Dumpa..

[Cowgirl22]

Vil ikke kuppe den andre tråden så jeg lager en ny.

Er helt fra meg nå og vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan ikke annet enn å gråte.. Hele tiden..

Vi hadde ikke vært sammen så lenge men har kjent hverandre i nesten 7 år. Han har vært interessert og vi har hatt kontakt hver dag i et år før vi ble sammen. Noe han tok initiativ til for det meste. Jeg bodde da i en annen del av landet og ville ikke innlede noe forhold før jeg visste at jeg kom hjem. Vi møttes mye og ble sammen når jeg kom hjem i sommer.

Han har hele tiden vært raus med komplimentene. Alltid fortalt meg hvor heldig han var og hvor glad han var i meg. Det har fungert veldig bra. Det har iallefall jeg trodd. De problemene vi har hatt som har endt opp i litt diskusjoner (absolutt ikke krangling) har vært fordi jeg har hatt problemer med å åpne meg. Jeg har fra tidligere erfaringer hatt store problemer med å stole på andre mennesker og å åpne meg. Dette har jeg hele tiden fått inntrykk av at han forstår. Han har sagt at vi må gjøre dette i vårt tempo og at vi har god tid. Dette har roet meg veldig og jeg har slappet veldig av.

Så kom bomba. Forstod noe var galt første nyttårsdag. Vi hadde en liten krangel og jeg kjente det virkelig i magen. Men trodde dette var noe vi kunne ordne opp i å snakke om. Trodde det hadde noe med åpenheten min å gjøre å at jeg måtte vise han at jeg virkelig ville dette. Fikk noen sms av han på kvelden der han sa vi måtte snakke om veien videre. Jeg ville ringe han men han ville ikke snakke med meg. Han hadde altfor mye tanker i hodet og måtte få orden i dette. Ville jeg skulle komme dagen etter som var i går.

Da kom bomba. Han var helt kald. Aldri sett han sånn. Og helt bestemt. Magefølelsen hans sa at jeg ikke var den rette. Han manglet det lille ekstra. Han så ikke for seg oss sammen om 40 år. Han kunne ikke engang svare da jeg spurte om han var gla i meg.

Jeg var helt fortvilt. Satt og snakket til ham i to timer, men det var som å snakke til en vegg. Klarer ikke forstå at ting kan forandre seg sånn på bare et par dager. Det var ingenting jeg kunne si for at han i det hele tatt skulle vurdere meg. Føler meg lurt. Føler meg som en taper. Vet ikke hva jeg skal gjøre nå..

Har bare lyst å ringe han å få trøst og forståelse. Men han vil ikke ha kontakt med meg. Han er ikke glad i meg.

Så her sitter jeg og gråter og gråter. Har såvidt sovet i natt. Når jeg først sovnet drømte jeg om han. Drømte at jeg mistet han om og om igjen. Er bare så i villrede.. Har aldri vært så langt nede før.. Føler meg så alene.

Beklager at dette ble litt langt. Vet ikke helt hva jeg vil med det. Må bare få ut litt av tankene mine.

[angeleyes]

Sender over en kjempe

Det er fryktelig vondt å bli dumpa. Bruk tiden fremover til å få det ut av systemet. Snakk med venner og skriv her. Da er det enklere å gå videre etterpå. Tenk at det er han som går glipp av noe.

Og til slutt en ting som du sikkert ikke tror på nå: Tiden leger alle sår- Det blir bedre.

[lulle]

Med fare for å høre kynisk ut, synes jeg han gjør deg en tjeneste ved å være "hard". Det er lett å gi den andre parten falske forhåpninger i en slik situasjon, og det ville gjort sorgen din mer langvarig. Det er en grusom sorg du går gjennom nå, men det går over.

[Cowgirl22]

Tusen takk..

Har snakket med noen gode venninner og de er like overraska som meg. Vi har endel felles venner så sjansen er veldig stor for at jeg kommer til å møte på han rett som det er. Aner ikke hvordan jeg skal takle det. Heller ikke hvordan jeg skal takle at felles venner spør meg hvordan det går og hva som gikk galt. Vi har jo fungert så bra..

Jeg kan ikke forstå hvordan han kunne være så kald. Snakket kun om magefølelsen og jeg fikk ingen respons på mye av det jeg sa. Men jeg er stolt over at jeg holdt ut i to timer og fikk sagt hva jeg mente og hvor jeg hadde stått. Forklarte han hvor vanskelig det var for meg å forstå. Brøt ikke sammen før jeg var kommet meg ut i bilen. Hadde aldri sett for meg at det skulle ende sånn..

Tiden leger nok sårene, men tror jeg trenger laaang tid på dette. Har ennå ikke gått opp for meg at jeg ikke kan komme til han å fortelle hvordan jeg har det. Fortelle hva som har skjedd osv. Er helt fjernt..

[Cowgirl22]

Med fare for å høre kynisk ut, synes jeg han gjør deg en tjeneste ved å være "hard". Det er lett å gi den andre parten falske forhåpninger i en slik situasjon, og det ville gjort sorgen din mer langvarig. Det er en grusom sorg du går gjennom nå, men det går over.

Jeg skjønner det. Men jeg klarer ikke forstå at han klarte det. For bare et par dager siden sa han til meg hvor heldig han var som hadde meg og at han ikke hadde følt det sånn for noen før. Jeg fikk ikke engang mulighet til å snakke med han når jeg forstod at noe var galt. Han brukte en hel dag på å sortere tanker og ta denne beslutningen selv. Kommer ikke til å slutte å føle at det var noe jeg kunne gjort for at ting ble annerledes. Vi kunne jobbet med dette. Syns han burde gitt meg en sjanse.

[Gjest Gjest]

Kunne vært meg som var mannen. Etter lang tid med tja og diverse "vet ikke hva jeg vil" fikk jeg nok og kom meg videre i verden. Dama lukket seg helt og vi har ikke hatt kontakt etter den tid. Jeg er vel egentlig glad det gikk som det gikk.

[Cowgirl22]

Kunne vært meg som var mannen. Etter lang tid med tja og diverse "vet ikke hva jeg vil" fikk jeg nok og kom meg videre i verden. Dama lukket seg helt og vi har ikke hatt kontakt etter den tid. Jeg er vel egentlig glad det gikk som det gikk.

Men jeg åpna meg jo.. Jeg satt jo i to timer å forklarte meg. Fortalte hva jeg følte. Men da var det vel kanskje for sent..

[Rosalie]

Men jeg åpna meg jo.. Jeg satt jo i to timer å forklarte meg. Fortalte hva jeg følte. Men da var det vel kanskje for sent..

Altfor sent, ja, desverre...

[Gjest Naaaaahhh]

Skeptisk. Når sånt skjer raskt og brutalt har jeg erfart gang på gang at det sitter en annen dame og venter...

[DingDong]

Jeg kan bare snakke for mitt eget vedkommende, og under mitt forrige forhold så ble det nettopp slik som du forteller.

Som mann var jeg raus med komplimenter og erklæringer, men fikk ingenting tilbake. Det føltes veldig skuffende, og etterhvert satte jeg spørsmålstegn på hvorfor vi i det heletatt var sammen.

Komplimentene og erklæringene jeg gav de første 2 mndene var vel sanne, mens de 6 månedene etter, så var det kun noe jeg langet ut, for å muligens kunne få noe liknende tilbake. 6 måneder, ja - jeg er en tålmodig akrobat. I hele perioden dabbet det jo selvsagt av, for det var null respons.

Etterhvert innså jeg at dette ikke var noe jeg ville ha i livet mitt. Derfor dumpet jeg henne, og da kom alt av erklæringer og hvordan hun hadde følt det.

Sjeleglad jeg er ferdig med den dama i dag. Hvis man sier ja til å inngå et forhold, så må man også forstå at det innebærer å gi av seg selv og være støttende. Å få "tid på seg" er absolutt ikke noe som kan forventes. Det får man kun av folk som heller går og venter enn å bli single igjen, tror jeg.

Kommer ikke til å vente så lenge nestegang, det er håpløst. Å starte et forhold for å få flere problemer er noe jeg ikke er interessert i.

Endret 3. januar 2009 av DingDong

[Gjest Gjest]

Men jeg åpna meg jo.. Jeg satt jo i to timer å forklarte meg. Fortalte hva jeg følte. Men da var det vel kanskje for sent..

Alt for sent. Jeg var fast bestemt på å avslutte og ingenting hun evt ville si kunne forandre det, men hun sa heller ingenting.

Alt dette "redd for å bli såret" etc etc er en skikkelig turnoff. Vi gjør da noen forsøk, men når det er lite fornuftig respons er det på tide å gå videre. Det er kanskje like greit at dere ikke dater i hele tatt hvis dere er så redde.

Når vi innleder et forhold ønsker vi ikke å ta del i deres tidligere erfaringer og vi vil ha en fresh start på jomfrulig terreng. Det er litt av spenningen med å bli kjent med et nytt individ. Hvis dette bare går en vei er det like greit å avslutte forholdet ( har jeg nå lært i ettertid)

[Cowgirl22]

Skeptisk. Når sånt skjer raskt og brutalt har jeg erfart gang på gang at det sitter en annen dame og venter...

Ganske sikker på at det ikke er noen andre.. Kjenner jo omgangskretsen og vennene hans. Blir iallefall overraska om det gjør det..

[Cowgirl22]

Jeg har heller ikke snakka mye om tidligere forhold. Det er i hovedsak ikke tidligere forhold som har gjort at jeg har vanskelig for å åpne meg. Det er andre ting som jeg har forklart så godt jeg har kunnet.

Han er heller ikke en type som åpner seg. Og det er derfor jeg har oppfattet dette som et problem som vi må jobbe med sammen. Har hatt samtaler der vi har vært enige om at vi må ta ting i vårt tempo og at dette kommer med tiden.

Han forventer seg stjerner og ser ikke stjernene når han er sammen med meg

[DingDong]

Alt dette "redd for å bli såret" etc etc er en skikkelig turnoff. Vi gjør da noen forsøk, men når det er lite fornuftig respons er det på tide å gå videre. Det er kanskje like greit at dere ikke dater i hele tatt hvis dere er så redde.

Når vi innleder et forhold ønsker vi ikke å ta del i deres tidligere erfaringer og vi vil ha en fresh start på jomfrulig terreng. Det er litt av spenningen med å bli kjent med et nytt individ. Hvis dette bare går en vei er det like greit å avslutte forholdet ( har jeg nå lært i ettertid)

Det du sier her, er jeg helt enig i. Det virker som om noen kvinner tror at man kan innlede et forhold basert på tålmodighet. Det er jo absurd... Hvis man inngår et forhold, så er det jo ikke for å bli bedre kjent, men fordi man allerede kjenner vedkommende nok til å være kjæreste med og forelsket i. Det betyr vel automatisk tillit også, tror jeg. I alle fall mener jeg at det burde være slik.

Å innlede et forhold der man må vise tålmodighet og vente hører jo ikke hjemme noen plass. Det ender bare med at man prater forholdet ihjel. Det er i det minste min erfaring.

Til trådstarter:

Prøver ikke å være ekkel med deg, men kan relatere litt til han fyren som slo opp med deg. Skjønner at du er lei deg, og derfor gir jeg deg en

Håper det ordner seg for deg likevel (og det er jeg sikker på at det gjør).

[Cowgirl22]

Til trådstarter:

Prøver ikke å være ekkel med deg, men kan relatere litt til han fyren som slo opp med deg. Skjønner at du er lei deg, og derfor gir jeg deg en

Håper det ordner seg for deg likevel (og det er jeg sikker på at det gjør).

Jeg hadde ikke skrevet her inne om jeg ikke var ute etter ærlige meninger. At folk er uenige og kan kritisere meg er noe jeg må tåle. Jeg setter pris på at du tar deg tid til å svare fordi det kan hjelpe meg til å forstå ting bedre. For jeg vil jo forstå. Fikk liksom ingen svar fra ham i går. Ikke det jeg ville høre iallefall.

Og takk for klemmen

[Milly:)]

Uff, TS, det høres helt grusomt ut å bli dumpa på den måten der. Stor klem til deg. Det virker også veldig rart at han bare skulle snu totalt om på den måten der, det må ha vært et utrolig stort sjokk for deg! Ønsker deg "god bedring" og lykke til videre i alle fall.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke snakka mye om tidligere forhold. Det er i hovedsak ikke tidligere forhold som har gjort at jeg har vanskelig for å åpne meg. Det er andre ting som jeg har forklart så godt jeg har kunnet.

Han er heller ikke en type som åpner seg. Og det er derfor jeg har oppfattet dette som et problem som vi må jobbe med sammen. Har hatt samtaler der vi har vært enige om at vi må ta ting i vårt tempo og at dette kommer med tiden.

Nå har jeg bare snakket om mine erfaringer og jeg vet ikke hva problemet deres virkelig er. Jeg fikk ikke inntrykk av at han var en innesluttet type, men selvfølgelig hvis dere begge er innesluttet er det problematisk.

Kanskje du kan utbrodere litt mer om hva problemene deres virkelig er ?

Og ja, en stor til deg og. Håper du ikke gir opp menn totalt da.

[Cowgirl22]

Uff, TS, det høres helt grusomt ut å bli dumpa på den måten der. Stor klem til deg. Det virker også veldig rart at han bare skulle snu totalt om på den måten der, det må ha vært et utrolig stort sjokk for deg! Ønsker deg "god bedring" og lykke til videre i alle fall.

Jeg har jo som sagt problemer med å forstå det. Jeg tror han har gjort en stor feil. Tror ikke han vet hvor han har seg selv. Men tror bare ikke han forstår det.

[Cowgirl22]

Nå har jeg bare snakket om mine erfaringer og jeg vet ikke hva problemet deres virkelig er. Jeg fikk ikke inntrykk av at han var en innesluttet type, men selvfølgelig hvis dere begge er innesluttet er det problematisk.

Kanskje du kan utbrodere litt mer om hva problemene deres virkelig er ?

Og ja, en stor til deg og. Håper du ikke gir opp menn totalt da.

hmm.. problemene ja..

Vi er egentlig ganske like. Har mye til felles. Mange felles venner.

Tror han mener at problemene kommer mer til syne når vi er alene. Det blir fort stille. Forskjellen mellom oss er nok at jeg føler at det ikke er nødvendig å si så mye mens han savner at jeg skal snakke og åpne meg. Men i disse situasjonene har ikke han heller tatt initiativ til de dypere samtalene som han visstnok har savnet.

Jeg har nok blitt litt bortskjemt av komplimenter av typen: du er søt, jeg er heldig, du er fantastisk osv osv.. Men for meg blir det unaturlig å si dette for mye fordi jeg føler de etterhvert kan bli "tomme". Jeg liker å gi mere personlige komplimenter. Det har derfor blitt at mine ikke har kommet like ofte som hans.

Vet ikke helt om dette var noe bedre forklaring. Har litt vanskelig for å sette ord på det..

[Gjest torsk]

duer vel ikke blond i tillegg? (JEg spøker!) . Kanskje han føler at han ikke deler noe med deg utenom senga. Slike som menn karakteriserer som blond bimbo ?

Jeg varborti ei slik ei. Søt som bare det men hadde overhode ikke en eneste mening om noe som helst (utenom klær/sminke/mote/barnehjemsbarn/afrika). He var deilig i senga og super å "vise frem" men jeg hadde overhode ikke en felles ting å dele med henne. Det ble forferdelig anstrengende i lengden for å si det mildt.