ensom og litt trist

[Gjest Gjest_ensom_*]

Gikk siste året på videregående i fjor og nå har det begynnt å gå opp for meg hvor mye jeg savner "gjengen" fra klassen. Vi var en veldig fin vennegjeng der alle kom godt overens og vi hadde det skikkelig kos sammen og mange av de var også mine nære venner. Nå har alle flyttet langt langt unna og vi sees knapt. Det vil da også si at flesteparten av de på samme alder har flyttet ettersom jeg bor på et lite sted. Har prøvd å finne ny omgangskrets og adoptere vennene til kjæresten men det blir liksom ikke det samme om dere skjønner.

Nå er det jul og de fleste fra klassen har kommet hjem og jeg har sendt litt meldinger rundt om de har lyst til å finne på noe en av dagene i romjula men har knapt fått svar. Det virker ikke som de er interessert i treffes. Knapt at jeg har fått "god jul" fra noen av de. Skjønner jo at de har det travelt og selv har et nytt nettverk men jeg har ikke råd til å reise halve landet resten av året.

Nå skal en gjeng treffes og skal på den lokale 6. dagfesten men så kan ikke jeg for jeg har lovet svigers å hjelpe til i familieselskapet deres denne dagen. Det er så typisk... så nå blir det vel ikke før til sommeren at jeg får se vennene mine igjen.

Må si at jeg har litt vanskelig for å få venner så selv om jeg har prøvd finner jeg ikke noen som jeg finner verdt å stole på. Mine gamle venner har jeg jo kontakt med både på facebook og msn men det blir så upersonlig og ting kommer på avstand. I tillegg til at du ikke vet om det er der riktige personen du prater med. Telefon er så godt som uaktuellt på grunn av dårlig råd, i hvertfall for å sitte å prate i timesvis.

Fram til nå har kjæresten min egentlig fyllt det tomrommet som jeg nå føler jeg har kommet til. Men i det siste har han vært så opptatt og vi er begge slitne på grunn av mange bekymringer om jobb og bolig. Så jeg føler liksom at jeg har behov for å prate med noen andre. En person som ikke står oppi det selv og som kan hjelpe meg å få ting litt på avstand en gang i blandt.

Nå angrer jeg på at jeg valgte en høyskole som er i samme by som der jeg bodde under videregående. Virker som alle andre har det mye mer gøy i hverdagen. Det nærmeste jeg kommer gøy er om katten finner på noen sprell.

ÆSj ikke meningen å sutre men kjente at jeg var on a roll her nå så måtte bare få det ned. kanskje det hjelper litt å lese det i etterkant så jeg skjønne hvor barnslig jeg er.

[Gjest Betty89]

Har det noe lunde det samme som deg. Har mistet nesten alle mine venninner, og snakker knapt med dem i det hele tatt. Det er fordi de har fått kjærester som bor langt vekke og jeg har selv flyttet langt bort.

Jeg slet aldri med lite venner før. Hadde ganske mange venner faktisk.

Den nærmeste venninnen jeg kommer nå, er min mor....(eller kjæresten min)

Den største grunnen for at jeg ikke har venninner nå er pga jeg prioriterte kjæresten min forran vennene mine før, og nå har jeg dem ikke lengre....

De vennene jeg har nå, som jeg knapt prater med er kompisser til typen.

Jeg savner virkelig gode venninner.....

Gud, så flaut å ikke ha venninner

Men du må bare sende meg en mail om du vil prate

[tiedemannsteddy]

Dette med venner kan være en vanskelig ting, men jeg tror det er viktig å ikke pushe det. Ofte er det jo i uante situasjoner du kan møte dine nye venner. Man må i alle fall ikke forsøke altfor hardt, men kanskje forsøke å knytte mer kontakt med mennesker du møter som du finner interessante, og føler du går godt overens med.

Det er vel mye enklere sagt enn gjort, men jeg tror i alle fall du ikke skal bekymre deg altfor mye, som oftest går jo ting seg til av seg selv.

Venner er ikke alltid noe som er bestandig, jeg tror det er ganske få som har mange nære venner, men mange som har perifere venner og bekjente!

[Gjest TS]

Ja det er trist. Har bestandig vært skikkelig utadvendt og hatt mange venner. om så ikke alle var like gode venner så hadde jeg alltid noen å prate med. Og jeg er glad i å prate

Jeg har en venninne som jeg har litt mer kontakt med men det er bare fordi hun bor i samme by som søsteren min. Men venninnen har en veldig hektisk hverdag så det er vanskelig å finne på noe sammen.

Ja huff det er flaut. Det positive for min del er at jeg har fått ett mye bedre forhold til min mor og søster. Men vi har ikke helt de samme interessene og som sagt så bor søsteren min ganske langt unna.

[Gjest TS]

Ja vet at det ikke er så lurt å stresse med å finne nye bekjendtskaper, men det er så kjipt å ikke ha noen å prate med.

Vil ikke presse alt over på kjæresten heller det blir liksom så fort at det bare blir klaging og problem prat og det er farlig for forholdet. Det er hardt å oppmuntre hverandre når man selv føler seg som dritt.

[Gjest Gjest_KeS_*]

Hei. Hadde egentlig ikke noe spesielt å si. Ville bare gi deg en

[Gjest TS]

Tusen takk tilbake

[Gjest Vestlandslefsa]

Skjønner så altfor godt korleis du har det . Eg har det på samme måten sjølv. Hadde mange venner før , men no har eg ingen.... har folk eg kan kalle bekjente men ingen nære venner.

Har flytta til heimplassen til samboeren min. Går på skule men bare deltid , resten av tida er eg heime. Samboer er ofte vekkreist på jobb så da sitter eg her

Er litt sjenert av meg så det gjer ikkje saken lettere heller.

I dagens samfunn virker det som "alle" har sosiale nettverk og ikkje så interessert i å stifte nye bekjentskaper. Det er nesten flaut å ikkje ha venner sjølv om det kanskje ikkje er eins egen feil men bare tilfeldigheter som er årsaken.

[Kanutten]

Hei

Ville bare gi deg en riktig god og si som i en annen tråd: Nytt år, nye muligheter.

Godt nytt år.

Endret 30. desember 2008 av Maye

[Gjest IkkeVærFlau]

Dette problemet kjenner jeg altfor godt. Det er også hyggelig å se at man ikke er alene, for det er det fort å gjøre når man er ensom.

Det som skjedde med meg, var at jeg flyttet mellom tre forskjellige steder.

Vanligvis hadde jeg et bredt spekter av bekjentskaper, og var sjelden alene med én eller to personer. Videre ble jeg nok litt for tøffel med kjærester, det gjorde at man fikk mindre å snakke med venner om når bruddet kom.

I tillegg til dette, ble folk "voksne", flyttet og ble mer opptatt av å pleie vennskapet med sine nære venner enn å prioritere samvær i "gjeng".

Løsningen, slik jeg ser det, er å gå i seg selv og bare begynne forfra. Hvis du interesserer deg for noe, så jump ut i det. Da møter du likesinnede. Det kan være utdannelse, en idrett, sjakkspilling eller hva enn det er du interesserer deg for.

Skammen man føler over å være ensom er absolutt ikke trivelig. Den hemmer faktisk mange fra å stifte nye bekjentskaper, fordi man er redd for å blottlegge at man ikke har venner. Derfor isolerer mange seg, for uten venner, så føler man seg ubrukelig og uinteressant å snakke med.

Jævlig ond sirkel det jeg beskriver ovenfor.

Ønsker deg lykke til, det er egentlig ikke noe problem å komme seg ut av, så fort man tar tak i det.

[Kriz]

Jeg kjente jeg ble ganske trist når jeg leste dette. Jeg har det også slikt. Og jeg har heller ingen kjæreste. Jeg har vært en sjenert gutt i min barndom. Jeg fikk gode venner, en kameratgjeng, men så flytta vi. Så tok det en stund og så fikk jeg en ny kameratgjeng. Men igjen flyttet vi. Da jeg begynte på u-skolen så slet jeg veldig med å få nye nære venner/ bestekamerater. Jeg har veldig mange venner/bekjente. Jeg er godt likt av folk fordi jeg oppfører meg pent og sånt. Men jeg kunne ønske at jeg hadde et par skikkelig gode venner, gutter eller jenter som jeg kunne prate om alt og finne på ting med.

Det er ikke lett å finne sånne nye, jeg har prøvd og prøver fortsatt. Men folk er opptatt, folk har sine venner. En på jobben skulle ringe meg ang en fest, men han glemte meg Og ja jeg syns det er flaut å fortelle at jeg ikke har noen venner. Men det er mulig at det er min skyld også. Uansett så er det tungt. Men ved å gjøre meg travel med jobb, idrett så overlever jeg. Men i juletider så er det litt tøft også siden jeg heller ikke har noe kontakt med mine foreldre. Jeg har heldigvis min søster og hennes familie, men i det siste har hun flyttet og jeg er ikke så mye på besøk som jeg var før. Men jeg får bare tenke positivt, det hjelper ikke å synes synd i seg selv, selv om man er flau. Rådene om å finne seg en hobby er grei nok, men fungerer ikke helt i praksis. Man skal ha tid og økonomi. Men selvsagt mulighetene er større for å finne venner med samme interesser om man begynner med aktiviteter som man er interessert i.