Har mors og fars økonomi noe å si i barnefordelingssaker

[Gjest Gjest]

Har en 3 åring. Tenker å flytte fra samboer. Både jeg og barnefar har solide jobber og trygge inntekter. Men han tjener mye bedre enn meg og er formuende. Vil det ha noe å si for hvem av oss som evt får hovedomsorg, dersom vi ikke blir enige oss imellom?

(Hovedgrunnen til at jeg ønsker hovedomsorg, er at barnefar har 2 særkullsbarn som er krevende å følge opp, både i forhold til skolearbeid og aktiviteter. I praksis har han ikke hatt særlig tid til minstebarnet. Jeg ønsker ikke at minstebarnet skal være med på alskens treninger og kamper til langt etter leggetid for en 3 åring.

I tillegg ligger barnefar i stadige konflikter med moren til de to eldste barna sine, med høylytte krangler på telefon og stadige innkallinger til fam.vernkontoret for meglinger (moren har over lengre tid krevd endring av samværsavtalen), og nå planlegger han tilogmed å gå til retten! Jeg har ikke lyst til at 3 åringen skal leve under slike konfliktforhold. Også de to eldste barna er preget av denne konflikten, og er til tider aggressive og vanskelige, selv om faren er en god far for dem på alle andre måter, følger opp absolutt alt av aktiviteter (men dermed har han ikke tid til 3 åringen)).

[Gjest Gjeste Blondie65]

Forsørgelsesevne er ikke det samme som omsorgsevne. Med mindre den ene virkelig ikke har råd (bor på gaten omtrent) har ikke inntekt noe å si for dette.

Jeg kan forberede deg på at barnet kommer til å leve under disse konfliktfylte forholdene uansett for hvis han krangler med eks'en er det vel ganske sannsynlig at han vil krangle med deg også, gå til retten og så videre. Jeg håper du kan være rimelig og gi han enten 50/50 ordning eller en stor grad av samvær på tross av din mening om dagens situasjon der han prioriterer de andre barna. Det er egentlig best for barnet å ha best/mest mulig samvær med begge sine foreldre.

Nå er det uansett et lite barn det er snakk om her så det kan være et godt argument for at barnet skal ha en fast base å bo og det kan jo likegodt være deg som han.

[Gjest Gjest]

Forsørgelsesevne er ikke det samme som omsorgsevne. Med mindre den ene virkelig ikke har råd (bor på gaten omtrent) har ikke inntekt noe å si for dette.

Jeg kan forberede deg på at barnet kommer til å leve under disse konfliktfylte forholdene uansett for hvis han krangler med eks'en er det vel ganske sannsynlig at han vil krangle med deg også, gå til retten og så videre. Jeg håper du kan være rimelig og gi han enten 50/50 ordning eller en stor grad av samvær på tross av din mening om dagens situasjon der han prioriterer de andre barna. Det er egentlig best for barnet å ha best/mest mulig samvær med begge sine foreldre.

Nå er det uansett et lite barn det er snakk om her så det kan være et godt argument for at barnet skal ha en fast base å bo og det kan jo likegodt være deg som han.

Ja, barnet er 3 år, så det er jo lite, men ikke kjempe-lite. Jeg hadde ikke hatt noe imot 50 - 50 hvis jeg kunne stole på at han tok seg av 3 åringen i sin uke, men jeg er redd han kommer til å gjøre slik han alltid har gjort; prioritere den ene særkullssønnen sin (han forskjellsbehandler sine to særkullsbarn, sønnen følges opp med alt mulig, datteren får ordne seg mer selv, dvs at mammaen hennes henter/bringer, mens han hjelper henne med leksene etter at sønnen er ferdig, har gjort sine lekser og spist sin mat. (Alternativt er det jeg som har tatt meg av datteren hans, med leksehjelp, men det blir det jo slutt på nå). Da er det allerede langt forbi leggetid for 3 åringen).

Jeg hadde tenkt å foreslå 70 - 30 eller 60 - 40, dvs at vi har annenhver uke, men at jeg har et par dager av hans uke i tillegg, dager som jeg vet han alltid er opptatt til langt på ettermiddag/kveld fordi sønnen har flere aktiviteter disse dagene.

Jeg regner med at han kommer til å insistere på 50 - 50 , ut fra økonomi. Han er en gjerrigknark, og setter penger foran mennesker. Men hvis jeg foreslår at vi deler b.hageregninga, og at han ikke betaler bidrag ut over det til meg, så kanskje det er mulig å få til en avtale...

Det hele er litt komplisert av at jeg er gravid, men det som opptar meg mest for øyeblikket er hvordan vi kan gjøre det best for 3 åringen. Den lille babyen kommer ikke før om noen måneder, så vi trenger jo ikke lage noen avtale før den er født?

TS

[Gjest fhjbf]

Jeg regner med at han kommer til å insistere på 50 - 50 , ut fra økonomi. Han er en gjerrigknark, og setter penger foran mennesker. Men hvis jeg foreslår at vi deler b.hageregninga, og at han ikke betaler bidrag ut over det til meg, så kanskje det er mulig å få til en avtale...

Som alenemor får du dekt 64% av barnehageutgiftene av trygdekontoret. Det er derfor lite lurt å ha en sånn avtale med han. Ta bidraget du!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde tenkt å foreslå 70 - 30 eller 60 - 40, dvs at vi har annenhver uke, men at jeg har et par dager av hans uke i tillegg, dager som jeg vet han alltid er opptatt til langt på ettermiddag/kveld fordi sønnen har flere aktiviteter disse dagene.

Jeg synes 70 - 30 høres ut som en god løsning. Kan dere starte med det og heller trappe opp til 50 - 50 etterhvert hvis barnet ønsker det? Om noen år er barnet stort nok til å ha en mening om det, samtidig som farens særkullsbarn blir eldre og ikke trenger så mye oppfølging fra faren.

Hvis du ikke krever bidrag er det kanskje lettere å få til en slik avtale? Sik har vi gjort det. Faren betaler mindre bidrag enn han skal mot at barna får lov til å være mer hos meg (barna vil helst være hos meg).

[Gjest Gjest]

Som alenemor får du dekt 64% av barnehageutgiftene av trygdekontoret. Det er derfor lite lurt å ha en sånn avtale med han. Ta bidraget du!

Det gjelder nok ikke meg, tjener godt (450 000 i inntekt)..., regner med at slike ytelser er behovsprøvde, men takk for tipset:)

Bidrag er jo til barnets beste, og han er formuende og kan godt betale, men jeg tenker at hvis han ikke betaler bidrag, så vil ihvertfall ikke penger føre til unødige konflikter mellom oss. Det er uenighet om økonomi som har ført til bruddet.

TS

[Gjest Gjest]

Jeg synes 70 - 30 høres ut som en god løsning. Kan dere starte med det og heller trappe opp til 50 - 50 etterhvert hvis barnet ønsker det? Om noen år er barnet stort nok til å ha en mening om det, samtidig som farens særkullsbarn blir eldre og ikke trenger så mye oppfølging fra faren.

Hvis du ikke krever bidrag er det kanskje lettere å få til en slik avtale? Sik har vi gjort det. Faren betaler mindre bidrag enn han skal mot at barna får lov til å være mer hos meg (barna vil helst være hos meg).

Ja, jeg tenker at det er det som skal til for å få laget en slik avtale som jeg ønsker. Han slipper å være redd for pengene sine, og jeg slipper å bekymre meg mer enn nødvendig for barnet mitt/vårt.

TS