Usikker på forholdet

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om jeg vil være sammen med typen min. Vi har vært sammen i 3 år og det begynner å bli seriøst. Han sier at jeg er den rette for ham. Jeg er ikke så sikker.

Jeg føler meg rastløs og tviler på om dette er mannen jeg vil ha barn med og bo med resten av livet. Jeg kjeder meg mye i forholdet ettersom han trives veldig godt med å sitte foran dataen i timesvis mens jeg helst vil ut. Han vil som regel ikke være med ut, men hvis jeg da stikker ut med venner får jeg likevel dårlig samvittighet. Sexlivet vårt har gått veldig opp og ned fra begynnelsen. Han har mindre lyst enn meg og det blir frustrerende. Han tar omtrent aldri initiativ til sex. Jeg savner det å føle at jeg blir begjært. Han klarer ikke å si ting som "jeg har lyst på deg" eller "kan vi ikke ha sex i kveld". Han venter heller på at jeg gjør noe med det. Jeg er SÅÅÅ lei av det, det får meg til å føle meg fullstendig usexy. Jeg har spurt ham massevis av ganger om han tenner på meg og om han fortsatt syns at jeg er tiltrekkende og svaret er alltid ja. Når andre jenter klager over at kjærestene deres maser for mye om sex later jeg som jeg er heeelt enig, men innvendig bobler det grønt av misunnelse.

Men vi har det veldig fint sammen ellers og jeg er veldig veldig glad i ham. Men jeg føler at forholdet har støtt grunn nå og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Han merker på meg at jeg ikke trives og er irritabel, gråter mye osv. Men han har liksom ingen tanker om hva vi kan gjøre for å få det bedre. Han har konstatert at vi kommuniserer dårlig og at vi burde forandre på det, men når jeg da tar opp ting ved forholdet som jeg er misfornøyd med blir han enten fornærma og defensiv eller bare apatisk ("veit ikke jeg, hva syns du", osv). Når jeg prøver å snakke om det med mangelen på sex kommer vi alltid fram til at vi kan prøve ditt og vi kan prøve datt, men når det kommer til stykket så har han ikke lyst likevel, eller så er han "for trøtt" til å ha sex, eller whatever. Jeg er ikke en kvinnelig utgave av Mads Larsen eller noe, det er ikke sånn at jeg mener sex er meningen med livet, men når det er så lite av det blir jeg ganske misfornøyd etter hvert.

Er det noen der ute med liknende erfaringer? Kan det bli bedre? hva bør jeg i såfall gjøre? Takker for svar.

[Gjest gjest__ts]

jeg vet ikke hvorfor jeg fikk den smileyen opp ved siden av innlegget. Det passet jo ikke helt... jaja.

[Nabodama]

Vel, som regel er det sånn at "what you see is what you get".

Det ser ut som han har mindre lyst på sex enn deg, og at han er tilfreds med bare å være i forholdet sånn som det er. Han er seg selv, og det vil han nok fortsette med.

Når han heller ikke tar tak når du sier det er ting du savner, eller skulle ønske var bedre, så tror jeg rett og slett du må gå i deg selv og finne ut hva DU vil. Og det er vel akkurat det du gjør nå.

Vil du være sammen med ham, så tror jeg du du bør se i øynene at forholdet vil fortsette i samme spor. Da ør du gjøre dine egne ting, dra ut uten å få dårlig samvittighet, osv. Godta at han har mindre lyst på sex enn deg. Jan godt hende forholdet vil gå litt opp og ned, men han vil likevel være sånn som han er nå, tror jeg. Tenk over om du vil leve med det.

Er ikke dette nok for deg i det lange løp, bør du rett og slett gå videre, og finne en du passer bedre med.

Ikke alle finner den de skal dele livet med på første eller andre forsøk, og ikke alle forhold er av varig karakter, bør heller ikke være det, ettersom partene er så ulike.

Jeg har ikke tro på noen stor forandring når det gjelder mennesker. Er de fornøyd med tingenes tilstand, skal det MYE til før de iverksetter noen varig forandring av seg selv og hva de gjør. Sånn er det for alle. Det blir også feil å skulle forandre seg til noe man ikke er, og det igjen kan føre til mistrivsel og depresjon.

[Gjest Gjest_l_*]

hei. jeg synes egentlig at du burde droppe ham. det høres ut som om dere ikke har så veldig like interesser og behov, og selv om du er glad i ham så burde du tenke på hva som gjør deg glad. du kan ikke være sammen med noen bare fordi han kanskje forandrer seg, det blir feil.

jeg har litt erfaring på området. er sammen med en som er fornøyd med å sitte foan tven og datan, mens jeg hadde drømmer om å reise verden rundt, oppleve ting, være aktiv osv.. vi var sammen i et år da vi bestemte oss for å flytte sammen. vi skulle egentlig leie, men pga faren hans endte det med at vi kjøpte. frem til da hadde jeg ikke tenkt noe på om han var den rette.. men så ble jeg gravid...

vi har det fint idag da, med en del jobbing. men det jeg prøver å si er at hvis det er ting du vil gjøre, eller prøve, er det best å gjøre det nå. er han den rette vil dere finne sammen igjen uansett..

[SIFA]

Jeg hadde det litt på samme måte,. Tror det eneste du kan gjøre, er å fortelle ham det. AT du ønsker han skal være mer frampå, ta initiativ, bli med ut på ting. Ellers tror jeg det må det bli slutt.. Kommer ikke til å fungere lenge, viss du er "lei" nå.

[Gjest Gjest]

Synes innlegget ditt var interessant, for det du beskriver kunne ha vært meg for 9 mnd siden.

Vi var samboere og hverdagen gikk som hverdager stort sett gjør. Vi hadde lite eller få krangler, men heller ikke de store oppturene. Han var kjempefornøyd med tilværelsen (les:han hadde funnet en dame som han mente kunne duge for et livslangt forhold med hus, hjem og barn.. ) og da i motsetning til min gnagende følelse av at "noe" manglet.

Kommunikasjonen oss i mellom var dårlig, og sex'en likeså. Det var et konstant slit for å få begge deler til, og for å få han til å forstå at jeg krevde mer enn han hadde interesse av å gi til meg. Humøret mitt sank og følelsen av å bare være en person som passet inn i hans drøm om det perfekte A4-liv, økte utover våren. (Etter at vi hadde kjøpt oss hus...!)

Jeg hadde lange samtaler med en utenforstående person som stilte meg de kritiske spørsmålene om hvorfor jeg egentlig godtok et slikt forhold og en slik behandling. Det fikk tankevirksomheten min i gang, men ikke uten at samvittigheten gnagde noe veldig. Tanken på våre familier (som selvsagt var helt sikre på at det kom til å bli oss to) og venner, huskjøpet osv. gjorde meg usikker på om jeg var villig til å gjøre det slutt. Det tok meg 3 måneder før jeg "slapp bomben". Med et brak. Forferdelig tid i etterkant, mange spørsmål, beskyldninger og påstander som ikke hører hjemme i en sivilisert verden. Han trodde selvsagt at jeg hadde vært utro og møtt en annen person. Kunne ikke vært lengre vekk fra sannheten, ettersom han selv hadde spilt seg ut av forholdet.

Jeg sa at vi var for forskjellige til at begge kunne få et fullverdig godt liv. Og vi har bare et liv å leve, og min oppfatning er at man bør ha regien selv. Og ikke bli en passiv tilskuer til livet man lever, årene som går.. og vips så er det gått så lang tid at man ihvertfall ikke kan komme seg ut av situasjonen man har tullet seg inn i.

For min del har livet bare vært en eneste stor opptur når det verste etter bruddet hadde lagt seg. Selv om man vet hva man har og ikke hva man ikke har, så må man av og til ta noen sjanser... Carpe Diem!

Ønsker deg lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg skriver under på det andre sier i tråden. Kom deg videre- dere er nok for forskjellige. Hvorfor skal man klamre seg fast til noe som ikke føles riktig? Tro meg, jeg har erfaring fra området, men jeg ble for lenge i forholdet.

Det kommer selvsagt til å være helt forferdelig under bruddet og i tiden etterpå, men hvis du har gjort et riktig valg kommer du til å få det mye bedre i lengden.

Lykke til

[Olive]

Hadde det nesten akkurat som deg. For fire dager siden gjorde jeg det slutt - angrer ikke enda hvertfall I mine øyne er det lite man kan gjøre for å bevare forholdet når den ene parten er så passiv. Hjelper ikke jobbe med noe der en syns alt er helt fint. Jeg for min del var så sinnsykt lei av å være sammen med noen som aldri tok initiativ til noen ting - hverken sex eller andre aktiviteter.

[Gjest gjest__ts]

hei igjen alle sammen, TUSEN TAKK for svar!

Jeg blir nødt til å tenke på dette litt til, men det var iallefall godt å få vite at jeg ikke er den eneste som har hatt det sånn. Jeg har ikke diskutert dette med noen venninner i virkeligheten ennå, for jeg er ikke helt sikker på hvem jeg kan snakke med om dette. Har bare nevnt det så vidt for ei.

Jeg er kjemperedd for å såre ham. Jeg vil helst unngå det!!

Og til gjest: jeg har også både min egen familie og hans familie som virker som de tror at det er bænkers at det blir oss to. Mamma prater hele tiden om hvor søte barna våre kommer til å bli og da får jeg noen ganger mest lyst til å legge meg ned og dø.

[Gjest Gjest]

Hva skulle du inn i et forhold å gjøre hvis du ikke vil at det skal bli seriøst?

[Nabodama]

Hva skulle du inn i et forhold å gjøre hvis du ikke vil at det skal bli seriøst?

Må alle forhold være seriøse?

[Gjest gjest__ts]

Hva skulle du inn i et forhold å gjøre hvis du ikke vil at det skal bli seriøst?

Jeg var forelsket i ham i begynnelsen, trodde han kunne være den rette. Men nå er jeg altså ikke så sikker.

[Gjest dalieo]

Hva skulle du inn i et forhold å gjøre hvis du ikke vil at det skal bli seriøst?

I begynnelsen av forholdet vet man jo nesten ingenting om kjæresten! Ting endres over tid, når man blir bedre kjent og hverdagen kommer.

[Gjest gjest__ts]

I begynnelsen av forholdet vet man jo nesten ingenting om kjæresten! Ting endres over tid, når man blir bedre kjent og hverdagen kommer.

det er nettopp det...

[Milly:)]

Har sett mange forhold bli til brudd i vennekretsen når den ene parten (oftest gutten) blir for passiv og bare sitter foran dataen. Det verste er jo at de ikke tar det på alvor når kjæresten sier at noe mangler. Det må være så utrolig kjipt å ville redde forholdet når den andre parten synes alt er "helt fint som det er"...

Jeg har i alle fall gitt klar beskjed til min kjæreste at hvis jeg en dag synes noe mangler så må han ta det på alvor og jobbe sammen med meg om å få det bedre.

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen. Det ordner seg nok!

[Lenestol]

Har det akkuratt som deg. Bortsett fra at vi har hver vår leilighet. Men vi sover hos hverandre 5-6 ganger i uken. Iallefall vanligvis. Nå har jeg begynt å bli utrolig lei av å alltid ta initiativ til å finne på ting. Så denne uken har det bare blitt 2 ganger eller noe sånt.

Har prøvd og snakket med han om hva jeg synes også, men får bare svar som "mhm..." og "..jaaa...." Vi ble på fredag enige om å gjøre en effort for forholdet, men jeg har ikke merket så mye fra hans side foreløpig.

...han skylder på stress på jobb, så han vil ligge på sofa'n med Mac'en og DiscoveryChannel på full guff.

Huff, godt å få det ut!

Takk for at du tok opp temaet, er fint å lese at det ikke bare er meg som har det slik med kjæresten.

[Gjest Gjest]

hei igjen alle sammen, TUSEN TAKK for svar!

Jeg blir nødt til å tenke på dette litt til, men det var iallefall godt å få vite at jeg ikke er den eneste som har hatt det sånn. Jeg har ikke diskutert dette med noen venninner i virkeligheten ennå, for jeg er ikke helt sikker på hvem jeg kan snakke med om dette. Har bare nevnt det så vidt for ei.

Jeg er kjemperedd for å såre ham. Jeg vil helst unngå det!!

Og til gjest: jeg har også både min egen familie og hans familie som virker som de tror at det er bænkers at det blir oss to. Mamma prater hele tiden om hvor søte barna våre kommer til å bli og da får jeg noen ganger mest lyst til å legge meg ned og dø.

Fornuftig å ta tiden til hjelp, det gjorde som sagt jeg. 3 måneder gikk, og når jeg da hadde tatt valget så var jeg konfident på at det var det riktige for meg.. og mitt liv. Du vil helt sikkert komme til en konklusjon som vil være best for deg.

Når jeg ser tilbake på livet jeg hadde med min eks, så må jeg innrømme at det var trygt og godt, forutsigbart (altfor!!) og ikke minst så var det jo kjekt å være som alle andre. Og det ble litt sånn "go with the flow"-aktig over det hele. Jeg var ikke klar over det selv en gang.

Inntil en person og utrolig god menneskekjenner gjorde meg bevisst på dette. Jeg ble først veldig sinna på hans påstander, i og med at han verken kjente forholdet jeg var i, og mannen jeg bodde med. Men han kjente meg. Og spurte meg om jeg virkelig var fornøyd med en så passiv og lite ansvarsfull mann. I og med at jeg selv er veldig ressurssterk, tilstedeværene, utadvent og kontrollerende person (kontroll-freak vil noen si), så ble samboeren min tilsvarende passiv og puslete.

Denne menneskekjenneren mente at det jeg egentlig behøvde var en mann som faktisk kunne styre meg litt, si meg i mot, ta ansvar, og vise at han virkelig var mannen i forholdet. . . Måtte til slutt innrømme at det hadde han nok rett i. Så snipp snapp snute, så var samboeren ute ...(av mitt hus.. ) Jeg var utrolig glad i fyren, og vi hadde mange fine minner fra ferie, familiebegivenheter, festligheter med venner og kollegaer osv. Men det finnes jo flest hverdager.. og når de ikke funker så....

Men det er som noen andre skriver her også.. man må jo prøve seg i et forhold før man vet om det er riktig eller ikke. Før samboerskap vet man fint lite om hvordan det nettopp blir.. (og det er derfor jeg har bestemt meg for at det skal ta noen evigheter til før jeg begir meg ut på et nytt samboerskap.. )

[Gjest gjest__ts]

Ja, vi har det jo hyggelig sammen... og det er trygt. Vi bor sammen og alt mulig. Det hadde vært pes å skulle finne seg et nytt sted å bo nå. Men slike praktiske ting er ikke det jeg er mest redd for. Det er verre med følelsesmessige reaksjoner fra andre, dvs. fra ham, hans familie og fra min. Foreldra og søsknene mine syns at han er SÅÅÅ fantastisk.

Jeg er bitter fordi han ikke prøver. Han har en sånn "det årner seg"-holdning overfor forholdet vårt.

Jeg tenker mye på hvordan det hadde vært å være singel og fri, ofte tenker jeg at det hadde vært deilig å være alene. Men det som stopper meg foreløpig er at jeg tror han hadde blitt innmari lei seg om jeg slo opp og jeg har ikke lyst til å "ødelegge" for ham. Argh jeg veit da f*** hva jeg skal gjøre. Dette er utrolig vanskelig.

[Gjest Betty89]

Noen her inne gir de dårligste kommentarene jeg har sett.. Gå ifra han?

Gir dere virkelig så fort opp?

Vet dere hva? Det kommer en grå hverdag i ALLE forhold. Forhold er ikke rosenrødt hver dag. Synes absolutt ikke du skal gå ifra han!!

Du sier du har det fint med han, du har det trygt osv... Prøv heller å fiks de små problemene dere har. Det er ikke alltid lett for gutter/menn å forstå hvordan en jente skal behandles til en hver tid.

Det med sexlivet kommer nok tilbake. Synes du skal skikke litt innpå hva slags porno han liker, eller gjøre noe du vet han liker. Overrask han med en Blowjob, aldri om han avviser deg.

Hadde også en pitteliten periode der jeg var sur fordi kjæresten bare satt på pcen og jeg følte jeg snakket til en vegg. Men jeg satte meg ned og vi løyste problemene sammen og har det supert

Synes virkelig synd på kjæresten om du gir så fort opp og går ifra han!

Forresten du vet jo du elsker han? Kunne du tenke deg å se han hånd i hånd sammen med en annen jente? Mens du treget deg ihjel for å slått opp med han.

Gode menn vokser ikke på trær, og jeg tror din kjæreste er en av dem

[Gjest gjest__ts]

"Overrask han med en Blowjob, aldri om han avviser deg."

Sakset fra cosmopolitan eller? Fungerer sikkert på mange menn, men fortrinnsvis da de som ER kåte.

Skal si deg hva som hadde skjedd om jeg prøvde det. Jeg hadde gått bort til dataen, satt meg ned på huk foran ham og begynt å løsne på beltet hans.

Han ville tatt hendene mine i sine, sett meg dypt inn i øynene og sagt:

"Ikke nå'a, jeg spiller FM!"

Han har jo ikke lyst på sex. Du kan jo tenke deg selv hvordan du hadde reagert dersom du ikke hadde lyst på sex, og typen din insisterte på å slikke deg. Turn-on? Nei. Når det gjelder porno så vet jeg ikke hva han ser. Og jeg har uansett ikke tenkt til å etterape de tingene de gjør i porno. Jeg vet ikke om han engang ser på porno.

Jeg har prøvd mye annet. Jeg har gått og satt meg på fanget hans i gjennomsiktig undertøy, barbert meg, massasjeolje, dusjing sammen, diverse stillinger, etc. Han syns det er gøy der og da, men det fører ikke til at han tar noe mer initiativ. Det er ikke mye jeg ber om. Jeg vil bare at han, en gang i blant, skal si til meg at "jeg vil ha sex, la oss gå til sengs". Skal ikke mer til. Men det gjør han aldri, selv om han vte godt at jeg skulle ønske han kunne gjort det.

Kan hende du syns problemene mine er små, men de er større enn at de lar seg løse av impulsiv suging av kjønnsorganer.

Apropos det om å se ham med en annen jente: noen ganger lurer jeg på om han kunne hatt det bedre med ei annen ei. Fins nok av jenter som spiller masse data og som ikke er så opptatt av sex. Kanskje det hadde vært bedre.

Men vi får se. Kommer til å vente litt til og tenke mer over det før jeg gjør noe.