Etter en prat med stemor idag...

[Gjest nameless]

Jeg har kjent stemor hele livet, men vi har først nå fått god kontakt.. Jeg var veldig mye sint da jeg var liten og var på besøk hos pappa fordi stemor alltid tvang meg til å rydde og sånn. Hun "irettesatte" meg også hele tiden, hvor jeg da svarte med at jeg ville hjem til mamma.

Hun mener jeg reagerte unormalt og at alt dette var slitsomt, for hun mente at jeg ikke var på ferie når jeg var hos de. (altså pappa)

Så hun måtte gi meg oppgaver på lik linje med sine egne unger, og derfor irettesette meg som sine egne unger.

Da jeg var liten følte jeg ikke at pappa var pappa og jeg syns det var veldig ubehagelig at kona hans behandlet meg som en datter på den negative måten, men ikke den positive. Vi snakket lite sammen ellers, nemlig.

Jeg reagerte ofte med sinne mot henne, mener hun.

Hva syns dere andre om dette? Har dere stebarn som er på besøk av og til?

[Gjest Gjest]

Prøver å behandle stebarn på lik linje med egne. Det vil si at jeg prøver å gi dem samme rettigheter og plikter som mine egne barn. Jeg tror de liker det, for å si det sånn...

[Gjest Gjest]

Det vil bli ganske uholdbart om barn som bor to steder skal ha ferie og slippe unna alt på det ene bostedet. Man skal være en del av familien, eller?

Tror jeg ville følt meg veldig som en gjest om jeg var blitt oppvartet og stesøsken måtte gjøre sin del av familien.

[Gjest pasta]

Det der burde vært din fars oppgave, ikke hennes. Jeg hadde aldri fått et godt forhold til en "steforelder" på de premissene der. Det spiller ingen rolle om de prøver å behandle deg som sin egen, det er bare tull. Det greier de ikke uansett og selve premisset for å gjøre det er ikke til stede! Jeg tror aldri på steforeldre som bedyrer sin kjærlighet da jeg ser at 8 av 10 aldri har kontakt med "sine elskede stebarn" mer når de blir skilt igjen... Av egen vilje.

Som regel er det slik at mannen (far) forsvinner i bakgrunnen og gjør som kona sier. Og barna får det deretter.

[Jade]

Så lenge det ikke var urimelige ting du måtte gjøre (ala askepott-ting), så kan jeg ikke skjønne at ikke stemor kan gi beskjed til stebarnet at hun må ta i et tak, eller hvis det er noe hun gjør som ikke er lov. Det handler om husregler, og både stedatter og stemor er en del av denne husholdningen hvor stemor er en av to "sjefer". Skal stemor måtte være tjener for stedatra si, hvis faren ikke har vett til å sørge for at datra tar sin del? Skal de andre barna måtte gjøre pliktene sine, mens stedatra sitter med bena på bordet og ser på tv og blir oppvartet?

når det er sagt, så må selvsagt stemor behandle stedatra likt som de andre, også på de "kjekke" tingene. Men kan kanskje være vanskelig hvis stedatra er mye sint.

(har ikke erfaring hverken med steforeldre eller stebarn)

Endret 1. januar 2009 av Jade

[Gjest hovedinnlegger]

Det vil bli ganske uholdbart om barn som bor to steder skal ha ferie og slippe unna alt på det ene bostedet. Man skal være en del av familien, eller?

Tror jeg ville følt meg veldig som en gjest om jeg var blitt oppvartet og stesøsken måtte gjøre sin del av familien.

Det var heller mer omvendt. Jeg måtte gjøre mye, mens stesøskene mine (som bor der) ikke gjorde noe.

[Heart7086]

Jeg har 3 "stebarn"(Jeg liker ikke å kalle de stebarn, da jeg ikke er stemamma, de har egen mor! Selv om det selvsagt kan disk. hvor mye hun er der for dem...)

Nå har ikke vi barn jeg og han, men håper på et om ikke såååå altfor lenge. Når det en gang kommer, så vil det bli behandlet på lik linje som med de andre barna. De vil ha samme oppdragelse(altså, i utgangspunktet. Vil tro at etterhvert som en har oppdratt et par barn, vil noen ting endre seg/forbedre seg), like ukepenger, osv. Jeg har like mye å si ovenfor barna som det far har, og er like mye med på skolearbeid, møter og slikt. Avgjørelser som blir tatt her hjemme, blir tatt av både meg og far, og ingenting blir unnalatt(ingen hemmeligheter, osv

Ikke vil stebarna få "ferie" når de er her, da dette er like mye deres hjem som vårt, som det er deres hjem hos mor. De skal hjelpe til med middagskopper og fat, samt rydde egne rom og legge på plass sine egne klær(kremt, alt tatt etter alder, selvsagt:)

Tror barna trives her da, ene har flytta hit på 100%, en er på 50%

[Gjest hovedinnlegger]

Prøver å behandle stebarn på lik linje med egne. Det vil si at jeg prøver å gi dem samme rettigheter og plikter som mine egne barn. Jeg tror de liker det, for å si det sånn...

Jeg hadde forstått det bedre om jeg var der hele tiden, men jeg var kun hos min far en og annen ferie.

Jeg syns og det var irriterende at hun aldri sa at sønnen måtte gjøre noe. (Jeg har to halvsøstre og en halvbror)

[Gjest men]

Jeg hadde forstått det bedre om jeg var der hele tiden, men jeg var kun hos min far en og annen ferie.

Jeg syns og det var irriterende at hun aldri sa at sønnen måtte gjøre noe. (Jeg har to halvsøstre og en halvbror)

Imponerende at du vet alt om hva dine halvsøsken måtte gjøre og ikke i huset, når du kun var tilstede en og annen ferie

Barn har en tendens til å overvurdere egne pålagte plikter, og undervurdere hva andre må gjøre. Det gjelder forresten ikke bare barn...

Synes du skal slutte å klage på stemoren din, det er ikke hun som har ansvar for livet ditt i deres hjem, men faren din. Når ikke han tar ansvar, skal du sannsynligvis være glad for at hun, som egentlig bare kunne gitt fullstendig blaffen i deg, har gjort noe i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det der burde vært din fars oppgave, ikke hennes. Jeg hadde aldri fått et godt forhold til en "steforelder" på de premissene der. Det spiller ingen rolle om de prøver å behandle deg som sin egen, det er bare tull. Det greier de ikke uansett og selve premisset for å gjøre det er ikke til stede! Jeg tror aldri på steforeldre som bedyrer sin kjærlighet da jeg ser at 8 av 10 aldri har kontakt med "sine elskede stebarn" mer når de blir skilt igjen... Av egen vilje.

Som regel er det slik at mannen (far) forsvinner i bakgrunnen og gjør som kona sier. Og barna får det deretter.

Jeg flyttet fra samboer i en periode i sommer, å jeg hadde fortsatt kontakt med mine 2 stebar. De er 19 og 21 år, å velger selvsagt selv hvem de skal ha kontakt med.

Mitt barn hadde også kontakt med min samboer som ikke er barnets far i den perioden. Det er tross alt vi voksne som har laget denne familiesituasjonen, å alle våre 3 barn har blitt dratt inn i å en del av dette, vi må derfor handle og oppføre oss deretter.

Tror nok ikke alltid at det står på steforeldrene om kontakt med stebarn skal opprettholdes etter samlivsbrudd, men bio-foreldre har nok endel å si der.

[The Kitten]

Jeg har kjent stemor hele livet, men vi har først nå fått god kontakt.. Jeg var veldig mye sint da jeg var liten og var på besøk hos pappa fordi stemor alltid tvang meg til å rydde og sånn. Hun "irettesatte" meg også hele tiden, hvor jeg da svarte med at jeg ville hjem til mamma.

Hun mener jeg reagerte unormalt og at alt dette var slitsomt, for hun mente at jeg ikke var på ferie når jeg var hos de. (altså pappa)

Så hun måtte gi meg oppgaver på lik linje med sine egne unger, og derfor irettesette meg som sine egne unger.

Da jeg var liten følte jeg ikke at pappa var pappa og jeg syns det var veldig ubehagelig at kona hans behandlet meg som en datter på den negative måten, men ikke den positive. Vi snakket lite sammen ellers, nemlig.

Jeg reagerte ofte med sinne mot henne, mener hun.

Hva syns dere andre om dette? Har dere stebarn som er på besøk av og til?

Vel, du var jo faktisk ikke på ferie da du var hos de. Jeg synes det virker som om hun prøvde å behandle deg som sine egne barn, med de rettigheter og plikter det medfører.

[La Guapa]

Jeg hadde akkurat en sånn prat med min stedatter på snart 13 år.

Hun ble veldig sint på meg fordi jeg sa "nå er du så stor at du nå passe på å få med deg tingene dine hjem igjen når vi har vært på besøk hos andre"

(hun var sur fordi vi ikke hadde husket på å ta med genseren hennes hjem)

Det var alt jeg sa.....og hun reagerte med å gråte på rommet sitt og fortelle faren sin at jeg var slem mot henne....og behandlet henne dårlig.

Jeg ble såret og sint....syntes ikke jeg fortjener å høre at jeg ikke behandler henne godt fordi jeg sier i fra om noe så elementært og selvfølgelig OG på en meget høflig og rolig måte.

Jeg satte meg på rommet hennes og spurte hva hun syntes var så vanskelig...og hvorfor hun sa det hun sa....

"Jo det var det samme som alltid, sa hun....jeg fikk henne til å føle seg uvelkommen med slike kommentarer"

Jeg fortalte henne at jeg ikke ønsket at hun skulle føle seg utenfor.

Derfor behandler jeg henne som mine egne. Hun skal ikke ha noen særbehandlig i vårt hjem, sa jeg. Hun skal ha akkurat like mye ros, like mye klem og like mye reprimande om hun gjør noe vi ikke liker.

Jeg minte henne på alle de gangene jeg har stillt opp...alle tårene jeg har tørket, all snørra jeg har snytt,

alle kostymene til balletten jeg har sydd,

alle turene jeg har tatt henne med på,

alle gangene jeg og hun har sittet oppe og sett filmer sammen,

alle gangene jeg har lyttet til henne og gitt råd, alle klemmene og alt skrytet , alle tannlegebesøkene jeg har vært med på og holdt henne i hånden,

og sist men ikke minst: hvem satt oppe sent i natt fordi hun dukket opp i en kjole til navnefest som ikke var lagt opp og sydd inn?????hvem var det?????

jo det var stemor som egentlig skulle sovet og hvilt seg litt etter å ha forberedt og laget mat til 22 mennesker som skulle komme i navnefest til lillebror!

Men isteden tilbø jeg meg å sy kjolen så hun skulle føle seg fin og slippe å prøve å dekke over to store sikkerhetsnåler på hver stropp på kjolen....

Etter 5 minutter med enetale fra meg, hvor jeg gråt en skvett fordi jeg følte meg så sveket....kom det:

"jeg føler meg så dum jeg nå....jeg setter så stor pris på deg og det du gjør"

Jeg tror det er lett å skylde på stemor og stefar når ting ikke går din vei, jeg....det gjør hvertfall min stedatter. Håper hun tenker seg mere om neste gang, vi voksne har også følelser og kan bli såret av sånne stygge beskyldninger.

Din stemor skal la deg føle deg som en del av familien. Det skal ikke være et hotell du kommer til. Selvfølgelig må du bidra til familien når du er der....er ikke det en selvfølge hvis du besøker en venn eller annet familiemedlem også da?

Eller er det sånn at du skal fritas fra alle plikter og oppgaver?

Vil du ikke delta i familien på lik linje med søsknene dine da ? Eller vil du være en gjest isteden? Det må da være stusselig å føle at en ikke sklir inn som en naturlig del av felleskapet....at stemor ikke behandler deg likt med sine egne både på godt og vondt....

[Gjest hovedinnlegger]

Imponerende at du vet alt om hva dine halvsøsken måtte gjøre og ikke i huset, når du kun var tilstede en og annen ferie

Barn har en tendens til å overvurdere egne pålagte plikter, og undervurdere hva andre må gjøre. Det gjelder forresten ikke bare barn...

Synes du skal slutte å klage på stemoren din, det er ikke hun som har ansvar for livet ditt i deres hjem, men faren din. Når ikke han tar ansvar, skal du sannsynligvis være glad for at hun, som egentlig bare kunne gitt fullstendig blaffen i deg, har gjort noe i det hele tatt.

Imponerende at jeg vet at han aldri må gjøre noe der når jeg er der? Halvsøsteren min har fortalt meg at han aldri gjør en dritt, så det er vel ikke SÅ imponerende.

Det handlet i utgangspunkt om at hun hele tiden pleide å mase på meg om forskjellige ting når jeg var der, men behandlet meg mer som en som jobbet der enn et familiemedlem.

Pappa tok ansvar, han. Han spurte om hjelp til forskjellig, noe jeg selvsagt gjorde. At han spør er noe annet enn at hun krever.

Og jeg klager ikke på henne, jeg forteller bare hvordan jeg følte det og spurte hvordan andre så på saken.

Jeg er jo egentlig dum som skriver her inne og kommer med så få detaljer, for da blir dette bare til en tråd hvor bedreviterne går helt amok. Godt nyttår ja!=)

[Gjest Gjest]

Imponerende at jeg vet at han aldri må gjøre noe der når jeg er der? Halvsøsteren min har fortalt meg at han aldri gjør en dritt, så det er vel ikke SÅ imponerende.

Det handlet i utgangspunkt om at hun hele tiden pleide å mase på meg om forskjellige ting når jeg var der, men behandlet meg mer som en som jobbet der enn et familiemedlem.

Pappa tok ansvar, han. Han spurte om hjelp til forskjellig, noe jeg selvsagt gjorde. At han spør er noe annet enn at hun krever.

Og jeg klager ikke på henne, jeg forteller bare hvordan jeg følte det og spurte hvordan andre så på saken.

Jeg er jo egentlig dum som skriver her inne og kommer med så få detaljer, for da blir dette bare til en tråd hvor bedreviterne går helt amok. Godt nyttår ja!=)

Litt snurt når svarene ikke går din vei eller?

Virker som om du trenger noen år ekstra på å bli voksen. Så lenge man har en tenårings holdning er det svært mye i verden som blir feil og urettferdig. Du skal se du får et annet syn på ting når du blir litt eldre. Godt nyttår!

[Gjest Anne Margrethe]

Jeg hadde et veldig anstrengt forhold til min stemor da jeg var liten. Hun var veldig forskjellig fra min mamma, og vi har hele tiden vært veldig forskjellige. For å summere var det mye drama med gråting fra begge sider. Dette varte vell fra jeg var 4 til 16 år.

Nå som jeg er voksen ser jeg hvorfor ting gikk som det gjorde, men jeg skyller ikke på henne. Hun og min far har nå barn på 10 og 13 år, og jeg ser at hun oppdrar dem akuratt som hun oppdrog meg. Helt forskjellig fra min mamma, men jeg tror aldri hun ville meg noe vondt, vi er rett og slett forskjellige.

Jeg kan kalle vårt forhold godt nå, men ikke nært. Vi liker hverandre, men er fortsatt veldig forskjellige, ikke på noen vond måte da, men for forskjellige til å få et veninneforhold.

Jeg lurer ofte på om hun har lakt ting like fint bak seg som jeg har. Noen stemødre der ute med noenlunde like erfaringer som kan gi meg svar på det? Tror dere hun har glemt? Som sagt har vi et veldig godt forhold nå. Jeg og min mann var nettop på ferie med min fars familie, og alt står greit til.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor, hvor et av barna bor hos oss og er på samvær hos sin mor. Vi har et forhold som har gått i bølgedaler; til å begynne med var forholdet veldig fint. Da bodde jenten med moren sin. Jeg ble kjent med henne da hun var 7 år, og nå er hun 15 år. Hun betrodde seg masse til meg og jeg holdt samtalene oss imellom. Hun var dradd i lojalitet mellom mor og far og jeg var en nøytral person som aldri snakket stygt om noen av foreldrene hennes. Da jenten ville flytte til oss, var det meg som fikk vite om det først. Hun ba meg om råd, og jeg rådet henne til å følge hennes eget ønske, for foreldrene ville jo bare at hun skulle bli lykkelig. Etter mye styr fikk jenten til slutt bo med far og meg. Nå har hun bodd her i 3,5 år og forholdet vårt er ikke like godt som det en gang var. Eller dvs; jeg tror hun er skuffet over at jeg kjefter mer nå enn da hun bare var her på samvær. Kjefter og kjefter; men jeg ber henne rydde etter seg, gjøre lekser, bære ut søppel, rydde rommet sitt, støvsuge en gang eller to i måneden etc; slik alle barna må delta alt etter alder. Moren til jenten ble fryktelig sjalu på det gode forholdet hennes datter og jeg hadde, så hun bruker mye tid på å baksnakke meg (det ville ikke jeg latt deg gjøre om du bodde her etc). Jeg tror at forholdet vårt er igjennom det "alle" opplever med fjortiser; hormonene bobler og munnbruken kan bli litt voldsom; er jeg biomor - vet barnet at jeg er glad i det tross alt, mens stemors følelser er litt mer uklare (selv om jeg sier jeg er glad i henne). Jeg håper og tror at en dag vil forholdet vårt bli like godt som det en gang var, jeg håper hun ser at alle som bor her må hjelpe til, hvor mye er avhengig av alder. Jeg vet i mitt hjerte at jeg ikke gjør forskjell i hvor mye som må hjelpes til med, forventninger til lekser etc på barn/stebarn. Når det gjelder glad i følelsen må jeg si at jeg er kjempeglad i stebarna mine, hun som bor her er jeg litt mer knyttet til enn dem som ikke bor her.

Jeg stiller på på dugnad for fotballaget/klassen hennes, er vakt på skoledansen, baker til kakelotteriet, står i kiosken når hennes foreldre står for tur, kjøper/vasker/bretter klærene hennes, organiserer fritiden hennes, styrer tannlegetimer, får henne til frisør, tar henne med på teater, spiller srabble med henne, klemmer henne når hun er lei seg, plastrer sår som trenger det, gir henne lommepenger, pusser opp rommet hennes etc (selvsagt sammen med faren!) - jeg erstatter ikke mor, men er der som en til voksen som er glad i henne. At hun mange ganger er forbannet på meg, er noe jeg tar med en liten klype salt; for om jeg var moren, ville hun nok vært forbannet på meg innimellom da også; nå er jeg en buffer for moren.