Iriterer g over ALT mamma gjør

[Gjest Gjest]

Jeg er 25 år gammel. Barndommen min var... vel, hva skal jeg si? Jeg var mammas syndebukk, og har med tiden innsett at hun gav meg en barneoppdragelse som ikke burde vært slik en var.. (Lang historie - men hun brukte å låse meg inne på rommet mitt i 24 t. uten mat for ikke å gå i kirken ++). Hun likte meg mindre og mindre for hvert år som gikk og hadde ikke problemer med å fortelle meg dette.

Dette har egentlig ingenting med det jeg skriver her for nå (kun en liten bakgrunnshistorie). Jeg er nå nemlig 25 år gammel, og har bodd hjemmefra siden jeg var 18. Uansett, så er jeg jo på besøk hos mamma av og til. Hun er skilt og lever alene. Det som plager meg, og gjerne vil vite hvorfor er slik det er, er at jeg irriterer meg grønn og blå over ALT hun gjør!! Det er helt sinnsykt. Jeg klarer henne bare ikke! Jeg takler det bare ikke!! Første dagen jeg er hjemme på ferie går alltid alt ok. Vi prater og snakker sammen. Jeg irriterer meg ikke. Men så maser hun ikke heller da.

Så blir det bare verre og verre for hver dag som går. Har vært hjemme siden lille julaften, og nå er det like før jeg sprekker av irritasjon!!

For det første så maser hun helt fo JÆVLIG med ting som ikke har noe med henne å gjøre. Hun spør om samma ting FLERE ganger etter jeg har allerede gitt henne et svar. Så MASER hun på meg for at jeg skal gjøre det HUN vil (det motsatte av det jeg har svart som regel) Jeg blir helt for jævlig gal i hodet av henne.

Men det er ikke det verste, at jeg irriterer meg over masinga hennes. (Det kan vel være litt forståelig) Det som kanskje ikke er like forståelig er at jeg irriterer meg over alt annet hun gjør; Når hun spiser.. Hun legger på 3 kilo smør på skiva, tar på halve smørboksen. Etterpå legger hun på 6 osteskiver for etterpå å stappe hele greia inn i kjeften.

Når hun spiser mandarin spiser hun så og si hele i en jafs.

Hun klager over ALT som er, absolutt ALT! Snakker stygt om folk.. Men er livredd for at folk skal mislike henne, så hun er falsk mot dem.. Hun kjører bil sittende helt på kanten av setet og TVIholder på rattet.. Når hun kjører forbi noen må hun alltid GLO ut på alle som er. Kjenner hun dem ikke igjen spør hun meg om JEG vet hvem det var. Som om det er viktig hvem som sto der og snakka sammen i krysset.

Hun spør spørsmål om samboeren min, feks hvor mye han tjener og hvor mye han skal betale av ditt og datt.. Sier ting hånlig som "Var DET vits i da?" da han kjøpte seg en ny dyr bukse- hva bryr det henne egentlig?

Hun bruker 3 timer på badet for å stelle seg..

Det er alltid synd på henne, og hun skal alltid prøve å få medlidenhet og vil at jeg skal få dårlig samvittighet for ting. Det gjør jeg jo også.

Hun SLURPER i seg te/kaffe/suppe etc.. Hun snoker i tinga mine, sjekker kvitteringer hun finner (for å se hva jeg har kjøpt), går inn på rommet der jeg sover mens jeg ikke er der etc.. (Det har hun forresten gjort siden jeg bodde hjemme)

Blir helt GAL! Takler ikke min egen mor! Av og til føler jeg nesten et hat mot henne. Det er slemt å si, og jeg ER jo glad i henne, men jeg blir bare helt GAAAAAAAAAL! Hva er grunnen til at jeg irriterer meg så SINNSYKT over henne? Åhr, dittkjerring. Trodde jeg skulle "komme over" denne irritasjonsperioden jeg har ovenfor henne.. Trodde det var noe som hørte tenåringstida til, men nei. Det går aldri over.

Hva kan jeg gjøre for at det skal bli bedre? Å snakke med henne hjelper IKKE. Og jeg klarer ikke styre frustrasjonen min. Seriøst. Jeg bare takler henne ikke. Det perfekte var om jeg kunne bare levd uten henne i livet mitt. Kutte henne ut på en måte, men det kan jeg ikke heller da.

Åh, er så dritt lei av henne. Hjelp. Men seriøst, hva er galt med meg?

[Gjest singel lesbe]

synes ikke det høres ut som om det er noe galt med deg, jeg

hadde noen behandlet meg sånn, så hadde min toleransegrense også vært ekstremt lav... (kan vel egentlig forstå at du irriterer deg over henne, hvis jeg ser bort fra barndommen også).

hva tror du løsningen kan være?

kortere besøk hjemme? bo på hotell, og kun komme innom ifb m "kaffeslaberas"?

sette grenser for hva hun får lov til å spørre/mase om når det gjelder ditt liv (sambiss inntekt og klær ol.)?

psykolog for å få utløp for frustrasjon som henger igjen fra barndommen?

håper uansett at du kan finne ut hva som kan gjøre situasjonen mer levelig for deg

[Jigva]

Jeg har en far som jeg ikke kan leve med over lengre tid. Jeg er ikke slik som deg som irriterer meg over alt ved han, men jeg og han går bare ikke sammen.

Mine råd baserer jeg på dette.

1. lær deg selv å kjenne, begrens tiden du tilbringer med din mor etter hva du vil takle. (min far og jeg har en grense på 3-4 dager i samme hus, men da legger jeg mye godvilje til)

2.Igjen begrens, begrens, begrens tiden du er hos moren din, ikke vær redd for å reise tidligere. Den siste gangen jeg var hos min far reiste jeg og kjæresten 1 dag tidligere enn forventet. Jeg ser han heller ikke mer enn 1-2 ganger i året nå.

3. Slutt å bry deg om små detaljer som hvor mye pålegg hun tar på brødskiva, hvordan hun drikker eller alle de andre detaljene du nevnte. Alle har sine vaner, tenk på at du sikkert har noen vaner andre irriterer seg over.

4. tror du skal jobbe med å tilgi henne for hva hun gjorde i barndommen, til syvende og sist er det bare deg selv du ødelegger ved å terpe på dette. En dag må man bare legge ting bak seg og ikke la fortiden få ødelegge fremtiden, men ikke tilgi henne av hensyn til henne, men av hensyn til deg selv.

(Jeg har måttet gå inn i meg selv og tilgi min søster for ting fra barndommen og jeg kan med hånden på hjertet si at det hjalp meg i mitt liv og mine forhold med andre mennesker)

Ellers er det også greit å tenke på at noen mennesker går bare ikke sammen. Selv om dere deler blod så behøver det ikke bety at dere går bra sammen. Bare vær sammen på de "obligatoriske tingene" og drit i alt det andre.

Endret 29. desember 2008 av Jigva

[Jade]

De småtingene du irriterer deg over (f.eks. pålegg på skivene og hvordan hun sitter på setet i bilen); si til deg selv at det ikke er ditt problem. Faktisk så har du ikke noe med det, på samme måte som hun ikke har noe med de tingene hun spør deg om.

Når hun spør om ting hun ikke har noe med; si det til henne. Ikke svar på det hun spør om. Svar heller at det har hun ikke noe med. Vær kjempebestemt på det, og ikke gi deg! Når du er på overnattingsbesøk, pass på kvitteringene. Ta vesken med på do om nødvendig. Si at du må overnatte et annet sted hvis hun ikke slutter å snike.

Når hun spør om ting du allerede har svart på, ikke svar på det på ny. Si du allerede har svart på det, at du er lei av at hun spør om og om igjen, og at hun heller bør lære seg å høre etter. Med mindre det er viktig informasjon som hun MÅ ha med seg, så ikke gi deg på dette heller.

Når hun ber deg gjøre det motsatte av hva du har sagt du skal, så si takk for tipset, men du har allerede avgjort hva du skal gjøre. Gir hun seg ikke, så minn henne på at du er 25 år gammel og at hun ikke bestemmer over deg lengre. IKKE gi deg!

Ikke tving deg selv til å være med henne mer enn du klarer. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at hun er skilt og alene. Hun skal bare være kjempetakknemlig for at du gidder å besøke henne overhodet etter alt hun har gjort mot deg! Kun et fantastisk snilt menneske ville gjort noe slikt!

[lille katt]

Man trenger ikke å være psykolog for å svar på hvorfor du irriterer deg over mammaen din... Hun har behandlet deg som en dritt, og jeg vil tippe at en STOR del av deg ikke tåler trynet på henne. Selv om du sier at du ER jo glad i henne.... Kanskje du er fem prosent glad i henne, mens du 95 % ikke tåler trynet på henne og forakter henne. Og hvorfor skulle du like henne, når hun har behandlet deg så dårlig? Synes det er helt normalt jeg, å mislike noen som har behandlet deg dårlig.

Jeg har selv bikket 30 og har fått min egen mor bare lengre og lengre opp i halsen etterhvert som årene har gått. Jeg har innsett at det fort kan ta 25-30 år å innse at foreldrelojalitet er oppskrytt og at man bare blir skuffet uansett.

Jeg er ikke så opptatt av å tilgi, synes godt man kan boltre seg i en mangeårig "forakt- og bitterhetsfase" før man begynner å tenke på å legge ting bak seg eller tilgi. Når man først erkjenner at man har blitt behandlet dårlig, så kan man godt få lov til å kjenne på den følelsen også en stund, mener jeg da .

Synes du har fått mange gode råd om å begrense kontakten med henne. Jeg støtter de rådene. Tilbring minst mulig tid sammen med henne. Unngå overnattingsbesøk, det holder å stikke innom et par timer. Bor du i en annen by? Reis sjeldnere hjem, eller bo hos andre om du kan, vær på besøk så kort som mulig.

[Gjest Gjest]

Du har fått en del gode råd her. Jeg sier meg enig i at du bør begrense kontakten med henne mest mulig og sette klare grenser for hva du aksepterer av henne. Jeg har en person i min egen slekt som jeg sliter med å tilbringe for mye tid sammen med (ikke en sånn som din mor, men likevel vanskelig). Jeg sørger for å dele tida mi sammen med denne personen opp i mange korte perioder istedet for få lange. Når vi overnatter i samme hus passer jeg på å være aktiv med ting som ikke inkluderer denne personen. Jeg går turer (h*n må tro jeg er rene turfantasten!), drar på besøk, går på rommet for å lese ei ekstremt god bok (for å kunne forklare hvorfor jeg ble så lenge borte) osv. Det blir litt katt og mus-lek, men det redder oss fra konfrontasjoner som MÅ komme om vi er for mye sammen.

Men når det er sagt så vil jeg kommentere noe som kanskje ikke har noe med din sak å gjøre, men likevel: Ei venninne av meg har en mor som er veldig lik din beskrivelse av moren din. Denne moren er mentalt syk, noe som familien ikke ble klar over før etter mange års merkelig oppførsel. Kan det hende din mor også er syk? Kunne du kanskje snakket med en lege, forklart oppførselen og spurt om det kunne vært mer enn en vanskelig personlighet som lå bak?

[Gjest ts]

Først vil jeg bare takke dere som har giddet å svare, hadde egentlig forventet meg pepper jeg. Får nemlig endel dårlig samvittighet for å tenke slik jeg gjør også. Hun er jo mora mi.. Men uansett så takler jeg henne ikke i det hele tatt.

De småtingene du irriterer deg over (f.eks. pålegg på skivene og hvordan hun sitter på setet i bilen); si til deg selv at det ikke er ditt problem. Faktisk så har du ikke noe med det, på samme måte som hun ikke har noe med de tingene hun spør deg om.

Når hun spør om ting hun ikke har noe med; si det til henne. Ikke svar på det hun spør om. Svar heller at det har hun ikke noe med. Vær kjempebestemt på det, og ikke gi deg! Når du er på overnattingsbesøk, pass på kvitteringene. Ta vesken med på do om nødvendig. Si at du må overnatte et annet sted hvis hun ikke slutter å snike.

Når hun spør om ting du allerede har svart på, ikke svar på det på ny. Si du allerede har svart på det, at du er lei av at hun spør om og om igjen, og at hun heller bør lære seg å høre etter. Med mindre det er viktig informasjon som hun MÅ ha med seg, så ikke gi deg på dette heller.

Når hun ber deg gjøre det motsatte av hva du har sagt du skal, så si takk for tipset, men du har allerede avgjort hva du skal gjøre. Gir hun seg ikke, så minn henne på at du er 25 år gammel og at hun ikke bestemmer over deg lengre. IKKE gi deg!

Ikke tving deg selv til å være med henne mer enn du klarer. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at hun er skilt og alene. Hun skal bare være kjempetakknemlig for at du gidder å besøke henne overhodet etter alt hun har gjort mot deg! Kun et fantastisk snilt menneske ville gjort noe slikt!

Takk for svar! Ja, jeg skal prøve om jeg klarer å følge rådene dine. Men det er ikke like enkelt.. Hvis hun f.eks. spør meg om noe for n'te gang (mas mas mas!) for og prøve å overtale meg til det motsatte så blir jeg irritert på henne, og samtalen kan foregå slik:

- Hvorfor (.......)??

- Åh, du har jo allerede spurt! Og dessuten; det har ikke du noe med..

- Hæ? Hvordan kan du si det! Jeg er mora di, så lenge du er i mitt hus blablabla.

- Åh, slutt å mas!

- Jeg maser da ikke! Men jeg må vel få lov til å spørre om noe slikt?

- Men du har jo allerede spurt, og jeg har svart! Men det har ikke noe med deg å gjøre så hvorfor bryr det deg?

- SNØFT! Jeg må da få lov til å spørre om slike ting uten at du skal bli sint!

- Men jeg har allerede gitt deg et svar!

- Men jeg syntes det hadde vært så mye koseligere om (.....).

- Javel! Men det er mitt liv, og jeg har bestemt meg!

- Det synes jeg er dårlig gjort altså!

- Javel! Syns hva du vil!

- Hvordan kan du snakke til din egen mor på den måten? Takke seg til!

- Ååååååhhhhhhhhhhh...

- Du... kan du ikke gjøre det slik da?

- Åhhr NEI har jeg sagt!

Av og til renner det over for meg og jeg må bare bort fra henne, opp på rommet der jeg sover, eller bare ut og bort. Dette skjedde så sent som i går kveld.. Jeg orket henne ikke lenger, og gikk opp på gamlerommet mitt. Da begynte hun å gråte og sa at jeg ikke kunne oppføre meg slik.

Etterpå kom hun inn til meg på rommet (uten å banke på, noe jeg også irriterer meg sinnsykt over - hva om jeg/samboer sto der naken/e.l.?) og sier (med sin sårede jævla falske stemme, bare slik at jeg skal få dårlig samvittighet): - Kan du VÆR så snill å komme ned igjen til meg?

Blir så oppgitt, og orker ikke krangle mer så jeg sier jada mamma.. jada.

Må først roe meg ned før jeg kan gå ned igjen til henne på stua..

Man trenger ikke å være psykolog for å svar på hvorfor du irriterer deg over mammaen din... Hun har behandlet deg som en dritt, og jeg vil tippe at en STOR del av deg ikke tåler trynet på henne. Selv om du sier at du ER jo glad i henne.... Kanskje du er fem prosent glad i henne, mens du 95 % ikke tåler trynet på henne og forakter henne. Og hvorfor skulle du like henne, når hun har behandlet deg så dårlig? Synes det er helt normalt jeg, å mislike noen som har behandlet deg dårlig.

Jeg har selv bikket 30 og har fått min egen mor bare lengre og lengre opp i halsen etterhvert som årene har gått. Jeg har innsett at det fort kan ta 25-30 år å innse at foreldrelojalitet er oppskrytt og at man bare blir skuffet uansett.

Jeg er ikke så opptatt av å tilgi, synes godt man kan boltre seg i en mangeårig "forakt- og bitterhetsfase" før man begynner å tenke på å legge ting bak seg eller tilgi. Når man først erkjenner at man har blitt behandlet dårlig, så kan man godt få lov til å kjenne på den følelsen også en stund, mener jeg da .

Synes du har fått mange gode råd om å begrense kontakten med henne. Jeg støtter de rådene. Tilbring minst mulig tid sammen med henne. Unngå overnattingsbesøk, det holder å stikke innom et par timer. Bor du i en annen by? Reis sjeldnere hjem, eller bo hos andre om du kan, vær på besøk så kort som mulig.

Jeg bor i en annen by ja. Har vært hjemme i jula, og sist jeg var hjemme var for et par mnd siden. I totalt ser jeg vel henne 4 ganger i året. Nesten litt for mye for meg tror jeg.. Det går galt HVER gang jeg er hjemme.

Sist gang så ble jeg irritert for et eller anna (husker ikke nå, men hadde vel noe med masinga hennes å gjøre) og da gikk hun inn på badet og satt og gråt HØYLYTT bare slik at jeg skulle høre henne og få dårlig samvittighet. Åh, nei jeg takler nok ikke trynet på henne... Blir så lei så lei!!!

Av og til føler jeg bare at jeg er glad i henne fordi jeg må, fordi hun er min mor.. Men av og til skulle jeg bare ønske at hun bodde på andre siden av jordkloden slik at jeg aldri så henne.

Det som er så dumt er at hun er veldig manipulerende. Hun fremstår som veldig sårbar og snill og uskyldig til alle som ser henne utenfor husets fire vegger. Så f.eks. kutte henne ut av livet mitt ville vært umulig hvis jeg er interessert i å ha kontakt med resten av familien/hjembygda mi..

Føler det er få som forstår meg. Vel, jeg har vel ikke akkurat snakket om dette til noen heller da.. Trenger kanskje en psykolog ja, for å få utløp for all frustrasjon jeg har innabords.

Men når det er sagt så vil jeg kommentere noe som kanskje ikke har noe med din sak å gjøre, men likevel: Ei venninne av meg har en mor som er veldig lik din beskrivelse av moren din. Denne moren er mentalt syk, noe som familien ikke ble klar over før etter mange års merkelig oppførsel. Kan det hende din mor også er syk? Kunne du kanskje snakket med en lege, forklart oppførselen og spurt om det kunne vært mer enn en vanskelig personlighet som lå bak?

Tror ikke mamma er syk. Eller, jo forresten, hvem vet. Hun har faktisk gått noe til psykolog etter skilsmissen (som hun tok veldig hardt).

Hun truet alltid med å sende meg til psykolog da jeg var barn. Jeg var jo LIVredd hver gang hun truet med det. Nå angrer jeg SÅ på at jeg ikke sa til henne at det ville være en god ide. Tror det er noe som ville vært veldig sunt for meg faktisk.. Som barn ser man ikke skadene foreldre kan gi en, slikt ser man ikke før man er voksen nok til å tenke selv.. Har hvertfall lært at mine barn IKKE vil få oppdragelsen jeg fikk. Skal hvertfall respektere dem slik de er, og behandle dem som mennesker.

[Pjukset]

Jeg er ikke så opptatt av å tilgi, synes godt man kan boltre seg i en mangeårig "forakt- og bitterhetsfase" før man begynner å tenke på å legge ting bak seg eller tilgi. Når man først erkjenner at man har blitt behandlet dårlig, så kan man godt få lov til å kjenne på den følelsen også en stund, mener jeg da .

Jeg syns det er veldig feil innstilling. Jeg har brukt flere år på å være bitter på folk som har behandlet meg dårlig, og hvem skadet jeg med det? Meg selv selvfølgelig. Selvsagt skal man få kjenne på det man føler, men man skal ikke gå rundt i årevis og føle bitterhet og forakt, da sliter man seg selv ut.

Jeg vil heller råde til å få hjelp til å bearbeide det som har skjedd. Har moren din bedt om tilgivelse for alt? (beklager hvis du har skrevet det og jeg ikke har fått det med meg). Når du har fått bearbeidet alt så bør du prøve å akseptere det som har skjedd, tilgi henne for det, og gå videre - enten med eller uten moren din.

Jeg vet hva det vil si å ha ekstremt lav toleransegrense på lik linje som du har, og det ligger alltid en "story" bak slik du beskriver. De følelsene du opplevde da du var yngre sitter igjen i kroppen din, og jeg anbefaler deg at du bruker energi på å bearbeide de følelsene fremfor å irritere deg. Jeg sier ikke at du ikke har grunn til å irritere deg, men den energien du bruker på det gagner DEG dårlig.

[Pjukset]

Tror ikke mamma er syk. Eller, jo forresten, hvem vet. Hun har faktisk gått noe til psykolog etter skilsmissen (som hun tok veldig hardt).

Hun truet alltid med å sende meg til psykolog da jeg var barn. Jeg var jo LIVredd hver gang hun truet med det. Nå angrer jeg SÅ på at jeg ikke sa til henne at det ville være en god ide. Tror det er noe som ville vært veldig sunt for meg faktisk.. Som barn ser man ikke skadene foreldre kan gi en, slikt ser man ikke før man er voksen nok til å tenke selv.. Har hvertfall lært at mine barn IKKE vil få oppdragelsen jeg fikk. Skal hvertfall respektere dem slik de er, og behandle dem som mennesker.

Jeg håper du vet at det å gå til psykolog ikke nødvendigvis innebærer at man er psykisk syk?

[Gjest ts]

Jeg håper du vet at det å gå til psykolog ikke nødvendigvis innebærer at man er psykisk syk?

Nei det er klart. Det kom nok ut litt feil, beklager det. Jeg kjenner flere som har hatt stor nytte av det, og tror jeg hadde hatt stor nytte av det selv, og få snakke ut om barndom og livet mitt.

Da jeg var liten trodde jeg derimot at det var kun de som var psykisk syke som trengte psykolog, og derfor var jeg så redd for det.

[Pjukset]

Nei det er klart. Det kom nok ut litt feil, beklager det. Jeg kjenner flere som har hatt stor nytte av det, og tror jeg hadde hatt stor nytte av det selv, og få snakke ut om barndom og livet mitt.

Da jeg var liten trodde jeg derimot at det var kun de som var psykisk syke som trengte psykolog, og derfor var jeg så redd for det.

Det er jo ikke så rart, det er jo fortsatt voksne folk i dag som tror at kun mentalt forstyrra folk går til psykolog

Har selv veldig god erfaring med psykomotorisk behandling.

[Gjest Gjest]

Jeg føler også at jeg sv og til bare er glad i moren min fordi jeg på en måte må siden hun er moren m in. Så jeg forstår den følelsen veldig godt.

Noen ganger tenker jeg på hva jeg hadde følt om hun hadde dødd, og da tenker jeg at jeg hadde selvfølgelig vært lei meg, men samtidig hadde livet mitt blitt lettere....

Og min mor har aldri gjort slike grusomme ting som ts sier hennes mor har gjort.

Det føles jo helt forferdelig å tenke slik, men min mor er et menneske jeg aldri hadde ofret en tanke hadde det ikke vært for at vi er i familie. Vi er bare altfor ulike. Hun lager seg problemer og er evig pessimist, mens jeg er optimist og prøver å finne løsninger i stedet feks....

[Gjest ts]

Jeg syns det er veldig feil innstilling. Jeg har brukt flere år på å være bitter på folk som har behandlet meg dårlig, og hvem skadet jeg med det? Meg selv selvfølgelig. Selvsagt skal man få kjenne på det man føler, men man skal ikke gå rundt i årevis og føle bitterhet og forakt, da sliter man seg selv ut.

Jeg vil heller råde til å få hjelp til å bearbeide det som har skjedd. Har moren din bedt om tilgivelse for alt? (beklager hvis du har skrevet det og jeg ikke har fått det med meg). Når du har fått bearbeidet alt så bør du prøve å akseptere det som har skjedd, tilgi henne for det, og gå videre - enten med eller uten moren din.

Jeg vet hva det vil si å ha ekstremt lav toleransegrense på lik linje som du har, og det ligger alltid en "story" bak slik du beskriver. De følelsene du opplevde da du var yngre sitter igjen i kroppen din, og jeg anbefaler deg at du bruker energi på å bearbeide de følelsene fremfor å irritere deg. Jeg sier ikke at du ikke har grunn til å irritere deg, men den energien du bruker på det gagner DEG dårlig.

Mamma har ikke bedt om tilgivelse for NOE av det hun gjorde mot meg. Jeg tok det faktisk opp med henne for noen år siden, og sa til henne at jeg følte at hun ikke var like glad i meg som resten av mine søsken, og at hun f.eks. låste meg inn på rommet mitt ikke var en god barneoppdragelse. Da klikket det helt for henne. Hun begynte å gråte og skrek til meg at jeg ikke var tillatt til å snakke slik i hennes hus.. Ble til at JEG sa unnskyld neste dag før jeg skulle ta flyet hjem. Hun kommer ALDRI til å innse at hun gjorde noe galt under oppveksten..

Jo, jeg forstår hva du mener med toleransegrense.. Den er veldig veldig lav, det er sikkert. Merker jo at jeg kan irritere meg over ting ved henne som jeg normalt ikke ville tenkt over om det var noen andre som gjorde det.. Men det er så vanskelig å ikke irrtere seg over det hun gjør. Jeg klarer bare ikke å la være! Det er jo meg selv det går utover, og jeg biter jo mange ting i meg, men allikevel så klarer jeg ikke slutte å irritere meg.

Jeg gruer meg alltid til å hjem, og VET at det kommer til å gå galt mellom mamma og meg etter kort tid.. Men jeg kan jo ikke la være heller. Sukk...

Er så dritt lei.

[Gjest ts]

Det er jo ikke så rart, det er jo fortsatt voksne folk i dag som tror at kun mentalt forstyrra folk går til psykolog

Har selv veldig god erfaring med psykomotorisk behandling.

Hvordan blir man henvist til psykolog? Gjennom fastlege? Eller kan man bare bestille time selv? Må man betale for det? (mer enn egenandel?)

Er litt redd for å snakke åpent ut om forholdet til mamma også egentlig.. Vet ikke om jeg klarer det.. Derfor er det så fint med slike forum også Føler man seg komfortabel hos en psykolog tro? Er redd for at jeg kommer dit og bare sier at alt står bra til, og at jeg ikke klarer å snakke ut om noen ting.. Uff. Men det skader vel ikke å prøve da!

[Pjukset]

Mamma har ikke bedt om tilgivelse for NOE av det hun gjorde mot meg. Jeg tok det faktisk opp med henne for noen år siden, og sa til henne at jeg følte at hun ikke var like glad i meg som resten av mine søsken, og at hun f.eks. låste meg inn på rommet mitt ikke var en god barneoppdragelse. Da klikket det helt for henne. Hun begynte å gråte og skrek til meg at jeg ikke var tillatt til å snakke slik i hennes hus.. Ble til at JEG sa unnskyld neste dag før jeg skulle ta flyet hjem. Hun kommer ALDRI til å innse at hun gjorde noe galt under oppveksten..

Moren din vet nok at hu har gjort deg urett, men hu er altfor stolt til å innrømme det. Det at hun faktisk fikk DEG til å be om unnskyldning syns jeg viser psykopatiske trekk hos henne, beklageligvis.

Jeg ville fått hjelp til å bearbeide følelsene rundt alt som har skjedd, og akseptert moren din for den hun er. Så får du ta et valg om du orker å ha henne i livet ditt eller ikke. Jeg er litt av strenge-typen...hadde noe slikt skjedd meg så hadde jeg nok satt ned foten: "skal du ha et forhold til meg så forlanger jeg at du erkjenner det som har skjedd og ber meg oppriktig om unnskyldning. Hvis ikke så hører du ikke noe mer fra meg".

[Pjukset]

Hvordan blir man henvist til psykolog? Gjennom fastlege? Eller kan man bare bestille time selv? Må man betale for det? (mer enn egenandel?)

Er litt redd for å snakke åpent ut om forholdet til mamma også egentlig.. Vet ikke om jeg klarer det.. Derfor er det så fint med slike forum også Føler man seg komfortabel hos en psykolog tro? Er redd for at jeg kommer dit og bare sier at alt står bra til, og at jeg ikke klarer å snakke ut om noen ting.. Uff. Men det skader vel ikke å prøve da!

Man må ha henvisning til psykolog/psykiater fra fastlege. Dessverre er det ofte svært lang ventetid. Har selv best erfaring med psykomotorisk behandling, syns det er mye mer effektivt, har hjulpet meg enormt.

Hvor bor du da? I storbyene så er ihvertfall tilbudene ganske bra

[lille katt]

Jeg er ikke så opptatt av å tilgi...

Jeg syns det er veldig feil innstilling. Jeg har brukt flere år på å være bitter på folk som har behandlet meg dårlig, og hvem skadet jeg med det? Meg selv selvfølgelig. Selvsagt skal man få kjenne på det man føler, men man skal ikke gå rundt i årevis og føle bitterhet og forakt, da sliter man seg selv ut.

Tror nok det er mange som er enige med deg . Hadde jeg gått til psykolog hadde jeg nok fått samme kommentar. Men folk er forskjellige, og akkurat nå er jeg i en fase i mitt liv hvor jeg synes det er best å dvele litt ved akkurat de følelsene. Senere kommer jeg kanskje i "neste fase" hvor det føles mer naturlig å tilgi eller legge ting bak seg.

Jeg mener ikke at ts skal gjøre som meg, hun (hvis det er en hun) må finne sin egen vei, jeg prøver vel kanskje bare å formidle at man har flere valg i en slik situasjon .

[Gjest78]

Du har fått mange gode svar her allerede, jeg vil bare henge meg på de som skjønner deg veldig godt.

Jeg hadde selv et svært anstrengt forhold til min far, i tillegg til noen andre i familien. Jeg irriterte meg på samme måte som du gjør, over absolutt alt han gjorde. Jeg ble irritert og sint bare han snakket til meg når jeg ikke ville snakke, bare jeg hørte at han tygde mat, pustet litt for høyt osv. Jeg har gått til psykolog i mange år (har pga barndommen og andre ting slitt med angst og depresjoner i årevis, men er relativt frisk nå), og da jeg snakket om dette i terapi sa psykologen min til meg "Men så vær sint da! Du har god grunn til å være sint, og det er lov!" Dette hjalp meg veldig mye, i stedet for å ha dårlig samvittighet og prøve å kjempe i mot hver gang jeg ble sint på faren min for småting, begynte jeg å si til meg selv at det var greit (uansett hva han måtte mene om saken). I løpet av noen år ble sinnet mye mindre, og nå greier jeg helt fint å omgås han (riktignok i kortere perioder) uten noen som helst problemer.

Nå ser jeg han oftere enn du ser din mor, men som regel kun noen få timer i strekk, siden jeg er så heldig at jeg har en mor jeg kan ligge over hos i stedet. Men jeg er absolutt enig med de andre her, du må bare begrense omgangen med henne til hva du kan tåle. Om du ikke orker å treffe henne fire ganger i året, reis dit enda sjeldnere, om du har lyst til å dra hjem tidligere enn planlagt, så gjør du det. Hvis hun blir sur for det er det hennes problem, ikke ditt, og hun skjønner nok etterhvert at du ikke besøker henne mer dess mer hun maser.

Endret 29. desember 2008 av Lady Lovelace

[Pjukset]

Tror nok det er mange som er enige med deg . Hadde jeg gått til psykolog hadde jeg nok fått samme kommentar. Men folk er forskjellige, og akkurat nå er jeg i en fase i mitt liv hvor jeg synes det er best å dvele litt ved akkurat de følelsene. Senere kommer jeg kanskje i "neste fase" hvor det føles mer naturlig å tilgi eller legge ting bak seg.

Jeg mener ikke at ts skal gjøre som meg, hun (hvis det er en hun) må finne sin egen vei, jeg prøver vel kanskje bare å formidle at man har flere valg i en slik situasjon .

Ja jeg skjønner hva du mener, jeg var på samme måte selv før, måtte kjenne på hatet, skuffelsene osv. Men for å være helt ærlig så ble det en så ond sirkel som det var vanskelig å komme seg ut av. Med en negativ tanke/følelse kommer det gjerne 3 nye osv..For meg ble det en utrolig selvdestruktiv handling, og jeg ble veldig skadelidende av det. Men nå er det jo en viss forskjell på å velte seg i elendighet i 1 uke eller 3 år

[Gjest ts]

Man må ha henvisning til psykolog/psykiater fra fastlege. Dessverre er det ofte svært lang ventetid. Har selv best erfaring med psykomotorisk behandling, syns det er mye mer effektivt, har hjulpet meg enormt.

Hvor bor du da? I storbyene så er ihvertfall tilbudene ganske bra

Bor i en storby. Skal høre med legen min etter nyttår jeg..