Glemmer man egen barndom når man blir foreldre?

[Gjest Gjest]

Noe som forundrer meg vedr foreldre er at det virker som de har glemt hvordan det var å være barn? Både når jeg snakker med foreldre og når jeg leser i trådene her. Eller mener virkelig foreldre at tidene har forandret seg så mye siden de var små?

Jeg er selv over 30, og husker jo selv mye fra barndommen. Feks husker jeg jo godt hvor ofte jeg dusjet da jeg var barn. Eller hvor lenge jeg trodde på julenissen. Eller hvor tidlig jeg begynte å ta bussen alene. Og ikke minst husker jeg veldig godt hvordan jeg mislikte at voksne snakket til meg med babyspråk, selv om jeg ikke var baby. Det å ikke bli tatt seriøst!

Så dere foreldre, mener dere ikke egne minner fra barndommen er relevant? Eller har dere virkelig glemt alt fra egen barndom?

[Phaedra]

Noe som forundrer meg vedr foreldre er at det virker som de har glemt hvordan det var å være barn? Både når jeg snakker med foreldre og når jeg leser i trådene her. Eller mener virkelig foreldre at tidene har forandret seg så mye siden de var små?

Jeg er selv over 30, og husker jo selv mye fra barndommen. Feks husker jeg jo godt hvor ofte jeg dusjet da jeg var barn. Eller hvor lenge jeg trodde på julenissen. Eller hvor tidlig jeg begynte å ta bussen alene. Og ikke minst husker jeg veldig godt hvordan jeg mislikte at voksne snakket til meg med babyspråk, selv om jeg ikke var baby. Det å ikke bli tatt seriøst!

Så dere foreldre, mener dere ikke egne minner fra barndommen er relevant? Eller har dere virkelig glemt alt fra egen barndom?

Jeg er 26 og har ikke barn enda, men har tenkt å få i nærmeste fremtid. Jeg husker ikke hvor ofte jeg dusjet når jeg var liten, jeg husker ikke når jeg sluttet å tro på julenissen, jeg husker ikke første gangen jeg tok bussen alene. Jeg husker heller ikke at voksne snakket til meg på babyspråk eller hvordan jeg reagerte på det. Det eneste tidspunktet jeg husker at jeg ikke ble "tatt seriøst" og reagerte på det var i tenårene, og hvis jeg hadde visst da det jeg vet nå så tror jeg ikke jeg ville tatt meg seriøst heller

Så siden jeg ikke husker noe av dette så får jeg vel konkludere med at dette ikke er relevant informasjon for meg i det hele tatt. Jeg kan sikkert spørre mamma når jeg trenger å vite dog.

Men jeg husker masse fra egen barndom, og jeg bruker stadig vekk dette når jeg deltar i oppdragelsen til stebarna mine. Og jeg får ofte høre at det er en fordel at jeg er så ung, for da relaterer jeg lettere til deres synspunkter, men jeg tror jeg alltid kommer til å gjøre dette. Jeg husker første gangen jeg løy for foreldrene mine, og hvor fælt det var. Jeg husker mange ting jeg syntes var urettferdig den gang, og hvorfor jeg syntes det var urettferdig. Jeg husker hvilke idiotiske ting voksne sa for å overbevise meg om noe jeg ikke ville. Jeg husker hvor uovervinnelig jeg var, hvor "voksen" jeg var og i stor grad hvordan jeg resonnerte. Men praktiske ting? Veldig lite.

Jeg var kanskje ikke i målgruppa til spørsmålet, men du fikk meg nå til å tenke, og jeg husker ingen av disse tingene

[Pjukset]

Jeg husker veldig godt da jeg slutta å tro på julenissen, da jeg tok bussen alene første gang, da jeg dro i svømmehallen alene første gang, da jeg fikk sykle til skolen osv

Men det betyr på ingen måte at mine barn får lov til å ta bussen alene ved samme alder, jeg blir sikkert overbeskyttende som få

[Gjest Gjest]

Jeg husker veldig lite konkrete ting fra barndommen. Som når skjedde til hvilken tid. Men husker generelle ting som at vi var med på. Ferier, campingturer,skiturer ol. Var ikke det at det var så mange av de, men de sitter veldig godt på netthinnen. Gode minner.. Men så husker jeg en del som jeg ikke riktig skjønner hvorfor har festet seg...

Skulle ønske jeg hadde bedre husk på detaljer slik du beskriver. Men desverre. Jeg husker fra den tiden jeg var like gammel som jenta mi er nå. Hun er 13 år og tror hun vet og kan det meste. Og der er hun skremmende lik meg... :-)

Har snakket litt med min mor og dette og hun erindrer veldig lite fra da vi var små. Så der er det heller ikke mye å hente av informasjon.

Er det et tegn på at disse tingene ikke er relevante for oss? Vil ikke tro det, men hva er det som bestemmer hva vi skal ha med oss videre?

[Gjest Gjest_stine_*]

jeg er 21 år og mamma til en jente på 16 mnd. jeg husker mange ting, ikke konkrete, men hvordan jeg følte meg, hvordan folk behandlet meg osv. jeg er veldig opptatt av å bruke mine egne erfaringer når jeg oppdrar datteren min. jeg tar oppdragelsen som foreldrene mine gav meg, og plukker ut ting som jeg husker at var positivt, og eliminerer det negative.. feks husker jeg at mamma leste mye for meg. det likte jeg,så prøver å lese litt hver dag for datteren min. og så husker jeg at foreldrene mine aldri pratet til meg om personlige ting, og de lærte meg sjelden noe. så det prøver jeg å gjøre noe med..

til yngre man er til mer husker man kanskje..

[lille katt]

“Youth cannot know how age thinks and feels. But old men are guilty if they forget what it was to be young.”

Albus Dumbledore

[Pjukset]

Jeg husker mange konkrete ting fra tidlig alder. Jeg husker at jeg som 3-åring fikk panikk fordi jeg ikke fant pappa, jeg husker da jeg så pappa full første gang (4 år), så han aldri full igjen

Husker at jeg fanga rompetroll, at jeg pleide å stjele blomstene til naboen for å så selge dem til andre naboer, at jeg fanga rompetroll, lagde trolldeig til julenissen. Særlig husker jeg et intenst ønske om at jeg skulle ha en lillebror, jeg husker jeg hadde en vinrød fløyelsbukse jeg var inderlig stolt av, jeg husker jeg pleide å gjemme meg i den oransje bobla vår, og at jeg likte å lene meg mot setebeltet for å hvile hodet mens vi kjørt. It goes on and on, jeg husker mye, men langt fra alt.

Alt dette spinner seg fra 2 til 5 års alder for min del.

[Far til 2]

Jeg husker godt at jeg holdt på å bli kjørt (ihjel ?) som 4-åring da jeg var på full fart med en 3-hjul sykkel. Jeg husker at jeg tidlig tok bussen alene. Jeg husker at moren min og jeg gikk oss bort i skogen men ble funnet av noen turgåere (og jeg ble tilbudt å ri på en kjempestor sjæfer ). Og jeg husker hvor irriterende det var når familimedlemmer sa at "Å, - så stor du har blitt" .

Men jeg tror faktisk at det er veldig stor forskjell fra den gangen og nå. Dengangen var det bare 2-3 organiserte fritidsaktiviteter å velge mellom. Vi tok selv større del av ansvaret samtidig som våre foreldre fulgte opp "bedre" (det var gjerne 3-4 foreldre som byttet på å se til at vi ikke gjorde noe farlig).

Det var "et bekymringsløst liv" dengangen. Skulle ønske det hadde vært sånn for oss voksne idag også .

[Gjest Cederic Rueben]

nå har ikke jeg barn. Men jeg tror det kan være noe i det

[Piper]

Det er mye jeg har glemt, men det er mye jeg også husker fra barndommen min. Jeg fikk lov til en god del, men det er mange av de tingene mine barn ikke får lov til før jeg mener de er gamle nok. Man kan vel si at jeg har lært av mine foreldres feil, og akter ikke å gjøre samme feil med mine barn.

Men egentlig forstår jeg ikke helt hvor du vil med innlegget, for mener du at barna skal få lov til å gjøre alt det foreldrene gjorde da de var små?

[Pjukset]

Man kan vel si at jeg har lært av mine foreldres feil, og akter ikke å gjøre samme feil med mine barn.

Samtlige av mine venner har sagt akkurat det samme, og det er så vittig å se at de "feilene" de ikke aktet å gjøre, er nettopp det de alle gjør. Kanskje ikke på samme måte, men med samme resultat. Og de er alle veldig klar over det

(men nå kan jo feil være så mangt, noen tilfeller er mer ekstreme enn andre så klart)