Vanskelig forhold for andre – men ikke for oss….

[MonicaR]

Litt 'forhistorie':

Meg - litt over tretti år:

For litt over 2 ½ år siden delte min mann og jeg huset vårt i to. Jeg flyttet ned i kjellerleiligheten, mens han bodde i leiligheten oppe.

Jeg var ferdig med oss grunnet en masse tull som er irrelevant her.

For litt over ett år siden kjøpte jeg et nytt hus og sendte inn søknad om seperasjon.

Han - over femti år:

Ikke så lenge siden døde hans kone etter flere år med kreft.

Oss:

Føste gang vi snakket med hverandre var allerede i 1999.

Detter har vi hatt sporadisk kontakt grunnet at min ex-mann jakter med ham og litt forskjellig, så vi har alltid vært på 'nikk' når vi treffes.

Så treffer jeg ham på en festival et godt stykke hjemmefra her i midten av juli og vi blir sittende og snakke. Etter en liten stund ville han danse - og det ble MYE dansing og han ble veldig flørtetet.

Det ble ikke mer den kvelden - eller helgen - men for å gjøre en lang historie kort:

Etter 2 måneder og 3 fester og en del telefonsamtaler - så var det 'oss'.

Vi har begge prøvet å unngå å innlede noe forhold.. Det er flere grunner til det:

Hans kones bortgang - som IKKE var(er) lenge siden..

Vår aldersforskjell - som er på over 20 år.

Hans datter - som er ett år ELDRE enn meg.

Mange grunner som taler for at det eneste fornuftige her er å IKKE innlede noe.

Men sånn ble det ikke - for vi har det så utrolig godt sammen og forelskelsen blomstret veldig tidlig. I løpet av disse månedene har også følelsene bare blitt sterkere og sterkere og ingen av oss klarer å holde seg borte fra hverandre.

Men så er det dette med datteren hans, da..

Hun ble HYSTERISK da faren endelig hadde motet seg opp til å fortelle dette til henne. Og SKIKKELIG hysterisk.

Hylte og skrek og stakk av - kom ikke hjem før langt ut på formiddagen dagen etter. Tok ikke telefonen og laget mange bekymringer både for sin far og sin mann.

Kjæresten min ble selvsagt knust, og ville avslutte forholdet.

Jeg kunne jo ikke annet enn å akseptere det, og lot være å ta kontakt med ham.

3 dager gikk, og han ringer tilbake, Klarte ikke å la være, og klarte ikke holde seg unna meg.

Dette har skjedd (med litt variasjon i hendelsesforløpet) 4 ganger til sammen nå, og det sliter noe voldsomt på oss begge.

Han slites mellom meg og sin datter og jeg sliter med at jeg 'venter på neste runde' hele tiden. Og ingen av oss har det minste lyst til å avslutte.

Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for at jeg ikke maktet mer av dette, men så skjer det.

Han ringe igjen og forteller om en ny 'helvetesrunde' med datteren. Og jeg regnet med at det var det. Men denne gang avsluttet han det IKKE. Han stod på døren her etter 2 timer og sa at han ikke hadde planer om å sitte hjemme og sture grunnet dette lenger.

Så det ser ut som han har bestemt seg for å ta kampen med datteren istedenfor å sitte hjemme og bli deprimert av det.

Og det er positivt med tanke på oss.

Men så er det min lille 'greie' her.

For dette kommer til å bli en rimelig lang kamp før forholdet kan bli 'rolig og normalt'. Det kommer til å bli noen harde runder med datteren her, dersom han skal sette foten ned (for en gangs skyld) og ikke la henne få det som hun vil.

Klarer jeg denne kampen??

Eller vil den tære for mye på meg og oss??

Det har vært så mye helvete her med datteren at vi begge er sykemeldt for tiden. Grunnet søvnmangel og for mye tanker. Direkte utslitt, med andre ord.

Jeg skjønner at datteren reagerer, ja -Med tanke på sin mors bortgang og vår aldersforskjell.

Men jeg må si jeg IKKE skjønner MÅTEN hun reagerer på: med hysteri, stikke av, hyle og skrike, og ikke la sin far si noe som helst uten at hun påstår han lyger. Og det er bare ikke MULIG å snakke med henne heller, for hun VIL ikke høre.

Problemet er at denne mannen virkelig er verdt å kjempe for. Han har så mange utrolig bra kvaliteter, samtidig som vi passer så utrolig godt sammen. Det er nesten så det er for godt til å være sant..

Men selvsagt skal det jo ikke være lett når man først finner det man leter etter.

Jeg vet det er mange her som garantert vil råde meg til å glemme ham og komme meg videre. Jeg ville sikkert sagt det samme, og ville sikkert GJORT det samme, dersom dette oss i mellom ikke hadde føltes så godt og riktig!!

Jeg har til dags dato ALDRI følt så mye for en annen som jeg gjør med ham. Og det er gjensidig.

Måtte bare lufte litt tanker her..

Noen andre her inne som har vært ute for noe av det samme?

Noen erfaringer?

Endret 1. januar 2009 av mrs_bond

[vilja]

Datteren virker ikke helt god.

Mulig hun ser på faren sin som en "gammel gris" som har en kjæreste som er nesten like gammel som hun selv.

[onyx]

Jeg skjønner at datteren reagerer, ja… -Med tanke på sin mors bortgang og vår aldersforskjell….

Gjør du virkelig? Forstår du hvordan det føles for en datter å miste sin mor og så oppdage at faren mer eller mindre med en gang innleder et forhold til en annen kvinne? Hvis det var din far, ville du ikke reagert selv? Ville du ikke lurt på om dette forholdet var så nytt som påstått? Ville du ikke lurt på om det hadde foregått i årevis? Ville du ikke følt deg bedratt på din mors vegne, og egen?

For jeg får ikke inntrykk av at hverken du eller din nye flamme faktisk prøver å forstå, men er så blinde i egen forelskelse at dere neppe ser lengre enn egen nesetipp... Datteren blir det hysteriske trollet med all skyld, mens dere selv "bare" elsker hverandre og klarer ikke se noe andre. Jeg må jo nesten lure på hvorfor dette var noe dere bare måtte annonsere etter så kort forhold?

[Zzyzx]

Vi snakker ikke om et barn eller en tenåring, vi snakker om en voksen datter som det burde være mulig å i det minste snakke med.

[Gjest Gjest]

Bare kjør på. Dere har all rett til å være lykkelige og det er datteren som må avpasse seg. Jeg kjenner selv 3 par med 20-30år eldre mann og det virker som om de har det veldig fint. Selvfølgelig var det endel i familien etc som rynket på nesa, men ettersom åra har gått er de blitt akseptert for hva de er. Det eneste som taler i mot er om du ønsker barn. Den ene mannen er 62år med gravid kone og det er vel kanskje litt urettferdig for barnet/kona siden han vil falle fra etterhvert (De blir fort gamle vet du når de passerer 60)

[Gjest Gjest]

Vi er i litt samme situasjon med svigerfar. Det var nok en del taushet fra vår side også (les mannen min). Ingen hysteriske anfall men en del sinne var det absoludt.

Grunnen til dette er at det for han opplevdes som at han da mistet faren sin også. Han forsøkte å se på det helt logisk og så selvsagt at han ikke hadde noen rett til å reagere som han gjorde, men likevel stakk det så inderlig i brystet og gjorde så ufattelig vondt.

Det å miste sin mor i en ung alder er grusomt, og kan ikke forestilles for noen som ikke har vært gjennom det. Hele livet snus på hodet. Mor er normalt den som arrangerer alt i huset og når hun blir borte blir så veldig mye av det vanelige familielivet også borte. Da lener man seg til det lille man har igjen, nemlig pappa, og det lille man klarer å bevare av det man før kjennte som familie. Når far da får seg en ny og ikke minst så ung kjæreste, så mister man det lille man hadde igjen av den tradisjonelle familien man hadde vokst opp med. Den lille tanken om at mamma og pappa var så spesielle falmer, og man mister sakte men sikkert også den pappaen man kjennte.

Dette er en prosess som det tar veldig lang tid å takle og klare å venne seg til. Forholdet mellom foreldre og barn er et helt særegent forhold for veldig mange, og det å "miste" dette ved at det forandrer seg så mye, er inderlig sårt. For mange av oss er foreldrene en grunnsten i livet, og det å miste foreldrene rokker ved noe helt grunnleggende i veldig mange mennesker. For min man har det tatt mange år og godta at ting i hans familie aldri vil bli slik som det var. Han savner den gamle pappaen som ikke er ute og farter med det som for oss oppleves som småjenter. Han savner pappaen som bare levde for familien sin.

Det er klart, et barn må kunne lære å godta at man ikke kan eie foreldrene på denne måten. Det er klart at man ikke skal kunne kreve at den etterlatte skal sitte igjen alene resten av livet, eller at de skal finne seg ei som de kan fortsette å leve livet på nøyaktig samme måte som man gjorde før med. Det er klart at det er faren som har rett på sitt eget liv, og rett på å bli lykkelig igjen. Men likevel stikker det så inderliv i hjertet dette savnet av moren. Den nye kjæresten blir en veldig på minnelse av dette savnet...

Jeg sier ikke at alle disse følelsene er rette, og det har min mann også lært seg etter hvert. Han har forsøkt etter beste evne å godta tilværelsen slik den er i dag, men savnet etter familien slik den var kommer alltid til å farge hvordan han opplever familien slik den er i dag.

Datteren til din man takler tapet av sin mor. Tapet av sin mor ledet til depresjoner i lengre tider for min mann. Hvordan er det for hans datter? Hun har det inderlig sårt akkurat nå, og selv om hun ikke har rett til å føle eller oppføre seg på den måten hun gjør, så gjør hun det kun fordi hun har det vondt og savner mammaen sin og familien sinn så inderlig sterkt. Smerte kan ta mange uttrykksformer, og det hans datter viser er en av dem.

Jeg ønsker dere lykke til. Det er klart at dere må gå for det hjertet deres sier. Dere kan ikke la livet deres stryres av andre. Likevel må dere også forstå hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Dere må respektere at dette er noe som rokker ved hennes indre bilde av verden og familie, og at det for henne oppleves som om hun nå mister resten av familien sin også. Det er ulogisk ja, men dere må gi henne tid til å takle dette i hennes tempo. Alle håndterer sorg forskjellig, og dere må gi henne tid og rom til å sørge på den måten som er hennes. Det finnes desverre ikke noe fasitsvar på sorg.

[Gjest Gjest]

Vi er i litt samme situasjon med svigerfar. Det var nok en del taushet fra vår side også (les mannen min). Ingen hysteriske anfall men en del sinne var det absoludt.

Grunnen til dette er at det for han opplevdes som at han da mistet faren sin også. Han forsøkte å se på det helt logisk og så selvsagt at han ikke hadde noen rett til å reagere som han gjorde, men likevel stakk det så inderlig i brystet og gjorde så ufattelig vondt.

Det å miste sin mor i en ung alder er grusomt, og kan ikke forestilles for noen som ikke har vært gjennom det. Hele livet snus på hodet. Mor er normalt den som arrangerer alt i huset og når hun blir borte blir så veldig mye av det vanelige familielivet også borte. Da lener man seg til det lille man har igjen, nemlig pappa, og det lille man klarer å bevare av det man før kjennte som familie. Når far da får seg en ny og ikke minst så ung kjæreste, så mister man det lille man hadde igjen av den tradisjonelle familien man hadde vokst opp med. Den lille tanken om at mamma og pappa var så spesielle falmer, og man mister sakte men sikkert også den pappaen man kjennte.

Dette er en prosess som det tar veldig lang tid å takle og klare å venne seg til. Forholdet mellom foreldre og barn er et helt særegent forhold for veldig mange, og det å "miste" dette ved at det forandrer seg så mye, er inderlig sårt. For mange av oss er foreldrene en grunnsten i livet, og det å miste foreldrene rokker ved noe helt grunnleggende i veldig mange mennesker. For min man har det tatt mange år og godta at ting i hans familie aldri vil bli slik som det var. Han savner den gamle pappaen som ikke er ute og farter med det som for oss oppleves som småjenter. Han savner pappaen som bare levde for familien sin.

Det er klart, et barn må kunne lære å godta at man ikke kan eie foreldrene på denne måten. Det er klart at man ikke skal kunne kreve at den etterlatte skal sitte igjen alene resten av livet, eller at de skal finne seg ei som de kan fortsette å leve livet på nøyaktig samme måte som man gjorde før med. Det er klart at det er faren som har rett på sitt eget liv, og rett på å bli lykkelig igjen. Men likevel stikker det så inderliv i hjertet dette savnet av moren. Den nye kjæresten blir en veldig på minnelse av dette savnet...

Jeg sier ikke at alle disse følelsene er rette, og det har min mann også lært seg etter hvert. Han har forsøkt etter beste evne å godta tilværelsen slik den er i dag, men savnet etter familien slik den var kommer alltid til å farge hvordan han opplever familien slik den er i dag.

Datteren til din man takler tapet av sin mor. Tapet av sin mor ledet til depresjoner i lengre tider for min mann. Hvordan er det for hans datter? Hun har det inderlig sårt akkurat nå, og selv om hun ikke har rett til å føle eller oppføre seg på den måten hun gjør, så gjør hun det kun fordi hun har det vondt og savner mammaen sin og familien sinn så inderlig sterkt. Smerte kan ta mange uttrykksformer, og det hans datter viser er en av dem.

Jeg ønsker dere lykke til. Det er klart at dere må gå for det hjertet deres sier. Dere kan ikke la livet deres stryres av andre. Likevel må dere også forstå hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Dere må respektere at dette er noe som rokker ved hennes indre bilde av verden og familie, og at det for henne oppleves som om hun nå mister resten av familien sin også. Det er ulogisk ja, men dere må gi henne tid til å takle dette i hennes tempo. Alle håndterer sorg forskjellig, og dere må gi henne tid og rom til å sørge på den måten som er hennes. Det finnes desverre ikke noe fasitsvar på sorg.

Bra innlegg

Jeg reagerer dessuten på det korte tidsrommet mellom konens død og deres forhold. Hadde jeg mistet min mor så hadde jeg også reagert om det tok trekvart år og vips,-der var min far full involvert med en ny kvinne. Det at du er så pass mye yngre hjelper ikke på.

Jeg synes datteren må få lov å sørge over død mor og det er nok sårt å se at det ikke tok ett år engang før moren var "glemt" for faren. Jeg sier ikke at en enkemann skal leve alene resten av livet,for jeg unner alle å finne lykken på ny,men å miste sin mor er noe helt annet enn å miste sin kone. Hun får ingen ny mor,mens faren allerede har erstattet henne på null komma niks.

Den familien hun kjente er borte og faren har vel fokuset sitt der de fleste andre nyforelskede har fokuset sitt,-på partneren.

Det som er lykke for dere er nå en sorg for henne. Selv om hun er voksen så er det nok en sur pille å svelge at du er på hennes alder og at hennes far er en "slik" som faller for såpass mye yngre kvinner.

Jeg synes dere skulle holdt forholdet realtivt lavt i terrenget i en lang stund før dere informerte familien. Ikke noen god start,men jeg synes det var klønete og ufølsomt gjort av han å informere familien om at dere er seriøse med hverandre. Alt for tidlig.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner datteren veldig, veldig godt. Man må gjerne synes at hun reagerer voldsomt, men jeg skjønner det også. Det er ikke lett å være rasjonell og fornuftig i hennes situasjon, og at hun lar alle hemninger fare for å spille ut sin reaksjon, det forstår jeg, faktisk.

[MonicaR]

Takk for mange og lange svar - både positive og "negative"....

Det hjelper veldig på å "se ting" fra andres ståsted og få litt andre innspill til denne vanskelige tiden.

Jeg vil verken si at det vi gjør - og måten datteren reagerer på er verken galt eller riktig, men det er VANSKELIG - for alle parter.

Når det gjelder dette med å konsenterer sin tid til ny partner,så har det vært veldig begrenset. Vi har veldig mye telefonkontakt, og de ganger han er hos meg, eller omvendt er sene kvelder/netter hvor alle våre "plikter" i hver vår familie er utført..

Vi har vært nøye med at vi ikke skal "stjele" tid fra familien hans (jeg har ikke samme hensyn å ta, selvsagt) og han gjør som han alltid har gjort på dagtid - og ettermiddag/tidlig kveld. Vi har hatt noen helger borte også eller noen helger han har vært her, men det har også blitt tilpasset de ganger datteren er bortreist på hytte eller andre steder - og det ikke "forhindrer" verken pass av barnebarn eller annet.

Så jeg tror virkelig ikke at hun merker så mye av at han konsenterer seg om forholdet....

Nå i julen har vi holdt veldig avstand - ette begges ønske - og fordi julen er en ekstra sår tid for datteren (og ham) med tanke på at mor/kone er borte...

Jeg har lurt litt på dette om vi er for egoistiske også.... Om vi skal avslutte for å gjøre "alle" rundt oss glade - eller om vi skal fortsette og gjøre hverandre lykkelige... Men har ennå ikke kommet frem til et sikkert svar.

Hva fornuften sier og hva følelsene sier er to veldig motstridende poler....

Gjør du virkelig? Forstår du hvordan det føles for en datter å miste sin mor og så oppdage at faren mer eller mindre med en gang innleder et forhold til en annen kvinne? Hvis det var din far, ville du ikke reagert selv? Ville du ikke lurt på om dette forholdet var så nytt som påstått? Ville du ikke lurt på om det hadde foregått i årevis? Ville du ikke følt deg bedratt på din mors vegne, og egen?

For jeg får ikke inntrykk av at hverken du eller din nye flamme faktisk prøver å forstå, men er så blinde i egen forelskelse at dere neppe ser lengre enn egen nesetipp... Datteren blir det hysteriske trollet med all skyld, mens dere selv "bare" elsker hverandre og klarer ikke se noe andre. Jeg må jo nesten lure på hvorfor dette var noe dere bare måtte annonsere etter så kort forhold?

Nei, jeg forstår ikke hvordan det er å miste en mor...

Men jeg forstår hva det vil si å ha en far som finner en mye yngre kvinne og er ute og reker med henne 2 år (!) før han flyttet ut fra min mor.

Jeg har vært ute i det samme; Har hatt lyst til å kverke denne kvinnen mange ganger for å gjøre min mor så ulykkelig....

-Og fordi jeg ble sjalu på denne kvinnen som tok så mye av min fars oppmerksomhet....

Men på den annen side så gjør hun min far VELDIG lykkelig.... (De har vært sammen i 10 år nå)

Så jeg har valgt å la MINE følelser ligge skjult her uten å komme med utbrudd.

Det eneste jeg sa til min far er at jeg IKKE var klar til å møte henne, og at jeg ikke ville se dem sammen før jeg var klar for det. (noe som tok meg omtrent ett år etter at mine foreldre skilte lag)

Det har han respekter, selvsagt - og jeg har respektert hans lykke.

Og samtidig prøvet å støtte min mor så godt jeg kan oppi dette.

Jeg på min side ser det ikke som min oppgave å verken dømme eller snu ryggen til min far grunnet dette... Det er alltid forskjellige grunner til at folk gjør som de gjør og velger som de gjør.

Jeg var tross alt 22 år den gangen, og voksen nok til å la mine foreldre leve sine egne liv....

Det er nok grunnet måten JEG valgte å håndtere saken at jeg har litt problemer med å skjønne at hans datter kan utagerer SÅ VOLDSOMT....

Unner hun ikke sin far lykke?

Eller er det faktisk vi som gjør alt "feil" her...?

Jeg har ikke hatt noe behov for å reklamere til hans datter om oss.. Dette er ting som han har tatt på eget initiativ når han har følt for det. Og jeg kan ikke bestemme når han føler det er riktig....

Jeg sitter ikke her og ser ting fra min side og mener datteren er så grusom... For det gjør jeg virkelig ikke...

Jeg forteller det som det er - og er den første til å innrømme at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere situasjonen, hvem som har "rett og ikke rett", hva som bør gjøres og ikke gjøres....

Det er også litt av grunnen til at jeg lufter det her....

Så deres innspill (positive og negative) er veldig velkommen. Takk!

[Vera Vinge]

Jeg har lurt litt på dette om vi er for egoistiske også.... Om vi skal avslutte for å gjøre "alle" rundt oss glade - eller om vi skal fortsette og gjøre hverandre lykkelige... Men har ennå ikke kommet frem til et sikkert svar.

Hva fornuften sier og hva følelsene sier er to veldig motstridende poler....

Jeg syns ikke det høres riktig ut at dere skal avslutte dette for å gjøre omgivelsene lykkelige. Datteren hans er også en voksen kvinne. Det må være helt grusomt å miste moren sin så tidlig, og jeg vil tro det har mye med hennes reaksjoner å gjøre. Så jeg forstår godt at hun reagerer (selv om det kanskje høres litt vel intenst ut, henns alder tatt i betraktning). Jeg tenker at hun trenger tid til å fordøye dette, men det betyr ikke at dere skal "føye" henne i alle hennes ønsker.

Når det gjelder at han fant en ny så raskt, ser jeg ingen grunn til at utenforstående skal fordømme det. Jeg forstår som sagt at datteren hans reagerer, men jeg syns det blir feil at andre skal si om det var galt eller rart at han fant en ny så raskt. Vi vet ingenting om hvordan forholdet var mellom han og den avdøde kona, eller hvordan han takler sorg. Jeg syns dermed ikke man kan vifte med noen moralsk pekefinger. Men selvsagt, ta hensyn til datteren, ved å skåne henne for å være vitne forholdet i begynnelsen. Dere kan jo være sammen uten at du har kontakt med familien hans, nå i begynnelsen.

Som deg, har jeg også opplevd at faren min fant seg en ny dame veldig raskt etter annonsert brudd med moren min. Selv om det blir en helt annen situasjon, fordi det ikke involverte dødsfall (men riktignok andre kompliserende faktorer), virker det helt fjernt for meg å skulle diktere hva han skulle gjøre eller hvem han skulle være sammen med. Og jeg var på den tiden halvparten så gammel som hva din kjærestes datter nå er.

Men altså, jeg tror dere bare må ta tiden til hjelp. Jeg tenker at dette hovedsaklig er datterens problem, men at det også handler om hvordan faren hennes velger å hanskes med det, og om han samtidig som han har ny kjæreste, viser henne omsorg og også prioriterer tid sammen med bare henne. At han godtar at hun reagerer, og støtter henne. Og at du holder deg i bakgrunnen en stund. Før eller senere, vil hun nok roe seg, og på en eller annen måte godta forholdet. Selv om jeg syns faren burde ta hensyn til henne osv, spesielt med tanke på at hun har mistet moren sin, er jeg litt motstander av at man skal dulle med voksne mennesker, og sette sine egne liv fullstendig på vent. Det er jo noe med at mange oppfører seg ut fra at de vet de kan påvirke og kanskje manipulere omgivelsene, dersom de vet at det er mulig.

Endret 1. januar 2009 av Vera Vinge

[onyx]

Jeg er enig i at man ikke skal "ofre" seg eller sette livet på vent, men man kan da likevel klare å ta hensyn til andres følelser i en vanskelig situasjon?

Når det gjelder at han fant en ny så raskt, ser jeg ingen grunn til at utenforstående skal fordømme det. Jeg forstår som sagt at datteren hans reagerer, men jeg syns det blir feil at andre skal si om det var galt eller rart at han fant en ny så raskt. Vi vet ingenting om hvordan forholdet var mellom han og den avdøde kona, eller hvordan han takler sorg. Jeg syns dermed ikke man kan vifte med noen moralsk pekefinger.

Teoretisk er det jo slik at ingen andre har noe med hva andre gjør, men i praksis fungerer det faktisk ikke slik. En venninne som har gjenomgått en tilsvarende situasjon som datteren i denne historien, har nok opplevd at det ble spekulert i at forholdet var langt fra så ferskt som hennes far fremstilte det, ja, hun tvilte sterkt selv på farens fremstilling og var dypt såret over farens oppførsel.

[MonicaR]

Hensyn skal man ta - og det tar vi så langt det lar seg gjøre (les: vi har ikke sluttet forholdet)

Jeg synes jeg har tatt veldig mye hensyn i denne saken...

Jeg reiser ALDRI opp til ham dersom det er den minste mulighet for at datteren kan være der/komme senere...

Hun har ALDRI sett oss sammen.

Hun har faktisk ikke sett meg i det hele tatt etter at forholdet startet.

Jeg ringer ikke dersom jeg vet hun er der - men kan sende en mld og høre om jeg kan ringe.

Jeg venter på at han skal bli ferdig med sine ting og maser ikke på at han skal komme ut her.

Jeg sitter veldig i bakgrunnen og "venter"....

Han ringer ikke til meg dersom hun er der.

Ringer hun mens han er i en samtale med meg, så avbryter vi - og han snakker med henne.

Han setter aldri henne tilside, eller sier nei til å passe sitt barnebarn for å være med meg.

Det eneste han "har gjort", er å fortelle det til henne...

Men om han ikke hadde gjort det på dette tidspunkt, så hadde hun nok fått høre det fra andre steder (vi bor på en relativt liten plass) - noe jeg tror hadde gjort saken ENDA verre...

Så jeg vet ikke...

Vanskelig, vanskelig....

[Gjest 1981]

Jeg syntes det er å vanære morens minne at faren finner seg en ny dame , så kort tid etter at moren døde .

[Gjest Gjest_Lise_*]

Jeg vil bare si at jeg har lest innleggene her, og på meg virker det som om TS er moden, reflektert og veldig velmenende. Det du imidlertid ikke bør glemme er din egen lykke opp i alt dette. Du bør satse på kjærligheten! Ikke tvil.

[MonicaR]

Jeg syntes det er å vanære morens minne at faren finner seg en ny dame , så kort tid etter at moren døde .

Vanære....

At det er "utenfor akseptert sørgeperiode" - ja... Det kan skape reaksjoner hos andre - ja... Men vanære konens minne...? Nei, det synes jeg egentlig ikke....

Men kunne man bestemme når og hvem man ble forelsket i, så hadde selvsagt INGEN av oss valgt hverandre. Desverre kan man ikke bestemme sånt.

Det var tilfeldigheter - som det somoftest er - som spilte inn på at det ble oss akkruat der og da.

Tidspunktet var DÅRLIG, ja. Aldersforskjellen var ikke ønskelig...

Hans kone blir aldri glemt. Og han er på graven minst en gang i uken og ser til henne. Vi snakker om henne og jeg støtter ham i å opprettholde tradisjoner som de har hatt - og som moren har stått for.

Han virker litt "sjokkert" over at jeg støtter ham i dette og synes det er helt ok at kona "er der" - men for meg er det en selvfølge at hun skal minnes og "tas vare på" etter 35 år sammen...

Hun skal IKKE "glemmes" eller ikke kunne snakkes om. Det er viktig for meg - og det er viktig for meg at han VET at det er ok å minnes henne, sørge over henne, ta vare på hennes (deres) tradisjoner og minner....

Jeg vil bare si at jeg har lest innleggene her, og på meg virker det som om TS er moden, reflektert og veldig velmenende. Det du imidlertid ikke bør glemme er din egen lykke opp i alt dette. Du bør satse på kjærligheten! Ikke tvil.

Tusen takk!

[Gjest pasta]

Jeg ser for meg livslangt hat og en oppløst familie... Har du tenkt på barn med denne mannen? Livet er ikke enkelt noen ganger... jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men jeg vet at jeg ikke hadde orket å leve med at noen hatet meg så inderlig.

[Gjest pasta]

Jeg ser for meg livslangt hat og en oppløst familie... Har du tenkt på barn med denne mannen? Livet er ikke enkelt noen ganger... jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men jeg vet at jeg ikke hadde orket å leve med at noen hatet meg så inderlig.

Edit; når jeg tenker meg inn i datterens situasjon, så må jeg være ærlig å si at jeg aldri hadde taklet, eller godtatt dette... et år yngre enn meg.. Nei. Det hadde jeg ikke. Aldri.

[Gjest Farløs]

Jeg kan bare ikke akseptere at en voksen datter på rundt 30 år oppfører seg som en 3 åring i trassalderen UANSETT grunn. Det er lov å si sin mening og det er også lov å å reagere. Men å trampe av sted og bli hysterisk fordi hun ikke liker det faren gjør synes jeg ingenting om.

Ja hun har selvsagt lov å sørge over sin mor og mislike at far har funnet en ny, aldersforskjellen osv. Ja ... Men å oppføre seg sånn? Gjør hun sånn på jobben når noe går henne i mot? Er man fritatt for alminnelig folkeskikk bare fordi det er ens nærmeste man står overfor? Er det noen som har fortalt denne datteren at moren mest sannsynlig ville skjemmes over hennes oppførsel?

Ja jeg er helt enig i at tiden ikke er ideell så kort tid etter et dødsfall for å gå inn i et nytt forhold. Men når skjer ting i ideell rekkefølge i slike ting? Man kan ikke styre dette, like lite som man kan styre at en man er glad i dør.

Jeg er ganske sikker på at denne datteren er vant til å trasse seg til viljen sin og at det er det hun forsøker på nå. Spørsmålet er egentlig om dere orker leve med det. Jeg skulle forstått det hvis dere var "in her face" hele tiden, men det er det jo ikke snakk om her. Tvert om, far har av respekt for sin datter valgt å fortelle henne dette før hun fikk høre sladderen og det velger datteren å ikke se i det hele tatt.

Jeg aner ikke hva jeg hadde syntes, trodd eller ment dersom min far kom hjem med en ny på min alder for det har jeg ikke opplevd. Min far er død og min mor ble gift på nytt relativt kort tid senere. En enorm lettelse for meg. Min stefar er noen år yngre enn min mor, men en stor vekt ble løftet fra mine skuldre fordi jeg nå visste at min mor ville få det godt og ha en partner som sørget for at det ble liv igjen i huset og at min mor hadde selskap. Det kunne aldri falle meg inn å hindre dette eller snakke negativt om den nye partneren. Jeg må ikke like han eller gå godt overens med han og han er heller ingen erstatning for min far som jeg savner. Men jeg er glad fordi min mor er lykkelig og det er alt som betyr noe.

Jeg håper at denne datteren kan få pratet med noen profesjonelle om sin totalt hysteriske overreaksjon slik at hun kan akseptere at hennes far har rett til et liv som han styrer selv. Jeg håper også at datteren er villig til å se etterhvert at man kan ha to tanker i hodet på en gang: sorg og repsekt for sin avdøde forelder og omtanke og respekt for at den gjenlevende skal ha et godt liv. Kanskje ikke et liv som er nøyaktig slik datteren forventet eller ville valgt - men et godt liv - for han.

[Gjest Gjest]

Jeg syntes det er tull å si at man ikke kan styre dette .

Man kan ikke styre hvordan en føler , men en kan styre hva en gjør med disse følelsene .

Selvom dere er forelsket så kunne dere jo ha ventet med å innlede et forhold til morens dødsfall hadde kommet litt lenger unna i tid .

Jeg syntes det er å vanære morens minne å innlede et forhold så kort tid etter at hun er død , fordi det reiser spørsmål om hva slags følelser faren hadde til moren i utgangspunktet . Kanskje var han også utro mot henne mens hun var i live ?

For de fleste så er det jo gjerne slik at de trenger en viss periode på å komme over et menneske de har vært sammen med , de har kjærlighetssorg fordi de var veldig glad i vedkommende . Når faren kan innlede et forhold til en annen kvinne bare 6 måneder etter at en partner igjennom 35 år er død , så reiser det jo spørsmål om hvor høyt faren elsket moren i utgangspunktet : var hun så lett å glemme liksom ?

[Gjest Gjest_Ingeborg_*]

Når en person er syk i flere år, med dødelig utgang, så tror jeg man på en måte tar sorgen litt på forskudd? Gjør seg ferdig med en god del av sørgearbeidet før vedkommende er død?

Eller hva tror dere, er det naturlig å ha et kjæresteforhold til en som har store smerter, er kronisk pleietrengende og hjelpeløs? For all del, jeg tror man kan være uendelig glad i den personen, og ønske og hjelpe og trøste det man kan, men selve kjærlighetsforholdet er jo dømt nord og ned for de aller fleste.

Så jeg synes ikke det er rart at mannen "fort" kan bli forelsket.

I det hele tatt er det ikke noe riktig eller galt når det er snakk om følelser. Mannen har rett til å bli forelsket, det har trådstarter også, og datteren har selvsagt rett til å sørge over sin mor. Det skulle da bare mangle.

Men jeg steier på ett punkt, og det er at datteren har rett til å diktere hva som er riktig i foreldrenes (her: farens) liv. Barn tror ofte at de vet alt om hvordan foreldrene har det, men det stemmer ikke. Foreldrene er ikke kun foreldre, men har også sitt eget liv å tenke på, særlig når barna har blitt voksne.

Jeg klarer ikke helt å se datterens oppførsel som noe annet enn umodent. Som voksen må hun da skjønne at det går an å savne et menneske, og være glad i det som var, og allikevel måtte gå videre. Og hva hvis hun klarer å hindre dette forholdet? Er det liksom en seier for henne? Blir hun glad hvis hun klarer å hindre at faren hennes har det bra? Tror hun moren ville ha ønsket det?

Jeg har selv opplevd denne situasjonen to ganger, først ved skilsmisse og siden ved død. Begge gangene kunne det ikke ramle meg inn å sette meg til doms over mine foreldres valg. De vet best selv.