Er dette 7års krisen?

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Jeg og sambo ble kjærester og samboere i ung alder. Etter noen år kjøpte vi oss hus og samtidig ble jeg gravid. Ting har egentlig gått veldig fint, vi har gode jobber begge to, klarer oss bra økonomisk og krangler egentlig lite.

Jeg har forandret meg veldig på disse 7årene, noe han ikke har. Føler kanskje vi har vokst litt fra hverandre:/ Er veldig glad i han, men føler vel ikke helt at jeg har det riktige følelsene lenger. Om kveldene så vil jeg heller jobbe eller sitte med dataen en å finne på ting med han. Jeg VIL rett og slett ikke:( Føler meg så utrolig egoistisk for han er så utrolig grei og snill. Vil bare det best for alle og er en kjempe-flink far. Han stabil og grei, jeg drømmer om en mann som kommer og tar meg med storm, som sier alle de riktige tingene og som gir meg komplimenter.

Samboeren min er også mye borte pga jobben og jeg merker mer og mer at jeg syns ting er mer harmonisk og avslappende når han ikke er der:(

Vi har det bra, men kjedelig. Vil oppleve litt mer, elsker å gå ut og være sosial. Han liker seg best hjemme... Får angst av tanken på å måtte ha det slik resten av livet, men er livredd for å bli alene også... Vi skal til familieterapeaut i neste uke.. Er det noen andre her som har vært i lignende situasjon og klart å snu det?

[Gjest farge]

La meg bare spørre; hvorfor overlater du kun til HAM å finne på/være spennende? Kanskje han tenker nøyaktig det samme om deg...

Man er to i et forhold. På godt og vondt. Om du tror at du skal "bli tatt med storm og prata søtt til" resten av livet, bare du bytter ut mannen din. Så kan det være at du en dag sitter med svarteper og ser den snille gubben din seile avgårde med ei anna dame. Og du sitter igjen med en kar som var super det første året....

[Gjest Gjest]

Helt sant.. jeg burde finne på ting vi kan gjøre sammen, men jeg er kommet ditt at jeg ikke vil...:/

Jeg har fått veldig lite oppmerksomhet gjennom disse 7årene. Har egentlig følt at det var samme hvem han var sammen med, så det er ikke det at jeg forventer å bli behandlet som en prinsesse for resten av livet, men når man får masse oppmerksomhet ute blant andre og lite og ingenting hjemme så syns jeg det er litt trist:( Jeg tviler ikke på at han er glad i meg, men litt oppmerksomhet en og annen gangen er vel ikke for mye for langt. Jeg har vært flink på den fronten, men kjenner det at jeg ikke orker mer..

[Gjest Gjest]

Og "what says" du ikke "orker mer" etter noen år med en ny mann? Om du ikke en gang gidder å ta i et tak hjelper ingenting, dessverre.

[Gjest Gjest]

Jeg har jobbet for å få orden på ting i 5år!! Nå har jeg fått nok. Nå er det opp til han eller så får det bare være. Jeg har ikke dårlig samvittighet! Jeg ber om råd for å få ting på rett kjøl..

[Gjest Gjest]

Tull, du vet hva du må gjøre. Men du gidder ikke. Minste motstands vei. Det er ingenting å kjempe for.

[Gjest Gjest]

Han stabil og grei, jeg drømmer om en mann som kommer og tar meg med storm, som sier alle de riktige tingene og som gir meg komplimenter.

Samboeren min er også mye borte pga jobben og jeg merker mer og mer at Får angst av tanken på å måtte ha det slik resten av livet, men er livredd for å bli alene også...

Det siste der (redd for å være alene) er grunnen til at mange, mange dårlige forhold fortsatt er "oppegående". Veldig synd"! Folk burde trenes i å være sterke i seg selv fra de er små, og de bør drilles i at de overlever fint og utvikler seg dersom de går fra å være 2 til 1. Finner de en ny blir de 2 igjen.

Når mannen er kjedelig og ikke tar deg med storm bør du kaste ham ut og finne deg en ny. Kjedelige mannfolk bør fjernes.

[Gjest Gjest]

Jeg har jobbet for å få orden på ting i 5år!! Nå har jeg fått nok. Nå er det opp til han eller så får det bare være. Jeg har ikke dårlig samvittighet! Jeg ber om råd for å få ting på rett kjøl..

[/quo

jeg trur at det du føler er at du savner det du ikke kan, tørr ,å spørre din partner om . hvist han har det bra , ok da er det noe med dine følelser over for han som ikke på nett i deres forhold . hvist du har sagt direkte til han hva du savner , men ikke gjett ka æ tenke leken . så kan jeg fårstå at du blir oppgitt

oppskrift komunikasjon

[Gjest Gjest_Sjokolade_*]

Hei ts.

Her var det en del kritikk til deg, og litt lite forståelse for problemet ditt.

Jeg vet hvordan det føles. Jeg har selv vært i et forhold i snart 8 år, og innimellom har jeg liknende følelser...

Mannen jeg er sammen med er verdens snilleste, søteste og greieste, men iom at vi lever et såkalt "hverdagsliv", kan det innimellom bli kjedeli..

Allerede etter 2 år etter at vi ble ilag, tok jeg meg i å tenke at jeg ville være singel. Jeg ville ut å "leve livet"..

Men tanken på å miste han, gjorde at jeg lot være. Jeg tvilte og tviler på at jeg noen gang vil finne noen bedre, og tar rett og slett ikke sjansen på å miste han. Det er nok ikke slik at "gresset er grønnere på den andre siden"! Og idag er jeg veldig glad for at jeg valgte slik jeg gjorde!

For oss går det opp og ned... Noen ganger krangler vi og irriterer oss over hverandre, og andre ganger er vi som nyforeskede tenåringer som ikke kan stoppe å ta på hverandre Men stort sett lever vi et stille og rolig liv, som avogtil kan virke litt "kjedeli" fordi det er så stabilt og forutsigbart.

Jeg tror du må tenke på hva du evt vil føle om du går ifra han (eller han ifra deg), og han finner seg noen andre, og du selv etterhvert oppdager at (nok en gang) "gresset er ikke grønnere på den andre siden".

Tror du du vil føle likegyldighet, sorg, sjalusi, lettelse???

Svaret på dette spørsmålet vil nok gi deg en pekepinn på hva du føler og bør gjøre..

Men husk nå at å "bli tatt med storm av en annen mann", vil nok gå over til slutt.. stormen vil stilne, og også med denne evt mannen vil hverdagslivet komme..

LYKKE TIL

[Gjest Gjest]

[/quo

jeg trur at det du føler er at du savner det du ikke kan, tørr ,å spørre din partner om . hvist han har det bra , ok da er det noe med dine følelser over for han som ikke på nett i deres forhold . hvist du har sagt direkte til han hva du savner , men ikke gjett ka æ tenke leken . så kan jeg fårstå at du blir oppgitt

oppskrift komunikasjon

[Gjest Gjest]

Gjest_Sjokolade_*

Nå tenker jeg at jeg hadde vært likegyldig dersom han fant seg en ny, men tviler på at det hadde vært tilfelle viss det faktisk hadde skjedd. Vi hat nok gått i den fellen at vi tar hverandre for gitt. Jeg vet han er der for meg og motsatt.. Kan nok aldri tenke meg at gresset er grønnere på andre siden, men det er ikke lett å finne tilbake til de følelsene vi en gang hadde:( Ene dagen tenker jeg at dette kommer til å ordne seg, andre dager er jeg kjempe-lei.. Men vi kommer nok til å forsøke te meste for å få orden på det. Vil så gjerne at barnet skal få vokse opp med to foreldre som bor sammen.

[Gjest Gjest]

[/quo

jeg trur at det du føler er at du savner det du ikke kan, tørr ,å spørre din partner om . hvist han har det bra , ok da er det noe med dine følelser over for han som ikke på nett i deres forhold . hvist du har sagt direkte til han hva du savner , men ikke gjett ka æ tenke leken . så kan jeg fårstå at du blir oppgitt

oppskrift komunikasjon

Takk for et saklig svar:) Vi har snakket mye om det og. Han er enige i at ting ikke er bra, og han vil være med å prøve å få orden på ting.

Jeg kan egentlig ikke helt sette fingen på hva jeg savner... Men jeg var veldig ung når vi ble samme, ting skjedde veldig fort og plutselig satt jeg med en masse ansvar. Jeg har forandret meg utrolig siste årene, og jeg kjenner litt på det at det hadde vært godt å bodd litt for meg selv(sammen med barnet selvsagt) for å fått følt hvordan det var å bare være meg selv. Bare hatt mitt å rydde i og kommet bort fra all oppussingsmaset og rotet vi har hjemme. Ikke nødvendigvis som singel, men vi hadde kanskje fått muligheten til å savne hverandre, og heller gått på "date" sammen. Blir jo å gå litt feil vei, men kanskje det hadde vært en mulighet for å finne tilbake til hverandre igjen..

det kan jo gå det å trur jeg . hvist det det er fullstendig ærlighet i den perioden dere er fra hverandre ,for å kjenne på hva det er som mangler det kan gå det . hvist begge er villi til å finne tilbake til hvrandre

[trønderrock]

For det første bør du tenke på en ting. Du sier du vil bo alene en stund, sammen med barnet... Fedre har også rettigheter. Kanskje vil han ta del i hverdagen til barne og dele den daglige omsorgen? Eller kanskje han vil ha den daglige omsorgen. Hva skjer da??

Hvis dere skal til samlivterapeut bør dere begge være åpne for hjelp, og ønske hjelp. Det nytter ikke stort å gå dit hvis du allerede har bestemt deg for at dette ikke går...

Håper du/dere finner den beste løsningen for dere alle. Lykke til!

[Gjest Gjest_been there]

Denne "7-års-krisen" er jo noe alle går gjennom. Forhold handler faktisk ikke om at alt er peachy hele tiden. Hvis du trodde det så tror jeg du ikke burde giftet deg og fått barn i hele tatt. Da har du tydeligvis levd i en boble. Nei, du får si det til han at du har midtlivskrise og tror at alt er bedre uten han, få deg ny type og utaggér gjennom han, innse at alt bare har vært tull og deretter komme krypende tilbake til den gamle. Det er det som vanligvis skjer.

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest]

Jeg sier som Nemi: Kom deg ut av forholdet nå, eller fortsett å vær i et dårlig forhold når du er 50!

[Gjest Gjest]

Blir litt overasket over svarene til en del her.. Virker som dere tror at jeg vill dumpe han bare for at jeg skal ut og feste.. Det er virkelig ikke tilfelle. Jeg er jo faktisk innstilt på å få orden på ting, men når man har kjempet for et forhold alene i flere år så møter man veggen til slutt. Da vil jeg ikke "kaste" bort tiden min eller hans på noe som ikke blir bra.

Ja kall meg egoistisk fordi jeg ikke setter pris på "tryggheten", men det er da mye mer egoistisk å være sammen med en annen uten at du har følelser for han?

Vi er fornuftige oppegående mennesker begge to, og om vi ikke klarer å finne tilbake til hverandre så er begge innstilt på at ting skal bli lagt best mulig til rette for at barnet vårt skal ha det bra. Jeg har fått noen fornuftige råd her og takker meget for det:)

[Evinrude_]

Du sier dere har snakket om det, men ikke hvor mye. Er det også hans oppfatning at du alene har "kjempet" for forholdet, men at han ikke finner på noen ting? At dere er enige i at ting ikke er bra, betyr ikke at dere er enige i hvorfor, eller hvem som skal gjøre noe med det, hvem som skal ta initiativ til å finne på noe, gjøre samlivet deres spennende igjen. Det slutter aldri å overraske hvordan to personer kan snakke om noe og bli enige, og samtidig ha to helt forskjellige ideer om hva man egentlig ble enige om... Konkrete planer og detaljdiskusjoner er ofte på sin plass, når det trengs å graves dypt. Det tror jeg det gjør her.

Du klager over at det er han som er kjedelig og uinteressant, men sier samtidig at det er du som ikke har lyst å gjøre ting med ham. Vel, om du ikke vil det, så kan du like gjerne gi opp med en gang. Jeg sier ikke at det er din skyld, men det nytter ikke å skylde på mannen din heller. Uansett hvor mye skyld som (du mener) er hans. Sannsynligvis trenger dere ikke å flytte fra hverandre for å finne tilbake til hverandre.

Men dere trenger helt sikkert å bryte opp alle gamle vaner som bare går av seg selv. Hva slags sosialt liv har du utenom mann og barn? Er du ofte ute/hos venninner og slarver over et glass vin? De aller fleste trenger slike friminutt fra forholdet. Men uansett bør dere prøve dere finne tilbake til noe av dere hadde. Spenningen, nyforelskelsen, de flørtende blikkene, å føle seg ønsket og attraktiv. Det er ikke lett, og det krever jobbing fra begge sider. Men det nytter ikke å jobbe "på egen hånd" og bli sur fordi den andre ikke gjør det samme. Her må det foregå koordinert samarbeid.

[eagle]

Vi skal til familieterapeaut i neste uke.. Er det noen andre her som har vært i lignende situasjon og klart å snu det?

Dette er noe svært mange opplever i større eller mindre grad gjennom et langvarig forhold, og jeg synes det er flott at du "tar tak i det" . Her har jeg stor på at en dyktig familieterapeaut vil kunne være til god hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann har vært sammen i 7 år og jeg er så lei av forholdet at jeg spyr! Jeg blir kvalt og føler at livet forsvinner mens jeg står på stedet hvil. Jeg har i disse årene vært opptatt av at vi skal prioritere hverandre og ta vare på forholdet. Det å være kjærester er viktig,sex er viktig. Men jeg har opplevd i disse årene at min mann er fornøyd så lenge han slipper å "jobbe" for forholdet.

Sofa og tv holder lenge for han.

Nå er jeg ulykkelig og irriterer meg over han og barna og oss. Føler at vi er blitt fullstendig likegyldige til hverandre. Nå i helgen har vi ikke pratet sammen hverken i går eller i dag. Det er ingen av oss som gidder.

Det går i " hva skal vi ha til middag" eller "skifter du en bleie på xxx?!"

Jeg føler at når han ser meg deppa og lei og vet at nå sliter jeg så er det vondt for meg å oppleve at han ikke er der for meg. Ved å aldri ta opp vanskelige ting så blir det aldri bedre. Jeg føler at uansett hva jeg går igjennom i livet så er ikke min mann min venn og støtte. Tvert i mot så har han sviktet meg da jeg behøvde han mest som hovedregel.

Nå unngår jeg hele han,da blir vel han fornøyd,så kan han konsentrere seg om sjokolade,tv og sofa.

Før var de varme følelsene for han lett å finne igjen. Nå vet jeg ikke om de er der lenger. Han er vel mer en irriterende bror enn venn og elsker.