Dere som stirrer

[Gjest Gjest_Hei_*]

Til dere som liker å stirre på mennesker dere ikke kjenner: kan dere være så snille og ha et utrykk i ansiktet? Hva som helst, et smil, et stygt blikk, jeg bryr meg ikke. Det er så himla snålt å bli stirret på når du ikke vet hvorfor personen gjør det. Studerer du meg? Synes du jeg har rar nese? Koster det da så mye å smile litt? Trodde det i Norge var vanlig folkeskikk å ikke nistirre. Jeg kan godt smile jeg, men det liksom deg som starter stirrekonkurransen som legger premissene til grunne.

Kan legge til at jeg ser gørrkjedelig ut, og det ikke er noen grunn å glo. Hadde skjønt det hvis håret sto til alle kanter og et ekstra øre stikkende ut av pannen.

[Vannflaske]

Dette irriterer meg noe grusomt også! Spesielt på tbanen virker det som at det er mange som får "stirrings". Legger de ikke merke til det selv?

Har mange ganger blitt sittende og tenke "slutt å stirr på meg!" og undret meg over hvorfor de gjør det.

Har funnet ut at den beste løsningen bare er å stirre tilbake på de, rett inn i øynene. Da gir de seg som regel ganske kjapt, men det er jo så klart også noen som likevel ikke flytter blikket sitt..

[Fluffie]

Det har hendt at jeg har merket at jeg stirrer paa noen, men det er ikke med vilje og jeg merker ikke engang at det sitter en annen person der. Det som skjer er rett og slett at jeg er helt borte vekk i mine egne tanker, og naar den jeg tilfeldigvis ser ut til aa stirre paa ser meg inn i oynene saa blir jeg ganske forfjamsa og ser fort vekk mens jeg kanskje roedmer litt. Men det er altsaa ikke noe jeg gjoer med vilje og jeg ser ikke paa noen, jeg bare stirrer ut i lufta, egentlig.

[Gjest Heloise]

Jeg lider desverre av stirresyken, men er ikke noe jeg kan noe for, eller gjør bevisst. Dessuten "ser" jeg ikke det jeg stirrer på heller, er bare blikket mitt som "fryser" litt her og der... Spiller ingen rolle om det er en stor nese, en diger kløft, gul paraply, eller kjekke mannfolk... Jeg aner ikke hvorfor eller hvor mine øyne stirrer som de gjør noen ganger

[Gjest Gjest]

Kanskje dere er litt for selvbevisste som føler at folk stirrer? Jeg merker aldri at folk stirrer på meg. Men jeg ser jo iblant at folk faller i egne tanker og stirrer tomt foran seg. Og da kan det hende at jeg befinner meg akkurat i synsfeltet deres, uten at de nødvendigvis ser på meg. Selv kan jeg ofte stirre sånn framfor meg på buss/tog/venteværelser osv. Steder der man ikke har noe annet å gjøre enn å sitte og vente. Ofte er det nesten ikke til å unngå at det befinner seg noen i synsfeltet.

Men vi kan jo alle sammen bøye hodet beskjemmet og stirre i bakken istedet såklart.

[Gjest Gjest]

Dette irriterer meg noe grusomt også! Spesielt på tbanen virker det som at det er mange som får "stirrings". Legger de ikke merke til det selv?

Har mange ganger blitt sittende og tenke "slutt å stirr på meg!" og undret meg over hvorfor de gjør det.

Har funnet ut at den beste løsningen bare er å stirre tilbake på de, rett inn i øynene. Da gir de seg som regel ganske kjapt, men det er jo så klart også noen som likevel ikke flytter blikket sitt..

Kanskje fordi de ikke egentlig stirrer på deg?

[Gjest Miley]

Jeg lider desverre av stirresyken, men er ikke noe jeg kan noe for, eller gjør bevisst. Dessuten "ser" jeg ikke det jeg stirrer på heller, er bare blikket mitt som "fryser" litt her og der... Spiller ingen rolle om det er en stor nese, en diger kløft, gul paraply, eller kjekke mannfolk... Jeg aner ikke hvorfor eller hvor mine øyne stirrer som de gjør noen ganger

Slik er jeg og. Står å stirrer folk i senk uten å vite det engang.

[Gjest Gjest]

Har du aldri hørt om å stirre tomt ut i luften? Det er det jeg gjør, nemlig. Jeg ser ikke noe som helst, så jeg vet ikke hva blikket mitt egentlig hviler på. Og om man nå står på en tettpakket buss, skal man da stirre ned på sine egne tær i frykt for å fornærme noen? Slutt å være så jævla paranoid. Folkene som "stirrer" på deg ser deg antageligvis ikke i det hele tatt, de sitter og tenker på hva de skal ha til middag i dag.

[The Kitten]

Jeg tror alle stirrer litt fra tid til annen. Det som irriterer meg derimot er de som tydelig glor på deg.

[Gjest Gjest]

Paranoiaen lenge leve.

Jeg tror nok at i de aller fleste tilfeller er det snakk om usikre mennesker som føler seg stirret på. Det betyr ikke at man BLIR stirret på.

[Gjest liten fisk]

Dette har jeg igrunnen aldri tenkt over. Men når jeg tenker over det, så er jeg og litt sånn ser tomt ut i lufta og er i mine egne tanker og roter i arkivene. Det er en sånn sosial greie tror jeg, folk står sånn og sysler med eget hode, for ikke å "være påtrengende". Det er ikke så vanlig å ta kontakt med andre på offentlige steder/transport her, som det kanskje er andre steder. (Har ikke reist mye så jeg vet ikke)

Men når jeg stirrer på folk, så er det fordi jeg ser på en fin klokke de har, detaljer som stilige sko, skikkelig uvanlige frisyrer, pene eller spesielle trekk. Farger opptar meg også. Stort sett tenker jeg ikke noe når jeg står sånn, en sjelden gang tenker jeg uten å tenke "glad det ikke er meg". Men for det meste er jeg bare opptatt av meg selv og det jeg skal.

En ytterst sjelden gang får jeg øyekontakt med DEN nydelige mannen... og har laget meg en askepotthistorie i hodet før vi rekker neste stopp. Han går av og jeg ser ham aldri mer. Hehe.. deilig. Lever lenge på sånt.

Litt rar kanskje ja..

[Gjest Pascale]

Jeg tror alle stirrer litt fra tid til annen. Det som irriterer meg derimot er de som tydelig glor på deg.

Jeg har noen ganger blitt tydelig GLODD på. Av kvinner. Ikke menn. Ikke på den måten ihvertfall. Men kvinner glor. Hvorfor vet jeg ikke. :-/

[PecanPie]

Som regel har vel folk "sovnet", så de vet ikke helt hvor de ser selv.

Når for stirrer, så tenker jeg at de studerer deg opp og ned, og gjør det skikkelig tydelig. Opplevde to vestkantberter på t-banen en gang, hvor begge to studerte meg opp og ned, og visket sammen og fniste etterpå. Rett foran meg.

Folkeskikk tror jeg er noe nordmenn ikke har.

[Gjest Gjest]

Jeg tror noen mennesker også stirrer fordi de ikke blir gjort oppmerksomme på det. Jeg har en venninne som ofte satt og så på puppene mine, klærne mine osv når hun snakket med meg. Man merker det fort når man snakker med mennesker som ikke automatisk ser en inn i øynene.

Jeg syntes etter hvert det ble litt irriterende, så jeg tok motet til meg og spurte om hun var klar over at hun ofte satt og stirret på kroppen, og ikke ansiktet til dem hun snakket med. Hun ble veldig perpleks, og lei seg. Dette var ikke noe hun hadde tenkt over, hun syntes ofte jeg kledde meg fint, at klærne satt godt osv. Men hun trodde ikke at hun så så mye at det ble lagt merke til. Da hun ble oppmerksom på (u)vanen sin, sluttet hun med det, og fokuserte på å se folk inn i øynene.

Jeg hadde en gang forelesninger med en mannlig medstudent som alltid satte seg på første rad. Så snudde han seg, og satt i to timer og glodde på alle jentene i salen. DET var ubehagelig. Han ble bare kalt stirremannen. Noen burde definitivt fortalt ham at det han drev med var ekkelt.

[Gjest Pascale]

Når for stirrer, så tenker jeg at de studerer deg opp og ned, og gjør det skikkelig tydelig. Opplevde to vestkantberter på t-banen en gang, hvor begge to studerte meg opp og ned, og visket sammen og fniste etterpå. Rett foran meg.

Folkeskikk tror jeg er noe nordmenn ikke har.

Husker én gang. Jeg satt på toget fra Kristiansand til Oslo og det satt 4 jenter på min venstre side over gangen. De glodde. Ikke bare litt, men de satt og nistirret og hvisket og tisket. Det er da man føler seg ukomfortabel og egentlig lurer på om man skal spørre rett ut om de ser noe interessant eller om ikke foreldrene deres har lært dem noe om det som kalles folkeskikk.

[Whitechick]

Jeg liker å se meg rundt. Jeg er ikke en av dem som stirrer så lenge at jeg får noen til å føle seg ubekvem. Jeg ser rundt meg. På fine frusyrer, klær, sminke, hår, pupper osv. Er jeg i storbyen ser jeg på alt, er fasinert av alt og glor rundt meg som en liten ugle.... Jeg tror kansje jeg stirrer litt mye da.. Jeg er nok for sjeldent i store byer...

Endret 31. desember 2008 av Whitechick

[Gjest Gjest_Natalie_*]

Det er godt å høre at andre også reagerer på denne stirringen. Det virker som at deltakerne i tråden er delt i to: de som stirrer og de som misliker å bli stirret på. Jeg har aldri vært blant stirrerne. Selvfølgelig er det noen ganger jeg også får lyst å studere et menneske opp og ned, men jeg ville aldri finne på å gjøre det så lenge denne personen kan merke det. Det handler om å vise respekt og normal folkeskikk. Tror disse stirrerne mangler helt en bevissthet om hvordan de blir oppfattet. Noen mennesker er bare veldig i seg selv.

[Maneo]

Har funnet ut at den beste løsningen bare er å stirre tilbake på de, rett inn i øynene. Da gir de seg som regel ganske kjapt, men det er jo så klart også noen som likevel ikke flytter blikket sitt..

Det gjør jeg.

En gang var det ei jente som stirra så intenst at huet gikk opp og ned i takt med stirringa. "Det var da jævlig som du skulle strirre!" sa jeg til ho. Stirringa slutta ganske kvikt.

[Gjest Stirrer'n]

Jeg hadde en gang forelesninger med en mannlig medstudent som alltid satte seg på første rad. Så snudde han seg, og satt i to timer og glodde på alle jentene i salen. DET var ubehagelig. Han ble bare kalt stirremannen. Noen burde definitivt fortalt ham at det han drev med var ekkelt.

Sorry. Skal prøve å slutte med dette.

[Cata]

Jeg er nok en stirrer. Kjeder meg no' så voldsomt når jeg reiser med buss eller tog, så da lar jeg tankene vandre - og et eller annet sted havner nok blikket. Men hvis det kan være en trøst så registrerer jeg knapt nok hva jeg ser ved slike anledninger. Er stort sett opptatt med egne funderinger.