Å gifte seg av praktiske årsaker

[Gjest Gjest_frustrert]

Har en venninne som skal gifte seg. Mannen har gjort forferdelige ting mot henne, men har skjerpet seg en del (dog fremdeles en uansvarlig og uempatisk latsabb). Hun har ingenting godt å si om han, men har aldri opplevd bedre og orker ikke se hvilke alternativer hun har. Hun gifter seg kun fordi han vil det og fordi det sikrer barnet bedre juridisk dersom mannen skulle stryke med (han har et annet barn).

Jeg er trist og sint på denne situasjonen. Har pratet med henne og ikke vært redd for å si det jeg mener, hun tar det helt pent, men forandrer ikke standpunkt.

Er det normalt å gifte seg med noen man verken elsker eller respekterer? Hva mener dere om dette? Hun omtaler det selv som proforma.

Det er egentlig ikke min business, men det er så vondt å se.

[Nigo-san]

Hun gifter seg kun fordi han vil det og fordi det sikrer barnet bedre juridisk dersom mannen skulle stryke med (han har et annet barn).

Det er en rimelig dårlig grunn til å gifte seg.

Hvis han har to barn, så arver jo barna halvparten hver, uansett om han er gift med den ene eller andre moren (eller ingen av dem). En ektefelle arver også litt, og har rett til å sitte i uskifte over sitt eget barn (men ikke det andre barnet), men med mindre mannen er mangemillionær så er vel ikke dette en veldig stor del av saken...?

Hvis dine opplysninger stemmer:

For å være bunnløst ærlig, så høres dette ut som tiårets dårligste grunnlag for å gifte seg, og jeg spår dem- dessverre- et kort og meget ulykkelig ekteskap, og det eneste din venninne oppnår ved å gifte seg, er at hun lar barnet sitt oppleve et dårlig voksenforhold, krangel og bråk, og en skilsmisse etter en viss tid.

Jeg må ærlig talt si jeg er forbløffet over at en kvinne i 2009 kan gifte seg bare for å bli gift og for en sølle slant av arv, når hun- hvis hun har litt guts- antagelig har det bedre uten. Det er IKKE veldig vanskelig å være alenemor, og det er i alle fall mye enklere enn å være i et forhold med en "uempatisk, uansvarlig latsabb". Huff

Det er jo ikke stort du kan gjøre, egentlig. Annet enn å gi til kjenne dine synspunkter og være ærlig på det, og fortsette å være en god venninne uansett hva hun velger. Men jeg hadde ikke klart å late som jeg syntes det var en god ide...

Endret 2. januar 2009 av Nigo-san

[cilja]

Ikke "normalt" å gifte seg av slike grunner i min verden, så vidt jeg vet. Jeg tror de fleste jeg kjenner til har giftet seg av hengivenhet, respekt og kjærliget.

Veldig frustrerende å være på sidelinjen av noe sånt, men du kan i alle fall være der for venninnen din. Støtt henne når hun trenger deg. Noe mer kan du ikke gjøre.

[Gjest Gjest_frustrert]

Hvis dine opplysninger stemmer:

For å være bunnløst ærlig, så høres dette ut som tiårets dårligste grunnlag for å gifte seg, og jeg spår dem- dessverre- et kort og meget ulykkelig ekteskap, og det eneste din venninne oppnår ved å gifte seg, er at hun lar barnet sitt oppleve et dårlig voksenforhold, krangel og bråk, og en skilsmisse etter en viss tid.

For å legge til på opplysningene, har de vært sammen av og på i et par tiår og barnet hennes er myndig. Dessuten har paret vært gift før. Han forlot henne for en annen. I mellomtiden var hun gift med en ordentlig tyrann. De har nå vært sammen i fire år.

Hun sier at hun aldri vil stole på mannen sin i forhold til troskap eller ansvar.

Jeg lurer rett og slett på om hun syntes hun gjør noe nobelt ved å ofre sin egen lykke.

[Gjest Gjest]

Denne grunnen er tull fra ende til annen. Den eneste økonomiske fremtiden hun sikrer er sin egen. Enten lyver hun om grunnen (hun gjør det egentlig for å berge sitt eget skinn), eller så bør hun granske arveloven litt til.

[trønderrock]

Huff og huff...

Dette høres ikke ut som et forhold som vil vare... og det er heller ikke bygd på noe som knytter mennesker sammen på den "rette" måten...

Hva er det som får henne til å gå tilbake til denne mannen gang etter gang?

Barnet har uansett arverett hvis det ikke har skrevet det fra seg selv etter og ha blitt myndig, og da hjelper det ikke om de gifter seg....

[Gjest gjest_frustrert]

Hei og takk for innspill. Forholdet har strengt tatt vært avbrutt en gang over en lengre periode, så hun har gått tilbake til han en gang. Men hun har funnet seg i altfor mye drit.

Jeg har kikket på arveloven og ser tydelig at hun ikke har fått rett informasjon (eller har misforstått) fra advokaten som hjalpe henne med særeiekontrakt. Når det gjelder uskiftet bo og særkullsbarn vil hun jo ikke stå sterkere. I og med at mannen har egen gjeld oppetter ørene, er hun ikke på jakt etter hans rikdom, men de eier leiligheten sammen.

Jeg må forklare henne hvordan det fungerer.

[Gjest Gjest_bølla_*]

Dette er ingen grunn til å gifte seg. Dersom hun ønsker å sikre barnet bedre, kan dette gjøres ved testament. Men da går det ut over hans andre barn: i utgangspunktet vil de få en halvpart hver.

Dersom de gifter seg vil hun ha rett på en fjerdedel av hans nettoformue i arv, med mindre han avskjærer dette gjennom et testament (som hun da må ha kjennskap til, uansett kan det ikke skjæres under fire ganger grunnbeløpet i folketrygden). Dette kan jo selvfølgelig hun bruke på barnet, men igjen: dette går ut over det andre barnet.

Så for det første ser jeg ikke poenget med å gifte seg, for det andre virker det urimelig å kreve at det ene barnet skal få mer enn det andre.

[Gjest gjest_frustrert]

Pratet med henne - leiligheten er hennes særeie. Hun har fullstendig særeie. Det som er poenget, er visst at hans særkullbarn skal arve kun ham, men da fatter og begriper jeg ikke hvordan ektepakten inngjør noen forskjell. Kanskje det har med å gjøre at deres respektive firmaer står i hennes navn. Vil det uansett utgjøre noen forskjell? Skjønner ikke.

Uansett syntes jeg det er kvalmende at man kan gifte seg på grunnlag av arvefordeler.

[Sheherasade]

Herregud. Høres ut som om hun selv legger opp til å leve et liv i mareritt....