Psykiske problemer og dating,

[Gjest Gjest_lurer_*]

Jeg sliter med angst og depresjon, men er på vei oppover. Funksjonsnivået mitt er at jeg jobber deltid, og er med på endel sosialt. Men denne syksommen medfører endel begrensinger til hva jeg orker å være med på etc. Synes det med å treffe nye mennesker kan være noe vanskelig. Vennene mine sier at de ikke merker angsten min no særlig på meg, hvis ikke jeg har en spesilet dårlig dag da, annet enn at jeg ikke er med på så mye som før. Det bør nevnes at jeg er oppegående og har høy utdannelse, men ble syk etter lang tid i arbeidslivet.

Etter et langt forhold som tok slutt ønsker jeg nå å finne meg en kjæreste. Eksen min og jeg ble sammen før jeg ble syk så jeg har ingen erfaring med dating og sykdom. Har nå lagd meg en profil på nettet og fått noen brev. Jeg blir så usikker med hensyn til hvordan håndtere dette med min sykdom. Er dette noe jeg bør vente med å fortelle eller bør jeg si dette ganske tidlig. Nå tenker jeg på de som jeg opplever jeg får mer kontakt med. Jeg er nemlig ikke ute etter bare en flørt.

Noen som vil dele sin erfaring?? Er det i det hele tatt noen som vil vurdere ei med angst og depresjon??

[Gjest Mann 23]

Ville vel kanskje ventet med å gå ut å si det ettersom problemene er ganske personlige. Bedre å heller vente til dere blir godt kjent.

Har selv prøvd å dating men jeg slet med depresjon og det går ann, men det er jo lett å henge seg opp i eller ubetydlige ting da som man kanskje ikke ville en gang tenkt på om man ikke var deprimert. Også kan jo skuffelsen føles mye større hvis man blir avist eller ikke skulle lykkes. På andre siden så vinner man ikke hvis en ikke prøver. Sosial kontakt er jo også det beste hjelpemiddelet mot depresjon og angst.

[Gjest Mann34]

Dette har jeg lyst til å svare på for jeg har litt erfaring med det.

Jeg tror det er viktige å huske at det er mer ved deg enn angst og depresjon. Du har mange andre sider også. Disse tingene har du godt av å trekke frem - kanskje du føler at du må late som litt til å begynne med, men det er greit. Fake it 'till you make it er det noe som heter. Kanskje vil du oppdage hvor hyggelig det er, hvor lett det er å snakke med andre osv. ... Det har du godt av. Det at du sliter psyksisk er ikke noe du trenger å advare mot helt innledningsvis. Se det på linje med en hvilken som helst fysisk plage. Dersom du finner tonen med en som liker deg, vil han hvis han er ålreit, også takle dine andre sider. På samme måte som du kan like en selvom det viser seg at han har vond rygg.

Når det er sagt kan det selvfølgelig tenkes at du blir dumpet, men det riskikerer alle med eller uten psykiske plager. JEg forstår det som om du føler deg sterk nok til også å tåle et evt. nederlag.

Go for it.

Lykke til

[Cognizance]

Jeg har pleid å si ting veldig tidlig og det er en bra måte å skremme folk vekk på.

Noen blir redde og løper bare de hører ord som "depresjon" og "psykisk". Andre vet hva det går i og kan ta ting med fatning, men det skal jo likevel mye til for at man ønsker å gå inn i et forhold med noen som sliter. Jeg tror det er viktig at disse opplysningene kommer såpass seint at du ikke først og fremst blir assosiert med sykdommen.

Så rent taktisk tror jeg det er lurt å vente med å fortelle ting.

[Gjest Gjest]

Går aldri fra fremmed og direkte til dating nettopp pga dette. Lar det alltid gå noen uker, helst måneder med rent venneforhold, hvor alt slikt kommer frem på ulikt vis.

[Pjukset]

Jeg ville vært veldig forsiktig med å dele slik informasjon før det blir relevant for dere som et par at han er klar over det.

Det er dessverre noe negativt ladet over ordene "angst og deprimert", og de som ikke har noe kjennskap til det vil kanskje la seg skremme.

Men jeg tror uansett hva man sliter med, så bør man vente med å fortelle svært personlige ting (som også kan ha innvirkning på forholdet) til man har kommet til et mer fortrolig nivå i forholdet.

Eks en jeg kjente var steril, og han fortalte gjerne datene sine på 1 eller 2 date om det. Han hørte aldri fra de igjen. Og jeg tror faktisk ikke det dreide seg om at han var steril, det var at det ble for mye å fordøye i forhold til at de ikke hadde fått opparbeidet noe som helst forhold.

Prøv å "glemme" angsten din når du er sammen med daten din, og når du føler at det er rett, så fortell det. Men som sagt så er ordene "angst" og "depresjon" ord som mange forbinder med "ligge med huet under dyna hele tiden", så jeg tror det er viktig at du presiserer i hvilken grad det affekterer akkurat ditt liv.

[Gjest *smak*]

Jeg fortalte om angsten min helt i begynnelsen av forholdet. Det er det lureste jeg har gjort! Vi kom hverandre veldig nære. Samboeren min kom med gode tips til metoder å takle angsten på. (Ja han er et naturtalent). Jeg ble dermed tryggere på han og tør å vise alle sidene av meg selv, både gode og dårlige. Det er godt å være i et forhold hvor jeg fulstendig kan være meg selv!

Men jeg vet jo at alle mennesker er forskjellige. Noen har kanskje vanskelig for å innlede forhold med en som sliter psykisk. Så kanskje i noen tilfeller er det lurt å vente litt med å fortelle det. Men om du finner ut at du vil fortelle det tidlig i forholdet, så finner du i det minste ut om det er en mann å satse på. Ville ikke satset på en mann som stikker med en gang han møter litt motstand.

[Pjukset]

Men om du finner ut at du vil fortelle det tidlig i forholdet, så finner du i det minste ut om det er en mann å satse på. Ville ikke satset på en mann som stikker med en gang han møter litt motstand.

Veldig godt poeng

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for alle innspill Jeg ble veldig positivt oppmuntret av det dere skrev. Jeg er en person som er veldig åpen om angsten til venner og kollegaer, men det er for at det blir letter for meg og dem å omgås. Jeg skjønner at psykiske problemer kan skremme noen, men som en skrev over, det er mer ved meg enn angst og depresjon.

Tror nok løsningen blir at jeg fokusere på alt det andre jeg er, vise hvor oppegående jeg allikevel er, avvente med å fortelle noe.

Utfordringen blir det at jeg pga angsten trenger mer alenetid enn tidliger, og hvis en jeg dater vil finne på noe for ofte og at jeg da kanskje sier nei til noe så vil han kanskje tro at jeg ikke er interessert nok...jeg kan være interessert, men pga angsten så trenger jeg mer alenetid enn tidligere...hvis han da ikke vet om dette kan jo det virke rart kanskje...at jeg er interessert, men ikke til å finne på noe hele tiden. Har ikke lyst å finne på dårlige unnskyldninger når saken er den at jeg bare trenger tid for meg selv. Vennene mine kan jeg si akkurat som det er til og det gjør mange situasjoner lettere for begge parter. Noe som har noen innspill om hvordan jeg på en lur måte kan håndtere sånne situajsoner?

[Pjukset]

Utfordringen blir det at jeg pga angsten trenger mer alenetid enn tidliger, og hvis en jeg dater vil finne på noe for ofte og at jeg da kanskje sier nei til noe så vil han kanskje tro at jeg ikke er interessert nok...jeg kan være interessert, men pga angsten så trenger jeg mer alenetid enn tidligere...hvis han da ikke vet om dette kan jo det virke rart kanskje...at jeg er interessert, men ikke til å finne på noe hele tiden. Har ikke lyst å finne på dårlige unnskyldninger når saken er den at jeg bare trenger tid for meg selv. Vennene mine kan jeg si akkurat som det er til og det gjør mange situasjoner lettere for begge parter. Noe som har noen innspill om hvordan jeg på en lur måte kan håndtere sånne situajsoner?

Jeg har ikke angst, men er generellt en person som trenger alenetid. Jeg sier "nei" til venner, familie, kjærste når jeg føler at jeg trenger tid for meg selv, og det må de bare akseptere. Man skal ikke trenge å forklare hvorfor heller. Jeg pleier å si enkelt "at i dag passer det ikke", eller "i dag har jeg lyst til å så har jeg lyst til å være alene".

For å ikke virke uinteressert så kan du jo svare "Det hørtes kjempehyggelig ut. Det passer litt dårlig akkurat i dag, kanskje vi kunne tatt det en annen dag?"

[Cata]

Tror jeg ville drøyd det litt, men ikke for lenge ( ....og det var til stor hjelp, ikke sant?)

Jeg er generelt åpen om min depresjon, men tror ikke jeg ville halt frem det temaet på en første date for å si det slik. Men ville nok nevnt det etter 3-4 dater tenker jeg, sånn at fyren både hadde fått tid til å se at jeg faktisk fungerer normalt 99% av tida samt at han hadde fått tid til å stikke av før det ble for alvorlig.

[aline]

min erfaring, fra meg selv og min tid med depresjon og angst (idag er jeg kvitt depresjonen, men angsten er der tidvis, uten at den nødvendigvis ødelegger hverdagen min lenger), er at jo tidligere jeg var i "helbrednings"-perioden, jo større behov hadde jeg for å snakke om det, og jo tidligere ønsket jeg å fortelle evt dater om det.

Litt fordi det jo opptok meg mye, det var en ganske stor del av meg, da. For meg så VAR det jo en stor del av meg i den periode, fordi det var så altoppslukende at det tok stor plass. På den tiden, var det også riktig for meg å snakke om det, både til venner og familie, og til dater. Det var nok både fordi jeg selv trengte det, og fordi jeg ville "skremme vekk" de som ikke taklet den slags...

Idag fungerer jeg stort sett, har selvsagt perioder som er værre en andre med angsten, men den er som andre kroniske lidelser. Den er der, men jeg lærer meg å leve med den, og lar den ikke ta like stor plass som før.

Idag har jeg heller ikke noe fokus på å fortelle en date om min psykiske side, det er noe som kommer naturlig når/dersom han er til stede eller ber meg med på noe der han står i fare for å få oppleve den siden av meg. Det er en del av meg ja, på lik linje med at matintolleranse er en del av meg... jeg forteller om disse sidene når det er noe den andre vil legge merke til.

Og dersom en date vil ha så ofte kontakt at jeg ikke får alenetid uten å finne på unnskyldninger, så er han enten så nær at han godt kan få vite om det, eller han er litt for pushy og jeg hadde fortalt at selv om jeg er interessert, så har jeg også andre ting jeg trenger å gjøre, innimellom. Med ett smil.

[girlnextdoor]

hva hvis man dater, sliter psykisk og er sykemeldt da? er kjipt å måtte lyve til nye mennesker om at man jobber når man ikke gjør det.. tenker på når date'en f.eks spør hva man har gjort i dag osv. har ofte fått høre "jobber du aldri du eller?" .. er i en jobb hvor turnus er ganske vanlig så kan spille litt på det..

selv har jeg brent meg noe forferdelig og bruker lang tid på å åpne meg ang dette med det psykiske.

Endret 7. januar 2009 av girlnextdoor

[Gjest Gjest]

Hva vil du oppnå med å fortelle det tidlig? Du innskrenker da antall potensielle partnere å velge mellom, og ender kanskje opp med noen som selv har vært deprimerte, som forstår deg bedre. Men vil du det, egentlig? Vet du selv hva slags type du vil ha?

[Gjest Gjest]

Og en ting til, er det så sikkert at du kommer til å være engstelig 4ever, da?

Jeg ville sagt det etter sex med typen.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter en del med sosial angst og depresjon, men pleier ikke nevne det til folk jeg ikke kjenner særdeles godt (og de blir naturligvis få). Jeg har mange såkalte bekjente fordi jeg har vanskelig for å la folk bli ordentlig kjent med meg, og se "sprekkene i overflaten". Men når det gjelder dating og flørting lar jeg det gjerne komme fram at jeg "ikke er så veldig sosial til vanlig", reaksjonen deres til dette er en god pekepinn på om jeg skal orke å bruke mer energi på dem. Jeg klarer ikke å være nær folk som hele tiden må være i aktivitet og rundt mange mennesker, det sliter meg ut totalt. Vil gjerne ha en kjæreste uten mange nære venner, og som har det like bra hjemme med meg en kveld som ute på byen

[Gjest snusportion]

Jeg tror ikke man kan gi noen fasitsvar på når man skal fortelle at man er psykisk syk, bortsett fra at man ikke bør vente for lenge. Dersom en person er seriøst interessert i deg, vil man jo gjerne også vite det meste om vedkommende. Dersom man føler seg trygg på vedkommende bør man fortelle det i starten av ett potensielt forhold, kanskje ikke på første eller andre date.

Min samboer er en fantastisk bra fyr, vi datet noen ganger før han fortalte meg at han hadde slitt med depresjoner ett en familiær krise og hadde vært suicidal til tider. Det var utrolig vondt og trist å høre. For min del gjorde ikke dette hadde jeg ble skremt bort fra han, men fikk heller lyst til å lære å kjenne han enda mer, med tanke på at det er så mye mer ved mennesker enn øyet kan se!

[Rosalie]

Jeg ville satt stor pris på å bli fortalt det tidlig, da jeg etter å ha sett hvor mye psykisk sykdom kan ødelegge en familie ikke kunne ha innledet et forhold til noen med langvarig psykisk sykdom.

Lykke til!

[Rexina]

hva hvis man dater, sliter psykisk og er sykemeldt da? er kjipt å måtte lyve til nye mennesker om at man jobber når man ikke gjør det.. tenker på når date'en f.eks spør hva man har gjort i dag osv. har ofte fått høre "jobber du aldri du eller?" .. er i en jobb hvor turnus er ganske vanlig så kan spille litt på det..

selv har jeg brent meg noe forferdelig og bruker lang tid på å åpne meg ang dette med det psykiske.

Uff, jeg er i din situasjon og skal til legen i morgen for å få sykemelding. Vet ikke hvordan jeg skal si det til han jeg dater nå, da han er veldig ambisiøs selv og spør en del om jobben. Han vet at jeg ikke jobber lenger, men ikke den ORDENTLIGE grunnen. Han tror det er pga finanskrise og omorganisering (det er delvis sant, men gjelder ikke meg). Nå sliter ikke jeg med noe som kommer til å påvirke han i særlig stor grad da.. det eneste er at jeg ikke kunne jobbe der jeg jobbet, fordi det ble for mye stress og satte meg i situasjoner som minnet meg om en barndom som ikke er så koselig.. Og jeg vil helst ikke si noe til han, fordi jeg snakker lite om det til noen, og vil ikke at han skal se på meg som en freak eller noe.. vil helst ikke tenke så mye på det som har vært heller, men se framover:)