planlegge å få barn

[Gjest Gjest_smule_*]

Hei Jeg har vært sammen med typen min i 7år og bodd med han i 6 år. Han har et barn fra tidligere forhold. Nå har vi kommet til at vi vil ha et barn sammen. Men jeg er så usikker. Jeg var sikker en stund men har nå blitt veldig usikker. Jeg har ikke verdens beste gener for å si det sånn. Min mor er psykisk syk. Min far også. Enkelte i min familie sliter vel litt med angst, og jeg er en av de. Angsten er en del av meg men jeg slet mer før. Nå kan jeg få angst en el to ganger i året f.eks.

Men jeg sliter med tanker som at dette går i arv osv. Vil jeg egentlig utsette mitt eget barn for dette? hva hvis barnet mitt arver mine el mamma sine psykiske gener? Det skal jo også sies her at enkelte ting vi sliter med psykisk også kommer av miljø.Jeg unner ingen å leve med angst el slite psykisk. Ivertfall ikke mitt eget barn..Skal man begynne å tenke på barn vil jeg barnet mitt det beste og jeg er så usikker på at jeg vil dette for mitt eget barn. Samtidig så føler jeg at jeg har fått erfaringer om hvordan mennesker er og lært på en fin måte å glede meg mer over livet ved å ha en litt vanskelig barndom. Dette har gjort meg sterk. Men likevel blir jeg så i tvil. Det er jo ingen barn som velger sine foreldre. Foreldrene velger å få barn. Men samtidig er barneønske der og ønske er sterkt. Og jeg føler jeg vil angre hvis jeg bestemmer meg for ikke å få ett barn. Ville egentlig bare lufte noen tanker med dere her på kg.

[Gjest cr]

Jeg forstår bekymringen. For at du skal kunne ta en veloverveid beslutning rundt dette, er du nok nødt til å se om du kan få innsikt i hvorvidt dette er genetisk eller miljøbetinget. Det kan - og er oftest - en sammensetning. Jeg vil tro at alle har anlegg for angstproblemer, det er bare spørsmål om hvor sterkt dette er. Kanskje fastlegen kan hjelpe deg? Hvordan er det oppover i slektsleddene, besteforeldre, oldeforelde osv?

Ungen din vil uansett være en blanding av deg og faren. Bare du alene kan produsere ca. 8.000.000 avkom med forskjellig genetisk sammensetning - du og faren sammen kan da få 8.000.000 x 8.000.000, det gir totalt 64.000.000.000.000 mulige individer, så det sier seg selv at mye vil være opp til tilfeldigheten.

[cilja]

De fleste foreldre har vel ett eller annet ved seg som vi ikke ønsker at barna skal arve.

Det er slett ikke sikkert at dine barn blir som deg og din familie når det kommer til psykiske lidelser. Du sier selv at du har lært mye i løpet av livet så langt, og din oppmerksomhet rundt temaet og din lærdom kan gagne barnet.

Du er var for psykiske problemer slik at du kan skaffe hjelp på et tidlig stadie om det blir nødvendig.

Slik er det når man ønsker seg barn. Man vet ikke helt hva man går til. Men jeg tror de aller fleste synes det er livets mest berikende begivenhet og erfaring.

Hvis du og partneren din ønsker dere et barn, ville jeg hoppet i det, og gledet meg. Lykke til.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg skjønne hva du mener. Tankene har streifest meg også. Unner ikke barnet mitt å ha det livet jeg har hatt, og til en viss grad har. Jeg har fått adhd diagnose som voksen. På en annen side vil jo jeg være mye mer oppmerksom enn det mamma og pappa var, så sjansen er mye større for at jeg kan hindre barnet i å få de problemene jeg har slitt med.

[Gjest Gjest]

Fikk ett barn som nå utredes for adhd/tourettes

ALDRI i livet om jeg utsetter ett barn dette hvis jeg kan ungå det!

Denne verden har virkelig ikke kommet langt nok, det er masse fordommer og stigmatisering av oss som foreldre, ikke minst har jeg grått mange tårer for mitt elskede barn som er født inn i en verden det ikke forstår.

Skal ALDRI ha fler barn.

[Gjest Gjest]

Adopter!

Det finnes titusenvis - minst - av uheldige barn som trenger nye foreldre. Adopter en av disse og gi dem et godt liv, istedet for å produsere nye og ignorere de stakkars barna som lider.

Hvorfor adopterer ikke flere? Finnes det i det hele tatt noe mer egoistisk enn å bære frem egne barn fremfor å adoptere?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvordan folk tør!

Jeg har akkurat samme problemet, og jeg hadde rett og slett ikke orket å leve med den dårlige samvittigheten hadde jeg fått et sykt barn...

Nei, sjekk ut slektslinja godt først!

Adopter!

Det finnes titusenvis - minst - av uheldige barn som trenger nye foreldre. Adopter en av disse og gi dem et godt liv, istedet for å produsere nye og ignorere de stakkars barna som lider.

Hvorfor adopterer ikke flere? Finnes det i det hele tatt noe mer egoistisk enn å bære frem egne barn fremfor å adoptere?

Det tar flere år å adoptere, ofte står man i kø i et par år bare for å få lov til å adoptere, deretter et par år for å få tildeling. Det er mange strenge regler.

Det er en flott ting, men det er langt flere som vil adoptere, enn barn som kan bli adoptert bort.

Jeg vet det høres feil ut med tanke på hvor mange foreldreløse det er her i verden, men det er svært få av de som faktisk er i systemet, og de som er i systemet skal man helst finne hjem til hos familie eller i hjemlandet først.

Det er ikke slik at man bare kan reise til ett eller annet sted å plukke med seg et gatebarn, eller reise til en tilfedig barnehage og dra med seg en hjem (med mindre man er steinrik og berømt riktignok).

[Gjest Gjest]

Adopter!

Det finnes titusenvis - minst - av uheldige barn som trenger nye foreldre. Adopter en av disse og gi dem et godt liv, istedet for å produsere nye og ignorere de stakkars barna som lider.

Hvorfor adopterer ikke flere? Finnes det i det hele tatt noe mer egoistisk enn å bære frem egne barn fremfor å adoptere?

Det paradoksale her er jo at TS sannsynligvis ikke vil bli godkjent som adoptivforeldre nettopp pga bakgrunen og ded psykiske plagene hennes. Hvis hun ønsker barn må hun dermed produsere barn selv, barn som sannsynligvis arver hennes problemer.

Jeg er i samme situasjon som TS. Det er veldig mye psykiske problemer i familien, alle mine søsken har slitt. Om dette er direkte genetisk eller også miljøbetinget er jo vanskelig å gi noe fasitsvar på. Men jeg har hatt det så fryktelig vondt pga dette. Har ofte undret meg over hvordan mine foreldre kunne velge å få barn når de ikke kunne tilby noe annet.

Og det er ikke bare å tro at hvis barnet får problemer er det bare å sørge for at det får hjelp.

Jeg synes iallefall at det er forferdelig egoistisk å få barn kun fordi man selv har lyst på det uten å tenke på hva man har å tilby barnet. Jeg har iallefall selv valgt å ikke få barn. Jeg må fylle livet mitt med noe annet enn barn for å gi det mening.

[Gjest Gjest_smule_*]

Ja det er veldig egoistisk.

Og det er en av grunnene til at jeg har ventet så lenge. Jeg har ikke bestemt meg, og tror jeg vil bruke lang tid på en endelig avgjørelse.

Jeg vil nok se mye på bakgrunn hos min egen familie og samboer sin. Forske litt.

I en familie på 5 hvor kanskje to sliter veldig psykisk, vil det selfølgelig ramme de tre som ikke sliter, på en slik måte at alle eventuelt vil slite psykisk men i forskjellig grad. Så det er ikk lett dette her. Føler kanskje også at dette er en beslutning som veier mer enn hos andre hvor psykisk sykdom ikke har vært så utbredt. I grunn tror jeg alle har sitt å slite med. Når jeg var liten gikk jeg til psykolog. Og de papirene fra den tid fikk jeg se i voksen alder. Der står det blant annet at mamma og min far er årsak til mine problemer. Det skal likevel sies at jeg har vært et løvetann barn og klart meg bedre enn andre barn som har vært i samme situasjon. Men for meg er det ikke bare å gå hen å produsere barn. Det skal være en veloverveid avgjørelse.

[Gjest Gjest]

Adopter!

Det finnes titusenvis - minst - av uheldige barn som trenger nye foreldre. Adopter en av disse og gi dem et godt liv, istedet for å produsere nye og ignorere de stakkars barna som lider.

Hvorfor adopterer ikke flere? Finnes det i det hele tatt noe mer egoistisk enn å bære frem egne barn fremfor å adoptere?

Hjelpes... Du burde kanskje sette deg bedre inn i problematikken før du svarer så bastant!

Ja, det finnes utrolig mange barn i verden som trenger nye foreldre. Men bare et fåtall av disse er faktisk mulig å adoptere. Litt fordi landene der barna bor ikke vil frigi barna for adopsjon, og litt fordi Norge tross alt ikke har avtaler om å få adoptere fra alle verdens land som vil gi opp barna for adopsjon. Det er bare en liten brøkdel av verdens uheldigstilte barn som er mulig for norske par å adoptere.

I tillegg så er det ikke bare å adoptere fordi man har lyst. Det stilles strenge krav til dem som vil adoptere. De må ha en viss inntekt, de må ha en bolig som tilfredsstiller barnevernets krav, de må ha et ledig rom stående på vent for barnet, de kan ikke ha alvorlig psykisk lidelse i nær fortid (som angst) og en lang rekke andre krav.

Dessuten skal en ansatt i barnevernet vurdere om et par er aktuelle som adoptivforeldre. Hvis man da er uheldig og støter på en saksbehandler som ikke liker deg av ymse grunner så er du ille ute. VIL man finne feil så gjør man det.

Og klarer man å komme gjennom nåløyet i Norge så venter neste nåløye: Kravene til adoptivforeldre fra de land som adopterer bort unger. Noen land krever at du er religiøs og går jevnlig i kirka. Andre krever at paret som adopterer skal ha vært gift minst x antall år, være i en viss aldersgruppe, tjene så og så mye osv.

Og når du endelig er godkjent der også så kan du sitte og vente på å få tildelt et barn i årevis dersom du er riktig uheldig. Og du må i tillegg ha over 100.000 kroner til å dekke utgifter til adopsjonsforeningen i Norge og til å reise til landet der barnet er født for å hente det (da er det ofte krav om at man må være i landet i flere uker for å bli gradvis kjent med både barnet og landet før man drar hjem). Alt dette koster tid og penger.

Så værsågod, BARE sett i gang og adopter du!

[Gjest Glad i reiser]

Jeg syns dere er veldig hardet mot trådstarter. Det er da mange som har fått barn selv om de har psykiske problemer, hvor barnet har hatt en veldig fin oppvekst likevel. Jeg er et eksempel på dette!

Trådstarter er klar over problemene hun sliter med, hun kan snakke med en psykolog før hun får barnet, og få støtte og hjelp til et opplegg der! Hvis man skal tenke slik som mange her gjør, er det jammen meg MANGE som ikke skulle hatt barn, hva med de som er lamme? De som har fysiske sykdommer som MS for eksempel? Man kan være en veldig flink mamma selv om man har psykiske problemer!