Jeg tviler på forholdet

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Jeg er rådvill nå. Mannen min og jeg har vært sammen i ni år, jeg er 30 år og han 34. Nå nærmer deg seg tid for å få barn. Både jeg og han har lyst på, og det er først nå det passer med jobben.

Vi har ni fine år bak oss. Vi har reist mye, hatt det gøy med felles venner, bodd sammen. Vi har aldri kranglet noe særlig og løst de fleste problemer lett. Nå føler jeg at det har kommet en kløft mellom oss og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Problemene våre skyldes en rekke ting:

-Han eier ikke ambisjoner eller guts. Det vil si, han har dem teoretisk, men når ting går ham i mot er han ikke den som tar opp kampen. Han har skrevet på en masteroppgave nå i flere år som han ikke får levert. Siden han bare jobber sporadisk mens han "skriver" (som han sier), så er det stort sett jeg som forsørger oss. Han sier det er vanskelig og at han ikke holder motivasjonen oppe. Det forstår jeg, for jeg har fullført master selv. Men da mener jeg at han må kunne bite tennene sammen å gjøre det ferdig i stedet for å tvære ut helvetet. Den oppgaven sliter på ham, på økonomien og på forholdet.

-I stedet for å skrive eller gjøre andre ting spiller han poker på nett. Han har spilt poker i kanskje tre timer på hverdagene og det dobbelte på helgedagene. Det er ikke penger involvert. Dette har han holdt på med i over et år. Han sier han slapper bedre av når han kan gjøre "noe hjernedødt". Jeg forsøker å få ham med ut på tur eller finne på noe, men det orker han ikke. Når han spiller poker er han umulig å snakke til. Det er såvidt han løfter hodet fra skjermen og svarene hans er helt "god dag mann økseskaft". Jeg har sagt til ham at jeg ikke orker mer, og han må redusere spillingen kraftig hvis jeg skal gidde. Når jeg sier det skjer enten a) han er enig med meg, men to dager etter er vi tilbake på scratch igjen, eller b) han blir defensiv og mener at jeg ikke skal legge meg opp i hva han bedriver tiden på.

Sexlivet vår har det gått kraftig nedover med. Jeg klarer ikke å tenne på selvmedlidenhet og pokerspilling.

Han har ikke alltid vært slik. I det store og det hele er han en flott fyr, men nå er jeg bare så drita lei. Særlig siden disse problemene har vart så lenge og han ikke ser ut til å forstå alvoret. Jeg vet ikke hva jeg skal si for å få ham til å forstå det heller.

Han har veldig lyst på barn nå, og det har forsåvidt jeg også. Men jeg har ikke lyst på barn med en mann som bare rygger unna problemer og spiller poker på nett. Han hevder at det bare er en forbigående fase og at han selvsagt ikke vil være slik når vi får barn. Men jeg trenger at han viser meg det nå, for når vi har fått barna er det for sent å oppdage at det er slik han har tenkt å forbli. Nå har jeg utsatt prøving i noen måneder så han blir ferdig med oppgaven. Jeg tror nesten ikke han klarer det. Og faktum er, jeg vet ikke om jeg bryr meg om hele greia heller. Jeg vet ikke om jeg kan bli betatt av ham igjen om han endelig kommer seg gjennom disse tingene. Samtidig så er jeg jo 30, og skal jeg ha barn bør jeg nesten få dem nå, og også med mannen jeg har.

Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Vi er gift, familien min liker ham veldig godt og det gjør vennene mine også. Jeg vil ikke spre bekymringer om forholdet hvis det viser seg å vare. Ikke er jeg flink til å vise meg sårbar heller. Men nå er jeg så lei meg. I blant tenker jeg at hvis ikke vi hadde hatt felles leilighet og hund så hadde jeg reist for lenge siden. Nå er det så komplisert. Mest av alt skulle jeg ønske jeg hadde penger og kunne rømme fra både ham og jobb og bo utenlands for meg selv en stund og ikke snakke med noen. Bare være på et hotellrom og være alene i verden.

Jeg vet ikke hva slags svar jeg ønsker heller, ærlig talt. Jeg lurer kanskje på om jeg har slike tanker fordi forholdet med ett har blitt så mye mer alvorlig med tanke på barn, eller om dette her er dødfødt.

[Gjest Gjest]

Sett ultimatum. Han får bli ferdig med oppgaven innen tre måneder eller så gjør du det slutt.

Og hold det du sier.

[aline]

en ting jeg ihvertfall synes du kan være helt klar på, er at så lenge dere bare har en stabil inntekt, er det uaktuellt med barn!

som du sier, å skulle vente til ETTER ett barn har kommet, med å se om han endrer seg, høres totalt uakseptabelt ut.

jeg synes stadig jeg hører menn som blir helt fortvilet når dama til slutt går. For til tross for at damen har sagt ifra gang på gang p gang på gang, så har de ikke evnet å skjønne alvoret i det før det har gått så langt som til at hun faktisk går. DA blir de sure, grinete over at de ikke bare kan få EN sjans til, NÅ har de jo forstått det og skal gjøre noe med det...

Vel, om det må ett brudd til for at de skal skjønne alvoret, så risikerer de selv å miste forholdet også.

Kanskje du kan ta en pause? Si ifra at før dere kan tenke barn, må du finne ut om du klarer å være i ett forhold med en mann som du ikke har noen garanti for at kommer til å ta del i familien. At fremtiden med en mann som sitter på ræva og spiller poker på nett i så stor grad, faktisk er noe du er nødt til å føle litt på.

Jeg ville ihvertfall vært kjempeforsiktig med å prøve å bli gravid når du er i ett forhold der du allerede har kommet så langt vekk fra ham at du er usikker på om du vil kunne finne igjen begjæret og kjemien, selv om han endrer seg nå. Da er det faktisk sjanse for at det har gått for langt, og det er vel greit å finne ut av dere og forholdet, før dere blir gravide. Det å starte ett svangerskap som alenemor, tror jeg er utrolig vanskelig, selv om det er flere som klarer det.

tror du må fortsette å prøve å finne en måte å nå igjennom til ham på, kanskje familieterapi kan være aktuellt? Si ifra at det ihvertfall er ett minimumskrav før du ser det som en mulighet engang å tenke barn?

klarer du å brødfø både deg selv, en voksen mann OG ett nyfødt barn? på hovedsakelig din inntekt alene?

[Gjest singel lesbe]

Han har kanskje prestasjonsangst? Ift arbeidsliv og karakter på masteren?

Mitt tips er å prøve å forstå ham bedre. Kanskje kan en psykolog hjelpe ham?

(No offence, for jeg vet at noens tenningsmønster er som ditt, men aldri i livet om jeg hadde kastet en ellers veldig bra mann ut av livet mitt fordi tenningen hadde vært borte ett år, fordi han slet med masteren eller manglet litt guts ift ting generelt - et livslangt forhold krever mer toleranse enn som så, tror jeg...)

[Nabodama]

Enig med Aline!

Å få barn er et livslangt prosjekt, eller minst 18 år fram i tid da, og det er lurt å vurdere slik du gjør nå.

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Sett ultimatum. Han får bli ferdig med oppgaven innen tre måneder eller så gjør du det slutt.

Og hold det du sier.

Men så spørs det da, er det et slikt ultimatum du trenger når du har en masteroppgave å stri med? Får et slikt ultimatum deg til å takle store ting som master og forhold samtidig, eller ville du gitt opp helt?

en ting jeg ihvertfall synes du kan være helt klar på, er at så lenge dere bare har en stabil inntekt, er det uaktuellt med barn!

som du sier, å skulle vente til ETTER ett barn har kommet, med å se om han endrer seg, høres totalt uakseptabelt ut.

jeg synes stadig jeg hører menn som blir helt fortvilet når dama til slutt går. For til tross for at damen har sagt ifra gang på gang p gang på gang, så har de ikke evnet å skjønne alvoret i det før det har gått så langt som til at hun faktisk går. DA blir de sure, grinete over at de ikke bare kan få EN sjans til, NÅ har de jo forstått det og skal gjøre noe med det...

Vel, om det må ett brudd til for at de skal skjønne alvoret, så risikerer de selv å miste forholdet også.

Kanskje du kan ta en pause? Si ifra at før dere kan tenke barn, må du finne ut om du klarer å være i ett forhold med en mann som du ikke har noen garanti for at kommer til å ta del i familien. At fremtiden med en mann som sitter på ræva og spiller poker på nett i så stor grad, faktisk er noe du er nødt til å føle litt på.

Jeg ville ihvertfall vært kjempeforsiktig med å prøve å bli gravid når du er i ett forhold der du allerede har kommet så langt vekk fra ham at du er usikker på om du vil kunne finne igjen begjæret og kjemien, selv om han endrer seg nå. Da er det faktisk sjanse for at det har gått for langt, og det er vel greit å finne ut av dere og forholdet, før dere blir gravide. Det å starte ett svangerskap som alenemor, tror jeg er utrolig vanskelig, selv om det er flere som klarer det.

tror du må fortsette å prøve å finne en måte å nå igjennom til ham på, kanskje familieterapi kan være aktuellt? Si ifra at det ihvertfall er ett minimumskrav før du ser det som en mulighet engang å tenke barn?

klarer du å brødfø både deg selv, en voksen mann OG ett nyfødt barn? på hovedsakelig din inntekt alene?

Jeg ser jeg har glemt en viktig faktor av økonomien og master. Han har siste frist nå i mai, så uansett må han jobbe etter dette. Vi får altså bedre råd snart. Vi har klart oss greit på min inntekt, men det er klart, med barn i tillegg blir det verre.

Jeg kunne egentlig tenke meg en pause. Men igjen tenker jeg på om han vil knekke helt av det. Og jeg tenker også, jeg vet det er dumt, på omgivelsene. Forholdet vårt vil plutselig få et stort fokus blant andre mennesker som jeg ikke er komfortabel med. Men det spørs om det er prisen jeg må betale. Terapi kan kanskje også være bra. Hvordan går man fram for å få det?

Og helt klart, livet som alenemor er uaktuelt. Derfor er det best å finne ut av dette en gang for alle nå.

Han har kanskje prestasjonsangst? Ift arbeidsliv og karakter på masteren?

Mitt tips er å prøve å forstå ham bedre. Kanskje kan en psykolog hjelpe ham?

(No offence, for jeg vet at noens tenningsmønster er som ditt, men aldri i livet om jeg hadde kastet en ellers veldig bra mann ut av livet mitt fordi tenningen hadde vært borte ett år, fordi han slet med masteren eller manglet litt guts ift ting generelt - et livslangt forhold krever mer toleranse enn som så, tror jeg...)

Jeg er i prinsippet enig med deg. Han har nok prestasjonsangst og synes tilværelsen er vanskelig. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg har selv foreslått at han burde oppsøke psykolog, og det er han enig i at ville være bra, men siden gjør han aldri noe med saken. Det er dette jeg har problemer med. Jeg skjønner godt at han synes mye er vanskelig, men jeg klarer ikke å håndtere denne totalt manglende evnen til å forsøke å gjøre noe med det. Det blir så tafatt! Heller en vanskeligere mann som i det minste forsøkte å gjøre noe med problemene sine enn hanjeg har, tenker jeg noen ganger.

Enig med Aline!

Å få barn er et livslangt prosjekt, eller minst 18 år fram i tid da, og det er lurt å vurdere slik du gjør nå.

Ja, kunne ikke blitt mer enig.

[DingDong]

Nå får du jaggu skjærpe deg, Astrid!

Her har du vært sammen med en mann i ni år, og som du sier selv; han er en flott mann.

Nå sliter han, og du svarer med å blir drit lei og ville gå fra ham, bare fordi han er inne i en vanskelig periode? Vil også minne deg på løftet ditt om at "i gode og onde dager ...", siden dere er gift.

Synes også du bør lese denne posten om kvinner og deres forventninger til mannen. Der har du ett og annet å lære.

Fokuser litt på ham og hans behov, for slik du skriver, så er det åpenbart at han har det vondt og trenger din støtte, noen trivelige ord og kanskje en positiv overraskelse. Det siste han trenger er ei sur og masete kjerring som går rundt og er drit lei.

[Gjest Gjest]

...man skal ihvertfall droppe barn-planer når man er i tvil om forholdet vil holde.

[Gjest _Leela_]

Hvor mange år har han skrevet på denne masteren? Og hva er det som mangler for å få den ferdig? Det skal ikke være så umulig å få ferdig en master... Få han til å oppsøke veilederen sin evt andre som kan hjelpe han med å få den i mål. Evt sett deg ned med han og hjelp han å få orden på ting. Virker som pokerspillingen hans er en liten flukt fra presset om å bli ferdig med masteren.

I verste fall får han bare droppe å gjøre ferdig denne masteren, legge det bak seg og starte opp igjen på nytt med en jobb eller lignende.

[Gjest Gjest]

Men så spørs det da, er det et slikt ultimatum du trenger når du har en masteroppgave å stri med? Får et slikt ultimatum deg til å takle store ting som master og forhold samtidig, eller ville du gitt opp helt?

En master er ingenting sammenlignet med et barn. Kanskje han ikke takler et ultimatum. Men da takler han i hvert fall ikke barn heller.

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Nå får du jaggu skjærpe deg, Astrid!

Her har du vært sammen med en mann i ni år, og som du sier selv; han er en flott mann.

Nå sliter han, og du svarer med å blir drit lei og ville gå fra ham, bare fordi han er inne i en vanskelig periode? Vil også minne deg på løftet ditt om at "i gode og onde dager ...", siden dere er gift.

Synes også du bør lese denne posten om kvinner og deres forventninger til mannen. Der har du ett og annet å lære.

Fokuser litt på ham og hans behov, for slik du skriver, så er det åpenbart at han har det vondt og trenger din støtte, noen trivelige ord og kanskje en positiv overraskelse. Det siste han trenger er ei sur og masete kjerring som går rundt og er drit lei.

Heisann!

Jeg tar det du sier til meg, og jeg forsøker å kjenne etter om jeg føler meg truffet. Jeg er ikke helt sikker, skal jeg være ærlig. Jeg synes også du tolker meg i verste mening. Jeg har ikke vært en sur, masete kjerring som er lei hele tiden. Det beskriver tvert i mot heller ham. Men når man forsøker å være oppmuntrende kommer man til et punkt hvor man ikke orker mer.

Jeg ønsker meg gjerne mer konkrete tips fra deg. Når jeg har forsøkt å være støttende, anbefalt at han får hjelp, jeg har funnet på morsomme ting og vært en hyggelig partner, og dette har ikke hjulpet. På hvilken måte kan jeg da fokusere på ham og hans behov?

Hvor mange år har han skrevet på denne masteren? Og hva er det som mangler for å få den ferdig? Det skal ikke være så umulig å få ferdig en master... Få han til å oppsøke veilederen sin evt andre som kan hjelpe han med å få den i mål. Evt sett deg ned med han og hjelp han å få orden på ting. Virker som pokerspillingen hans er en liten flukt fra presset om å bli ferdig med masteren.

I verste fall får han bare droppe å gjøre ferdig denne masteren, legge det bak seg og starte opp igjen på nytt med en jobb eller lignende.

I tre år har han skrevet på masteroppgaven. Han har for det meste nektet å vise meg den. Jeg har fått lese den én gang, og jeg syntes det så ut som et godt utgangspunkt. Jeg er skuffet over han ikke har villet dele mer av den med meg, for jeg har en del peiling på språk og oppgaveskriving. Veilederen har han bare møtt én gang, og ønsker ikke å møte ham flere ganger. Jeg og andre har forsøkt å si at veiledning er alfa og omega, men det nytter ikke.

Problemet nå er at han ikke kan legge til side masteren. Han må bli ferdig nå, for absolutt siste frist nærmer seg. Og det er helt håpløst hvis alt studielånet som er tatt opp i mellomtiden ikke fører til en grad.

En master er ingenting sammenlignet med et barn. Kanskje han ikke takler et ultimatum. Men da takler han i hvert fall ikke barn heller.

Nei, du kan så si...

[Lissi]

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Var endel ting vi ryddet opp i før vi gikk til steget å ble gravide, og det er jeg glad for nå!

Nå gleder vi oss sammen.

Men her var det endel ultimatum/komprimiss rett og slett. Parterapi, egenterapi og ellers noen valg om jobb/karriere som måtte være på plass.

Å få barn når ting er ikker som det bør være tror jeg ikke er lurt.

Mange forhold ryker første året så verdt å være to om dette.

Kan han være deprimert? Syns han virker likegyldig, giddesløs og driver med virkelighetsflukt.

[miss~Audrey]

Hei

Lykke til

Endret 6. februar 2009 av miss~Audrey

[Sola^]

Han høyres i grunn deprimert ut. Studentskipnadene har ofte psykolog ein kan snakke med.

Lurer på om ikkje kommunen kan hjelpe med familieterapi?

Kjenner til fleire som sliter med eksamen/hovedoppgåveskriving (inkludert meg sjølv). Ein har så mykje ein skulle fått gjort, og fått til, at ein ikkje heilt klarer å sjå kor ein skal byrje. Ei heller korleis ein skal klare å nå over alt saman.

Hovedfokuset til mannen din må nesten vere å få ferdig oppgåva, ikkje at den skal vere eit meisterverk. Så får han gjere så godt han klarer med den tida som er igjen.

Eg har i grunn ingen gode råd til deg. Eg har vore i same situasjon med kjæreste som ikkje klarer å forholde seg til realitetene og stikker av inn i pc...Det fikser ingenting...berre kobler ut ei lita stund.

Synes miss Audrey hadde eit bra svar. Dårleg samvit er nok ein del av problemet. Viss han hadde klart å satt opp ein jobbplan slik som miss Audrey beskriver så hadde nok det letta ein del av samvitet.

[Gjest Arran]

Å bestemme seg for å få barn kan ofte få en til å se på et etablert forhold med nye øyne. Det er en del en finner segi for sin egen del som en ikke ønsker skal være en del av barnas liv.

Det høres ut som dere sliter med kommunikasjonen rundt dette, og parterapi kan være til god hjelp i en slik situasjon. Alle kommuner har et familievernkontor hvor dere kan få time til parterapi for å løse opp i slike ting. Dette er gratis, og i de fleste kommuner er det heller ikke lang ventetid.

Ikke få barn inn forholdet slik det er nå, men ikke gi det opp uten videre heller. Få hjelp til å se dette på nye måter og til å snakke om dette som åpenbart plager dere begge.

[Gjest Gjest]

Du har fått flere gode råd her. Nå tror jeg ikke det er så uvanlig å se forholdet med nye øyne når man bestemmer seg for alvorlige ting som barn, felles gjeld, ekteskap og sånn. Og ettersom alle er forskjellige og reagerer ulikt, kan det noen ganger oppstå midlertidige kløfter selv om man egentlig er fornøyd stort sett. Og det kan oppstå kløfter fordi man innser at når man ser ordentlig på realitetene, er det ikke sånn man vil ha det. Jeg skjønner godt at du er skeptisk - greit nok, man kan velge ulike måter å leve på og MÅ ikke ha to inntekter for å ikke bli anmeldt til barnevernet eller henge på Frelsesarmeens suppekjøkken, men det er nok en stor fordel å ha tatt noen valg rundt dette, ikke leve på en stadig utsatt frist og ikke ha noen plan for hva som skal skje videre (?). Jeg vet med meg selv at jeg ikke ville fått barn med noen som var så vage, og at jeg ikke ville vært klar for barn om jeg selv var på det stadiet han er nå.

Jeg tror forsåvidt også det kan hende at samboern din er deprimert, og at mye kan løses om han kommer seg ut av dette. Men det krever at han tar tak i ting nå - går til veileder og får ryddet opp i både oppgave, andre praktiske ting og hodet sitt.

[Gjest Gjest]

Ikke tvil i min sjel: Dette lukter det familievernkontor av. Du føler at dere (du) er i et veiskille: Det er enten pause/brudd eller dere hopper uti det med begge bena, dvs. dere satser på å få barn sammen. Jeg ville så definitivt foreslått for ham at dere bestilte en time på et familievernkontor. Får dere en dyktig rådgiver/veileder er jeg sikker på at det vil åpne noen og enhvers øyne, dere vil få "friskt blod" inn i forholdet og ting vil bli røsket litt opp i. Høres ut som om dere har stagnert. Han er inne i et blindspor og du har gjort ditt for at dere sammen skal komme videre. Du/dere trenger hjelp til det.

[Gjest Gjest]

Som mange sier over her, når man står ved et veiskille ser man ofte ting på en annen måte og analyserer forholdet mer. Selv fikk jeg aldri sjangsen til det. Hadde vært sammen i to flotte år da førstemann meldte sin overraskende ankomst. Begge var vi glad for det, men det er først de siste årene vi har møtt både medgang og motgang og lært hverandre å kjenne på en annen måte. Nå har vi to barn og har vært sammen i 10 år og det har tidvis vært et slit for meg. Det viste seg nettopp slik som du sier at jeg er sammen med en mann uten guts. Kommer det problemer tar han ikke tak i disse. Jeg har må alltid være den sterke, den som ordner opp, den som har oversikt over økonomi, planer, osv, osv. Jeg føler som deg; jeg vil ikke prate med venner o.l. om dette og utlevere mannen min, derfor blir også ansvaret ganske tungt for man bærer alt alene. Men i vår omgangskrets er det mange som alikevel har sett problemene. Han har fått hint fra felles venner og familie flere ganger, men han tar det ikke innover seg. Jeg har alltid ønsket at et par skal dra lasset sammen, kunne veksle på å være sterk og "flink" osv, men for min del føles det etterhvert som jeg har et ekstra barn og passe på. F.eks. da han søkte jobb etter studier. Med bare min inntekt hadde vi ikke nok til å betale b-hage osv, så vi var enige om at jeg skulle jobbe og han passe barna mens han søkte jobb. Vel... problemet var bare at jeg måtte levere barna til familie og venner flere ganger fordi jeg rett og slett ikke fikk han opp kl. 8 om morgenen! (I tillegg måtte jeg skrive jobbsøknadene hans).

Vi skal prøve med litt proffesjonell hjelp i det nye året, men det blir et siste forsøk for min del. For vår del har det ikke en gang vært hjelp i ultimatum. Som regel blir det full "skjerping" i 3-4 dager som hos deg, og så glir alt ut igjen. Jeg er også veldig overrasket over det som Aline sier; undersøkelser viser at menn ofte blir sjokkert når kona/samboer til slutt går, til tross for at de har fått klare signaler om dette. I mitt tilfelle har jeg sagt rett ut at jeg er klar til å gå, men det blir ikke tatt alvorlig, i steden får jeg selvmedlidende uttalelser og provokasjoner à la å velge letteste utvei osv.

Kansje er dette en engangshendelse, kansje reagerer han slik når livet går ham litt i mot. Mitt råd er å ikke gi opp med en gang, men å få hjelp sammen. Jeg ville imidlertid ventet med en graviditet til jeg visste om dette var noe å satse på. Men jeg ville ikke ventet for evig heller, men det er bare mitt egoistiske perspektiv. (Den biologiske klokken og alt det der...)