Prosessen før et brudd

[Gjest Gjest_Marie_*]

Er det noen av dere som har brutt ut av et langvarig, seriøst forhold som kunne tenke dere å fortelle litt om den prosessen dere gikk gjennom? Tenker på brudd fra forhold der ingen har vært utro eller gjort noe annet "galt", men der følelsene fra din side ble borte eller dere vokste fra hverandre.

Hvor lenge var du usikker?

Visste han at du var usikker?

Hva gjorde du for å jobbe med forholdet mens du var usikker?

Hva gjorde at du faktisk klarte å ta beslutningen? Ble du 100% sikker? Er det bare modning som må til?

Selv har jeg vært usikker i tre år, men klarer aldri å bestemme meg skikkelig for at nå skal jeg gå. Håper andres historier kanskje kan hjelpe meg i forstå hvorfor jeg føler som jeg gjør og hjelpe meg i å klare å bestemme meg.

[Gjest Gjest]

Jeg brøt ut av et ti års gammelt forhold, kjærligheten var borte. Var kun barna som holdt meg tilbake.

Jeg vurderte å gå fra ham i 6 år før jeg endelig gjorde det.

Det var vanskelig, men jeg trengte tid.

Om kjærligheten er borte, så flytt med engang. Ingen som tjener på at du blir av barmhjertighet.

[Gjest cr]

Grunner selv rundt dette. Har ett barn sammen, noe som gjør at jeg prinsipielt mener jeg må kjempe så lenge det er en mulighet for å vinne. Hadde vi ikke hatt noe barn, vet jeg ikke hva slags holdepunkt jeg skulle ha hatt. Hvis jeg ikke hadde trivdes over lengre tid, hadde jeg nok tatt tid for meg selv iallefall.

Mann, 25.

[Gjest Gjest_Pusi_*]

Hei.

Jeg lurer litt på hvordan dere oppfører dere overfor partnere i disse 3-6 årene? Føles det ikke utrolig falskt, må jo nesten sammenlignes med skuespill. Eller er det gode dager inni disse årene også? Det må det jo nesten være, hverdagen går vel bare på eget vis antar jeg, men må kjennes tungt i lengden.

[Gjest Gjest]

Jeg var der for en del år siden.

De siste årene vi var gift var jeg veldig ulykkelig. Jeg forsto vel egentlig ikke hva det var. Sexlysten var helt borte. Han bød meg ganske enkelt i mot, og jeg likte heller ikke personligheten hans. Han hadde meninger, og gjorde ting, som gikk helt på tvers av mine verdier.

I løpet av de siste årene sa jeg vel egentlig ikke til han at jeg ikke elsket han, men jeg sa heller ikke at jeg gjorde det. Jeg skjønte heller ikke at jeg faktisk bare kunne gå.

Det var på en måte som en oppvåkning. Plutselig forsto jeg hva det var. Det var ingenting å kjempe for mere. Det var ingen kjærlighet der som kunne reddes. Det eneste som sto i hodet mitt var å bli fri. Det føltes som om jeg lettet flere kilo i det øyeblikk jeg forsto at jeg skulle forlate han, og når separasjonspapirene ble underskrevet.

Nå var ikke tiden etter skilsmissen noen dans på roser. Han viste seg å være en meget dårlig far for barnet vårt. Hans bitterhet fordi jeg forlot han, lot han gå ut over barnet. Han ville også hevne seg på meg ved å kreve mer av fellesformuen enn det som har hans del. Et vanskelig år i etterkant altså, men nå når det er kommet på avstand, må det å ha forlatt han være den beste avgjørelsen som jeg noen gang har tatt i mitt liv.

Det eneste jeg kan si i ettertid er at jeg skulle ha gjort det flere år før. Men det er lett å være etterpåklok. Det jeg mener å si er at hvis du vet at du vil forlate han, er det ingenting å vente på. Like godt å hoppe i det. Det er like vanskelig når det står på uansett om du utsetter det. Du kaster bare bort en del av både ditt og hans liv med å vente hvis du først har bestemt deg.

[Gjest en singel mor]

Jeg gikk gjennom dette for noen år siden. Hvor lenge selve prosessen varte vet jeg faktisk ikke. Det første tegnet var vel egentlig at jeg mast sexlysten. Hver eneste mensen ble regnet som en frihet, da kunne jeg si nei med god grunn. Det ble ikke tørke før de siste 4-5 mnd for jeg gikk med på det for å ikke være for negativ.

Vaskuet fikk jeg vel et drøyt halv år før selve bruddet. Han og barnet var borte, og jeg nøt friheten, savnet han ikke et sekund. Samtidig at jeg husker jeg tenkte, hadde han vært utro så hadde jeg ikke brydd meg! Jeg burde sett tegningen da...

Men fortsatt gikk det noen mnd. Men diverse ting gjorde at jeg fikk et annet fokus i hverdagen. Så at det fantes en annen hverden. Nå sluttet vi og med sex. Men fortsatt hadde jeg ikke sett det helt, men nå startet den mer beviste prosessen... Jeg trakk meg mer inn i meg selv, og unna han, selv hjemme.

Så var det noen små episoder som gjorde at jeg begynte å se, nå var jeg bevist problemet. Jeg forsto at noen var gale, følelser manglet, hos meg. Jeg søkte andres selskap fremfor min samboer. Snakket og litt med andre om det i den tiden. Det var en vond måned for meg. Han så nok det var noe, men ting gjorde at det ikke passet å ta det opp der og da.

Etter at jeg fortalte det, forsøkte vi en måned, men vi hadde så ulike tanker på hva som skulle til. Han lot seg skuffe av så mye. Han forventet på en måte at jeg skulle gjøre ting for å gjøre han glad, men det var ikke der problemet lå for meg! Vel etter en tøff måned orket han ikke mer, det ble slutt. Bruddet var ikke av de beste. Men barnet klarte vi å sette over oss.

Jeg har ikke angret en dag på det. Har ikke savnet han et øyeblikk. For meg var det det helt rette å gjøre. Jeg har det mye bedre nå.

Det som gjorde at jeg faktisk klarte å se det, var følelsen av å være en fugl i bur! Jeg er ikke en som kan settes i bur, jeg må ha frihet og alenetid (noe jeg ikke fikk med han). Det andre var en forståelse. Hadde jeg blitt for barnets del, hadde jeg endt opp med å være utro den dagen en fristende nok kom forbi (er mot utroskap). Den vissheten sa meg at jeg ikke elsket han jeg var sammen med. Og så vondt unte jeg han ikke. Ved å gå, så får han og muligheten til å finne en som elsker han igjen like mye som han selv elsker. Det fortjener han.

Noen ganger er det rett for den andre å bli sluppet fri!

Lykke til med en avgjørelse.

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar, setter pris på enda flere erfaringer hvis det er noen som ønsker å dele. Dette er det vanskeligste jeg har gjort noen sinne...

Problemet mitt er at jeg egentlig vet at jeg er i et forhold jeg ikke ønsker å være i, og all fornuft tilsier at jeg bør gå. Ikke har vi sex mer enn en gang annenhver måned (er i midten av 20-årene), ikke koser vi noe særlig lenger heller - noe vi gjorde ganske lenge etter at sexlivet hadde gått på dunken. Vi er fryktelig forskjellige og jeg føler han ikke klarer å godta meg 100% som jeg er. Jeg slapper ikke skikkelig av når han er der og gleder meg til han skal ut en kveld slik at jeg kan slappe av og være meg selv. Han er temperamentsfull og det ender med at jeg lister meg rundt og tilpasser hverdagen min etter hans humør. Det er ingen betingelsesløs kjærlighet eller "oss-tenking" lenger, men vi har begynt å "telle" hvem som betaler hva og hvem som gjør hva hjemme, og ingen av oss gjør noe utelukkende for å glede den andre lenger. I det siste har vi absolutt ingenting å snakke om - og han hører aldri etter når jeg forteller om noe.

Jeg vet at han gjør meg til en kjedelig person og et dårligere menneske, og jeg vet også at jeg har mistet evnen til å få frem det beste i han.

Allikevel er det noen gamle følelser som fullstendig forhindrer meg i å klare å ta det siste steget. Har forsøkt flere ganger, men det ender alltid opp med at jeg ombestemmer meg og at vi bare tar en oppvask i forholdet (som ikke fører til noe som helst) i steden for. Jeg klarer rett og slett ikke å bli klar, men jeg får samtidig panikk for at jeg kaster bort enda flere år på et dårlig forhold og et halvveis liv. Men kommer jeg egentlig noen sinne til å vite at jg er klar, og til å være 100% sikker på at jeg gjør det rette? Eller er det slik at man aldri er sikker, men bare må ta et valg?

Skulle ønske han hadde vært utro, slik at jeg hadde noe konkret å støtte meg til...

Hei.

Jeg lurer litt på hvordan dere oppfører dere overfor partnere i disse 3-6 årene? Føles det ikke utrolig falskt, må jo nesten sammenlignes med skuespill. Eller er det gode dager inni disse årene også? Det må det jo nesten være, hverdagen går vel bare på eget vis antar jeg, men må kjennes tungt i lengden.

Selvfølgelg er det gode dager innimellom, og dette er jo tross alt gutten jeg har vært sammen med i sju år. Hadde jeg bestemt meg for å gå for tre år siden hadde det jo vært skuespill å bli, men jeg klarer jo ikke å bestemme meg...

[nanya]

Jeg har dessverre ingen lure råd til deg, siden jeg er i samme situasjon selv. Drar opp tråden i håp om at du skal få noen flere svar!

[SIFA]

Enten må du forlate han, ellers så må forholdet bli mye bedre.. Det hjelper ikke å vente, og håpe at det skal bli bedre.

Du har ikke lyst å leve i et slik forhold om ti år!

Se for deg hvordan du ønsker at livet ditt skal være.

Hvis mannen ikka kan gi deg dette, er ikke han den rette mannen.

[Gjest Gjest*Alexandra]

Jeg har nettopp vært i din situasjon, og valgte å gå.

Har vært usikker i ett år, men hele tiden tenkt at det kanskje ville ordne seg.. Det har gått nedover med fysisk kontakt, kommunikasjon osv.. Følte som TS at vi var fryktelig forskjellige, og ikke gjorde hverandre til bedre mennesker.. Jeg er utadvendt og sosial, mens han viser ingen tegn til å ville bli kjent med nye mennesker. Og det var ekstra vanskelig fordi vi bodde på mitt hjemsted, der han hadde intet kontaktnett.

Jeg klarte ikke å si at jeg elsket han det siste halve året, og trakk meg til slutt helt unna når han ville kose. Merket at når jeg var på fest hadde jeg virkelig lyst til å flørte med andre..

Etter mange måneder med tvil, kom det til et stadium der jeg var HELT sikker. Gikk rundt med høy puls, klarte verken å spise eller sove. Da visste jeg hva jeg måtte gjøre..

Så nå har jeg gått, og det føles bra.. selv om jeg har såret og knust hans håp og fremtidsdrømmer, og har utrolig samvittighet... Men tror at det var det rette for oss begge. Det finnes garantert noen som passer bedre til meg der ute, og det finnes garantert noen som passer bedre til han..

Nå ser jeg atter en gang lyst på fremtiden..

[vilja]

Det eneste du kommer til å angre på, er at du ikke gikk tidligere.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter også med å ta det siste skrittet, er så skremmende å skulle ta en avgjørlse som er definitiv etter å ha vært i et forhold i 9 år. Skjønner etter lang tid og flere skuffelser at det ikke skal være oss to likevel, men det er så vanskelig å bryte opp. Føler sorg over at fremtiden ikke blir slik jeg hadde sett for meg, altså familieliv med samboeren min. Har ikke så stort nettverk og er veldig redd for å bli ensom, men skjønner at det ikke kan holde meg tilbake, jeg er nødt tl å gjøre en endring i livet mitt. Jeg er 28 år og vi har ingen barn, det er kanskje en fordel nå, men alikevel synes jeg det er utrolig vanskelig å ta valget. En ting som bekymrer meg er det rent praktiske, vil noen dele erfaringer der? Jeg mener, vi eier en leilighet som ingen av oss har råd til å sitte med. Dette er jo et helt elendig tidspunkt å selge på, kan ta lang tid og vi har jo ikke råd til at en av oss flytter ut og leier noe annet. Hva gjør man da? Vi er jo egentlig nødt til å fortsette å bo sammen til leiligheten er solgt. Noen som har erfaring med å bo sammen etter at forholdet er slutt? Huff, får helt vondt i magen av å tenke på dette... ikke lett, men forhåpentligvis vil man få det bedre med tiden...

Eline

[Gjest Betty89]

Jeg sliter også med å ta det siste skrittet, er så skremmende å skulle ta en avgjørlse som er definitiv etter å ha vært i et forhold i 9 år. Skjønner etter lang tid og flere skuffelser at det ikke skal være oss to likevel, men det er så vanskelig å bryte opp. Føler sorg over at fremtiden ikke blir slik jeg hadde sett for meg, altså familieliv med samboeren min. Har ikke så stort nettverk og er veldig redd for å bli ensom, men skjønner at det ikke kan holde meg tilbake, jeg er nødt tl å gjøre en endring i livet mitt. Jeg er 28 år og vi har ingen barn, det er kanskje en fordel nå, men alikevel synes jeg det er utrolig vanskelig å ta valget. En ting som bekymrer meg er det rent praktiske, vil noen dele erfaringer der? Jeg mener, vi eier en leilighet som ingen av oss har råd til å sitte med. Dette er jo et helt elendig tidspunkt å selge på, kan ta lang tid og vi har jo ikke råd til at en av oss flytter ut og leier noe annet. Hva gjør man da? Vi er jo egentlig nødt til å fortsette å bo sammen til leiligheten er solgt. Noen som har erfaring med å bo sammen etter at forholdet er slutt? Huff, får helt vondt i magen av å tenke på dette... ikke lett, men forhåpentligvis vil man få det bedre med tiden...

Eline

Har desverre ingen tips til deg

Hva som gjør at dere skal skille lag da?

[Gjest Gjest]

Det er mange ting, vanskelig å forklare egentlig, men vi har vel vært sammen så lenge at vi har tatt hverandre litt for gitt. Det har vært en eisode hvor han har vært utro, men den klarte vi forsåvidt å komme oss gjennom, men noe er ødelagt, tilliten er borte. Ellers ser vi ganske forskjellig på en del ting, og har ikke samme ønsker for fremtiden.. Nå har vi nok kommet mer til et venne stadium, jeg innser at tiden er kommet for å bryte opp, men det er likevel veldig vondt. Kjenner jeg blir lei meg av å skrive dette men slik er det blitt. Er bare så sikker på hvordan jeg skal takle den opprivende prosessen jeg vet det vil være å flytte fra hverandre... Vanskelig å være sterk, jeg svinger veldig i humøret, men innerst inn må jeg innrømme at det nok er over..

[Store My]

Vi er fryktelig forskjellige og jeg føler han ikke klarer å godta meg 100% som jeg er. Jeg slapper ikke skikkelig av når han er der og gleder meg til han skal ut en kveld slik at jeg kan slappe av og være meg selv. Han er temperamentsfull og det ender med at jeg lister meg rundt og tilpasser hverdagen min etter hans humør. Det er ingen betingelsesløs kjærlighet eller "oss-tenking" lenger, men vi har begynt å "telle" hvem som betaler hva og hvem som gjør hva hjemme, og ingen av oss gjør noe utelukkende for å glede den andre lenger. I det siste har vi absolutt ingenting å snakke om - og han hører aldri etter når jeg forteller om noe.

Jeg vet at han gjør meg til en kjedelig person og et dårligere menneske, og jeg vet også at jeg har mistet evnen til å få frem det beste i han.

Dette er jo argumenter som egentlig taler klart for at du bør gå. Dersom du ikke kan være deg selv sammen med ham, hva slags framtid har dere da? Du kan ikke spille skuespill resten av livet.

Men hvordan du skal klare å bli sikker har jeg ingen tips om. Du må vel sette deg ned og skrive en liste over hva som er viktig for deg. Hva gjør at du vil bli og hva som gjør at du vil gå..

[Gjest Gjest_Line_*]

Hei.

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg gikk fra samboeren min for ca. 2 år siden. Vi var sammen i 10 år og jeg var fryktelig glad i han. Men han så ikke meg om du forstår. Alt gikk på hans premisser og det gjør vondt. Selvfølgelig ga han meg mye og det var også grunnen til at det var så vanskelig å bryte ut av forholdet. Det var ikke pga. følelsene, men jeg tok ett oppgjør med meg selv og fant ut at jeg fortjente bedre.

Det er det verste jeg har noensinne har gjort og håper jeg slipper det igjen.

Jeg var ett vrak og gråt veldig mye.

Det gjør det ikke lettere når du endelig tar mot til deg at din samboer ikke tar deg seriøst og regner med det er ett utbrudd som går over.

Jeg sto på mitt, men det var tøft. Flere ganger ville jeg løpe tilbake og si at vi måtte finne en løsning. Men det blir ikke bedre.

Kanskje i noen måneder så er det tilbake til det gamle. Dette er så vanskelig prosess at det er ikke verd å gjøre det to ganger med samme gutt hvis du er sikker.

Nå skal det sies at jeg ikke var helt sikker og det tror jeg aldri man blir. I tiden etterpå så savner man så tryggheten, noen å sove ved siden av, tingene deres og man føler man har gjort verdens verste tabbe. Men hold ut så vil du etterhvert se lyst på livet igjen.

Jeg sier ikke at man ikke skal gi forhold flere sjanser, men har man gått og tenkt på dette i mange måneder og det man gruer seg til er prosessen etterpå med familie, venner og trygghet så er det man selv en skal tenke på.

Du har bare ett liv og skal ha det godt i det livet. Det er kun opp til deg selv. Jeg tenkte mange ganger at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Sikkert ett hardt budskap, men jeg følte en stund at jeg hadde misslyktes og alt jeg hadde drømt om var nå borte. Det er skummelt å stå på egne ben etter så mange år og tryggheten er så viktig for oss alle.

Men tro meg, det går over.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger.