Religiøs ensomhet

[Gjest Ambivalentus]

Ensomhet i et forhold er nok ikke ukjent for mange, men hva gjør man når denne ensomheten skyldes religiøst livssyn som kolliderer mellom partene ? Min kjæreste tilhører en trosretning som ikke feirer jul, bursdager osv. Julen er for meg en viktig periode da jeg synes at dette er en anledning til å sette pris på familie og samvær med dem. En avveksling i en travel hverdag, uansett kristent budskap eller ikke.

Men i år føles dette vanskelig. Jeg er glad i kjæresten min, og ønsker å dele tid med han i denne høytiden, men det går ikke...... og det føles ensomt. Hva om vi skulle dele livet, og julene fremover blir min alene...........og da mener jeg alene. Jeg orker ikke tanken på en slik ensomhet årene igjennom. Og hva med bursdager som jeg synes er hyggelig å feire, spesielt for barna mine ?(De er ikke hans barn)

Hvordan få barn til å forstå at kjæresten til mamma ikke har presang, og ikke sier "gratulerer" med dagen en gang ?

Jeg respekterer hans tro og levesett, men respekterer han mine ? Jeg føler det ikke sånn.

Må nok innse at for noen er dette småting, men for meg så får julen i år en "bismak" som jeg blir lei meg av.

Om noen har erfaring og løsninger om dette så hadde det vært hyggelig med råd

[Gjest Gjest]

Ensomhet i et forhold er nok ikke ukjent for mange, men hva gjør man når denne ensomheten skyldes religiøst livssyn som kolliderer mellom partene ? Min kjæreste tilhører en trosretning som ikke feirer jul, bursdager osv. Julen er for meg en viktig periode da jeg synes at dette er en anledning til å sette pris på familie og samvær med dem. En avveksling i en travel hverdag, uansett kristent budskap eller ikke.

Men i år føles dette vanskelig. Jeg er glad i kjæresten min, og ønsker å dele tid med han i denne høytiden, men det går ikke...... og det føles ensomt. Hva om vi skulle dele livet, og julene fremover blir min alene...........og da mener jeg alene. Jeg orker ikke tanken på en slik ensomhet årene igjennom. Og hva med bursdager som jeg synes er hyggelig å feire, spesielt for barna mine ?(De er ikke hans barn)

Hvordan få barn til å forstå at kjæresten til mamma ikke har presang, og ikke sier "gratulerer" med dagen en gang ?

Jeg respekterer hans tro og levesett, men respekterer han mine ? Jeg føler det ikke sånn.

Må nok innse at for noen er dette småting, men for meg så får julen i år en "bismak" som jeg blir lei meg av.

Om noen har erfaring og løsninger om dette så hadde det vært hyggelig med råd

Men dette er vel noe som dere burde ha diskutert grundig tidligere og noe som dere var klar over da dere gikk inn i et forhold. Hva har endret seg nå?

[Gjest Ambivalentus]

Men dette er vel noe som dere burde ha diskutert grundig tidligere og noe som dere var klar over da dere gikk inn i et forhold. Hva har endret seg nå?

Det gikk ganske lang tid etter at vi innledet et forhold før han fortalte meg sin religiøse overbevisning, og ærlig talt så hadde jeg mest lyst å rømme fra hele greien.

Vi har diskutert frem og tilbake alle sider ved disse "levereglene" men når det kommer til stykket så betyr ikke mitt levesett noe som helst. Han er urokkelig i sitt syn på livet og tro.

Har vel egentlig innsett at dette forholdet ikke er noe som varer. Ulikhetene er for store.

Tragisk hva religion og livssyn kan gjøre med folk !

[Gjest Gjest]

Det gikk ganske lang tid etter at vi innledet et forhold før han fortalte meg sin religiøse overbevisning, og ærlig talt så hadde jeg mest lyst å rømme fra hele greien.

Vi har diskutert frem og tilbake alle sider ved disse "levereglene" men når det kommer til stykket så betyr ikke mitt levesett noe som helst. Han er urokkelig i sitt syn på livet og tro.

Har vel egentlig innsett at dette forholdet ikke er noe som varer. Ulikhetene er for store.

Tragisk hva religion og livssyn kan gjøre med folk !

Dette er ikke noe som bare har med religion og livssyn å gjøre. Selv spørsmålet om ja eller nei til EU har vært med på å splitte familier. Dette har noe med det forholdet dere to har sammen å gjøre. Religionen er visst en del av dette forholdet, men det er tross alt mannen din som forholder seg til religionen og ikke religionen som forholder seg til mannen din.

[Gjest Ambivalentus]

Dette er ikke noe som bare har med religion og livssyn å gjøre. Selv spørsmålet om ja eller nei til EU har vært med på å splitte familier. Dette har noe med det forholdet dere to har sammen å gjøre. Religionen er visst en del av dette forholdet, men det er tross alt mannen din som forholder seg til religionen og ikke religionen som forholder seg til mannen din.

Er enig i synsvinkelen din, men for meg spiller det ingen rolle om hvem og hva som styrer han. Så lenge ulikhetene er så store og ingen av oss vil "fire" på det som anses som normal måte å leve på, så er vel bare julefeiring / bursdagsfeiring utgangspunktet på flere uenigheter som vil dukke opp om dette forholdet fortsetter. Jeg tror at det er riktig å trekke seg ut, selv om det gjør vondt - men jeg kommer over det.

[Haris Pilton]

Jeg har det samme problemet, bare at jeg er kristen og han er ateist.

Det gjør meg utrolig vondt å gå alene på ungdomsmøter, å ikke kunne be sammen, at når jeg får bønnesvar tror han ikke på det når jeg forteller det, noe som jo er veldig store ting som skjer i livet mitt. Det gjør så vondt at den viktigste tingen i mitt liv, det som gjør meg til den jeg er, tror han bare er eventyr.

Han er heldigvis veldig respektfull og gjør overhodet ingenting for å overbevise meg om at jeg tar feil. Jeg kan snakke med ham om Gud, men jeg kunne liksågodt ha snakket om sminke og hår.

[Gjest Gjest]

Er enig i synsvinkelen din, men for meg spiller det ingen rolle om hvem og hva som styrer han. Så lenge ulikhetene er så store og ingen av oss vil "fire" på det som anses som normal måte å leve på, så er vel bare julefeiring / bursdagsfeiring utgangspunktet på flere uenigheter som vil dukke opp om dette forholdet fortsetter. Jeg tror at det er riktig å trekke seg ut, selv om det gjør vondt - men jeg kommer over det.

Det virker som du er realistisk, og det er bra.

[Gjest Gjest]

Jeg har det samme problemet, bare at jeg er kristen og han er ateist.

Det gjør meg utrolig vondt å gå alene på ungdomsmøter, å ikke kunne be sammen, at når jeg får bønnesvar tror han ikke på det når jeg forteller det, noe som jo er veldig store ting som skjer i livet mitt. Det gjør så vondt at den viktigste tingen i mitt liv, det som gjør meg til den jeg er, tror han bare er eventyr.

Han er heldigvis veldig respektfull og gjør overhodet ingenting for å overbevise meg om at jeg tar feil. Jeg kan snakke med ham om Gud, men jeg kunne liksågodt ha snakket om sminke og hår.

Ifølge din tro heter det at kjærligheten overvinner alt.

[Gjest Gjest]

Ensomhet i et forhold er nok ikke ukjent for mange, men hva gjør man når denne ensomheten skyldes religiøst livssyn som kolliderer mellom partene ? Min kjæreste tilhører en trosretning som ikke feirer jul, bursdager osv. Julen er for meg en viktig periode da jeg synes at dette er en anledning til å sette pris på familie og samvær med dem. En avveksling i en travel hverdag, uansett kristent budskap eller ikke.

Men i år føles dette vanskelig. Jeg er glad i kjæresten min, og ønsker å dele tid med han i denne høytiden, men det går ikke...... og det føles ensomt. Hva om vi skulle dele livet, og julene fremover blir min alene...........og da mener jeg alene. Jeg orker ikke tanken på en slik ensomhet årene igjennom. Og hva med bursdager som jeg synes er hyggelig å feire, spesielt for barna mine ?(De er ikke hans barn)

Hvordan få barn til å forstå at kjæresten til mamma ikke har presang, og ikke sier "gratulerer" med dagen en gang ?

Jeg respekterer hans tro og levesett, men respekterer han mine ? Jeg føler det ikke sånn.

Må nok innse at for noen er dette småting, men for meg så får julen i år en "bismak" som jeg blir lei meg av.

Om noen har erfaring og løsninger om dette så hadde det vært hyggelig med råd

Det høres trist ut.

Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg tatt kontakt med Avhopperforum. De hjelper alle som har problemer med pårørendes sektmedlemsskap.

http://www.avhopperforum.org/St%C3%B8ttevirksomhet.html

http://xjw-help-norway.phpbb.net/index.php

Lykke til!

[Haris Pilton]

Ifølge din tro heter det at kjærligheten overvinner alt.

Det er derfor vi fortsatt er sammen

[KR-øst]

Jeg har det samme problemet, bare at jeg er kristen og han er ateist.

Det gjør meg utrolig vondt å gå alene på ungdomsmøter, å ikke kunne be sammen, at når jeg får bønnesvar tror han ikke på det når jeg forteller det, noe som jo er veldig store ting som skjer i livet mitt. Det gjør så vondt at den viktigste tingen i mitt liv, det som gjør meg til den jeg er, tror han bare er eventyr.

Han er heldigvis veldig respektfull og gjør overhodet ingenting for å overbevise meg om at jeg tar feil. Jeg kan snakke med ham om Gud, men jeg kunne liksågodt ha snakket om sminke og hår.

Dette minner meg sterkt om den tiden jeg og min kone var sammen i den første tiden, bortsett fra at vi var veldig godt voksne.

Vi giftet oss, uten at jeg engang hadde vært med henne på et eneste møte.

Men hun fortalte meg senere at hun bad ofte til Gud om at jeg måtte bli frelst.

Siste gangen hun gikk alene på møte, sa hun til Gud: Dette orker jeg ikke lenger, enten må min mann bli frelst, eller så slutter jeg å gå på møte.

Den kvelden, alene i stua, fikk jeg nok et besøk fra vår Herre. Jeg ble overveldet av en voldsom trang til å bøye kne og overgi meg til Jesus, og be om tilgivelse for mine synder.

Dette ble den beste og lykkeligste kvelden i mitt liv.

Så til deg: Ikke gi opp håpet. Gud hører dine bønner.

[Gjest Ambivalentus]

Jeg har forståelse for at mennesker tar i mot Gud og lever lykkelig med det. Med hva med oss som har et "vanlig" forhold til Gud og er fornøyd med det ?

Når jeg fikk vite at min kjæreste var Jehovas Vitne valgte jeg å sette meg inn i de "levereglene" som denne religionen har fordi jeg ikke ville dømme noen på grunnlag av hva andre hadde sagt om denne trosretningen. Jeg ble skremt og tenkte at : "har de ikke lov å tenke selv ?" Det var utrolig mye som ikke var lov, og stakkars den som bryter ut av denne forsamlingen. Utstøtt av familie og venner for livet. Rimelig grusomt mener jeg.

Jeg har aldri bedt min kjæreste om å velge meg eller Jehova. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Han får velge sin sti, med den konsekvens at han mister meg. Det er ingen annen utvei.

Jeg er for voksen til at andre skal bestemme min levevei, uansett religion og tro.

Det blir fortsatt en jul med mange tanker, men også en koselig tid med mine barn og familie.

[Haris Pilton]

Dette minner meg sterkt om den tiden jeg og min kone var sammen i den første tiden, bortsett fra at vi var veldig godt voksne.

Vi giftet oss, uten at jeg engang hadde vært med henne på et eneste møte.

Men hun fortalte meg senere at hun bad ofte til Gud om at jeg måtte bli frelst.

Siste gangen hun gikk alene på møte, sa hun til Gud: Dette orker jeg ikke lenger, enten må min mann bli frelst, eller så slutter jeg å gå på møte.

Den kvelden, alene i stua, fikk jeg nok et besøk fra vår Herre. Jeg ble overveldet av en voldsom trang til å bøye kne og overgi meg til Jesus, og be om tilgivelse for mine synder.

Dette ble den beste og lykkeligste kvelden i mitt liv.

Så til deg: Ikke gi opp håpet. Gud hører dine bønner.

Så herlig

Visste du om at hun ba for deg før du ble kristen selv? hva syntes du i så fall om det?

Jeg tror ikke han hadde blitt sint om jeg fortalte ham hvor ofte jeg ba for ham men jeg føler meg jo litt "frekk" som ber så masse for ham uten hans samtykke

Det er jo flere som blir direkte fornærma hvis de finner ut at de er et stort forbønnsemne, fordi de tar det som at man synes de ikke er bra nok akkurat som de er bare fordi de ikke har samme tro osv...

[KR-øst]

Så herlig

Visste du om at hun ba for deg før du ble kristen selv? hva syntes du i så fall om det?

Jeg tror ikke han hadde blitt sint om jeg fortalte ham hvor ofte jeg ba for ham men jeg føler meg jo litt "frekk" som ber så masse for ham uten hans samtykke

Det er jo flere som blir direkte fornærma hvis de finner ut at de er et stort forbønnsemne, fordi de tar det som at man synes de ikke er bra nok akkurat som de er bare fordi de ikke har samme tro osv...

Nei, jeg hadde ikke noen peiling på at hun bad for meg, men hun spurte av og til om jeg ville bli med på møte. Det hadde jeg ingen lyst til, for jeg hadde hørt så mye rart om disse gærne pinsevennene. og det var vel bare noen gamle gråhårete damer i hatter som var der også, antok jeg, bortsett fra min kone da, selvfølgelig.

Men da jeg ble med første gangen, ble jeg overrasket over hvor mange unge som var der, og hvor mye liv med både sang og humor som jeg opplevde der.

Til og med ordføreren i bygda var oppe og fortalte historier.

Jeg oppdaget at de faktisk var både normale og hyggelige, den kvelden.

Det er utrolig hvor mye skade falske rykter kan forårsake.

[Gjest Gjest]

Jeg har det samme problemet, bare at jeg er kristen og han er ateist.

Det gjør meg utrolig vondt å gå alene på ungdomsmøter, å ikke kunne be sammen, at når jeg får bønnesvar tror han ikke på det når jeg forteller det, noe som jo er veldig store ting som skjer i livet mitt. Det gjør så vondt at den viktigste tingen i mitt liv, det som gjør meg til den jeg er, tror han bare er eventyr.

Han er heldigvis veldig respektfull og gjør overhodet ingenting for å overbevise meg om at jeg tar feil. Jeg kan snakke med ham om Gud, men jeg kunne liksågodt ha snakket om sminke og hår.

Jeg stilte et spm på christianforums.com om hvordan det for en ikke-troende som meg ville vært å være sammen med en kristen dame. Akkurat det du skrev der var vel det jeg fikk som svar at kunne være problematisk. Jeg tenkte selv mer i de banene at man måtte unngå å tråkke kjæresten for mye på tærne, men tenkte ikke mye på at mangel på delaktighet i seg selv skaper både et savn, og kanskje også kan bli oppfattet som hånlig overlegenhet. Det er jo også ganske vanskelig å kommunisere at det er helt OK at en person tror på noe som en selv ser på som totalt piss.

Men besteforeldrene til en god kamerat av meg har jo klart det, så det kan jo ikke være umulig, selv om det høres vanskelig ut, hvis tro ikke bare er noe du har, men også noe du har som et midtpunkt i livet. Det kan bli mange skår når den akutte forelskelsen senker seg, og intimitetsfølelsene kicker inn. Hvor mye intimitet har du med en person som forakter mange av de viktigste meningene dine?

Med venner så funker det fordi du unngår kontroversielle emner, men det fungerer vanskeligere med kjæresten. En god venn jeg har kjent i 7 år trengte en tankepause for å finne ut om han ville være venn med meg, etter at han diskuterte sin forkjærlighet for sosialisme og rettferdighet, og jeg pekte på noen punkter jeg syns var ulogiske, og ga til kjenne at jeg var moralsk nihilist. All sosial kontakt hviler på betingelser, venner, kjærester osv. Jo mer ekstrem du er, jo verre er det å finne likesinnede. Dessverre for kristne, så er dere ekstreme i visse områder av dagens norge, og det betyr at dere må lete lenge for å finne perfect match, gjøre kompromisser, eller leve alene.