Ulykkelig forelsket i Miss Opptatt :s

[Gjest Hjelpeløs18]

Jeg er en 18 år gammel gutt, og her er saken:

For to og et halvt år siden ble jeg bunnløst forelsket i ei jente jeg begynte i klasse med på vgs fra første øyeblikk jeg så henne. Dagen etter fikk jeg vite at hun var sammen med en i parallelklassen. Nedtur.

Problemet er, forelskelsen har aldri gått over. Nå kjenner jeg henne godt og vi er gode venner, men dette har bare ført til en forsterket forelskelse. Jeg har prøvd mye for å få forelskelsen til å gå over, siden kjæresten er en god venn og hun ganske garantert ikke er interessert i meg. Jeg har prøvd å ta meg sammen, jeg har prøvd å fokusere på alt det negative jeg kunne finne ved henne, ieg har til og med blitt kjæreste med annen, uten at forelskelsen har gått over.

Det verste er at jeg er klar over at det bare er en teit forelskelse, og at det mest sannsynlig ikke engang er henne jeg er forelsket i, men bildet jeg har laget i hodet av henne, og hvor bra alt jeg tror vil være med henne. Jeg vet det, men klarer ikke å riste forelskelsen av meg.

Det har forsåvidt ikke vært et voldsomt stort problem før, men nå begynner det å gå ut over livskvaliteten min. Jeg går rundt med en klump i brystet, småskjelver på hendene, klarer ikke sove, har mistet lysten til å gjøre noe som helst, har mistet matlysten, er ukonsentert, glemmer småting, er blitt uryddig, og begynner å bli redd for å møte veggen.

Som dere forstår trenger jeg sårt hjelp til å gå fra å være bunnløst forelsket (besatt?) til å bare bli en god venn, for hun er en virkelig hyggelig jente. Hvis noen har noen tips må de gjerne komme med dem.

Jeg har i det minste fått blåst ut litt damp med denne posten, selv om at det kanskje ikke føles slik akkurat nå.

Mvh. Hjelpeløs uten andre å henvende seg til.

PS: Kan dette være et ille tilfelle av "Forelskelse i Forelskelsen"?

[Kyllingwok]

Huff dette hørtes virkelig ikke greit ut. Først vil jeg bare si at jeg synes du høres veldig fornuftig ut, som klarer å se ting såpass klart.

Når det gjelder tips til hva du kan gjøre med det, så er det litt vanskelig å vite. Men jeg tenker hva med å snakke med henne? Kanskje ikke det letteste, men det kan jo være godt å snakke med den personen det gjelder om det, høre hva hun syns om det, osv? Hvis hun virkelig er en god venn burde hun kunne takle det, men samtidig er det en sjanse for at vennskapet blir ødelagt. Kanskje et crappy råd, men.

Hvis det er så ille at det reduserer livskvaliteten din burde du kanskje snakke med noen profesjonelle? Det er ingen skam i det Ønsker deg masse lykke til ihvertfall!

[Gjest Hjelpeløs18]

Har vurdert å konfrontere henne med det, men vet ganske sikkert at hun ville blitt veldig flau og at ting ville blitt rart etter det. I og med at vi fortsatt skal gå et halvt år til sammen på skole, tror jeg at det vil være det lureste å vente med den fremgangsmåten.

Når det gjelder profesjonell hjelp er det bare en psykolog i byen, og han skal ha veldig lang ventetid. Det er dessuten et ganske langt steg å ta synes jeg.

[Gjest Gjest_meia_*]

Jeg synes du høres ut som en meget fornuftig og forstandig ung mann og jeg tror ikke du har noe hos psykologne å gjøre, bortsett fra å lette ditt hjerte. Men det kan du gjøre hos noen du stoler på. Jeg tipper at du har "fått dilla" på den jenta og det er jo ikke så uvanlig om du er genuint forelsket i henne. Vet du hva, jeg tror jeg hadde sagt det til henne. På akkurat samme fornuftige og resonnerende måte som du har gjort her. Så får det briste eller bære. Har du noe å tape? Hvis du stoler på henne at hun ikke springer til venninnene sine med hva du har sagt eller gjør narr av deg, synes jeg det hadde vært best å si det til henne. du klarer nok å takle ettertiden også, når du har klart å bære det inni deg i flere år.

Den som intet våger, intet vinner! La os få høre hvordan det går da.

[Kyllingwok]

Når det gjelder profesjonell hjelp er det bare en psykolog i byen, og han skal ha veldig lang ventetid. Det er dessuten et ganske langt steg å ta synes jeg.

Ja, det er det jo. Jeg mener bare hvis du trenger noen å snakke med og overhodet ikke har noen andre, og blir sliten av alle tankene men hva med familie, venner? Er det noen av de du kan snakke med? Det er ganske mye å gå med noe sånt inni seg så lenge og ikke snakke med noen om det.

[Gjest Hjelpeløs18]

Familie og venner er ikke aktuelt. Dette er noe jeg ønsker å løse selv, og jenta er ikke en person som ville taklet min ærlighet særlig bra. Ikke vet jeg hva jeg skal si heller. Jeg ser for meg at hun ikke vil forstå riktig hva jeg mener med "Jeg liker deg veldig godt, men ønsker bare å være en venn." Derfor tror jeg det beste vil være å finne en annen måte å løse problemet på.

[Gjest Gjest_siri_*]

Familie og venner er ikke aktuelt. Dette er noe jeg ønsker å løse selv, og jenta er ikke en person som ville taklet min ærlighet særlig bra. Ikke vet jeg hva jeg skal si heller. Jeg ser for meg at hun ikke vil forstå riktig hva jeg mener med "Jeg liker deg veldig godt, men ønsker bare å være en venn." Derfor tror jeg det beste vil være å finne en annen måte å løse problemet på.

Jeg har et råd som virker på meg iallfall. Skriv ned alle dine tanker. På den måten kommer jeg meg videre.

[Gjest missycath]

Jeg tror jeg ville forsøkt å ta litt avstand fra denne jenta. Du skriver at dere er gode venner. Kanskje vennskapet kan tåle en liten periode der dere ikke møtes så ofte. få henne litt på avstand (selv om du allikevel vil se henne, og utveksle setninger med henne på skolen). Har du noen andre vennegjenger du kan bruke mer tid på enn den hun er i?

I forelskelsens hete kan det kanskje virke umulig å komme over henne uansett, men jeg kan si at avstand i mange tilfeller kan løse mye.

Selv har jeg holdt meg fysisk vekk fra personen i mitt hjerte i flere måneder nå, og det begynner sakte men sikkert å bli bedre.

[Cata]

Dette kjenner jeg igjen fra jeg var på din alder . (Ler av gjenkjennelsesfaktor - ikke av deg.) Her er det bare en ting å gjøre, -vente.

Det kommer til å gå over etterhvert, det lover jeg. Min lengste avstandsforelskelse i tenårene varte i 6 år. Attpåtil var vi venner, så jeg fikk en del betroelser om hans siste flamme(r ) .

Men det gikk over. Din forelskelse kommer også til å gå over etterhvert, men et halvt år er ingenting (dessverre) når det gjelder alvorlig avstandsforelskelse.

For øvrig synes jeg også at du virker som en fornuftig gutt, så dette klarer du selv hvis du bare er tålmodig. Plutselig kommer en dag der du registrerer at "oooops, nå har jeg neimen ikke tenkt på henne siden i forgårs".

Edit: Tyrkleif som så for dum ut.

Endret 25. desember 2008 av Cata

[Gjest Hjelpeløs18]

Vel, nå får jeg jo litt avstand fra henne, siden det er juleferie, så får vi se om det hjelper. Hvis ikke får jeg håpe på at jeg overlever et halvt år til, for da er det inn i forsvaret, noe som bør få tankene på noe annet.

Noe som er litt sykt når man ser på seg selv utenfra er hvordan man overbeviser seg selv om at små meningsløse handlinger betyr så mye mer enn de egentlig gjør. Små berøringer og klemmer blir plutselig tegn på at hun er interessert. Man tror hun flørter bare hun ser på deg mens hun ler. Jeg er selv nå nesten sikker på at hun har et øye for meg, selv om at hun har "blikket" for kjæresten sin, og snakker om han og at hun skal til ham ofte.

Jeg blir mistenksom til for eksempel at hun prøver å unngå å se på meg til tider, og overbeviser meg selv om at hun egentlig er forelsket, men prøver å holde avstand fordi hun ikke vil gå fra kjæresten sin.

På lillejulaften fikk jeg en skikkelig klem fra henne, men da jeg komplimenterte dette på en melding senere på kvelden, var hun plutselig helt på defensiven, og var veldig tydelig på at hun ikke mente noe med det. Da er det jeg i min omtåkete forvillelse overbeviser meg om at hun egentlig liker meg, mens hun sikkert egentlig er klar over at jeg liker henne og forsøker å unngå å helle mer bensin på bålet. Av og til går det opp for meg at forelskelse ikke gjør blind, det forvrenger til du ser roser i selv de gråeste steinrøysene.

[Gjest Gjest_siri_*]

Vel, nå får jeg jo litt avstand fra henne, siden det er juleferie, så får vi se om det hjelper. Hvis ikke får jeg håpe på at jeg overlever et halvt år til, for da er det inn i forsvaret, noe som bør få tankene på noe annet.

Noe som er litt sykt når man ser på seg selv utenfra er hvordan man overbeviser seg selv om at små meningsløse handlinger betyr så mye mer enn de egentlig gjør. Små berøringer og klemmer blir plutselig tegn på at hun er interessert. Man tror hun flørter bare hun ser på deg mens hun ler. Jeg er selv nå nesten sikker på at hun har et øye for meg, selv om at hun har "blikket" for kjæresten sin, og snakker om han og at hun skal til ham ofte.

Jeg blir mistenksom til for eksempel at hun prøver å unngå å se på meg til tider, og overbeviser meg selv om at hun egentlig er forelsket, men prøver å holde avstand fordi hun ikke vil gå fra kjæresten sin.

På lillejulaften fikk jeg en skikkelig klem fra henne, men da jeg komplimenterte dette på en melding senere på kvelden, var hun plutselig helt på defensiven, og var veldig tydelig på at hun ikke mente noe med det. Da er det jeg i min omtåkete forvillelse overbeviser meg om at hun egentlig liker meg, mens hun sikkert egentlig er klar over at jeg liker henne og forsøker å unngå å helle mer bensin på bålet. Av og til går det opp for meg at forelskelse ikke gjør blind, det forvrenger til du ser roser i selv de gråeste steinrøysene.

Du er virkelig en usedvanlig ung mann! Noen bruker halve livet på å finne ut det du sier.

[Gjest Hjelpeløs18]

Jeg er også klodens mest introverte person, og har store problemer med å ta imot skryt og positive bemerkninger, men tusen takk. Jeg går ut ifra at du med "en usedvanlig ung mann" mener at jeg er usedvanlig, og ikke at jeg er meget ung.

[Kosemose]

Jeg tror faktisk ikke du skal regne med at det bare sklir over av seg selv når du er så forelska samtidig som forelskelsen og drømmene stadig får næring fordi dere omgås masse.

Jeg tror du kan velge mellom å fortsette slik helt til du slutter å omgås henne, eller du kan fortelle henne i klartekst hva du føler og håpe at hun gjengjelder følelsene, eller håpe at et skikkelig avslag vil ta brodden av forelskelsen.

Lykke til uansett hva du gjør.

[Gjest Gjest xo]

Joda, det forsvinner jo med tiden, men ser du henne ukentlig må du regne med litt tid.

Når du sier at du tror hun kan være interresert tenker jeg to ting. Mange jenter liker jo tanken på at gutter er interreserte i dem, så det er veldig vanlig at de oppmuntrer deg til å flørte litt videre selv om de faktisk ikke er interresert.

En annen ting er at hun kan være interresert. Jeg husker da jeg var med eksen min, var det en kompis som jeg visste hadde et godt øye til meg. Han sa det aldri, men du skjønner det ganske lett. Jeg fikk et godt øye til han også, og var litt forelsket i ham mens jeg var i sammen med en annen. Desverre vurderte jeg aldri å gjøre det slutt med typen min, spesielt ikke siden denne personen aldri hadde erkjent sine følelser for meg. Alt er mer komplisert når du er opptatt, og det er ikke like lett og føle seg fram blandt andre alternativer.

Du bør bestemme deg. Si følelsene eller kutte henne helt ut.

[Gjest Gjest_siri_*]

Jeg er også klodens mest introverte person, og har store problemer med å ta imot skryt og positive bemerkninger, men tusen takk. Jeg går ut ifra at du med "en usedvanlig ung mann" mener at jeg er usedvanlig, og ikke at jeg er meget ung.

Ha ha ha, morsommen!

Sikker på at du ikke er ledig også?

[Gjest Hjelpeløs18]

Jeg ser at flere anbefaler å konfrontere henne med saken. Hvordan skal dette hjelpe på forelskelsen? Jeg kan si med ganske stor sikkerhet at hun vil svare "Ooookeeei... Vel, dette ble jo ganske ubehagelig... Jeg tror jeg går nå." Og det er ikke engang verst tenkelige scenario. Slik jeg ser det er det mitt problem, og jeg som må løse det. Jeg kan se at det er noe ironisk at jeg da har brakt det opp i et forum, men jeg håper dere forstår poenget.

Ha ha ha, morsommen!

Sikker på at du ikke er ledig også?

Jeg anser meg selv som ganske god til å tolke hva folk mener, men her blir jeg nødt til å be deg om å formulere deg på nytt. Spør du om jeg er ledig fordi jeg virkelig er morsom, eller fordi jeg var teit? Jeg forstår at du bare spøker, men lurer likevel.

[Cata]

Jeg ser at flere anbefaler å konfrontere henne med saken. Hvordan skal dette hjelpe på forelskelsen? Jeg kan si med ganske stor sikkerhet at hun vil svare "Ooookeeei... Vel, dette ble jo ganske ubehagelig... Jeg tror jeg går nå." Og det er ikke engang verst tenkelige scenario.

Enig med du. Konfrontasjon tror jeg ikke er lurt i det hele tatt. Jeg vet i allfall selv at jeg har en tendens til å "bite hodet av" uønskede beilere. Jeg blir usedvanlig krass og lite snill og prøver ubevisst å avvise personen så grundig som mulig. (Ja, jeg vet - det er ikke snilt gjort. ) Tror det gjelder for mange kvinner hvis de føler seg litt presset opp i et hjørne.

[Gjest Gjest_siri_*]

Jeg ser at flere anbefaler å konfrontere henne med saken. Hvordan skal dette hjelpe på forelskelsen? Jeg kan si med ganske stor sikkerhet at hun vil svare "Ooookeeei... Vel, dette ble jo ganske ubehagelig... Jeg tror jeg går nå." Og det er ikke engang verst tenkelige scenario. Slik jeg ser det er det mitt problem, og jeg som må løse det. Jeg kan se at det er noe ironisk at jeg da har brakt det opp i et forum, men jeg håper dere forstår poenget.

Jeg anser meg selv som ganske god til å tolke hva folk mener, men her blir jeg nødt til å be deg om å formulere deg på nytt. Spør du om jeg er ledig fordi jeg virkelig er morsom, eller fordi jeg var teit? Jeg forstår at du bare spøker, men lurer likevel.

Sorry, det er jeg som er teit. Jeg bare flørter med deg fordi jeg synes du er vittig, og jeg elsker folk med intellektuell humoristisk sans!

[Gjest Hjelpeløs18]

En får ta tiden til hjelp, så går det nok over. Jeg skal nå på ferie til min far, noe som sikkert vil få tankene over på andre ting.

Sorry, det er jeg som er teit. Jeg bare flørter med deg fordi jeg synes du er vittig, og jeg elsker folk med intellektuell humoristisk sans!

Ikke unnskyld deg, jeg følte meg aldri trakassert. Jeg tar flørten som et kompliment, særlig siden du virker å være noe eldre enn meg.

[Gjest skh]

been there done that og alt det der.

de fleste har det, og vi går alle gjennom den samme tankerekka.

jeg tror heller ikke en konfrontasjon nødvendigvis vil føre noe sted, du vil jo aller helst videre.

det beste er å unngå kontakt sakte men sikkert, og hun forstår nok helt sikkert hvorfor.

snart er du jo ferdig med videregående - og jeg kan bare love deg at det finnes hundrevis av ufattelig søte jenter om du skal forflytte deg til høgskole/universitet.

dessuten ville det jo vært veldig kjipt for deg å være opptatt i et slikt tilfelle:P

du kommer sikkert til å treffe henne i fellesferier og slikt, men du må rett og slett bare unngå henne. gå på et annet utested osv.

skulle hun spørre deg engang, så har du ingen plikt til å oppgi grunn.

dessuten høres du jo så utrolig søt ut, så hun kan jo bare angre seg:P