Hva skal jeg si til min datter? og når skal jeg si det?

[Snupzy]

Da jeg ble gravid og jeg fortalte det til pappan så stakk han nesten med engang,jeg gikk gjennom svangerskap og fødsel alene.

Det er greit nok det,jeg har ikke noen problemer med det.

Her om dagen fikk jeg beskjed om å slutte å kontakte pappaen,han hadde ikke noe behov for å ha kontakt med meg,han har ikke noe å gi oss. og ikke ring meg!

Det var det han sa....

så hva og når skal jeg begynne å fortelle det til min datter?

hun er nå 9.5 mnd gammel.

Og en gang kommer hun jo til å spørre hvor pappa er. hva skal jeg si da?

[Silfen]

Jeg har en datter der faren ikke er interessert i kontakt. Dessuten bor han utenlands.

Jeg svarer ærlig når hun spør, hun er snart 5.

Jeg sier selvsagt ikke at han ikke vil ha henne, men at han bor så langt vekke at det er vanskelig for han å besøke henne. Hun traff han da hun var 5 mnd, noe hun selvsagt ikke husker men som er STORT.

Jeg har skikkelig vondt av henne, vi har prøvd alt for å få faren til å skriver under på farskapspapirene, gått gjennom retten osv osv.

Men av og til vil de rett og slett ikke. Det er bare å gjøre det beste ut av det.

Men mest av alt; ikke fortell regelrette løgner. Det kan backfire når du minst venter det.

[Ruby]

Fortell sannheten, men ikke svartmal ham alt for mye. Si at mamma og pappa ikke kunne være sammen, og at du har tatt deg av henne på den beste måten du har kunnet. Fortell så at pappa har et annet liv et annet sted. Det kan jo også hende at faren tar til fornuft og vil ha kontakt med henne når hun blir større. Ta tingene etter hvert som de kommer, men vær ærlig, barn setter stor pris på det. Lykke til!

[kimmi]

ville bare si lykke til!!!! :-?

[Gjest salma]

Huff, dette hørtes slitsomt og vanskelig ut! Føler med deg!

Hvis denne mannen allerede da du fortalte om graviditeten klart sa at han ikke ville bli far, og du likevel bar frem barnet, har du jo i praksis valgt å

være alene med barnet. Derfor skjønner jeg ærlig talt ikke hvorfor du fremdeles ringer ham. Han har jo tydeligvis holdt konsekvent samme holdning hele tiden.

Dette sier jeg ikke for hans del, men for din og din datters del. Det er mer slitsomt å skulle tvinge en uvillig mann til å være far, enn å akseptere situasjonen og å innrette seg etter det. Og det er mer slitsomt for datteren din å skulle håpe på fars anerkjennelse hele oppveksten uten å få den, enn å forholde seg til det at hun i praksis ikke har noen far.

Støtter meg til det de andre har sagt om hva du bør fortelle henne. Men som sagt; var jeg deg ville jeg slutte å ringe ham.

[Gjest Chickxsy_]

Oh, vanskelig den der. Nå har jeg vært i "andre enden" der, med en far som ikke vil ha kontakt, og gitt klar beskjed om det til min mor da jeg var liten, og til meg "in person" da jeg kontaktet ham da jeg var 15. Dette var første og eneste gangen jeg har giddi å oppsøke ham.

Hva du kan si til ditt barn? Jeg vet ærlig talt ikke. Min mor klarte vel å få det rolig frem fra jeg var liten at pappa'n min var der ute et sted, men hadde valgt å gå videre. Når man er liten aksepterer man veldig mye bare man får et svar.

Nå gjør det vondt, og jeg tror aldri det vil slutte å gjøre vondt at jeg har en hel familie (STOOOR familie på den siden), og ikke minst, en liten søster på nå 16 år som ikke aner at jeg eksisterer.

Hm. Beste rådet jeg kan gi er vel at "ærlighet varer lengst". Hadde jeg fått vite plutselig som 10-15 ellerno at faren min ikke ville møte meg etter å ha hatt rosenrøde drømmer i mange år tror jeg ikke jeg ville taklet det like bra.

Lykke til.

[VesleBråka]

Nå gjør det vondt, og jeg tror aldri det vil slutte å gjøre vondt at jeg har en hel familie (STOOOR familie på den siden), og ikke minst, en liten søster på nå 16 år som ikke aner at jeg eksisterer.  

Hvorfor får en mann lov til å nekte deg din familie? Hvorfor respekterer du hans ønsker når han ikke respekterer dine? Hva med besteforeldre, halvsøsken etc. kan du ikke oppsøke dem og kanskje skape et forhold til dem, selv om han er en kald fisk? Jeg synes ikke han fortjener den omsorgen du legger inn, om å ikke være i veien for ham. Hvis du blir kjent med besteforeldre f.eks så kan du jo likevel nekte å snakke med han som er far.

[Jinx]

Du har allerede fått mange fine svar her ser jeg..

Det er jammen ikke enkelt..

Du må ihvertfall ikke svartmale faren hennes.

Barn skal ha egne oppfatninger og meninger

om foreldrene sine, og ikke fortelles hva de skal synes

og mene..

Jeg vet desverre om lignende situasjoner..

Å faren har i de situasjonene funnet tilbake til barnet sitt,

ofte etter at de har fått barn på nytt med en annen..

Eller etter at de "er blitt voksne"..

Bare la faren være i fred. Du kan ikke tvinge han til å ha samvær

med barnet hvis han ikke vil..

Stakkars barn da !!

Følg hjertet ditt, og gjør det som er best for jenta di..

Det er vel ikke før i tenn-årene at spørsmålene om

pappa kommer, og da kan det jo hende din jente har

en annen hun allerede kaller pappa..

Ønsker deg uansett lykke til