Når man føler for å gå

[Gjest Gjest]

Jeg har et trist dilemma. Jeg ønsker å flytte fra samboeren min. Vi har det bra på de fleste måter, men han er en gjerrigknark og jeg er så lei av den gjerrigheten. Og jeg skammer meg også, over at han er sånn. Derfor har jeg kviet meg for å ta det opp, og heller gått rundt og vært flau på hans vegne.

Vi er begge to utad sett ressurssterke personer med gode jobber. Jeg har alltid vært meget selvstendig. Men innvendig kjenner jeg meg "avhengig" av samboer. Jeg er redd for å være alene, er ikke vant til det og kan ikke utstå det. Derfor er jeg redd for å ta skrittet fullt ut og flytte. Jeg er redd jeg skal bryte sammen når den nye hverdagen innhenter meg.

Samboer er også utad sett vellykket, men han har altså denne gjerrigheten, i tillegg til at han er utrolig kritisk og negativ overfor andre mennesker, finner alltid noe negativt å trekke fram. Derfor tenker jeg at det er noe galt med han også, at han har mye selvforakt, siden han har så mye behov for å forakte andre mennesker.

Når jeg flytter ut, kommer han nok til å forakte meg også. Vi har barn sammen, og jeg ønsker derfor at vi skal klare å være venner og samarbeide.

Så nå dras jeg mellom "skal/skal ikke" bryte. Hjertet mitt sier at jeg vil få det bedre uten han. Men fornuften holder meg igjen. Den sier "tenk på barna," "tenk på deg selv, vil du bli alene i verden?"...

Uff, vet ikke hvordan jeg skal klare å komme fram til den riktigde avgjørelsen...

[Gjest LanaLane]

Beklager, men jeg synes det rett og slett er feigt å dra uten å i det hele tatt ha prøvd. Du sier selv at du ikke har tatt det opp, bare gått rundt og skjemtes. Og det er barn inn i bildet???

Det er VELDIG mange mennesker som framstår som gjerrige, men som ikke er klare over det selv. Om man ikke sier noe, hvordan skal de vite at det de gjør/ikke gjør ikke er greit?

Når du har barn skylder du dere alle tre det å faktisk åpne munnen og snakke om ting.

Beklager at jeg er krass, men jeg hadde også foraktet min eks om han bare hadde flytta ut uten å gi forklaring, spesielt om det var en ting vi kunne ha fiksa igjennom KOMMUNIKASJON.

[Gjest Gjest]

Beklager, men jeg synes det rett og slett er feigt å dra uten å i det hele tatt ha prøvd. Du sier selv at du ikke har tatt det opp, bare gått rundt og skjemtes. Og det er barn inn i bildet???

Det er VELDIG mange mennesker som framstår som gjerrige, men som ikke er klare over det selv. Om man ikke sier noe, hvordan skal de vite at det de gjør/ikke gjør ikke er greit?

Når du har barn skylder du dere alle tre det å faktisk åpne munnen og snakke om ting.

Beklager at jeg er krass, men jeg hadde også foraktet min eks om han bare hadde flytta ut uten å gi forklaring, spesielt om det var en ting vi kunne ha fiksa igjennom KOMMUNIKASJON.

Jeg har jo tatt det opp - indirekte - gjennom flere år, ved å diskutere familiens økonomi med han. Den siste måneden har jeg også sagt det rett ut til han, at jeg synes han er gnien. Han "kjenner seg ikke igjen" i dette. Jeg har også tatt han med til advokat, for å diskutere vår økonomi. Og selv om advokaten har påpekt det samme som jeg har gjort i flere år, uten å gå i detalj, så kan han ikke se at det er rom for endringer og forbedringer på noe plan som involverer en innstas fra hans side.

Jeg har tenkt på dette med barna lenge, og det er av hensyn til barna at jeg har holdt ut såpass lenge. Jeg har foreslått samlivsterapi, fam.vernkontoret, psykolog, alt mulig for at vi skal klare å kommunisere. Men han "trenger ikke hjelp". Det er visst bare jeg som har problemer i forholdet vårt. Det gikk så langt at jeg gikk alene til psykolog, men det hjalp jo ikke forholdet vårt.

Jeg kjenner at jeg ikke har respekt for han lengre. Jeg er bare glad til hvis han reiser bort, eller kommer sent hjem. Jeg drømmer om mitt eget hjem, uten de negative kommentarene han sprer rundt seg med. Jeg har rett og slett lyst på et nytt liv.

Men så er det barna, ja. Det gjør ondt. Hele tanken på å flytte ut, gjør ondt. Jeg vil jo bare at vi alle skal ha det godt. Spørsmålet er om barna kan ha det godt som skilsmissebarn. Eller om jeg kan takle å leve alene, med barnefri annenhver uke. Jeg er utrolig sterkt knyttet til barna mine, og kan vanskelig se for meg å være borte fra dem annenhver uke. De er så små ennå. Men de kan kanskje ha det bra likevel, bedre enn meg?

TS

[Gjest Dr.Feber]

På meg virker det som du har kjempet lenge om du har gått til advokat og psykolog osv osv. Det er slitsomt å leve med en som er negativ også. Det går utover barna også etter hvert. Man vil jo ha sterke barn, men med mye negativitet rundt seg blir det ikke mye positive & sterke barn ville jeg tro.

Du virker som en bra dame! Du klarer deg helt sikkert fint! Det er faktisk veldig sjelden at noen bryter ut av et forhold for fort. Man prøver i det lengste...

Det er nok ikke så dumt å flytte. I alle fall for en periode. Kanskje han trenger det for å våkne pg for å vinne din respekt tilbake?

[Gjest irritert]

Skjønner deg godt. Eksen min er slik du beskriver.

Sønnen vår bor hos han. Idag kom han til meg på juleferie. I hullete joggesko. Faren sendte med 500 kr så vi kunne kjøpe nye vintersko. Ikke vet jeg hvor man får tak i gode vintersko til 500. De kostet 950, og jeg måtte betale resterende. Greit nok det.

Jeg kastet de hullete joggeskoene. Og da jeg fortalte eksen det, ble han så sint at han la på røret. Men først lirte han utav seg at jeg bare hadde med å kjøpe nye joggesko. Jeg kommer selvsagt IKKE til å gjøre det.

Her er det 11 kuldegrader idag. Noen her bor sikkert i Trøndelag. Jeg tviler på at ungene der går i joggesko hele vinteren. Grenser til vanskjøtsel. Vet ikke hva jeg kan gjøre med det, som samværsforelder har jeg lite jeg skulle sagt. Ungen er 12 år og vil bo hos faren.

Gjerrigknarker endrer seg vel ikke så lett. Så flytt, du klarer deg fint alene.