Kan det være at noen av oss passer best til å være alene?

[Baby]

Jeg sitter her og lurer litt.

Jeg ser på meg selv som en sosialt oppegående jente, har mange venner og ett god forhold til kollegane mine på jobb. Det er når det kommer til forhold jeg sliter. Har hatt 3 lengre forhold, og det samme gjentar seg gang på gang. Etter en stund lengter jeg tilbake til tiden da jeg ikke var i forhold. Det har ikke noe med at jeg er ute etter tilfeldig sex eller noe sånt. Det handler mer om at jeg trives kanskje aller best i mitt eget selskap. Jeg er enebarn og har derfor alltid vært mye "alene", lært og lært meg å trives med det. Jeg merker at når jeg er i mine forhold så sliter jeg med dårlig samvittighet fordi jeg ønsker tid alene, føler at jeg ikke gir nok til den andre personen. Jeg føler kanskje at jeg må inngå såpass mange kompromisser rundt meg selv og min tid at jeg ofte lurer på om det er verdt det.

Kjærstene mine har vært gode som gull, noe som bare gir meg ennå mer dårlig samvittighet min min manglende evne til å gi nok i forholdet.

Hva tror dere, er det sånn at noen av oss kanskje passer best alene, eller har jeg bare ikke truffet den rette ennå?

[Gjest Gjest]

det kan hende at du må prøve ut folk først,, sån som hei og hade forhold, at du ikke har lange seriøse forhold og etterhvert vil du nok slå deg til ro!

[Hoppetaujenta]

...og jeg tror nok at enkelte passer best alene også. Ikke noe galt i det.

[Sekretæren]

Det kan godt være at noen passer best til å være alene. Men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er veldig introvert, jeg får energi av å være alene, dvs at hvis jeg er sliten o.l. må jeg være i fred, det er kun på den måten jeg henter meg inn. I perioder gjelder dette ofte, og andre ganger går det lang tid mellom hver gang jeg har behov for å være alene. Min kjære er akkurat som meg, så vi kan godt være "alene" i samme hus, hvis du skjønner.

Jeg tror, hvertfall for min del, at man må finne en "likesinnet". Om ikke det går, så hvertfall en som forstår helt uforbeholdent. Og jeg vet ikke i hvor stort omfang du ønsker å være alene, men hvis du prøver å tenke objektivt på det.... har du egentlig grunn til å ha dårlig samvittighet? Eller forstår han ikke behovet ditt? Jeg regner med at han har egne behov som du tar hensyn til også, det er jo ikke slik at det bare går en vei. Men dette alenebehovet er veldig sterkt hos mange, og da er det vanskelig å kompromisse.

[aline]

jeg er litt som deg, men har IKKE tenkt å slå meg til ro med at jeg passer best til å være alene.

ikke det, jeg koser meg glugg ihjel som singel, men jeg kjenner jo at jeg savner å ha en spesiell person i livet mitt. Dersom jeg ikke hadde savnet det, så hadde jeg nok kunnet slå meg til ro med at jeg kanskje var ment å være alene. Men nettop siden jeg har dette savnet, tror jeg ikke det er slik at jeg passer best til å være alene.

Har vel bare ikke truffet ham jeg er ment å være med enda, og prøver å ikke stresse med å finne ham, for å stresse mot det, og kaste meg inn i forhold for å prøve, har foreløpig ikke slått spesiellt godt ut.

Som deg, har jeg ett sterkt behov for alenetid, også når jeg er i forhold med flotte mennesker. Og jeg har ett sterkt behov for å gjøre mine ting, og det er ikke noe jeg ser for meg at jeg kommer til å slutte å ha behov for. Så i motsetning til alle som forteller meg at jeg må bare finne meg i at om jeg skal ha ett forhold, så må jeg på ett tidspunkt slutte med mine ting, så tror jeg at det er mulig å finne en der man kan ta vare på sine egne interesser og lidenskaper, og samtidig ha ett godt forhold. Må bare finne ham først...... hihi.

Har også vært i ett forhold der jeg ikke hadde samme behov for alenetid, rett og slett fordi det å være alene sammen, gikk helt fint. Men han passet ikke likevel...

må nok treffe en som er like sær som meg, og som har NOEN av de samme interessene.

[Gjest Gjest_Baby]

Takk for mange tilbakemeldinger. Godt å høre at man ikke er helt unormal. Er ening i at det er viktig å respektere hverandres tid til å være alene. Det har kanskje, og er fortsatt, et problem hos mine kjærester. De vil være mye mer sammen med meg enn jeg har kapasitet til. Samtidig er nok ikke jeg tydelig nok i mine signaler til dem om når jeg vil være alene. Prøver heller med forsiktige hint, som de enten ikke tar, eller overser.

[Gjest særa]

Jeg passer best til å bo alene har jeg funnet ut. Jeg kan godt være sammen med noen bare jeg slipper å bo sammen med han også. Jeg trenger alenestunder og da har jeg funnet ut at det får jeg best ved å bo alene.

Noen ganger tror jeg også at jeg passer best alene, især i perioder med for mange kompromisser. Noen ganger har jeg lyst til å bare ta hensyn til meg selv og det går ikke når man er to.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er en type som trenger mye alenetid. Har vært sånn hele livet, helt fra jeg var lita.

Elsket å være på rommet mitt alene og lese, tegne, høre musikk, skrive osv.

Som voksen er jeg likedan. Storkoser meg i eget selskap, og kjeder meg aldri.

Har en hypersosial jobb, så når jeg kommer hjem, er det deilig å ha fred og ro.

Har hatt samboere som ikke var uten for døra og ikke hadde venner/hobbyer. Holdt på å gå på veggen når jeg ikke fikk noe tid for meg selv.

Pleide sitte oppe sent på kvelden etter at typen la seg, for å få litt alenetid. Det var ikke alltid like populært.

Nå er jeg i et avstandsforhold, og for en type som meg, passer det egentlig veldig bra. Får det beste fra to verdner.

[Cata]

Hva tror dere, er det sånn at noen av oss kanskje passer best alene, eller har jeg bare ikke truffet den rette ennå?

Jeg tror du har rett, noen av oss passer best alene. Jeg er nok en av dem. Det er ikke det at jeg egentlig ønsker det - jeg skulle svært gjerne vært et godt forhold, men helt ærlig tviler jeg på at det kommer til å skje.

Jeg har alltid fleipet med at jeg burde finne meg en "handelsreisende" slik at jeg fikk mine aleneperioder. Et annet alternativ ville kanskje vært å være særboer. Problemet er å finne en mann som jeg både tiltrekkes av og som har samme syn på akkurat det der .

Dessuten sliter jeg en smule med selve det å være i forhold også. Jeg er av dem som tar ansvar og som er vant til å håndtere ting selv. I et forhold så er jeg så obs på at jeg ikke må overstyre den stakkars mannen jeg er sammen med at jeg i stedet tenderer mot å bli dørmatte, og det går selvsagt ikke bra i lengden det heller.

Så det er muligens best for både meg selv og andre at jeg forblir alene :

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Fint å lese at andre har de samme tankene Alltid greit å få en bekreftelse på at man er normal selv om en ikke er helt A4 aktig, eller lever som samfunnet forventer av en. I noen tilfeller kan det være en selvoppfyllende profeti også, men så lenge man trives og fyller hverdagen med ting man liker, så står en jo fritt til å gjøre som man vil. I et forhold vil nok vi som må ha tid alene eller gjøre ting vi selv vil, bli sett på egoistiske av noen partnere i hvert fall, som oppforbi sa, finne noen på samme planet må være det esensielle. Var en koselig tråd å lese

[Perhaps]

Jeg får energi av å være alene, dvs at hvis jeg er sliten o.l. må jeg være i fred, det er kun på den måten jeg henter meg inn. I perioder gjelder dette ofte, og andre ganger går det lang tid mellom hver gang jeg har behov for å være alene. Min kjære er akkurat som meg, så vi kan godt være "alene" i samme hus, hvis du skjønner. quote]

Jeg kjenner igjen dette, ja. Trådstarter, det er enkelte mennesker som tilsynelatende ser ut til å passe best alene, men jeg tror de aller fleste trives med andre mennesker såfremt de bare finner de riktige menneskene å være sammen med. Derfor tror jeg at du bare skal tenke litt over typen personlighet hos menn du tror du kan matche bedre med, i forhold til de perioder/faser/situasjoner du vet at du kjeder deg med andre eller føler for å trekke deg vekk. Det er helt legitimt å trekke seg unna i perioder. Men man må være i det rette miljøet. Dette gjelder uansett hva slags personlighet man har. Det er en menneskerett å få være alene av og til.

Endret 2. januar 2009 av Perhaps

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er sammen med en "sånn en", dvs. et alenebarn som er vant til å være en del alene.

Han trenger en del alene-tid, for å tenke og slappe av 100%.

Etter den første forelskelsesrusen av forholdet (da var vi sammen stort sett 24/7), og han igjen begynte å trenge alenetid var det kjempevanskelig for meg å forstå det. Jeg trodde jo han trakk seg unna.

Jeg ville jo være sammen med han hele tiden, kunne ikke forstå hvorfor det var bedre å sitte alene hjemme i en liten leilighet alene enn å være sammen med meg.

Men, nå når jeg forstår hans behov bedre går det helt greit!

Tror det hjelper mye om man bare er åpen og ærlig helt fra starten av, om at man er en person som trenger å være alene i blant.