Jeg er utro..

[Gjest Gjest_dixie_*]

Jeg og min samboer har snart vært sammen i fire år. Jeg er glad i han og vi har det vel relativt bra.. Men forholdet er blitt så kjedelig. Det går i jobb og studier og sitte foran tv i helgene eller besøke foreldrene hans. (Jeg er 23år) Ikke har jeg de samme følelsene for han lenger heller. Seksuellt tenner jeg ikke på han. Jeg har lyst til å finne på ting. Dra på fjellturer , reise og oppleve ting. Men han som har en ganske stressende jobb og er borte ofte i ukedagane vil bare slappe av foran tv i helgene. Vi flyttet till hjemplassen hans i høst. Så jeg er langt fra mitt og mine. Jeg har slitt med depresjon og angst og har vært sykemeldt for dette så jeg har ikke lett for å bli kjent med folk. Så jeg er masse alene.

Så kommer den tikkende bomba. Hjemme der jeg kommer fra møter jeg en gammel barndomskamerat. Og vi finner fort tonen. Vi finner ut at vi har masse til felles og har den samme humoren. Da han spør hvordan det er med kjærlighetslivet så svarer jeg plutselig at jeg er singel.. Men utover det å prate skjer det ingenting mellom oss. Jeg reiser opp til samboeren min igjen og fortsetter det vante livet. Jeg og barndomskompisen min fortsetter å prate på mld og msn. Og det kommer etterhvert fram at vi har følelser for hverandre.. Og alt dette skjuler jeg for min samboer. Jeg ligger inntil han om natta og gråter av dårlig samvittighet samtidig som jeg sjekker mobilen min, om jeg har fått melding fra han andre. Jeg vet ikke hva som går av meg eller hva jeg skal gjøre! Skal jeg gjøre det slutt med min samboer som jeg er glad i men som jeg ikke føler det samme for lenger og hoppe i det ukjente? Eller skal jeg kutte ut all kontakt med han som får meg til å føle levende igjen? Samtidig er det skremmende å flytte for seg selv på en plass som er ukjent for meg og der jeg ikke har noe nettverk. Etter et 4år langt forhold er det også skremmende å stå alene. Men jeg ønsker samboeren min alt godt og vil ikke la han vere i et forhold med en som tenker på en annen person. Samtidig vet jeg ikke hvordan det vil bli den dagen jeg feks sitter i en leilighet alene og innser at forholdet faktisk er over. Er det bare en flørt jeg opplever og roter meg inn i fantasier eller er jeg faktisk klar for å gå videre?

VIdere får jeg så vondt av samboeren min også. Og eg er truendes til å fortsette å vere sammen med han av sympati.. I natt satt jeg og pratet med han andre fyren på msn og samboeren min oppdaget det å ble temmelig sur. Naturlig nok. Vi snakket sammen der jeg fortalte at jeg holdt på å bli kvalt av dette forholdet. At jeg lengtet etter no mer.. At ja eg flørta med en annen fyr og kanskje var litt betatt. Samboeren min sa seg villig til å glemme dette viss vi fortsatte forholdet.. Og det får meg nesten til å føle megenda verre. At han er så snill mot meg som er så jævlig mot han. For eg snakker fremdeles med han andre fyren. Og han vet jo ikke at jeg er i et forhold.

Dette ble kanskje litt rotete skrevet men er så fortvilet. Forventer ingen sympati for det fortjener jeg ikke! Jeg er et grusomt menneske. Men samtidig er jeg et grusomt menneske som vil ha det bra. Og mitt rop om hjelp handler vel om hva jeg skal gjøre.. Dette er faktisk det eneste seriøse forholdet jeg har hatt og har aldri gjort det slutt med noen feks. Samboeren min har vore en stor del av livet mitt i lang tid og jeg har vel glemt hvordan det var å stå på egne ben. Men jeg får ikke han andre ut av hodet. Det klaffer så godt når vi prater sammen. Vi har felles interesser og verdier.

Dette ble bare rot. Kunne ha fortsatt i evigheter å skrive om det som raser inni kroppen min. Sender vertfall inn dette og håper noen kan komme med tilbakemeldinger.

[DingDong]

Hvis du er 23 år og allerede føler at forholdet er lite interessant og oppbyggende, så er det nok best at du avslutter det.

Du må nesten velge mellom stabilitet og trygghet kontra spenning og usikkerhet. Dog er det en grunn til at folk liker å hoppe i fallskjerm eller strikk, spenning og usikkerhet gir jo som sagt en følelse av å være levende.

At han skulle glemme det hvis det ikke fortsatte, stiller jeg meg noe undrende til. Du skylder ham jo egentlig ingenting. Ja, du har løyet og holdt han nye for narr ved å si du er singel, men utro har du, ifra hva jeg kan lese, ikke vært.

Det er ingen skam i å ville noe mer enn å søke lykken, vet du. Og det er først og fremst din egen lykke du bør prioritere, ellers kan du ende opp som bitter. Å være sammen med ham av sympati vet du selv at er feil, du trives ikke i forholdet, og det er ingen grunn til at du skal vanntrives slik at han kan forholde seg "fornøyd".

Uansett hva du gjør, så ønsker jeg deg alt hell og lykke.

PS: De fleste finner aldri den ekte lykken, men de har det fantastisk i jakten på den

[Gjest linelineo]

Jeg og min samboer har snart vært sammen i fire år. Jeg er glad i han og vi har det vel relativt bra.. Men forholdet er blitt så kjedelig. Det går i jobb og studier og sitte foran tv i helgene eller besøke foreldrene hans. (Jeg er 23år) Ikke har jeg de samme følelsene for han lenger heller. Seksuellt tenner jeg ikke på han. Jeg har lyst til å finne på ting. Dra på fjellturer , reise og oppleve ting. Men han som har en ganske stressende jobb og er borte ofte i ukedagane vil bare slappe av foran tv i helgene. Vi flyttet till hjemplassen hans i høst. Så jeg er langt fra mitt og mine. Jeg har slitt med depresjon og angst og har vært sykemeldt for dette så jeg har ikke lett for å bli kjent med folk. Så jeg er masse alene.

Så kommer den tikkende bomba. Hjemme der jeg kommer fra møter jeg en gammel barndomskamerat. Og vi finner fort tonen. Vi finner ut at vi har masse til felles og har den samme humoren. Da han spør hvordan det er med kjærlighetslivet så svarer jeg plutselig at jeg er singel.. Men utover det å prate skjer det ingenting mellom oss. Jeg reiser opp til samboeren min igjen og fortsetter det vante livet. Jeg og barndomskompisen min fortsetter å prate på mld og msn. Og det kommer etterhvert fram at vi har følelser for hverandre.. Og alt dette skjuler jeg for min samboer. Jeg ligger inntil han om natta og gråter av dårlig samvittighet samtidig som jeg sjekker mobilen min, om jeg har fått melding fra han andre. Jeg vet ikke hva som går av meg eller hva jeg skal gjøre! Skal jeg gjøre det slutt med min samboer som jeg er glad i men som jeg ikke føler det samme for lenger og hoppe i det ukjente? Eller skal jeg kutte ut all kontakt med han som får meg til å føle levende igjen? Samtidig er det skremmende å flytte for seg selv på en plass som er ukjent for meg og der jeg ikke har noe nettverk. Etter et 4år langt forhold er det også skremmende å stå alene. Men jeg ønsker samboeren min alt godt og vil ikke la han vere i et forhold med en som tenker på en annen person. Samtidig vet jeg ikke hvordan det vil bli den dagen jeg feks sitter i en leilighet alene og innser at forholdet faktisk er over. Er det bare en flørt jeg opplever og roter meg inn i fantasier eller er jeg faktisk klar for å gå videre?

VIdere får jeg så vondt av samboeren min også. Og eg er truendes til å fortsette å vere sammen med han av sympati.. I natt satt jeg og pratet med han andre fyren på msn og samboeren min oppdaget det å ble temmelig sur. Naturlig nok. Vi snakket sammen der jeg fortalte at jeg holdt på å bli kvalt av dette forholdet. At jeg lengtet etter no mer.. At ja eg flørta med en annen fyr og kanskje var litt betatt. Samboeren min sa seg villig til å glemme dette viss vi fortsatte forholdet.. Og det får meg nesten til å føle megenda verre. At han er så snill mot meg som er så jævlig mot han. For eg snakker fremdeles med han andre fyren. Og han vet jo ikke at jeg er i et forhold.

Dette ble kanskje litt rotete skrevet men er så fortvilet. Forventer ingen sympati for det fortjener jeg ikke! Jeg er et grusomt menneske. Men samtidig er jeg et grusomt menneske som vil ha det bra. Og mitt rop om hjelp handler vel om hva jeg skal gjøre.. Dette er faktisk det eneste seriøse forholdet jeg har hatt og har aldri gjort det slutt med noen feks. Samboeren min har vore en stor del av livet mitt i lang tid og jeg har vel glemt hvordan det var å stå på egne ben. Men jeg får ikke han andre ut av hodet. Det klaffer så godt når vi prater sammen. Vi har felles interesser og verdier.

Dette ble bare rot. Kunne ha fortsatt i evigheter å skrive om det som raser inni kroppen min. Sender vertfall inn dette og håper noen kan komme med tilbakemeldinger.

Hm...... Vis jeg var i din situasjon ville jeg ha tenkt nøye gjennom, og det er viktig å være lykkelig. Har det godt sammen. Ha felles interesse og reise sammen og lignende. Hadde nok ikke klart om jeg var deg med samboeren, ser lik ut at dere glir fra hverandre - hvertfall din del. Når du får følelser for den andre, og har mer felles med. Så burde du kanskje satse på han, og prøve å se hvordan det vil gå. Så du får rikere erfaring av det og.

Dumt å holde ut med den samboeren - når du er så ung...........og ikke er helt fornøyd med forholdet...............jeg hadde nok hoppet av - ja, min mening.

[Gjest Gjest_dixie_*]

Takker veldig masse for svar. Begynte faktisk å gråte når eg leste dei.. Sannheten er vel og at jeg er redd. Redd for det ukjente. Redd for å gjøre det slutt og såre et annet menneske som eg bryr meg om, skjønt ikkje på den riktige måten kanskje. Er redd for å bo alene på en plass der jeg ikke kjenner noen.

Men jeg vil jo ikke ha det slik som jeg har det nå heller. Har hatt denne samtalen med samboeren min mange ganger det siste året. At jeg føler vi har mistet gnisten. Men han er ikke interessert i å prate og syns vi har det fint. Jeg blir nok tatt litt for gitt. Han lover at ting skal bli bedre men det skjer ingenting.

Jeg har aldri hatt noe fysisk kontakt med den andre fyren men føler likevel at jeg er utro. Jeg skjuler meldinger som jeg får fra han. Sender han intime meldinger. Han sier at han ikke tenker på noe annet enn meg. Vi sitter oppe på natta på msn og kan lett prate bort 8timer..

Og i dag er det nyttårsaften. jeg sitter alene for samboeren min ligger å sover. Han skal på jobb imorgen tidlig og siden vi ikke skulle noe plass var det ikke vits i at han var våken, om det var greit for meg..

Og her sitter jeg å gråter og aner ikke hva jeg skal gjøre. Kikker på telefonen og får sommerfugler i magen fordi jeg ser at jeg har fått melding..

[DingDong]

skjønner deg godt.

Hadde nok fulgt hjertet mitt. Ingenting er sikkert her i livet, men fortsetter du i det forholdet der, så er sannsynligheten høy for at du vil ha en indre kamp i mange år fremover, inntil du klarer å gå.

Man må bare definere for seg selv hva man vil ha og hva man kan tilby. Søk en partner etter de kriteriene, så går det deg vel

[vilja]

Jeg prøver å lese mellom linjene. Du vil gjerne avslutte et forhold som du ikke liker utviklingen på. Du følger magefølelsen din. Det er bra!

Det du må gjøre, er å bestemme deg. Det er det vanskeligste.

Samboeren din sier at han skal skjerpe seg, men det skjer ikke. (Du har snakket med han om det, hvordan dere skal få det bedre?) Er han enig i at dere ikke har noe liv lenger? Han trenger kanskje ikke så mye felles samliv som det du trenger?

Om han ikke skjøner hva du trenger etter utallinge sammtaler, så går man lei av å håpe på at det blir bedre.

Tror dere har vokst fra hverandre( du og sammboeren din).

Men det vanseligste er å bestemme seg. Så går det lettere. Når du har sakt at du ikke vil mer til samboeren og diin familie, er du fri til å gjøre hva du vil.

Det blir altid verre, før det blir bedre.

[Gul Nonstop]

Jeg syns du skal gi forholdet mellom deg og din samboer en sjanse. Det må jo være en grunn til at dere ha "holdt ut" med hverandre i så mange år. Grav dypere og tenk tilbake på de "gode tidene" dere hadde sammen med hverandre. Det kan være at du rett og slett bare er inne i en (følelsesmessig) kjedelig periode av forholdet, hvor du irriterer deg over alt han sier og gjør.

Og så var det denne barndomskameraten din... Han er sikker søt og grei og sånt, men vet du egentlig hva du går til om du skulle velge å starte et forhold sammen med denne fyren? Hva om du kommer til å angre? Da nytter det jo ikke å komme løpende tilbake til den nåværende samboeren din, og trygle og be om en ny sjanse i forholdet dere engang hadde.