Oppnår faen ikke kontakt med lillesøstra mi.

[Gjest Frustrert bror]

Ok, skal forsøke å gjøre en lang historie kort.

Foreldrene mine skilte seg da mamma var gravid. Dette er nå 14 år siden. Barnet ble født, og jeg fikk ei lillesøster. Hun er altså 14, og jeg er 26.

Som liten, virket hun veldig usikker. Mamma ga meg aldri noe ansvar for henne iform av barnepass el.l, jeg var en ganske rabiat tenåring. Slike "oppgaver" ble gitt til min fire år eldre bror.

Til slutt flyttet jeg ut hjemmenfra, da var jeg 17 år. Mamma fikk seg ny mann, fikk unge med han og under oppveksten til lillesøsteren min fungerte denne nye mannen som en far. Hun kaller ham pappa i dag også, men forholdet mellom dem har blitt noe kjølig.

Må vel ærlig innrømme at vår biologiske far ikke akkurat har vært noe spesielt engasjert (i noen av oss). Da de var gift jobbet han i reisejobb, da han kom hjem var han sliten og holdt kanskje på i hagen eller gjemte seg ett eller annet sted for å utføre fysisk arbeid.

Mamma fungerer også som en slags kanal for pappa og min lillesøsters relasjon. Alt ordnes gjennom henne mht transport og så videre. Min lillesøster tør ikke engang å ta buss eller tog fra mamma til pappa. Når de snakker, så blir det stort sett til at pappa må "hale" ordene ut av henne, for å få; "ja", "nei", "hehehe" og "vet ikke".

Jeg har også forsøkt å få henne i tale. Men også jeg blir sittende og dra ordene ut av henne i det langsommelige. Da hun var liten gadd hun ikke svare meg engang. Kunne feks sitte under julemiddagen, og hvis jeg spurte henne; "Hvordan er det på skolen da?", så kunne jeg risikere at hun ikke gadd å svare.

Jeg vet hun har noen læringsvansker og at hun sitter relativt mye på pc. Dette har hun gjort siden veldig, veldig ung alder. Før kom hun ofte på MSN og sa

"Hei! "

"Hallo "

"Skjera?"

"Ikke noe spesielt, enn host deg?"

"Ikke noe spesielt, brb"

Sånn gikk det hele tiden, og opptil 10 ganger på en dag. Hun kom på, initierte kontakt, men det var umulig å snakke med henne om ting. Så fort jeg bragte "ordentlige" samtaleemner på trappene, så kom brb. Eller hun "måtte noe". Jeg har aldri hørt henne yttre en eneste mening!!! Jeg har forsøkt i 5-6 år å oppnå en slags kontakt med henne, for jeg vil gjerne "kjenne henne", faen dette er lillesøsteren min.

Jeg har også ringt henne på telefonen mange ganger, for å høre hvordan hun har det, men noen ganger sier hun faenmeg at hun ikke gidder å snakke med meg engang. Hun har aldri ringt meg.

Hun kan prate, og spesielt krangle. Muttern har fortalt at de har digre kommerser støtt, og at lillesøsteren min ikke har respekt for henne. Mamma sier også at hun sjelden eller aldri gir uttrykk for egne meninger.

Etter hva jeg har observert på henne, så har hun svært dårlig selvtillit. Tør ikke gjøre ting alene osv.

Dette har også vært en av grunnene til at jeg har forsøkt å være der for henne, for jeg vil være en hun kan stole på, få skryt av og oppmuntringer. Har prøvd å få vite hvordan det går på skolen, men får jo bare "bra"... Prøver jeg å få ut noe mer, hva hun liker, hvorfor hun liker det, hvilke karakterer hun har fått på prøver eller noe annet, så er det faen ikke håp.

Dersom jeg slutter å snakke og spørre i telefonen, så blir det bare helt stille.... Hva i helvete er dette for noe? Det er kanskje stygt å si dette om sin egen lillesøster, men jeg tror hun er dum. Yeah, jeg sa det. Jeg tror hun er blottet for sosiale antenner, og gjennom sin ansvarsløse oppvekst uten utfordringer faen ikke har fått evnen til å tro på seg sjæl gjennom å klare noe.

Det virker rett og slett som om hun ikke tar stilling til en drit, ikke er interessert og så videre. Kunne sagt, OK, dette er puberteten, men jeg har sett henne ilag med andre. Kroppen har vokst fra hodet for å si det slik...

Sorry ass, jeg har problemer med å holde meg her. Jeg er så frustrert over hele situasjonen, for jeg innser at jeg ikke lenger orker å "rekke ut en hånd" for å være der som bror, samtidig vet jeg at da gir jeg avkall med alt sosialt samvær med henne livet ut, vi hverken bor i nærheten av hverandre eller kjenner hverandre, til tross for alle disse "prøvingene"... For et helvetes mareritt...

Kan noen si noe, jeg driter i hva det er...

[Gjest Faerie]

Hva med å, istedenfor å prøve å prate med henne, forsøke å gjøre noe sammen med henne? Inviter henne med på kino, gocart, whatever. Hvis hun er så usikker som du sier så er det helt sikkert vanskelig å prate med en storebror hun ikke kjenner (men som hun kanskje ser opp til og har lyst til å bli kjent med ettersom hun tar kontakt med deg på msn?). Det er ofte lettere å gjøre noe sammen.

Og selv om dere ikke lykkes i å få kontakt nå så blir jo hun også eldre med årene og vil kanskje synes det er lettere etterhvert.

[Gjest Silmarill utlogget]

Finn på noe med henne.Besøk henne eller noe.

Hun sliter med noe det er helt klart.

Kanskje hun har opplevd noe i barndommen som hun har traumer for?

Kanskje hun føler seg uønsket av sin biologiske far?

Hun er muligens redd og innesluttet, usikker på seg selv og føler seg uinteresant?Kanskje hun har sosialangst, og trenger legehjelp eller psykologhjelp?

Tar hun stoff kanskje eller blir hun mobbet?

Kanskje hun ikke har venner?

Det er bra at du forsøker å få henne i tale, det er veldig bra.Ikke slutt med det?

Si til henne hva du føler og at du vil hjelpe henne!

Kanskje hun har vanskelig for å ordlegge seg, da sier du at dere kan skrive til hverandre pr.mail eller noe å komunisere litt på den måten isteden.

Noen syns det er lettere å åpne seg/uttrykke seg på den måten!

Ikke gi henne opp-Lykke til

[Gjest Gjest]

Dump henne.

[Jade]

Kan det være at hun ikke snakker så lett med deg, fordi hun ikke kjenner deg så godt? At hun ikke klarer å holde samtaler gående med folk hun ikke kjenner så godt?

[Gjest Gjest_Gulla_*]

Dump henne.

Hvorfor det?

[Gjest Tossy]

Jeg var kanskje litt som lillesøsteren din da jeg var yngre. Jeg var skrekkelig sjenert og turte kun å åpne meg for de aller nærmeste. Jeg hadde også to storebrødre som jeg egentlig ikke kjente, fordi de var mye eldre enn meg og jeg husket dem knapt fra den tida de bodde hjemme hos foreldrene våre. Så når de ringte hjem eller var på besøk så ante jeg ikke hva jeg skulle si, alt låste seg for meg. Jeg hadde ofte tenkt på ting jeg ville si, men så klarte jeg aldri å si det likevel.

Nå prøvde ikke mine brødre særlig hardt å bli kjent med meg heller da. Det var snakk om 3-4 telefonsamtaler pr år, og det var altfor lite til å gjøre meg trygg på dem. Selv i dag når jeg selv er voksen, har god selvtillit og kan skravle i timesvis med "hvem som helst", så blir jeg stille og sjenert overfor brødrene mine. Det er vanskelig å komme ut av en rolle man har havnet i.

Jeg har ikke egentlig så mange råd å komme med. Men vil i hvertfall råde deg til ikke å tro at søsteren din er dum bare fordi hun ikke ytrer meninger overfor deg eller fordi hun er usikker og ikke tør gjøre ting alene. Mange trenger lenger tid på å modnes og få selvtillit. Jeg var så stille og sjenert og usikker som barn og tenåring at jeg tipper mange trodde jeg var stokk dum. Men jeg var aldri dum, jeg fikk bare ikke vist hvem jeg egentlig var pga sjenanse og usikkerhet. Dette med sosiale antenner er også lett å ta feil av. Det kunne nok se ut som jeg hadde mistet mine antenner (eventuelt aldri fått dem). Men greia var at jeg visste godt hvordan jeg burde oppføre meg, hva som var sosialt akseptert og ikke osv. Jeg klarte bare aldri å følge opp dette, fordi alt gikk i stå pga usikkerheten.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å være der for søsteren din, om ikke med så mange ord. Hold en viss kontakt via sms, msn og telefon. Når du ringer så holder det kanskje å bare snakke i et minutt. Spør om hun har det bra, fortell hvordan du har det, si du gleder deg til neste gang de sees, si du bare ville la henne vite at storebror er der for henne. Ikke prøv å hal ting ut av henne, det får henne antakelig til å låse seg enda mer. Og så kan dere gjøre ting sammen som ikke krever så mye prat, som det ble foreslått over her.

Noen mennesker er bare veldig stille av seg. Kanskje blir hun bedre med årene, eller kanskje vil hun for alltid være stille og sjenert. Prøv å akseptere henne som hun er heller enn å prøve å få henne til å bli sånn som du synes hun bør være. Jeg har erfart at det å bli pushet i en retning som ikke passet meg gjorde at jeg trakk mer i motsatt retning selv.

[Gjest Kvinge]

Hei!

Jeg synes det er bra gjort av deg at du prøver! =) Stå på videre! Mange gode råd er allerede gitt. Om hun ikke snakker med deg, eller tør å si noe, så trenger det ikke å bety at hun er dum, eller noe i de baner. 14 år gammel jente, det er virkelig ingen grei alder. Be henne med deg ut på ting!

Hvis jeg var deg ville jeg prøvd å fortelle henne at du gjerne vil bli bedre kjendt med henne. Gi inntrykk av at du vil være der for henne. Det er nok vanskelig hvis du føler du snakker til en vegg, men gjør det likevel. Kan høres ut som om hun har det litt vanskelig, og da er det til stor nytte at noen viser at de bryr seg. Selv om du ikke får den responsen du vil ha.

Jeg har selv 3 søsken, som jeg ALDRI turte å snakke skikkelig med. Ble aldri de store samtalene med de. Før jeg passerte 18 år. Etter det har jeg fått mye bedre kontakt med alle 3, og kan snakke om alt mulig!

Så, vis at du er der for henne, ubetinget! Det er ofte det vi jenter trenger i den alderen (gutter også, for den slags skyld).

Lykke til! =)

[tingeling]

Kjempe fint at du prøver å ha kontakt med henne. Når du ikke får respons, så husk at alle over 18 er utgamle for en på 14. Det kan godt hende at hun er sjenert, selv om du er broren hennes.

I stedet for å spørre henne hvordan det går på skolen (voksenspørsmål), så fortell henne at du har lyst til å være storebroren hennes og være en del av livet hennes + at det er helt greit hvis hun ikke har lyst til å snakke så mye, men at du er der og hun kan ringe når som helst hvis hun trenger deg.

Det siste ville jeg lagt vekt på, for det kan definitivt komme situasjoner hvor man som 14 år gammel jente har behov for en eldre storebror som kan stille opp.

[Gjest Frustrert bror]

Tusen takk for alle rådene jeg har fått av dere. Da jeg skrev innlegget hadde jeg akkurat prøvd å få litt kontakt med henne, men uten noe suksess.

Dere har nok rett i mye av det dere sier, blant annet at hun har dårlig selvtillit og er innesluttet. Hun har venner, men ikke så mange. Jeg aner ikke hva de snakker om, men har hørt konstant fnising fra dem, hahaha. Fjortiser!

Det jeg har prøvd, er å tenke tilbake på da jeg var 14, men det er to vidt forskjellige verdener. Jeg var ikke redd for å reise alene, og jeg var veldig "åpen" i den alderen. Snakket med masse folk om alt mulig, og var generelt sett en nysgjerrig liten mann.

Hun fester ikke. Så dop & liknende er ikke noe jeg har tro på. Hun bruker helgene på nett eller er sammen med venninner hjemme hos dem eller seg selv. Muttern har stålkontroll der, hun opptrer nesten litt for overbeskyttende (etter min mening) og organiserer absolutt alt. Smører tom niste og kveldsmaten hennes osv.

Jeg har prøvd å kommunisere med henne om ting fjortiser er interessert i, dere vet; gutter, alkohol, intriger, kjendiser og så videre, men det biter ikke i, det heller.

Har også spurt henne om hvordan hun har det, eller om hun har problemer med noe. Hvorfor hun ikke tør å reise alene eller liknende. Heller ikke det "fungerer". Hun snakker heller ikke til mamma om slike ting, dessverre.

Nei, jeg vet ikke. Jeg får bare fortsette og prøve, for en dag så blir hun jo litt eldre, og da kanskje hun returnerer telefonsamtalene og vil ha kontakt.

Innledningsvis så sa jeg at hun tok kontakt med meg flere ganger om dagen. Det ble slitsomt etterhvert det også, for hun sa jo aldri noe. Det ble bare hei, hva skjer og brb. Hehehe. Dernest ble hun fjortis, og da, ja, da er jeg vel blitt en urgammel storebror.

Får prøve å danne litt mer tillit med henne, tror jeg.

Takker alle som ha

[Gjest Gjest]

Husk at det viktigste er innsatsen, ikke resultatet. Så prøv å ikke bli for fortvilet når ingen av metodene dine virker. Det betyr ikke at det er noe feil med verken deg eller det du gjør. Det er bare ikke alltid så lett å nå igjennom til ei sjenert lillesøster, fjortis eller ikke. Så lenge du fortsetter å vise at du bryr deg og at du orker å prøve, så vet hun nok innerst inne at du er der for henne. Det er jo tross alt det som betyr mest.

Lykke til!

[Gjest Gjest_meg_*]

Det kan jo være noe psykisk som det er vanskelig å sette seg inn i for andre en hun selv, og vis du ikke har vært til stede bestandig kan du ikke være helt sikker på hva som har fåregått og fåregår innen for husets "4 veger". Jeg syne det er flott av deg å prøve, men ikke still di store spørsmålene la hene heller prate vis hun har lyst. Du kan faktisk virke som en trussel på henne med alle spørsmålene dine, det blir som du skal grave henne tom for ting som hun ikke vil ut med eller synes er andre har noe med. Lykke til vidre og bra du prøver.

[Gjest Gjest]

Ta henne med på noe morsomt og ble skikkelig kjent. Ikke bare en to-timers bowling, men kanskje en hel opplevelseshelg. Det tror jeg hadde knyttet både deg og henne mye mer sammen