Hva skjer

[Gjest Gjest]

Hva kan skje dersom et barn ikke får nok oppmerksomhet/kos/omsorg fra en av foreldrene?

Hva vil skje i tenårene dersom f.eks far ikke gir klemmer bortsett fra nattaklem og hei/hadeklem?

Eller prøver å "leke det vekk" når barnet vil opp i fanget og kose?

Eller hvis far/stemor sier nei til barnet når det vil inn på soverommet, og sier at der er det ingen adgang?

Hva skjer hvis barnet får en egen stol, og kun får sitte i den.

Det jeg lurer på er, hva gjør egentlig dette med et barn?

[Gjest Gjest]

Anyone?

[Gjest kaffedama]

Man lærer jo relasjoner av de menneskene som er rundt en når man er liten, så dersom man får lite oppmerksomhet/kos kan man vel tro at det er det normale og dermed ha vanskelighet med å gi/motta oppmerksomhet og kos senere i livet.

Dersom det bare er den ene forelderen som gir lite oppmerksomhet/kos kan det vel gå helt bra? Jeg er ingen ekspert på dette.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at resten av damene ikke har noe svar på dette. Fordi det ikke er skadelig!!

Det er svada, og bare tull.

[Rødvinspiken]

Man lærer jo relasjoner av de menneskene som er rundt en når man er liten, så dersom man får lite oppmerksomhet/kos kan man vel tro at det er det normale og dermed ha vanskelighet med å gi/motta oppmerksomhet og kos senere i livet.

Dersom det bare er den ene forelderen som gir lite oppmerksomhet/kos kan det vel gå helt bra? Jeg er ingen ekspert på dette.

Signerer denne.

Forøvrig er folk forskjellige,inkludert barn selvsagt, så et barns reaksjon kan være en helt annen enn et annet barns.

[Gjest *Mim*]

Jeg tror at resten av damene ikke har noe svar på dette. Fordi det ikke er skadelig!!

Det er svada, og bare tull.

Forsøk med apebabyer viser at de dør om de får alt de trenger av stell, men ingen fysisk nærhet.

Hva skal være argumentet for å la være å gi et barn kos og nærhet?

Det er ingen fasit på dette. Om barnet får nok nærhet av den andre forelderen, kan det gå fint. Et annet barn kan få problemer med forholdet til faren senere.

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare svare ut fra meg selv.

Jeg fikk lite klemmer og kos under oppveksten. Foreldrene mine var ikke selv vant til sånt så de følte det nok litt unaturlig å klemme på oss hele tida. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne fikk en klem av pappa, han var en litt distansert person. Mamma ga meg nattaklem til jeg var rundt 8-9 tror jeg, men så skle det også ut. Jeg hadde det ellers veldig bra hjemme. Foreldrene mine var veldig snille og gode, men fysisk nærhet var jeg underernært på. Jeg hadde lenge et anstrengt forhold til fysisk nærhet selv, og bare det å holde hender var vanskelig for meg. Men med tida løste dette seg av seg selv. Samboeren min og jeg er veldig kosete og klemmete begge to. Jeg har lett for å klemme venner når vi møtes osv.

Jeg tror vi blir "merket" av barndommen vår uansett hvordan den er. Noe er positivt, noe er negativt. Men alt i alt tror jeg vi er litt for hysteriske med tanke på å alltid gjøre det korrekte overfor barna. Barn trenger ikke være små prinser og prinsesser, men de trenger å vite at de nærmeste er glade i dem.

[Gjest Gjest]

Mannen min hadde en barndom uten fysisk nærhet, ingen klemmer er gode ord. Ellers hadde de det de trengte. Idag er han en voksen mann som ikke klemmer av egen vilje eller sier positive bemerkninger hvis det ikke er krevet av han.

Han er blitt mye bedre de siste årene etter at vi ble sammen, han har etterhvert skjønt at hans forhold til kos og fysisk kontakt er veldig amputert. Men han kan jo ikke bare slutte å være seg selv, så dette vil nok aldri gå over.

Hans andre søsken er ganske like han selv.

Han er heldigvis kosete mot våre barn, så de skal ikke behøve å oppleve det samme som han sier han selv.

[Gjest Gjest]

Men det er altså IKKE skadelig!

Godt det ble avklart!

Takk, jenter!

[Gjest Gjest]

Hva kan skje dersom et barn ikke får nok oppmerksomhet/kos/omsorg fra en av foreldrene?

Hva vil skje i tenårene dersom f.eks far ikke gir klemmer bortsett fra nattaklem og hei/hadeklem?

Eller prøver å "leke det vekk" når barnet vil opp i fanget og kose?

Eller hvis far/stemor sier nei til barnet når det vil inn på soverommet, og sier at der er det ingen adgang?

Hva skjer hvis barnet får en egen stol, og kun får sitte i den.

Det jeg lurer på er, hva gjør egentlig dette med et barn?

Nattaklem/hei-/hadetklem: Mange foreldre gir ikke mer klemmer enn dette. Det er neppe skadelig.

"Leke vekk" fangekos: Hvis barnet ikke oppfatter det som en avvisning er det neppe skadelig. Barnet får jo oppmerksomhet via leken. Jeg tror kanskje det på sett og vis er sunnere å leke bort kosen dersom den voksne ikke føler seg komfortabel med kos. Keitete kos der den voksne er tydelig ubekvem med situasjonen kan nok være mer skadelig.

Ikke adgang voksensoverommet: Jeg tror ikke dette heller er skadelig. Men av nysgjerrighet: Er det snakk om forbudt område hele tida, eller at barnet ikke får lov å sove i deres seng? Jeg tror det vil være veldig unaturlig å gjøre det til et strengt forbud å trå over terskelen på soverommet. Hos oss er det uaktuelt for 10-åringen å sove i vår seng, det er han altfor stor til. Og han har ikke lov til å oppholde seg på rommet vårt når vi ikke er der selv (ser ingen grunn til at han skulle det). Men han kan såklart komme inn dit og prate med oss på kvelden eller morgenen.

Egen stol: Hva menes med det? Er det snakk om ved spisebordet og en stol som er tilpasset barnet? Eller er det snakk om en stol i stua og forbud mot å sitte i sofaen? Hvis det er det siste så høres dette veldig merkelig ut og kan nok få barnet til å føle seg lite velkommen i hjemmet. Her kunne det vært kjekt med litt mer informasjon for å kunne kommentere det.

Men husk nå at dette er MIN mening, ikke en vedtatt sannhet. Det som er en helt vanlig hverdag for ett barn kan være skadelig for et annet. Det kommer jo an på så mye, som barnets alder, modningsnivå, mentale tilstand osv. Ingen her på KG kan gi deg et endelig svar på om det du beskriver er skadelig eller ikke. Vi kan med andre ord ikke avklare at dette ikke er skadelig, men bare komme med våre synspunkter.

[Gjest Gjest_hei_*]

Barn vil søke det de trenger hos andre dersom foreldrene er distanserte. Besteforeldre, lærere, barnehageansatte etc. Eller de vokser opp og får vanskeligheter med nærhet i relasjoner selv. Om det er skadelig er det sikkert like mange meninger som folk. Og det er avhengig av hva slags personlighet barnet har. Noen er robuste og tåler det meste. Andre er svake og blir sykelige. Jeg greier ikke å la være å kose og susse på barna mine om jeg hadde fått armene saget av...

[Gjest Gjest]

Jeg fikk greit med oppmerksomhet når jeg ble lita jeg. Men ingen fortalte meg at de var glade i meg. Og når jeg ble større ble det gnakse klart at mine meninger ikke hadde noen innvirkning eller betydning. jeg ble rett og slett ikke hørt.

Akkurat det med følelsen av ikke å bli hørt har fulgt meg veldig i livet.

Så er det noe jeg skal sette fokus på når jeg får barn så er det at jeg skal høre på dem når de snakker, Og la de få innvirkning på deres eget liv. Med måte selvfølgelig.

Og de skal aldri gå til sengs uten å vite at de er omringet av mennesker som er utrolig glade i dem. Det var nemlig verdens vondeste følelse...

[Gjest Gjest_kine_*]

jeg trur heller ikke det er skadelig i den forstand, som mye annet feil oppdragelse kan føre til.

men en venninde av meg har nesten aldri fått klem av faren sin, ikke normalt med hade klem, bursdags klem , eller noen form for klemmer egentlig.

jeg kan ikke konkludere med hva slags feil hun harfått av dette.

hun er å oppokse med nakenhet.så det gjør ingenting at faren ser barna(disse jentene ) nakene , å da snakker jeg i en alder av 21 og 28 ?!?!

men kom litt ut av sammenheng nå..

men det er ganske mye psykisk som feiler denne jenta, uten at jeg er psykolog.

-hun har bulim.. spiser å kaster opp.

-sier til kjæresten sin hver gang hun er full, du elsker meg ikke.du liker meg ikke.

-mye utro

så jeg vet egentlig ikke hva man skal konkludere med.

men skader får man

[Gjest Gjest]

I verste fall kan det faktisk gå ganske ille, men da snakker vi omsorgssvikt. Har en elev som var utsatt for grov omsorgssvikt de første 3-4 leveårene, dvs. sterk mangel på omsorg og nærhet. H*n er i dag 6-7 år etter i mental og sosial utvikling, har full dekning med assistent i skolehverdagen og kommer aldri til å fungere som et "normalt" menneske. Navnet på diagnosen som er stilt er for langt til at jeg husker det i farten, men det er i alle fall en diagnose som utløses etter mangel på omsorg/nærhet. Så ja, mangel på nærhet kan faktisk få katastrofale konsekvenser, men slike tilfeller som denne eleven er sjeldne, heldigvis.

[Gjest Tante Grønn]

Som en ytterste konsekvens kan et barn bli psykisk utviklingshemmet. Altså så understimulert at det ikke evner å ta vare på seg selv på en måte som samfunnet forventer.

Mange av disse barna er barnevernsbarn, fordi foreldrene ikke forstår hvilken skade de gjør på barna sine. Ofte ser vi at de foreldrene som ikke tar på barna sine ikke stimulerer dem på andre måter heller.

Barna vil ta med seg denne erfaringen videre i livet, og vi få en negativ sosial arv. Hva da med de barna som ikke fikk kos og nærhet, sine barn igjen?

Dette gjelder forøvrig ikke alle, for løvetannbarn finnes.