Overreagerer jeg?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Kort fortalt; vi er midt i småbarnsfasen med to små barn. I det siste har det blitt mer som en kamp der vi konkurrerer om hvem som gjør mest. Jeg føler hele tiden at jeg gjør mest uten å få anerkjennelse for det. Det er igrunnen greit for meg at jeg gjør mer når det kommer til barna og hjemmet vårt, nå i en fase. Men jeg savner en anerkjennelse for det, at han setter pris på det. Opplever isteden at han kverulerer mye og er opptatt av å ha med et ord i hver minste avgjørelse som tas. Og ber jeg han om noe, sier jeg det alltid feil, og da blir han bare provosert. Han opplever at jeg skal ha ting på min måte og føler seg kontrollert. Han har tid til å pleie egne interesser, men klager allikevel over ting han har måttet oppgi etter at han stiftet familie. Jeg har liten tid og heller ikke stort behov for å pleie egne ting akkurat nå (minste barnet vårt er 5 mnd).

Jeg føler at han kommer med mye negative karakteristikker av meg, oss. Det siste var etter en lang krangel igår, at han gruer seg til jula og at det blir et helvete. Jeg blir ikke akkurat inspirert til å ordne til her hjemme. Har stort sett hatt ansvaret for alle julegaver, alt pynting/forberedelser. Og istedenfor å få en takk for innsatsen, får jeg kritikk for f.eks. å ville kjøpe ferdig juletrepynt, som han mener vi kan lage. Alltid er det en bemerkning, eller uenighet i det jeg foretar meg.

Dette er sikkert vanskelig å ta stilling til ut ifra det lille jeg skriver, men det hadde vært utrolig deilig med noen tilbakemeldinger..

[Gjest Gjest]

Regner med at du er hjemme med barna, siden det minste barnet bare er 5 mnd. Sannsynligvis gjør du det meste, både det som angår barna og det som angår hus og hjem. Og det er vel riktig, siden du er hjemme. Men han må selvsagt hjelpe til litt, det er veldig mye arbeid å gå hjemme med små barn! Siden han må jobbe, føler han sikkert at du bør ha alt på stell hele tiden, siden du er så "heldig" å få gå hjemme å "dille" mens han må jobbe. For mange menn aner nemlig ikke hvor mye arbeid det faktisk er!!! De ser bare på det som en avslappende tilværelse.

Det beste hadde vel vært å bytte en uke, så hadde det nok blitt en annen lyd i pipa. Men det er sjelden praktisk mulig.. Men prøv å snakk med han om dette, forklar han hvordan dagene er, og at du faktisk er veldig sliten av og til og at du innimellom trenger litt skryt og en klapp på skulderen istedenfor kjeft.

Sliter dere med økonomien? Isåfall kan det være at det gjør han litt frustrert og sur. Han føler kanskje et enormt ansvar med å skaffe penger, mens du "bare går hjemme og diller" og vil kjøpe ditt og datt...

I fall han sliter med det økonomiske, kan dere jo se om det er noen dyre vaner dere kan unnvære nå en stund.

Det er en typisk tid å ha problemer i forholdet. Det er knalltøft med små barn, slitne foreldre og mange regninger som skal betales. Det går som regel ut over forholdet. Det er viktig at dere snakker sammen om hva som plager dere, og hva dere skal gjøre for å unngå å skli fra hverandre. Ta vare på kjærligheten selv om hus og hjem ikke er helt på stell hele tiden. Det vil alltid ordne seg til slutt, bare dere har det godt sammen og er glade i hverandre.

Skaff dere en barnevakt og gjør noe sammen uten barn minst en gang i mnd!! Det er viktig.

Lykke til! Hilsen en som har vært der.

[Gjest Gjest]

Det eneste rådet jeg har å komme med er desverre; dersom han vil ha hjemmelaget julepynt får han lage det selv! Han har ikke noe med å bestemme hvordan du gjør ting, når det kommer til eksempelvis pynting, dersom han ikke selv er involvert i prosessen. Skal han ha noe å si om noe må han være involvert, er han ikke involvert fratas han også en stemme!

Jeg har handlet alle julegaver, pakket alt og yntet hjemme til jul. Dette gjør jeg med glede fordi jeg liker det så godt, men jeg hadde nok ikke likt det like godt dersom mannen min ikke hadde gledet seg over at jeg gjorde dette. Han sa han syntes det var kjekt å se hvordan jeg koste meg med juleforbedredelsene, og at han var heldig som hadde en kone som meg som likte det så godt (slik at han slapp, haha). Han takket for alt jeg gjorde, ved flere annledninger. Vi har ikke barn, så din innstatts veier mye tynge en min her, og mannen din burde vise minst like stor takknemmlighet som det min gjør. Det er ikke bare takknemmlighet det går på heller, men også det at han elsker disse sidene med meg. På den måten takker han ikke bare for det jeg gjør, men virkelig verdsetter disse sidene hos meg.

[FrizzleSizzle]

Uff. Ut i fra det du skriver, høres han litt ut som eksen min. Aldri anerkjennelse, følte at han ikke var stolt over oss som familie, pirket på ting i stedet for å si noe hyggelig og hjalp selvfølgelig aldri til.

Eks er eks, så angående din mann og deg: jeg leste samlivsråd i et gammelt ukeblad i går: Husk å være hyggelige mot hverandre. Det er lett å være hyggelig mot venner, naboer og kollegaer, men hva med din egen familie? Ha som nyttårsforsett at dere skal si noe hyggelig til hverandre hver dag, og tyvstart i julen. En god ting kan føre med seg flere.

Hilsen en som har vært der. Og egentlig ikke gadd mer. Men det betyr ikke at andre ikke kan prøve.

[Gjest Gjest]

Eks er eks, så angående din mann og deg: jeg leste samlivsråd i et gammelt ukeblad i går: Husk å være hyggelige mot hverandre. Det er lett å være hyggelig mot venner, naboer og kollegaer, men hva med din egen familie? Ha som nyttårsforsett at dere skal si noe hyggelig til hverandre hver dag, og tyvstart i julen. En god ting kan føre med seg flere.

Dette sier jeg og mannen ofte. Vi har ofte kommet hjem etter lange dager på jobb, vi har hatt fæle dager er trette har hodepine etc. Da når vi endelig kommer hjem er vi lei av å måtte ha på oss det påklistrede smilet og legger igjen det i inngangsdøra. Da passer vi på å spørre hverandre "du har klart å være hyggelig mot alle på jobb i dag, til tross for at du har hatt en dårlig dag, da kan du også klare å være hyggelig mot meg. Er ikke jeg verdt den samme innsattsen som den du har gitt til dem på jobb?"

Vi tillater hverandre rom til å være trette og sure, slike dager har alle. Men vi tillater ikke hverandre rom til at dette skal gå ut over partneren, når man klarer å holde maska mot alle andre.

[camilla*]

I en småbarnsfasen er man gjerne sliten og kan lett hakke på hverandre. Om økonomien er tøff i tillegg blir det enda mere å tenke/slite over.

Som en annen sa så tror menn at det å gå hjemme et år er bare kos og avslapping. De skulle bare ha prøvd.

Kan dere klare å snakke sammen om dette. At du sier hva du føler og tenker og han sier hva han føler og tenker.

Klarer dere da å ikke gå i forsvar men ta til dere det den andre sier så er dere et skritt i riktig retning.

Man har lett for å komme inn i en ond sirker, og den må man jobbe for å bryte.

Det var først da mannen min begynte å jobbe sammen med menn som var på hans alder (ikke bare unge gutter som festet) og så og hørte om plikter og oppgaver de hadde i forhold til barn og hjem at han forstod hvor mye jeg gjorde.

Men å lage all juletrepynten selv - da hadde jeg droppet juletre jeg!