Usikker med tanke på framtida vår...

[trønderrock]

Dette blir vanskelig å forklare uten å bruke mange sider, men skal prøve å forklare i korte trekk.

Har vært sammen med kjæresten min litt over fem år. Vi har tre unger hver som bor hos oss. Vi flyttet sammen etter 2 år, og dette gikk fint i begynnelsen. Etter hvert dukket det opp en del problemer knyttet til barna, og vi har nå valgt å bo hver for oss, men fortsette å være kjærester.

Det jeg er usikker på, er om dette kommer til å fungere... Datteren hans har problemer med seg selv, og klarer ikke å forhlde seg til meg. Hun tåler ikke at jeg snakker med henne og det har skjedd mye vondt mellom oss. Hun har i tillegg har en del "styr" i forhold til moren sin, og med andre jenter på skolen. Det toppet seg til slutt da hun helte neglelakkfjerner i sminkefjerneren til min datter for å hevne seg for noe hun TRODDE min datter hadde sakt. (Som viste seg ikke stemte heller) Datteren min fikk jo derfor neglelakkfjerner på øynene, noe som ikke er helt ufarlig! Min datter vil ikke ha noe med henne å gjøre mer, og hun misliker henner sterkt. (Det gjorde hun for øvrig fra før også). Sønnen min ønsker heller ikke noe kontakt med henne på grunn av oppførselen hennes.

Det er dette som er hovedproblemet. Vi var i et familieselskap i jula, der mine to eldste ikke ble med, og det var greit. Men jeg fikk selv en fysisk reaksjon. Jeg fikk mer og mer vondt i brystet jo nærmere jeg kom dit vi skulle. Dette har jeg opplevd ved flere anledninger, og jeg kjenner det ofte bare jeg tenker på henne. Jeg hadde sikkert et kroppsspråk som viste dette, og det hadde o0gså datra hans. Hun gikk demonstrtivt ut av rommet da jeg kom og satte meg.

Det har også vært noen episoder med den ene sønnen hans, men han er ikke frekk eller noe slikt, men han driver og stjeler... Han har stjålet fra veska mi, fra pengepungen til faren, av konfirmasjonspengene til datteren min, samt at han brøt opp sparegrisen til minstejenta mi og tømte den... Dette har jo ført til at jeg overhode ikke stoler på han, for han lyver også mye.

Til våren skal disse to (tvillinger) konfirmeres, og det forventes at jeg skal stille opp og hjelpe til. Det er jo kanskje naturlig i og med at vi bodde i samme hus fram til for bare en mnd siden, men for å være ærlig lurer jeg mer på om jeg i det hele tatt klarer å gå i konfirmasjonen. Moren til ungene kommer ikke til å stille opp. Det eneste hun er opptatt av, er å lage trøbbel og f***skap for oss. Det har hun selv innrømt.

Dette ble nok litt rotete skrevet, og jeg kunne skrevet så mye mer for å forklare bedre, men da hadde dette innlegget blitt så alt for langt...

De tankene jeg sliter med, er jo om forholdet vårt kan klare denne "utfordringen" vi jobber med. Jeg synes det er kjempetøft, og jeg vingler mellom å gi opp og å tenke at, nei dette skal vi klare....

Jeg frykter for at mitt forhold til hans datter er ødelagt for alltid, og da synes jeg det ser mørkt ut for framtida. Hun er jo en person jeg er nødt til å forholde meg til resten av livet.... (hun skal for øvrig inn på BUP iløpet av våren for å beabeide noen av hennes problemer)

Noen som kan komme med noen gode råd? Hvordan skal jeg håndtere denne utrolig vanskelige situasjonen??? Jeg er jo glad i kjæresten min...

[trønderrock]

Huff...

Skjønner at dette er vanskelig å gi råd om.... Det er fryktelig vanskelig å vite selv hvilke "råd" jeg skal gi meg selv også...

[Sheherasade]

Jeg svarer bare fordi ingen andre har gjort det: Har dere prøvd familierådgivning???

Sorry, det er det beste jeg kan komme med.

Uansett: Lykke til!

[trønderrock]

Skjønner det er vanskelig å gi råd. Saken er vanskelig.

Vi har ikke vært hos samlivsterapeut, men hos familievernkontoret. Det er ikke mellom oss to de store problemene ligger. Men mer mellom meg og hans datter, samt mine to eldste og hans to eldste.

Vi flyttet dit med hensyn til hans barn som bodde halvparten hos mor og far den gangen. Mine barn måtte bytte miljø og sklole. Etter en stund flyttet moren til en annen kommune, og datra ble boende med henne. Dette angret hun og flyttet tilbake til oss etter 4 mnd. Hun mistet kontakten med mora, og snakket ikke med henne på over ett år. Hun sa da at det var jeg som var moren hennes. Hun fikk så på nytt kontakt med mor, og siden det har jeg vært en parasitt i hennes liv... Det har vært så mange episoder og skjedd så mye vondt, at etter 7-8 mnd så jeg ingen annen råd enn å flytte. (Etter at hun gikk til fysisk "angrep" på min datter)

Hun har innsett at hun har problemer nå og skal på BUP.

Men det jeg er usikker på, er om dette lar seg reparere oss imellom... Mine barn ønsker ikke å ha mer med henne å gjøre. (Hun har oppført seg dårlig på skolen også)

(Det har også vært en del "styr" rundt eldste sønnen hans, men det ser jeg litt andeledes på... Han har en diagnose som gjør at han oppfører seg litt "rart" og ikke tenker over sine handlinger. )

Snakket med kjæresten min i dag og han synes dette er kjempevanskelig han også. Han mener ting kan repareres hvis vi begge (Dattera hans og jeg) er innstilt på det, men jeg er usikker. Tror det er lettere for han, som far, å tro dette. Jenta har også en halvsøster, tante, mor og mormor som er vanskelige å ha med å gjøre. Kan slikt være arvelig? (mora er helt "gal", men moren hennes igjen skal vistnok være enda værre...)

Nei, dette er så forferdelig vanskelig at jeg vet snart ikke hva jeg skal finne på jeg...

[Sheherasade]

Stakkars deg. Det er jo ikke så lett å bare "holde ut" i flere år til alle barna har forlatt redet og dere to kan være alene heller. Hadde det vært en løsning at deres to familier flytter hver for dere, men at dere fortsetter å være kjærester? Så kan dere overnatte hos hverandre, men at barna i det minste blir adskilt?

[trønderrock]

Det er det vi har valgt å gjort. Jeg flyttet tilbake til der jeg flyttet fra da vi ble samboere, for ca 1 mnd siden. Det vil si at ungene mine måte skifte skole igjen.

Jeg har truffet datteren hans noen få ganger etter dette, og i julen var det skikkelig ille. Jeg fikk vondt i brystet (stress-smerter) da jeg skulle møte henne i familieselskap...

Det sies at tid leger alle sår, men jeg kjenner akkurat nå at jeg synes det har blitt værre etter at jeg flyttet. Før brukte jeg energien på å komme gjennom hverdagen, mens nå, når jeg har fått det på avstand har jeg tid til å yenke gjennom hva som virkelig har hendt...

Vet jeg ikke kan skylde bare på henne, men der ER hun som er grunnen til at ungene og jeg flyttet. De to eldste ungene mine var med i den prosessen og tok avgjørelsen på at de ville flytte. Det var bedre å måtte skifte skole en gang til enn å bo slik vi hadde det, mente de begge to... Heldigvis kjenner de jo mange i klassen de går i nå fra før, men de hadde gode venner og trivdes der vi bodde også, bortsett fra på hjemmefronten...

Det går helt fint med mine barn og kjæresten min. Det er når hans datter er involvert at det blir krøll.

Jeg må vel ta tiden til hjelp og se hvordan det går fremover. Det er iallefall tungt slik det er nå, med tusen tanker og lite søvn...

Gleder meg til å bynne på jobb igjen på mandag! Får litt annet å tenke på da

[Sheherasade]

Finnes det ikke anstalter for slike "problembarn"? Ungdomspsykiatriske institusjoner eller noe??? Det må jo være noe feil med datteren hans.

(jeg vet ikke helt hva BUP går ut på...)

Endret 4. januar 2009 av Sheherasade

[trønderrock]

BUP er barne og ungdomspsykiatri.

Har snaket med noen som jobber innenfor barnevern (på privat basis) og de mener det burde vært tatt tak i dette for lenge siden. At hun ikke skulle fått "holdt på" så lenge som hun har...

Men faren ser ikke hvor stort dette problemet er, og synes at nå viser jo jenta god adferd... klart det, hun har jo fått oss ut av huset og får regjere selv igjen...

[Sheherasade]

BUP er barne og ungdomspsykiatri.

Har snaket med noen som jobber innenfor barnevern (på privat basis) og de mener det burde vært tatt tak i dette for lenge siden. At hun ikke skulle fått "holdt på" så lenge som hun har...

Men faren ser ikke hvor stort dette problemet er, og synes at nå viser jo jenta god adferd... klart det, hun har jo fått oss ut av huset og får regjere selv igjen...

Det er jo rart at han ikke forstår problemet, når det er hun som jaget deg og familien din vekk!

Det beste hadde kanskje vært å sende henne på en streng kostskole i England eller noe, he-he! Nei, jeg skjønner det er et problem. Får håpet at BUP kan gjøre noe med problemet, da.

Hvordan går forholdet mellom deg og kjæresten din nå, da, når dere bor hver for dere? Synes du at det går greit? Eller føler du at dette er begynnelsen på slutten mellom dere?

Endret 4. januar 2009 av Sheherasade