vil vite mer og ikke skrive her, så send meg en melding isteden!

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært misbrukt - men har ikke fortengt ALT, så jeg har hele tiden visst det... -Men - ja - det HAR dukket opp mange ting jeg også har fortrengt mens jeg har jobbet meg igjennom mine ting. Så det er mulig å "finne det frem igjen" også....

Men dette som du snakker om her er veldig vanlig. Det er mange, mange på Incest-senteret hvor jeg har gått (jeg har jobbet meg igjennom mine ting) som sliter nettopp med dette med å fortrenge overgrep og misburk. De husker det rett og slett ikke - men sliter med reaksjoner som ikke "kan forklares".

Om jeg var deg ville jeg kontaktet et senter for sekuelle overgrep og lagt det frem for dem som du gjør her.

Om du vil vite mer og ikke skrive her, så send meg en melding isteden!

Leit å høre at du har blitt misbrukt Monica :s

Jeg går til psykomotorisk behandling, og jeg spurte han sist gang om han trodde je ghadde blitt misbrukt. Det var da 1 minutt igjen av timen og jeg følte han skiftet samtaleemne. Jeg ville ha et "nei det tror jeg ikke". Har ei venninne som har gått til samme terapeuten i mange år, hun stillte samme spørsmål og fikk som svar "jeg har behandlet folk i så mange år at jeg kan nærmest gjøre meg opp en mening i løpet av 5 minutter. Jeg kan med 100% sikkerhet si at du ikke har blitt misbrukt".

Detvar jo nettopp dette svaret jeg selv ville ha, men siden jeg ikke fikk det, så fikk jeg en vond følelse av at han tror det, men at han ikke syns at vi er "der" terapimessig enda.

Jeg husker overhodet iNGENTING om noen overgrep, men som du sier, reaksjonsmønsteret mitt forteller meg at noe er galt. Og nå som voksen så merker jeg at jeg begynner å mistenke "alle", og trekker meg unna mannsskikkelsene i familien.

Jeg har hørt om det å bære på andre personer sin sorg, og jeg har blitt fortalt at jeg gjør det. Jeg kjenner flere som har blitt misbrukt, bl.a så ble min bestevenninne på barneskolen misbrukt av faren sin, men jeg fikk ikke vite om det før det hadde gått noen år. Jeg hadde "håpet" at det var dette som var årsak til mine følelser. Mamma ble også misbrukt som barn, og jeg vet at en mors følelser, sorger og traumer kan overføres til sitt barn allerede i livmor. KAN det være dette, eller er det reellt å tro at det har skjedd meg likevel?

jeg blir gal av å tenke på alt dette. Har det skjedd noe så vil jeg jo vite. Er veldig interessert i høre om noen som har glemt, og plutselig våknet en dag og husket alt, just like that?

[Gjest Gjest]

Om du har blitt misbrukt eller ei, kan ikke vi svare på. Din terapaut bør vel heller ikke si at du har blitt det uten at du har minner om det!

Om du har blitt misbrukt så er det også vanskelig å si noe om dette før du får minner om hva som skjedde.

Jeg selv ble i 7 års alderen "misbrukt", jeg har bare vage minner om dette. At jeg satt på fanget hans, og at han holdt hånden sin inntil skrittet mitt. Husker han fortalte meg at han hadde hatt besøk av tre jenter og to gutter, hvor alle hadde fått sjokkolade for hver ting de tok av seg. Til slutt fikk de en hel sjokkoladeplate når de lå sammen.

Mer husker jeg ikke. Kun at jeg gikk inn, husker ikke at jeg gikk.

Han bodde i en gate like ved, i alle år stod han i vinduet og plystret da jeg gikk forbi, kvalm fyr.

Jeg tror ikke at misbruket var av større omfang enn det jeg har beskrevet, tror jeg ville ha husket.

Jeg tror jeg kan kjenne igjen en pedofil på gata, blir uvel og kvalm av visse type menn. Det har ikke noe med hva de gjør, iallefall så fanger jeg ikke opp dette bevist.

[MonicaR]

jeg blir gal av å tenke på alt dette. Har det skjedd noe så vil jeg jo vite. Er veldig interessert i høre om noen som har glemt, og plutselig våknet en dag og husket alt, just like that?

Igjen vil jeg anbefale deg å ta kontakt med et senter for seksuelle overgrep....

Her vil du også få høre mange "historier" som du "søker" ang. folk som ikke husker NOE - men har følelser som du - og som får opp ting som de har fortrengt gjennom forskjellige tilbud som sentrene har...

Dette kan være seg enesamtaler, gruppesamtaler, temakvelder osv.

Jeg vet om mange som har fått "bilder" eller andre ting av nettopp dette - og som har fått frem her hva som skjedde med akkurat dem....

Om du bærer på en annens sorg tør jeg ikke engang spekulere i....

Nå vet jeg selvsagt ikke hvilken kant av landet du bor i - men her er en link som kan være til nytte: www.fmso.no

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er like gammel som deg og skrev en lignende tråd for ikke så lenge siden.

Jeg har heller ingen klare minner, men har fått opp noen bilder og følelser som kan tyde på misbruk. Når jeg tenker tilbake vet jeg at jeg forandret meg i denne tiden og, ble vanskeligere å ha med å gjøre.

Tror at dersom man har blitt misbrukt og fortrenger det, vil det komme frem spesielt i en situasjon hvor man er i behandling og snakker om barndommen.

Vil anbefale deg det jeg selv ennå ikke tør å gjøre, oppsøk et støttesenter hvor de har kompetanse på dette feltet. Jo mer man snakker om det, jo større er vel sjansen for å huske mer. Tror ikke disse tankene vil forsvinne av seg selv.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Til dere som har gitt meg konstruktive svar, tusen takk. Monica, jeg skal absolutt ta kontakt med FMSO, det hørtes ut som noe som kunne vært nyttig for meg for å komme i dybden av det.

Endret 3. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest hastamarasta]

du kunne takke meg og da:( jeg var den første som støtta at dette inlegget var sant ogsån

[Gjest Gjest_Ine_*]

Om du har blitt misbrukt eller ei, kan ikke vi svare på. Din terapaut bør vel heller ikke si at du har blitt det uten at du har minner om det!

Om du har blitt misbrukt så er det også vanskelig å si noe om dette før du får minner om hva som skjedde.

Jeg selv ble i 7 års alderen "misbrukt", jeg har bare vage minner om dette. At jeg satt på fanget hans, og at han holdt hånden sin inntil skrittet mitt. Husker han fortalte meg at han hadde hatt besøk av tre jenter og to gutter, hvor alle hadde fått sjokkolade for hver ting de tok av seg. Til slutt fikk de en hel sjokkoladeplate når de lå sammen.

Mer husker jeg ikke. Kun at jeg gikk inn, husker ikke at jeg gikk.

Han bodde i en gate like ved, i alle år stod han i vinduet og plystret da jeg gikk forbi, kvalm fyr.

Jeg tror ikke at misbruket var av større omfang enn det jeg har beskrevet, tror jeg ville ha husket.

Jeg tror jeg kan kjenne igjen en pedofil på gata, blir uvel og kvalm av visse type menn. Det har ikke noe med hva de gjør, iallefall så fanger jeg ikke opp dette bevist.

[Gjest Gjest_Ine_*]

Jeg tror jeg kan kjenne igjen en pedofil på gata, blir uvel og kvalm av visse type menn. Det har ikke noe med hva de gjør, iallefall så fanger jeg ikke opp dette bevist.

For en skummel tanke. Ingen kan vite hvem som er pedofil eller ikke. Håper du ikke ser spøkelser på høylys dag!

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd denne uvissheten som deg. Det som fikk meg til å mistenke et misbruk, var at når jeg nærmet meg en gutt, så følte jeg meg straks utrygg. Det spilte ingen rolle om jeg kjente han veldig godt eller om han var fremmed, jeg følte like mye frykt for hva han skulle gjøre.

Det ble enda mer mistenksomt når jeg begynte å date en og vi koste mens vi så på film. Han likte å stryke meg på armen og magen, men da trakk jeg meg alltid tilbake. Ofte gjorde jeg det med vilje, men mange ganger skjedde det selvom jeg likte det han gjorde. Som om kroppen min stoppet noe jeg ikke ville stoppe. Og det skjer alltid når man stryker meg nedover magen. Tenkte først at det er sikkert det at jeg er for følsom der, og tåler ikke å bli kilt. Men det var bare noe som ikke stemte med den forklaringen heller.

Jeg bærer også alltid andres sorg, men det er ingen jeg kjenner som har blitt seksuelt misbrukt. Men det er noen jeg kjenner (og meg selv) som har blitt fysisk mishandlet. Det kan være det jeg reagerer på, men jeg føler meg egentlig alltid trygg med de jeg er med, bortsett fra når vi koser. Jeg er derfor jomfru selvfølgelig.

Det kan hende det er noe annet enn seksuelt misbruk i ditt tilfelle. Har du noen ide om hva det kan være? For det handler ikke alltid om selve misbruket som passer med det du frykter. Det er mer tillitsbruddet, sviket osv man reagerer på.

[adriana7]

Hei,

hadde egentlig ikke lyst til aa svare, for det er jo saa personlig, men jeg tenkte at det kanskje vil hjelpe deg litt paa vei om du hoerer om andres erfaringer rundt dette vanskelige tema.

Jeg selv, og alle mine soesken ( gutter som jenter) lurte i vekselvise perioder paa om faren vaar hadde gjordt noe med oss. INGEN av oss husket konkrete ting, soesteren min husket et par rare ordvalg noen ganger, som at han sa "gaa naa ut med den deilige kroppen din" eller noe i den duren, og det er jo litt rart aa si av en far.. Noen kunne sagt det, og det kunne ha gaatt, men altsaa, med faren min foeltes noe slikt bare ekkelt. Selv husker jeg ingenting. Og jeg var jomfru da jeg foerste gang "gjorde det" med kjaereste min. Jeg gikk til psykolog for aa noeste opp fra fortiden, for jeg hadde mange vanskelige reaksjoner naar det lbe tett med kjaeresten. Som deg, reagerte jeg paa dette med pusten. Jeg fikk av og til helt angst naar det ble for naert, for moerkt, var redd jeg skulle "tro" det var faren min. Helt grusomme tanker!!

Saa snakket jeg om det med soeskenen mine, og fant ut at alle hadde foelt usikkerthet som meg. Men at alle, etter noeye og lang refleksjon, hadde kommet frem til at de kunne si mye rart om han, men at de faktisk ikke trodde han hadde gjordt fysiske overtramp.

Dette ble ogsaa etter noen aar min konklusjon. Men hva skyldtes da disse grusomme "bildene", tankene, foelelsene? De som plutselig kommer og faar deg til aa foele deg helt forferderlig?

Min far hadde i mange aar depresojner og alkoholdproblemer, saa han blandet baade medikamenter og alkohol, med de foelger det har..han var altsaa i flere aar kjempesloev, noe jeg husker bruddstykker av. Jeg husker at han hadde et rart blikk, som jeg ble usikker av. Likte ikke staa i bikini foran han da jeg ble tenaaring, osv. Syntes blikket hans var saa rart, jeg forstod ikke hva han "saa". Noen bare ser, mens andre "ser". Enig?

Tenker at faren min kanskje har hatt problemer med aa takle at barna ble voksne, at han har vaert for tett innpaa oss ( massering av rygger og saann, som "egentlig" er legitimt men KAN foeles feil), at han kanskje er litt syk og at dette har vi senset. Uten aa kunne forklare hvorfor. Soesteren min sa en gang at hun hadde vaert redd for at det skjedde noe da faren min var paa mitt rom for aa si natta. Jeg fallt ned fra maanen, ANTE ikkke at hun tenkte slik.

Hvorfor? Nei, gudene vet. Men serioest, jeg TROR ikke det skjedde noe. Jeg tror det kan vaere tusen grunner til slike tanker.

Og i dag har jeg SVAERT sjelden problemer med slike tanker. Jeg er blitt fri fra det, saa og si. Men jeg merker at jeg er var for grenser generellt, og jeg lar aldri min far vaere barnevakt.. ikke fordi jeg tror han virkelig ville gjordt noe, men fordi jeg ikke stoler helt paa han. Og saa faar det bare vaere slik.

Ville bare med dette lange innlegget si, at det ikke trenger aa ha skjedd noe fysisk, noe PSYKISK kan vaere mer enn nok.

[Gjest Bond]

Spørsmål om moderering er delt ut til R&R, og kan finnes her.

mrs_bond, mod

[MonicaR]

Til dere som har gitt meg konstruktive svar, tusen takk. Monica, jeg skal absolutt ta kontakt med FMSO, det hørtes ut som noe som kunne vært nyttig for meg for å komme i dybden av det.

Det er absolutt en god ide!

Bare det å gå inn der og finne mennesker "i samme båt" kan være en hjelp i seg selv.

Håper virkelig du kommer til buns i dine ting - og eventuelt får jobbet deg igjennom det som måtte ligge der.

Og husk; Det ER fullt mulig å komme seg igjennom og leve "et normalt" liv etterpå UTEN for mye ringvirkninger av fortiden - men det tar tid.

Det vil sikkert føles totalt håpløst til tider når du begynner å komme inn på disse tingene, men det blir bedre!!

Lykke til!

[Gjest hastamarasta]

Jeg er 30 år gammel og har mistanke om at jeg kan ha blitt misbrukt som barn. Grunnen til at jeg har mistanke om dette, er mitt reaksjonsmønster med menn. Jeg får panikk og føler sinne av menn som puster tungt. Setter det seg en tungpustet mann ved siden av meg på bussen så må jeg flytte meg. Kan jeg ikke flytte meg så blir panikken enorm, og jeg føler jeg får pusteproblemer. Panikken gjøres ukontrollert om til sinne, og jeg kjenner kroppen min koke, hjertet slår fort.

Jeg har også hatt et par hendelser med kjæresten min, hvor jeg under akten har fått panikk fordi han har blitt for nærgående, pustet for tungt. Jeg har kastet kjæresten av meg og brutt sammen i krampegråt, uten noen logisk forklaring. Jeg visste også veldig mye om sex i veldig ung alder.

Men jeg har ingen minner om at jeg har blitt misbrukt, men jeg har altså bare denne sterke følelsen av det. Jeg går i terapi for å rydde opp mange deler av livet mitt, og har et håp om at jeg skal huske hvis det har hendt. Jeg prøver å finne andre logiske forklaringer på mine reaksjoner og følelser, men jeg klarer ikke finne noe.

Har noen av dere opplevd det samme? Eller opplevd at dere PLUTSELIG har husket noe traumatisk fra barndommen som du har fortrengt så hardt at du rett og slett har glemt, via en drøm, via terapi etc?

Du kunne jo kanskje snakke med en synsk? Verdt et forsøk? Fordi terapi forteller deg ikke om dette har skjedd eller ikke, men kan jo være til stor hjelp, absolutt.. Kan hende dette bare er en frykt, men frykter kommer som regel av noe, ja.. Så skjønner at du mistenker at du har blitt misbrukt, men kanskje terapi kunne hjelpe deg med å bli kvitt frykten?

Og jeg vil gjerne ha noen svar på hvorfor det jeg sier blir slettet, det jeg skriver er seriøst.

[Gjest Gjest]

du kunne takke meg og da:( jeg var den første som støtta at dette inlegget var sant ogsån

Jeg sa takk til dere

[Gjest Gjest]

Hei,

hadde egentlig ikke lyst til aa svare, for det er jo saa personlig, men jeg tenkte at det kanskje vil hjelpe deg litt paa vei om du hoerer om andres erfaringer rundt dette vanskelige tema.

Jeg selv, og alle mine soesken ( gutter som jenter) lurte i vekselvise perioder paa om faren vaar hadde gjordt noe med oss. INGEN av oss husket konkrete ting, soesteren min husket et par rare ordvalg noen ganger, som at han sa "gaa naa ut med den deilige kroppen din" eller noe i den duren, og det er jo litt rart aa si av en far.. Noen kunne sagt det, og det kunne ha gaatt, men altsaa, med faren min foeltes noe slikt bare ekkelt. Selv husker jeg ingenting. Og jeg var jomfru da jeg foerste gang "gjorde det" med kjaereste min. Jeg gikk til psykolog for aa noeste opp fra fortiden, for jeg hadde mange vanskelige reaksjoner naar det lbe tett med kjaeresten. Som deg, reagerte jeg paa dette med pusten. Jeg fikk av og til helt angst naar det ble for naert, for moerkt, var redd jeg skulle "tro" det var faren min. Helt grusomme tanker!!

Saa snakket jeg om det med soeskenen mine, og fant ut at alle hadde foelt usikkerthet som meg. Men at alle, etter noeye og lang refleksjon, hadde kommet frem til at de kunne si mye rart om han, men at de faktisk ikke trodde han hadde gjordt fysiske overtramp.

Dette ble ogsaa etter noen aar min konklusjon. Men hva skyldtes da disse grusomme "bildene", tankene, foelelsene? De som plutselig kommer og faar deg til aa foele deg helt forferderlig?

Min far hadde i mange aar depresojner og alkoholdproblemer, saa han blandet baade medikamenter og alkohol, med de foelger det har..han var altsaa i flere aar kjempesloev, noe jeg husker bruddstykker av. Jeg husker at han hadde et rart blikk, som jeg ble usikker av. Likte ikke staa i bikini foran han da jeg ble tenaaring, osv. Syntes blikket hans var saa rart, jeg forstod ikke hva han "saa". Noen bare ser, mens andre "ser". Enig?

Tenker at faren min kanskje har hatt problemer med aa takle at barna ble voksne, at han har vaert for tett innpaa oss ( massering av rygger og saann, som "egentlig" er legitimt men KAN foeles feil), at han kanskje er litt syk og at dette har vi senset. Uten aa kunne forklare hvorfor. Soesteren min sa en gang at hun hadde vaert redd for at det skjedde noe da faren min var paa mitt rom for aa si natta. Jeg fallt ned fra maanen, ANTE ikkke at hun tenkte slik.

Hvorfor? Nei, gudene vet. Men serioest, jeg TROR ikke det skjedde noe. Jeg tror det kan vaere tusen grunner til slike tanker.

Og i dag har jeg SVAERT sjelden problemer med slike tanker. Jeg er blitt fri fra det, saa og si. Men jeg merker at jeg er var for grenser generellt, og jeg lar aldri min far vaere barnevakt.. ikke fordi jeg tror han virkelig ville gjordt noe, men fordi jeg ikke stoler helt paa han. Og saa faar det bare vaere slik.

Ville bare med dette lange innlegget si, at det ikke trenger aa ha skjedd noe fysisk, noe PSYKISK kan vaere mer enn nok.

Men for meg dreier det seg om langt mer enn nærhet. Jeg freaker ut når en mann står bak/foran meg i køen på butikken også, hvis han puster og "peser". Jeg reagerer også kraftig på plystring. Dette dreier seg ikke om sex og nærhet i seg selv, men den følelsen av angst jeg får når menn rundt meg "puster". Mannen til mamma fikk seg nesten en på trynet i fjor sommer, han var andpusten etter å ha bært esker, og han kom litt for nærme meg (han stod en meter unna). Jeg måtte bare forte meg vekk derfra. Dette gjelder uansett situasjon, om det er ved middagsbordet, sex, mann som går forbi meg..

Jeg har tenkt mye, selv er jeg overbevist om at noe har skjedd, jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal reagere slik jeg gjør. Jeg takler heller ikke bli tatt på magen, jeg får PANIKK når noen gjør det. Alltid gjort, aldri forstått hvorfor.

Pappa er en mann som puster tungt, bestefar er en mann som puster tungt. Men dette betyr jo på ingen måte at jeg skal ha grunn til å mistenke noen av dem.

Det som slår meg, er at jeg har absolutt ingen minner av farfar. Han døde da jeg var 12 år, og jeg tilbrakte vel like mye tid med han og farmor som jeg gjorde med bestemor og bestefar. Jeg har "tusenvis" av minner fra barndommen med bestemor og bestefar. Men jeg har overhodet INGEN minner om farfar. Så tar det helt av oppe i hodet mitt, er det han som har gjort noe? Har jeg fortreng HAN som person også? For jeg syns virkelig det er rart at jeg ikke husker noe som helst om han, hverken personlighet, hendelser, knapt nok utseende. Jeg husker begravelsen hans, men kan ikke huske hva jeg følte.

Jeg var faktisk hos en synsk en gang, jeg spurte ikke konkret om sexuellt misbruk, men om jeg hadde fortrengte traumer. Han sa "nei". Han hadde rett i ALT han "så" om meg ellers, men han sa "alle dine problemer er du selv klar over årsaken til, men det vil ta deg tid å oppdage dem". Jeg hverken vet eller bryr meg om hvordan det skal tolkes, det eneste som er viktig for meg er å vite.

Jeg har hatt en helt normal oppvekst, men pappa har kanskje ikke vært en så tilstedeværende far som jeg skulle ønske. Aldri problemer med alkohol/bråk i familien.

Problemene mine har bare blitt sterke med årene, og de ble svært forsterket da jeg kom i mitt siste forhold. Jeg syns på ingen måte det er normalt å føle en så angspreget panikk av at en mann puster tungt

[Perhaps]

Jeg er 30 år gammel og har mistanke om at jeg kan ha blitt misbrukt som barn. Grunnen til at jeg har mistanke om dette, er mitt reaksjonsmønster med menn. Jeg får panikk og føler sinne av menn som puster tungt. Setter det seg en tungpustet mann ved siden av meg på bussen så må jeg flytte meg.

Jeg tror det er mange kvinner som med hånden på hjertet kan si at de ikke liker å sitte ved siden av fremmede menn i offentlige rom som sitter nært inntil og puster tungt. Det er jo både kjipt og ekkelt å høre på.

Men det betyr aldeles ikke at alle de som ikke liker det er blitt misbrukt som barn. Det er et stort steg å trekke slike konklusjoner!