Jeg ødelegger julen

[Gjest Ulykkelig]

Jada.. Julen i år begynte så bra. Vi koste oss masse. Ingen knuter på tråden og alt var bare harmonisk.

Da vi ankom svigers på julaften var alt klart for en fin kveld. Maten så bra ut, huset var fint pyntet, alle var blide og fornøyde. Så spør svigermor meg da jeg hjelper henne på kjøkkenet om jeg hadde gratulert svogeren og svigerinna mi. Nei sier jeg. Med hva da? Vet du det ikke, spør svigermor. Hva da, spør jeg. Så får jeg vite at de venter barn. For meg var det som å stikke en stor kniv ned i et ømt sår som det såvidt hadde lagt seg skorpe på. Jeg måtte ut. Jeg prøvde å sette meg i stua, men jeg merket at gråten var så nær at jeg bare måtte komme meg ut. Jeg låste meg derfor inne på do en periode. Kunne jo ikke okkupere det i all tid heller, så da gikk jeg inn og snakket med familiens husdyr istedet. Da kom min samboer inn og da kom gråten for fullt. Han forstod jo ingenting og ikke kunne jeg ta den praten med han der og da heller. Jeg gikk på do og prøvde å samle meg litt igjen og det gikk til slutt greit.

Jeg hadde tenkt til å greie å holde humøret oppe i jula til tross for at julen minner meg bare på mitt sterke ønske om å få barn. Jeg har nå ventet i 6 år på at min samboer skal bli klar. Jeg merker at jeg blir mer og mer psykisk dårlig av dette. Jeg takler dårligere og dårligere andres familielykke. Uansett så hadde jeg altså tenkt til å holde det inne i jula, men dette med at broren hans nå venter barn, var dråpen som fikk glasset til å renne over.

Jeg greide å holde masken så lenge vi hadde sønnen til samboeren min hos oss, men så fort han dro så kom alt ut. Vi hadde den største diskusjonen noen sinne i går. Det endte opp med at vi sov på hvert vårt rom i natt og vi har ikke pratet sammen i går.

Nå sitter jeg med dårlig samvittighet for at jeg ødela "idyllen" i år. Jeg burde ha ventet til etter jul. Jeg føler at alt jeg gjør blir feil. Jeg er nå rett og slett ulykkelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli lykkelig heller. Jeg er sammen med en mann som jeg elsker utrolig høyt og jeg greier ikke forestille meg å være sammen med noen andre. Jeg har også et så utrolig sterkt ønske om å bli mor. Samboeren min vil ikke ha flere barn. I blant har han sagt ting som har oppmuntret meg til å tro at han vil det. Eks. da jeg studerte måtte jeg bare bli ferdig med studiene først. Når det var gjort så kom en ny ting som jeg bare måtte tilfredstille først. Og sånn har det fortsatt. Dette har fått meg til å føle at jeg bare aldri blir bra nok for han. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke er bra nok til at vi kan få barn sammen.

Kan noen svare meg et eller annet? Jeg føler meg så ensom.

[Ethereal]

Du burde ikke føle skyld fordi du "ødela" familieidyllen. Når så sterke følelser kommer er det best at de bare slippr ut. Hvis du hadde holdt kjeft om alt så tror jeg samboeren din hadde merket det, og det hadde nok ødelagt like mye.

Samboeren din syns kanskje det er nok med ungen han allerede har? Han har jo opplevd det allerede, men det har ikke du. Kanskje han glemmer det? Jeg regner med at han syns det var noe av det største man kan oppleve i livet...

Hvis denne mannen din aldri kan tenke seg å få et barn til, så må du nok sette deg ned og finne ut hvilket ønske som er sterkest: å være med han eller å få barn.

Eventuelt kan dere prøve å finne et kompromiss. Noe som fungerer for begge to.

[Gjest Heloise]

Hvis denne mannen din aldri kan tenke seg å få et barn til, så må du nok sette deg ned og finne ut hvilket ønske som er sterkest: å være med han eller å få barn.

Enig i dette Noe du sikkert ikke kommer til å gjøre, men som jeg bare vil "poke" deg med er : ikke "tving" han til å bli pappa om han ikke vil, altså ikke bli gravid bare for å håpe at han kanskje blir der da. Jeg har flere bekjente mannfolk som har opplevd det, og alle stakk (de hadde alle vært helt klare på at de ikke ville ha barn, men damene ville på liv og død ha barn med akkurat dem) :-/

Ikke ha dårlig samvittighet, du kan ikke styre følelsene dine.. Jeg forstår at situasjonen din er vanskelig Lykke til fremover!!

[Gjest ts]

Men i blant så sier han at han vil ha barn. Jeg blir utålmodig og føler at jeg ikke kan stole på det han sier. Neste uke, så sier at han at han er fornøyd slik som situasjonenen er i dag. Jeg prøvde derfor i går å presse frem "NÅR?!" Jeg vil ha en dato. Alle kriteriene som han tidligere har satt, har jeg nådd uten at det skjer noe mer. Jeg blir jo ikke yngre. Jeg vet ikke om noen av dere har følt noe liknende, så det er veldig vanskelig å forklare, men dette er et spesielt sterkt behov som jeg har følt og forsøkt å undertrykke i mange år.

Jeg ser venner og bekjente som jeg føler møtte sin partner "i går" i forhold til oss to som har vært igjennom mye rart i løpet av 8 år, som får barn. Flere av mine aller beste venninner venter barn, har akkurat fått, eller prøver. Det føles så urettferdig. Hvorfor får ikke jeg oppleve dette?

Sambo mener at det blir feil å presse frem det at han skal få barn sammen med meg når han ikke føler seg klar, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at vi er ment for hverandre. Vi har det utrolig flott sammen, men denne diskusjonen rundt barn ødelegger mye. Jeg fatter bare ikke hvorfor han ikke vil? Det er jo noe som alle vil tenker jeg. I går da jeg prøvde å forklare dette til han sa jeg "Se på alle kameratene dine. De får barn alle sammen. Det ER normalt å ville ha det!" Vet dere hva han svarte "Men jeg har jo barn jeg." Jeg ble så sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. JEG har jo ikke det. Hvorfor kan han ikke forstå at jeg også vil ha barn. Han sier at jeg også har jo sønnen hans. Joda det er koselig det, men det føles ikke på samme måte. Det tror jeg ikke han forstår.

Jeg blir så deppa. Jeg presser det jo frem når jeg sier at enten så får vi barn sammen og lever lykkelig videre, ellers så må vi gjøre det slutt og være ulykkelige. Jeg føler at dette er en tragisk ting å gjøre det slutt over. Jeg har lite lyst til å miste min beste venn og kjæreste. Men jeg har ikke lyst til å glipp av å få barn heller.

Jeg får så dårlig samvittighet av bråket jeg forårsaket i går. Sambos sønn kom igjen i dag. Han lurte på om jeg er syk. Ja svarte jeg. Hva skal jeg svare? Jeg ser jo ikke ut i dag, med hovne øyne med store mørke ringer under. Han er jo blitt ganske stor nå. Burde jeg forklare det til han? Hva skal man si? Du skjønner det at jeg har så veldig lyst til at pappa og jeg skal få flere barn, men pappa vil ikke. Da blir jeg veldig lei meg.

Må også si at det er spesielt vondt nå i julen med masse familieselskaper. Mye familieidyll OG ikke minst mange spørsmål og hvorfor sambo og jeg ikke får barn.

[Gjest Gjest]

Høres ut som barn er viktigst for deg, og samboeren vil nok egentlig ikke ha flere, han bare holder deg på pinebenken. Tenk så bitter du blir når du en dag sitter der, for gammel til å få barn. Tror du at du fortsatt vil være like glad i mannen din da?

[Nabodama]

Neida,det er ikke sånn at alle vil ha barn. Det er ingen selvfølge at alle vil det, det finnes både kvinner og menn som ikke vil ha barn.

Men vil han ikke ha barn, burde han si det rett ut, og det burde han gjort på et langt tidligere tidspunkt, så du visste hva du hade å forholde deg til.

Det at han sier at "han har jo barn" viser at han ikke greier å sette seg inn i din situasjon, for det blir slett ikke det samme for deg med sønnen hans. Han er jo ikke din!

Dere har vært sammen i 8 år, og han er ennå ikke klar. Da er dere ikke helt unge lenger, antar jeg?

Tror du egentlig bare må få et endelig svar fra ham. Enten blir det barn eller ikke. Etter 8 år er det ikke for mye å forvente å kunne få et svar på et så essensielt spørsmål.

Så kan du/dere ta et valg mht framtiden sammen eller ikke.

Mannen min er forresten en av de menn som IKKE vil ha barn, men han har vært klar på det fra dag 1. For meg er det greit, men hadde jeg ønsket barn, hadde jeg nok måttet finne en annen.

[Jade]

Ingen kan tvinges til å ville ha (flere) barn. Men han må jo skjønne at DU vil ha flere barn, og ikke gi deg falske forhåpninger på dette. Hvis jeg hadde vært i dine sko, hadde jeg sikkert reagert på samme måte.

Håper dere kommer til enighet - ihvertfall at du får et endelig svar på om hva han vil ang. flere barn, slik at du kan planlegge fremtiden din deretter.