Forsinket sorgreaksjon etter skilsmisse

[Gjest TS.]

I fjor i desember ble jeg skilt. Mannen min og jeg gikk fra hverandre etter nesten 12 år, og har sammen 2 barn. Jeg flyttet ut, barna ble med og ting gikk seg til.

Det ble et hektisk år med mye praktisk som skulle komme på plass, oppfølging av barna, mye jobb og mye dårlig samvittighet for bruddet.

Det var en felles beslutning og absolutt ikke en dårlig en, men det er noe med det...

Men nå sitter jeg her ett år etter og har så vondt i hjertet mitt. Jeg savner vel egentlig ikke eksmannen min, men jeg savner det at vi var en familie! Jeg savner ungene hver gang de er hos pappaen. Jeg savner familien hans som ble familie for meg også.

Jeg savner *historien* min.

Si at jeg ikke er rar. Jeg føler meg bare så fortvilet og så ensom på en måte. Som om alt er tapt og at jeg har ødelagt for meg selv.

Er det flere som har opplevd en slik forsinket sorg?

[Rødvinspiken]

Hei kjære deg!

Jeg har ikke vært i din situasjon - er gift med faren til mine barn.

Vil bare si at jeg synes det du skriver høres ganske så naturlig ut. Tror sikkert jeg ville følt det som deg om vårt forhold hadde vært over.

Når et forhold har vart lenge og man har barn sammen er det naturlig å sørge over det som man har mistet selv om det kanskje var til det beste at det ble som det ble. At reaksjonen kommer noe senere enn bruddet er heller ikke rart med alt bruddet førte med seg av endringer både for deg og dine barn.

[Gjest kaffedama]

Jeg hadde en forsinket sorgreaksjon på mamma og pappa sin skilsmisse. I begynnelsen latet jeg som om jeg ikke brydde meg, og fortsatte å leve mitt vanlige hektiske liv. Det tok meg igjen i en depresjonssmell et drøyt halvår etterpå.

Tror ikke det er så uvanlig å få forsinkete reaksjoner på sånt, det er klart at med en gang skjerper man seg for å få ordnet praktiske ting, man har ikke tid til å "sette seg ned" og sørge.

[Gjest ¤bella¤]

Det er nok ikke så uvanlig å få en reaksjon etter en god stund.

Du skriver jo at du har hatt et travlet år og så mye og ordne med. Og det er jo nå du endelig har tid til å sette deg ned og faktisk tenke over det som har skjedd.

Ogsp er jo julen rett rundt hjørnet, og jeg vet med meg selv at jeg pleier å bli ekstra tankefull i julen.

Ta deg tid til å reagere, og sørge.