Avslutte vennskap med mor

[Gjest Charming]

I alle år har jeg og min mor hatt en anstregt forhold. Ikke som andres med smålkrangling osv. Jeg flyttet fra hendre for tre år siden. Hun har var innlagt da jeg var 12 for Sosial angst osv. Senere har hun vært "frisk" på masse piller og i det siste ikke tatt kontakt i det hele tatt med mindre hun trengt min hjelp. Dvs, inntil to dager siden hadde ikke hun ringt meg på 5 mnd. Så tenker jeg som så at jeg bærer på så utrolig mye skyldfølelse uten grunn (men jeg klarer ikke legge den fra meg uansett hva folk sier). Og mye ansvarsfølelse for ett menneske som kun bruker meg.

Så nå har jeg egentlig lyst til å si at nok er nok på en høflig måte (hvordan det enn nå kan gjøres) og si at jeg har lyst til å komme meg videre uten henne. Fordi hun bare ødelegger mitt liv.

Hva sier dere? Er dette egoistisk? Det er ikke som om jeg ikke har tenkt over det. Det er jo hva som er best for meg. Men.. blir dette vanskelig for alle?

Jeg trenger råd, fort!

[Gjest Apis]

Huffda.

Jeg vet det ikke er lett å være pårørende til syke folk, spesielt psykisksyke.

Moren din høres ut som en meget sykdame. Siden det er din mor så er det nok naturlig at du føler ansvar og avmakt. Sykdommen påvirker hele familien

En får lyst til å be de ta seg sammen samtidig så vet en det ikke hjelper pga de er syke.

Vet egentlig ikke om jeg har noen gode råd her men jeg antar du er ung?

Kansje du burde snakke med fastlege. Om skyldfølelsen og ansvarsfølelsen som du kansje har bært på siden du var barn. Han kan henvise deg evnt videre til psykolog så du kan snakke med før du evt går til det drastiske skrittet å kutte ut din mor?

Ønsker deg i alle fall lykke til

[Gjest Gjest]

Masse klemmer til deg, og godt nytt år.

Nei, du er ikke egoistisk hvis du kutter all kontakt med din mor. Du har tydeligvis tenkt gjennom dette lenge (sikkert i mange år). Hvis hun tar all energi fra deg, og du føler at den kontakten som er kun gjør deg trist behøver du ikke ha noe mer med henne å gjøre. Det er ingenting som heter at man må elske sine foreldre uansett hva de gjør mot en. Hennes sykdom kan ikke du gjøre noe med. Hun har tydeligvis heller ikke så mye interesse av kontakt med deg siden hun ikke har ringt til deg på fem måneder.

Faren med at du fortsetter å ha kontakt med henne er at din helse blir ødelagt. Hun risikerer å overføre sin sykdom til deg. Så ta vare på deg selv.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Når foreldre-barn-relasjonen er slik at moren (bare ved å eksistere) får deg til å føle deg altoverskyggende dårlig er det selvsagt i orden å bryte all kontakt. Det er skadelig med en langvarig relasjon der man føler seg fanget og dårlig over det hele.

Det er en vanskelig ting å gjøre (uansett hvor slitsom moren er): men de er sterke de som gjør det. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Syns du gjør det rette:) Man kan ikke utslette seg selv hele livet. Lykke til vidre!

[Gjest Gjest]

Hvis du kutter kontakten med din mor, så vil du aldri få mulighet til å jobbe skikkelig med de sårene hun har laget på personligheten din. Jeg tror at det først er mulig hvis man virkelig går inn i konflikten med forelderen, analyserer, går i hyppig terapi og snakker/krangler sammen.

Selvfølgelig kan du jobbe med dette på egen hånd, men jeg tror ikke du vil få like stort utbytte av det. Hva med å eskalere konflikten ved å gå inn i den 100% en periode(med terapi), og så kutte kontakten etterpå hvis du fortsatt vil det.

[Gjest Charming]

Tenkte bare jeg skulle si at nå er det gjort. Dro ut dit i dag, første besøket siden august. Fortalte hvordan jeg følte det og at sånn ville jeg ikke ha det legger så jeg hadde bestemt meg for å løse det. Og at siden vi ikke har klart å få noe bra forhold på 20 år, vil jeg ikke utsette meg for mer. Hun skjønte ikke helt problemet, satt bare helt tam og gråt og sa ikke et kvekk.

Det hele endte med jeg dro og hun ville ikke en gang si hade. Så det var End of Story. Kjipt å gjøre det, men tror det blir bedre. Har ikke helt gått opp for meg enda tror jeg. :O