Elsker min elsker.

[Gjest peddi]

Jeg er en gift kvinne med tre barn. Har hatt et forhold til en av mine kollegaer i flere år nå. Han er også gift og har barn. Mitt forhold til ham er så mye mer enn bare sex. Vi har sterke følelser for hverandre, og disse sterke følelsene er med på å ødelegge våre ekteskap. Vårt største ønske er å kunne dele livet sammen. Samtidig skremmer det vettet av oss å gå fra våre respektive forhold. Tenker for mye på hva omverdenen vil si. Hvordan det vil bli for våre barn. At vi kommer til å knuse våre ektefeller. Osv. Så vi lever våre liv videre. På en løgn. Hvorfor er det slik? Har noen vært i en lignende situasjon?

[Suzy]

JA - har vært (nesten) der!

Og hvis dere virkelig elsker hverandre - og har respekt for de to som sitter uvitende hjemme hos hver av dere - så velger dere. Enten går dere fra deres respektive og prøver et liv sammen, eller dere velger hverandre bort.

Ekte kjærlighet tåler valget

Det er klart det er skremmende, men det må gjøres og alt annet enn å velge vil være uhyggelig feigt og respektløst.

Suz

[LilleBille]

Du finner mange tråder om dette hvis du søker på utroskap...

Du vil sikkert bli fordømt både opp og ned.. og ja, jeg er også en av dem som synes utroskap er det simpleste som finnes. Har null respekt for mennesker som velger å tråkke på andre og andres følelser og leve på løyner.

Det er snakk om å ta et valg - og å ha respekt for de menneskene som man faktisk har valgt å leve sammen med.

Det er klart det blir skrekkelig for partnerne å finne ut at det mennesket de stoler på og tror er der for dem - sørger for at de lever på en løyn - Men det er bedre å få vite det - og kunne ta avgjørelsen selv om de ønsker å fortsette sammen med en som svikter dem så totalt.

Det er klart det er vondt for barna - men det er sikkert ikke direkte godt å finne ut at de har foreldre som lyver for dem heller. Barn er utrolig tilpassningsdyktlige - og utrolig loyale - og vil nok uansett tilpasse seg den situasjonen dere velger for dem... Det har jo ikke noe de skulle sagt likevel.

Tror du virkelig "omverdenen" synes bedre om dere når de får vite at dere har levd dobbeltliv lenge ... enn om dere tar konsekvensene av valgene deres...

Vær såpass redelig at dere rydder opp i forhold til partnerene deres .. de fortjenter også muligheten til å komme seg videre i livene sine.

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner godt din fortvila situasjon...for det er utrolig kompliserte greier dette. Jeg har lest mange tråder her om utroskap og noen later til å tror at det bare er så enkelt som å velge. Det er jo aldri enkelt vil jeg si. Man bor sammen med den man tross alt hadde følelser for en gang. Det er aldri lett å svikte noen. Det er heller aldri lett å innrømme at man må gi opp det man en gang satset alt på. Men husk dere som fordømmer, det er alltid en grunn som ligger bak. Og det er aldri en lett beslutning å ta.

Jeg er selv i samme situasjon som deg, jeg må velge. Det er helt fryktelig, uansett hva jeg gjør, så blir noen såra. Det er vondt å såre folk, spesielt en som man en gang hadde bare gode følelser for. Derfor tror jeg mange velger å leve livet på en løgn i stedet.

Kanskje ikke så mange gode råd dette da men jeg vil bare si at jeg forstår hvordan du har det peddi.

[Suzy]

Det er ingen som har sagt at det er enkelt å velge - men valget må tas om det noen gang skal bli bra for noen av de involverte...

Suz

[LilleBille]

Det er da klart at det ikke er lett å ta valg.. - men det gjør det ikke noe bedre.

Det å la vær å velge er også en form for valg.

[Gjest Anonymous]

Det å ikke ta et valg og bryte opp for så å flytte sammen med den man påstår at man elsker, er et tegn på at man ikke elsker hverandre så høyt som man hevder man gjør.

Det er rett og slett en unnskyldning man finner på for å rettferdiggjøre utroskapen ved å hevde at man elsker hverandre så høyt.

På den måten får man i pose og sekk, man har det bra på hjemmebane og krydrer med litt lidenskapelig sex på bortebane. Egoisme rett og slett.

[Suzy]

Det å la vær å velge er også en form for valg.

JA!!! Som jeg skulle sagt det selv!

Suz

[Mann 40]

Det å ikke ta et valg og bryte opp for så å flytte sammen med den man påstår at man elsker, er et tegn på at man ikke elsker hverandre så høyt som man hevder man gjør.

Det er rett og slett en unnskyldning man finner på for å rettferdiggjøre utroskapen ved å hevde at man elsker hverandre så høyt.

På den måten får man i pose og sekk, man har det bra på hjemmebane og krydrer med litt lidenskapelig sex på bortebane. Egoisme rett og slett.

Hvis du leser innleggene til peddi og gjest(som har det som peddi) så ser du at de ikke har det lett. I en tidligere tråd om dette temaet, var det en som skrev at det ikke er bare å leve videre på andres sorg. Det syntes jeg var veldig godt sagt. For mennesker med normal evne til medfølelse er det ikke snakk om å få i pose og sekk. Det er snakk om å leve i en forferdelig vanskelig livssituasjon. Det blir vondt og vanskelig uansett hva man gjør.

[Gjest Peddi]

Takk mann 40. Godt å se at man kan møte forståelse, og ikke bare fordømmelse.

[Suzy]

Takk mann 40. Godt å se at man kan møte forståelse' date=' og ikke bare fordømmelse. [/i']

... Jeg blir litt i stuss over denne jeg... :o

Er det å fordømme å si at jeg har opplevd noe lignende sjøl og jeg forstår at det kan skje, men det beste for ALLE parter er å ta et valg. Valget er ikke lett og det blir sorg på en eller annen måte uansett, men jo før du tar det smertefulle valget jo snarere kan de/den sårede part begynne prosessen mot et bedre liv.

Kan jo sammenligne det (litt dustete ) med å skulle dra av et plaster. Det hjelper ikke å gjøre det langsomt - da gjør det bare mer vondt. Kort prosess er det eneste rette.

Du kommer ikke utenom at det er et valg Peddi - og hadde du virkelig forventet dundrende sympati for det valget du alt har gjort? Jeg har sympati med deg og din situasjon for det er et rent helvete så lenge det står på - men det er veier ut... og det er nok et valg :-?

Suz - brent barn

[Gjest Anonymous]

Jeg var i den samme situasjonen selv for to år siden. Eneste forskjellen var at jeg ikke var gift (men forlova) og ikke hadde noen barn.

Møtte en gutt som jeg gikk i parallellklasse med, og det oppstod enorme følelser. Var utro i to år uten at noen merka til det. Hadde det forferdelig vondt, for min forlovede var så innmari glad i meg. Når vi hadde sex sammen (min forlovede og jeg altså) tenkte jeg bare på min kjære elsker. Var redd for å rope navna hans ut, men jeg klarte alltid å ta meg sammen. :oops:

Etter et år sa min elsker at han elska meg over alt på jord, og at han hadde gjort det hele tida. Jeg visste også at jeg elska han, men turde ikke si det. Var altfor redd for det.

Til slutt ble jeg gal. Kunne ikke gå med gifteplaner med en mann jeg ikke ville ha. Dillemaet var at min elsker og forlovede var venner. Ante ikke i det hele tatt hva jeg skulle gjøre.

En dag måtte jeg bare velge. Jeg dumpa han jeg hadde vært sammen med i nesten fire år i fordel for han som var elskeren min.

Har ALDRI angra på det. Nå lever vi et fantastisk liv sammen, og jeg har aldri hatt det bedre. Svever på rosa skyer ennå.

Meningen med dette innlegget er å si at utroskap ikke nødvendigvis er noe dumt. Min eks er nå sammen med ei ny dame, så det er greit mellom oss nå

Kanskje jeg er litt utenom temaet nå, men jeg angrer i alle fall ikke på at jeg var utro. (men jeg mener ikke at det er positivt i alle situasjoner altså, men noen ganger kan det faktisk være til det beste når det har gått en stund.)

[Bridget]

Kanskje jeg er litt utenom temaet nå, men jeg angrer i alle fall ikke på at jeg var utro.

Du kunne jo tatt det samme valget uten å være utro - slått opp med din forlovde å så starta et nytt forhold - da kunne du vært strålende lykkelig uten å ha vært utro.

Peddi

Jeg reagerer litt på "hva omverdenen ville si" - ville heller sett på hva jeg mente, følte og trodde enn å bedra både mann og omverden.

Jeg har vært på "den andre siden" - ble bedratt. Skilsmissen ser jeg nå er det beste som kunne sjedd, men jeg har nå null respekt for min eks. Jeg syns ærlig og oppriktig synd på han hver gang jeg ser han; stakkars fyr som dro seg selv så til de grader ned i dritten!

[LilleMy]

Been there, done that. Lykkelig gift med "elskeren" i dag :D, jeg er heldig antar jeg. Det går vel ikke alltid slik....

[Gjest Litt irritert]

Det er utrolig hvor egoistiske noen har behov for å være.

Det må jo være noe som ikke stemmer helt på hjemmebane siden du har behov for en elsker. Problemet på hjemmebane har du tydeligvis ikke orket å ta fatt i, eller i det hele tatt orket å definere ovenfor deg selv en gang. Du fant heller litt morro på si, etter en tid ble det litt mer enn bare usyldig morro, og nå sitter du og syns synd på deg selv som må velge..............?????? I tillegg bruker du mann og barn som unnskyldning for ikke å si noe, fordi DU ikke orker å se de bli såret. Igjen så er det dine følelser du tar hensyn til. Det lyser egoisme igjennom hele veien. Tro meg – til og med barna dine ønsker å få vite sannheten så raskt som mulig hvis det er muligheter for at de kommer til å få vite det før eller siden uansett.

Jeg snakker av erfaring, min far var utro mot min mor i 4 år før hun fant det ut. Vi barna var tenåringer så de klarte ikke å sjule sannheten for oss. Og det var ikke bare vår mor som følte seg sviktet og løyet for. Mye av vår tillitt til vår far var kraftig redusert i mange år (han hadde jo løyet for oss mang en kveld, for moren vår og han levde et helt annet liv som vi ikke kjente til). Foreldrene våre er (lik det eller ikke) faktisk noen som vi ser på som rettferdige, snille og fulle av omtanke. De skal liksom alltid være der og de skal ikke såre verken oss eller andre. Gjør de det så får tilitten en STOR knekk. Det er ikke bare mannen din du har ansvar for, men også barna.

Slutt å være så egoistisk, bli voksen og ta ansvar for handlingene dine så i alle fall barna dine slipper å miste tillitten til andre mennesker. Det er nemlig en vanlig konsekvens – vi mister ofte litt troen på mennesker rundt oss, vi får faktisk problemer med å stole på dem. Ikke så rart når vi ikke engang kan stole på foreldrene våre.............

[Gjest sim]

Til Peddi.

Situasjonen du beskriver har/er jeg selv i. Et forhold til en kollega over flere år. Begge to i etablerte forhold, med barn. Nå har jeg tatt skrittet fullt ut, og flyttet fra min samboer. Det jeg har oppdaget, er at jeg har blitt en mye bedre mor for min sønn. Det er ikke alltid det beste for barna at foreldrene forblir sammen for deres skyld. Forholdet til min kollega pågår enda. Han har fremdeles ikke gått fra sin kone og sine barn. Det har litt med jobbsituasjonen å gjøre også. Ingen vet om vårt forhold. Verken på jobb eller blant familie og venner.

Forstår akkurat hvilke følelser du har vedrørende det å gå fra ektemannen din. Det er et vanskelig valg. Synes du skal bruke den tiden du trenger på å ta ditt valg. Gi blaffen i hva andre sier og mener.

Selv blir jeg litt irritert på litt irritert som har skrevet innlegget over. Syns folk skal holde kjeften dersom de ikke har vært i en lignende situasjon selv. INGEN vet hva det vil si før de har opplevd det. Ingen vet hvor vondt det gjør. Ingen vet hvor råtten du føler deg.

Det at din far gjorde dette mot din mor, er ikke det samme som at du vet hva det innebærer å få følelser for en annen enn den du er gift meg. Det du skriver om, handler om din fars svik mot deg. Følelser kan ikke kontrolleres.

[Gjest litt irritert]

Har aldri sagt at det er lett med følelser, men det er vel lov til å gi dere en liten innsikt i hvordan det er og føles for de dere rammer? Husk, det er ikke bare deg og dine følelser det gjelder når du tar et valg, eller velger å ikke ta et valg; det rammer flere. Her igjen kommer det med å være egoistisk.

Det må jo være lov til å komme med innspill og opplysninger som ikke bare støtter oppunder utroskap. Jeg vet at det ikke gir dere noe bedre samvittighet, og jeg vet at dere har det tøft, men de fleste forhold på si inngås vel frivillig? Da nytter det ikke bare å fraskrive seg ansvaret og skylde på at følelser er vanskelige å styre eller kontrollere. Selvfølgelig er det tøft, men livet er tøft av og til, og mange av våre handlinger medfører dessverre av og til konsekvenser som ikke alltid er like festlige.

Velger man å gifte seg og få barn har man faktisk tatt på seg ansvaret for at disse menneskene også skal ha det bra, ikke bare du selv.

Jeg har ikke noen noe imot dere som er utro, men jeg håper så inderlig at dere kanskje kunne prøve for alvor å se på hva dere holder på med fra resten av familiens ståsted, UTEN å gå i selvforsvar og uten å syns synd på dere selv fordi dere må igjennom en vanskelig prosess eller et lite helvete følelsesmessig sett.

Jeg har vært nær datter og venninne med flere som har blitt utsatt for utroskap og sett på nært hold hva det gjør med dem. Håper inderlig jeg har lært så mye om konsekvensene at jeg aldri utsetter noen jeg er glad i for det samme.

[Gjest Anonymous]

Har aldri sagt at det er lett med følelser, men det er vel lov til å gi dere en liten innsikt i hvordan det er og føles for de dere rammer?  Husk, det er ikke bare deg og dine følelser det gjelder når du tar et valg, eller velger å ikke ta et valg; det rammer flere.   Her igjen kommer det med å være egoistisk.  

Det må jo være lov til å komme med innspill og opplysninger som ikke bare støtter oppunder utroskap.  Jeg vet at det ikke gir dere noe bedre samvittighet, og jeg vet at dere har det tøft, men de fleste forhold på si inngås vel frivillig?  Da nytter det ikke bare å fraskrive seg ansvaret og skylde på at følelser er vanskelige å styre eller kontrollere.  Selvfølgelig er det tøft, men livet er tøft av og til, og mange av våre handlinger medfører dessverre av og til konsekvenser som ikke alltid er like festlige.

Velger man å gifte seg og få barn har man faktisk tatt på seg ansvaret for at disse menneskene også skal ha det bra, ikke bare du selv.

Jeg har ikke noen noe imot dere som er utro, men jeg håper så inderlig at dere kanskje kunne prøve for alvor å se på hva dere holder på med fra resten av familiens ståsted, UTEN å gå i selvforsvar og uten å syns synd på dere selv fordi dere må igjennom en vanskelig prosess eller et lite helvete følelsesmessig sett.  

Jeg har vært nær datter og venninne med flere som har blitt utsatt for utroskap og sett på nært hold hva det gjør med dem.  Håper inderlig jeg har lært så mye om konsekvensene at jeg aldri utsetter noen jeg er glad i for det samme.

[Gjest Anonymous]

Til litt irritert:

Hvis du tror at vi som er utro ikke prøver for alvor å se på hva vi holder på med, har du virkelig ingen peiling på hva det dreier seg om. Det er jo nettopp derfor valget blir så vanskelig.

[Gjest litt irritert]

Sorry, klarer ikke å hoste opp noen som helst medlidenhet med dere.

Hvis dere har det så forferdelig tungt så gjør noe med det. Det er nesten så jeg håper noen vil gjøre tilsvarende mot dere så dere skjønner hva det er dere gjør (men bare nesten for jeg vil ikke engang at min verste fiende skal måtte føle den nedverdigende følelsen det er å bli bedratt).

Det er greit for dere å si at vi som ikke har eller er utroe vet hva vi prater om, men vet dere hvordan det er å sitte på den andre siden? Hadde dere opplevd det hadde dere kanskje håndtert situasjonen bedre.

Ta ansvar før dere drar flere med dere inn i et kaos av følelser og mistillitt!