Skjer dette med dere også?

[Gjest Gjest_confused_*]

Livet er en lang reise, og man har både sine opp og nedturer. Alle har vel opplevd å bli mislikt eller ikke akseptert av enkelte mennesker av diverse grunner som sjalusi, manglende kjemi og misforståelser rett og slett.

Vel, jeg skal prøve å beskrive problemet så godt jeg kan. Si at du kommer i kontakt med et menneske på skolen, jobb eller på fritiden. Dere blir kjent, men du merker at det ikke helt klikker mellom dere to. Etterhvert distanserer partene seg fra hverandre som følge av at kjemien ikke var der. Så blir man kanskje kjent med andre mennesker som henger sammen med eller snakker med denne personen. Det går bra. Man finner tonen med vedkommende som er venn/bekjent av den andre personen. Men kort tid etter begynner vedkommende å trekke seg tilbake uten forvarsel, og virker overhodet ikke interessert i å være venn med meg lenger. Her er det vel og merke at dette gjelder spesielt kvinner. Menn bryr seg ikke om kameraten eller bestevennen ikke liker en.

Jeg har brent meg på dette så mange ganger at jeg har utviklet en frykt radar! Man kan jo ikke unngå å bli kjent med personer som ikke har noen felles bekjente særlig i en by som Oslo hvor nesten alle kjenner alle. Jeg blir så såret når vedkommende jeg har fått en god tone med trekker seg unna meg fordi hun har blitt tipset av en bekjent/veninne. Og jeg anser ikke meg som et slemt menneske på noen måte:( Men jeg er sjenert av natur. Jeg har en tendens til å trekke meg unna mennesker som virker truende på meg. Slike som er rappkjeftet, eller slike som er kalde og avvisende. Det som irriterer meg mest er at jeg får en slags "skyldig", og tatt på fersken oppførsel. Det vil si at jeg trekker meg unna, og inn i mitt skall. Føler meg forhatt, og begynner å bebreide og overanalysere mine samtaler med andre. Hva er det jeg har sagt som fikk vedkommende til å trekke seg unna meg?? Er nesten umulig å bli kjent med nye mennesker når jeg er redd for at det vil dukke opp felles bekjente som vil gi negative tilbakemeldinger på meg. Spesielt i det siste har selvtilliten vært på bånn. En barndomsveninne vil ikke ha noe med meg å gjøre, fordi jeg fant meg en ny besteveninne på videregående skole som var mer populær og godt likt enn henne. Hun husker at jeg "sviktet" henne, men hun har glemt all støtten hun fikk. Så idag 10 år etter føler hun at hun har tatt den ultimate hevnen ved å feste mer og utelate meg fra hennes nye vennegruppe. Ja, det var ikke særlig snilt av meg å finne meg en ny veninne. Men jeg var da bare 17 den gangen. Hun holder jo kontakten med andre som frosset henne ut, men var mer populære.

Er jeg paranoid? Nevrotisk? Hvordan håndterer dere dette?

[Gjest Megisen]

Livet er en lang reise, og man har både sine opp og nedturer. Alle har vel opplevd å bli mislikt eller ikke akseptert av enkelte mennesker av diverse grunner som sjalusi, manglende kjemi og misforståelser rett og slett.

Vel, jeg skal prøve å beskrive problemet så godt jeg kan. Si at du kommer i kontakt med et menneske på skolen, jobb eller på fritiden. Dere blir kjent, men du merker at det ikke helt klikker mellom dere to. Etterhvert distanserer partene seg fra hverandre som følge av at kjemien ikke var der. Så blir man kanskje kjent med andre mennesker som henger sammen med eller snakker med denne personen. Det går bra. Man finner tonen med vedkommende som er venn/bekjent av den andre personen. Men kort tid etter begynner vedkommende å trekke seg tilbake uten forvarsel, og virker overhodet ikke interessert i å være venn med meg lenger. Her er det vel og merke at dette gjelder spesielt kvinner. Menn bryr seg ikke om kameraten eller bestevennen ikke liker en.

Jeg har brent meg på dette så mange ganger at jeg har utviklet en frykt radar! Man kan jo ikke unngå å bli kjent med personer som ikke har noen felles bekjente særlig i en by som Oslo hvor nesten alle kjenner alle. Jeg blir så såret når vedkommende jeg har fått en god tone med trekker seg unna meg fordi hun har blitt tipset av en bekjent/veninne. Og jeg anser ikke meg som et slemt menneske på noen måte:( Men jeg er sjenert av natur. Jeg har en tendens til å trekke meg unna mennesker som virker truende på meg. Slike som er rappkjeftet, eller slike som er kalde og avvisende. Det som irriterer meg mest er at jeg får en slags "skyldig", og tatt på fersken oppførsel. Det vil si at jeg trekker meg unna, og inn i mitt skall. Føler meg forhatt, og begynner å bebreide og overanalysere mine samtaler med andre. Hva er det jeg har sagt som fikk vedkommende til å trekke seg unna meg?? Er nesten umulig å bli kjent med nye mennesker når jeg er redd for at det vil dukke opp felles bekjente som vil gi negative tilbakemeldinger på meg. Spesielt i det siste har selvtilliten vært på bånn. En barndomsveninne vil ikke ha noe med meg å gjøre, fordi jeg fant meg en ny besteveninne på videregående skole som var mer populær og godt likt enn henne. Hun husker at jeg "sviktet" henne, men hun har glemt all støtten hun fikk. Så idag 10 år etter føler hun at hun har tatt den ultimate hevnen ved å feste mer og utelate meg fra hennes nye vennegruppe. Ja, det var ikke særlig snilt av meg å finne meg en ny veninne. Men jeg var da bare 17 den gangen. Hun holder jo kontakten med andre som frosset henne ut, men var mer populære.

Er jeg paranoid? Nevrotisk? Hvordan håndterer dere dette?

Det kan nok hende at du er litt paranoid og at du må legge bort iallefall noen av radarfrekvensene. Dette med frykt for autoriteter er et kjent begrep. Jeg kjenner meg iallefall igjen i det. Ofte er det en baggasje man drasser med seg som forårsaker denne frykten. Når man er redd, kryper man inn i skallet sitt og jeg har hatt en tendens til bli oppfattet som utilnærmelig, følelsesløs, arrogant osv. fordi jeg har funnet denne metoden som den mest effektive i forhold til det å beskytte meg selv. Og visst er den effektiv, folk jeg ikke vil ha noe med å gjøre forsvinner, men det gjør gjerne de jeg ønsker å ha noe med å gjøre også... kanskje meg selv også og det er det verste! At jeg distanserer meg fra mine egne følelser og ikke har kontakt med meg selv.

I dag har jeg valgt å prøve å gå en annen vei. Jeg har valgt å ta vare på meg selv. Og så enkelt tror jeg det er, at om bare jeg mener at jeg er god nok, vil nettopp det være de signalene jeg sender ut til menneskene rundt meg. For signaler er viktige, det jeg sender ut, får jeg tilbake.

[Gjest u<3]

Livet er en lang reise, og man har både sine opp og nedturer. Alle har vel opplevd å bli mislikt eller ikke akseptert av enkelte mennesker av diverse grunner som sjalusi, manglende kjemi og misforståelser rett og slett.

Vel, jeg skal prøve å beskrive problemet så godt jeg kan. Si at du kommer i kontakt med et menneske på skolen, jobb eller på fritiden. Dere blir kjent, men du merker at det ikke helt klikker mellom dere to. Etterhvert distanserer partene seg fra hverandre som følge av at kjemien ikke var der. Så blir man kanskje kjent med andre mennesker som henger sammen med eller snakker med denne personen. Det går bra. Man finner tonen med vedkommende som er venn/bekjent av den andre personen. Men kort tid etter begynner vedkommende å trekke seg tilbake uten forvarsel, og virker overhodet ikke interessert i å være venn med meg lenger. Her er det vel og merke at dette gjelder spesielt kvinner. Menn bryr seg ikke om kameraten eller bestevennen ikke liker en.

Jeg har brent meg på dette så mange ganger at jeg har utviklet en frykt radar! Man kan jo ikke unngå å bli kjent med personer som ikke har noen felles bekjente særlig i en by som Oslo hvor nesten alle kjenner alle. Jeg blir så såret når vedkommende jeg har fått en god tone med trekker seg unna meg fordi hun har blitt tipset av en bekjent/veninne. Og jeg anser ikke meg som et slemt menneske på noen måte:( Men jeg er sjenert av natur. Jeg har en tendens til å trekke meg unna mennesker som virker truende på meg. Slike som er rappkjeftet, eller slike som er kalde og avvisende. Det som irriterer meg mest er at jeg får en slags "skyldig", og tatt på fersken oppførsel. Det vil si at jeg trekker meg unna, og inn i mitt skall. Føler meg forhatt, og begynner å bebreide og overanalysere mine samtaler med andre. Hva er det jeg har sagt som fikk vedkommende til å trekke seg unna meg?? Er nesten umulig å bli kjent med nye mennesker når jeg er redd for at det vil dukke opp felles bekjente som vil gi negative tilbakemeldinger på meg. Spesielt i det siste har selvtilliten vært på bånn. En barndomsveninne vil ikke ha noe med meg å gjøre, fordi jeg fant meg en ny besteveninne på videregående skole som var mer populær og godt likt enn henne. Hun husker at jeg "sviktet" henne, men hun har glemt all støtten hun fikk. Så idag 10 år etter føler hun at hun har tatt den ultimate hevnen ved å feste mer og utelate meg fra hennes nye vennegruppe. Ja, det var ikke særlig snilt av meg å finne meg en ny veninne. Men jeg var da bare 17 den gangen. Hun holder jo kontakten med andre som frosset henne ut, men var mer populære.

Er jeg paranoid? Nevrotisk? Hvordan håndterer dere dette?

Hei jeg forstår veldig godt hvordan du føler det, jeg har hatt det sånn siden 6klasse på barneskolen, nå som jeg er 17 år gammel og går i 2 kl på vgs, jeg har selv trukket meg unna mange mennesker fordi jeg visste bare at uansett alltid hender det noe og de unngår meg.. Selvom jeg visste ikke hva de tingene var.. Jeg har mista mange venniner fordi de hører av noen andre som hørte av noen andre at jeg snakker dritt om alle vennene mine osv.. sånne teite rykter ! :S Noe som absolut ikke er sant.. Etter mye sånt har skjedd i livet mitt ente det med at jeg trodde alle snakket dritt om meg og jeg skulle liksom ferske dem hele tiden på en måte.. Å jeg følte meg bare slem på alle måter. Men det som egentlig viser seg det er at det er VELDIG ofte noen faktisk ikke har noee i mot deg eller har baksnakket, men blir ''skremt'' og rett og slett ikke trives i selskap med deg når du blir usikker og hele tiden ''tror folk er etter deg''

Dette har jeg nå forandret helt på, når jeg får intrykk at folk sitter der å hvisker om meg slutter jeg å unngå dem ogsån pga det for det er veldig få ganger de egentlig snakker dritt om deg.. Jeg ble helt fjern av disse greiene.. Jeg innbilte meg at alle syns det var noe med akkurat MEG som var så teit stygt osv.. Men sånn er det ikke.. Det er viktig å bare ha god selvtillit og prøve å fortsette å holde kontakten med disse venninene, ellers sier det bare litt om dem vis de tror på rykter og tull..

Vet nå ikke helt om du er i samme situasjon som meg.. Men kvinner kan være skikkelig bitchy til tider.. Bare å heve seg over det..

Jeg har også funnet ut at jeg rett og slett ikke passer sammen med alle mennesker rundt meg, og jeg unngår heller å prate så mye med de jeg vet det kommer til å bli stygt med.

Og du må heller ikke vise disse menneskene at du bryr deg om hva dem sier om deg bare se en annen vei.. Vis de bare plutselig unngår deg, så kan du også bare eventuelt spørre dem, unnskyld meg men har jeg gjort deg noe siden du unngår meg:) Så er det bare å fortelle alle rundt deg at vis de velger og tro på rykter og tull så bare la dem..

Hva med å få noen guttekompiser da? Det kan også hjelpe, da slipper man i alle fall alt dette jente styret ..!

Lykke til

[Gjest Gjest_confused_*]

Hei igjen,

Takk for svar til dere to som svarte. Men jeg lurer på om dette virkelig er en så ureell og fjern problemstilling for de fleste, siden det er så få som har svart? Er det ikke mange som opplever dette eller kjenner seg igjen? Skulle så gjerne hatt noen flere svar slik at jeg får startet en bearbeidingsprosess.

Det jeg fortsatt lurer på er hvordan dere håndterer situasjonen, når andre frosser en ut p.g.a såkalt "ryktespredning"?

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig usikker på venner..av og til lar jeg være å ta kontakt fordi jeg vil at de også skal ta initiativ av og til, trenger en slags bekreftelse på at jeg ikke trenger meg på..

Er du flink å ta initiativ?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er nok det stikk motsatte av deg, men opplever absolutt det samme problemet. Jeg er utadvendt, finnes ikke sjenert og snakker med alle + at jeg tar initiativ (og som dere har jeg selvfølgelig sosiale antenner, jeg trenger meg ikke på mennesker for å si det slikt.) Jeg blir nemlig ansett som SÆR fordi jeg tør å åpne kjeften og si hallo til fremmede som kanskje kan bli venner. Jeg lurte i mange år på HVA jeg sier til folk som var sært, men har etter videre diskusjoner med mine nærmeste venner funnet ut at det er ikke HVA jeg sier som er sært, det er at jeg sier noe i det heletatt.

Dette har hele mitt liv ført til at visse mennesker direkte misliker meg, og det er ved flere tilfeller at våre felles bekjente (som har kommet inn i bildet ÅR etterpå) har valgt å unngå meg. Synd er det jo, men jeg kan jo ikke sitte å sture over det faktum at mennesker er ulike og at de velger sin egen vei. Og da viser de jo meg i samme slengen at de ikke er verdt å samle på.

Problemet er at du må ikke bli redd for denne prossessen. Den er helt naturlig, og deg hjelper deg å se hvem som kan bli ekte, genuine venner og hvem som rett og slett ikke passer for deg. Selvfølgelig er det tungt og jeg vet man raskt begynner å ransake sin egen hjerne etter mulige feiltrinn man kan ha begått, men disse tilfellene av feiltrinn er i et ekstremt mindretall. Prøv å tenke positivt videre fremover og hev deg over hva du tror andre tenker og føler om deg. Du vet selv at du er et fantastisk menneske og at du ikke vil noen vondt ^^ Det er det du skal fokusere på.

[Gjest Gjest_confused_*]

Jeg er ikke redd for å ta initiativ til å snakke med ukjente mennesker. Da vet jeg at de ikke har noen formening om meg på forhånd. Det er verre med bekjente som gir tydelige signaler om at de synes du er merkelig rett og slett. Er jo ikke noe gøy å innlede en samtale med folk som er kalde og avvisende:P

Mens jeg leste innlegget til siste innleggsskriver så klarte jeg å se for meg situasjonen din objektivt, samt analysere det fra et annet ståsted. Jeg tror egentlig at vi begge sender signaler om at vi er usikre på situasjonen når vi snakker med andre. Jeg har også vært borti mennesker som smiler bestemt, selv om de skulle få den verste grimasen som respons, hehe. Ser opp til slike mennesker som viser karakterstyrke og selvtillit. Nå skjærer vel ikke voksne mennesker grimaser, mens metoder som å rynke på nesa, snu ryggen til, og svare kort og mutt på spørsmål er ganske utbredt vil jeg tro.

Er glad for at jeg ikke er alene om det, og heller ikke paranoid:)