Liker du romantiske komedier?

[Gjest Gjest]

http://www.dagbladet.no/2008/12/18/kultur/...medier/4087462/

Tror dere dette stemmer

[Gjest Gjest_Perhaps_*]

De som (vi som) ser romantiske komedier kan være tilbøyelige til å forvente mer fra menn og at vi tror mer på at en spesiell person er "meant to be" for oss. Det står hvertfall i linken.

[Gjest Gjest]

Dette handler igjen om at noen mennesker ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet. Som at noen tror at sex og kropp skal være som i pornofilmer. Jeg tror dette rammer helst unge, lettpåvirkelige mennesker som ikke er lært opp til å tenke selv. Det er selvsagt synd at enkelte lar seg påvirke så sterkt, men det vil vel skje uansett. Hadde man ikke blitt påvirket av romantiske komedier hadde man blitt påvirket av kjærlighetsromaner osv.

Foreldre må kanskje bli mer bevisste på å snakke med barna sine om skillet mellom film og virkelighet, sånn at de har en ballast med seg videre i livet.

[Spoven]

Jeg er veldig glad i slike romantiske komedier, og de opptar en god del av DVD-samlingen min. Det betyr ikke at jeg ikke har et nøkternt (om man kan kalle det det) syn på mitt eget kjærlighetsliv. Jeg er storfornøyd med min mann, som aldri kunne vært en helt i en av disse filmene, for å sette det på spissen. (Heller ikke kunne jeg vært en heltinne, så det er sagt.)

En annen stor del av filmene mine er grøssere og splatterfilmer. Jeg greier å skille mellom virkelighet og underholdning der også.

(Passer på å si mine filmer her, av mannens filmer består 90% av actionfilmer.)

[Gjest Gjest]

Jeg tror man kan la seg påvirke av at samliv og romantikk gjerne blir framstilt veldig satt på spissen i film - men jeg avskyr romantiske komedier og ser heller typiske kvalitetsfilmer og filmklubbklassikere, og tør påstå at kjærligheten ikke framstilles realistisk i så mange slike filmer heller; den er gjerne komplisert, men ekstremt sterk og overveldende f eks. Det er også med på å skape potensiell usikkerhet i forhold til om man selv opplever "sterk nok" kjærlighet.

For ikke å snakke om framstillinger i media og kanskje også på forum som dette, hvor man bare får se enkelte sider ved andres forhold. Jeg tror andres forhold, f eks som beskrevet i endel innlegg og dagbøker her inne, kan være mer kompliserte enn vi får inntrykk av; det trenger ikke være fordi man vil framstå som man har et perfekt liv, men man ønsker ikke å utlevere den man er sammen med eller vanskeligere sider i privatlivet sitt. Noen ganger ser vi jo plutselig at noe som har framstått som "drømmeforhold" med bryllup, kanskje barn eller planer om barn osv slår sprekker. Og så kommer det kanskje fram at ting har vært vanskelige lenge.

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig svak for romantiske kommedier, men om mannen min hadde begynnt å oppføre seg som menn i de filmene hadde jeg rygget fort. I mitt vanelige liv takler jeg ikke romantikk av den type som man ser i filmene, det gjør meg ganske ubekvem og flau faktisk. Det som er i de filmene, har veldig lite med romantik og kjærlighet i det virkelige liv å gjøre, og jeg tror de aller fleste ser frskjellen. Om man ikke ser forskjellen lærer man den i all fall ganske kjappt.

[angeleyes]

Jeg liker godt å se romantiske komedier. Aldri om jeg kommer til å tenke at virkelighetens kjærlighet er som den vises her. Jeg tror faktisk noe av det jeg liker ved disse filmene er at det alltid ordner seg til slutt. Uansett hvor håpløst det ser ut for paret så løser de det seg imellom. Slik vet jeg at det ikke er i virkeligheten.

[Perhaps]

Dette handler igjen om at noen mennesker ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet. Som at noen tror at sex og kropp skal være som i pornofilmer. Jeg tror dette rammer helst unge, lettpåvirkelige mennesker som ikke er lært opp til å tenke selv. Det er selvsagt synd at enkelte lar seg påvirke så sterkt, men det vil vel skje uansett. Hadde man ikke blitt påvirket av romantiske komedier hadde man blitt påvirket av kjærlighetsromaner osv.

Foreldre må kanskje bli mer bevisste på å snakke med barna sine om skillet mellom film og virkelighet, sånn at de har en ballast med seg videre i livet.

Huff da, ja dette hørtes ille ut. Selv er jeg svært lettpåvirkelig og tror at Mr. Right bare ringer på døren uten at jeg har gjort noe som helst. Plutselig står han der liksom, med billetter til Empire State Bulding, og har ringene klare: der han på reisen spurter på flyplassen for å rekke flyet som kvinnen i hans liv sitter på, slik at han kan fortelle at endelig vil han ha tvillinger. Men først skal de til midtøsten på bryllupsreise, på hvit hest i solnedgang. Det er klart at man ikke kommer så langt med slike illusjoner. Men det er resultatet man får når man ikke er lært opp til å tenke selv! Skremmende.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Lar meg pårivrke av og til. Gamle britiske dramaer og Bridget Jones. Tror alle menn tenker det samme som meg...