Har du noen gang "slått opp" med en venn?

[Gjest TStulla]

Ja, som tittelen tilsier.. Har du noen gang slått opp med en venn? For jeg har tydeligvis blitt dumpa, og for å være ærlig så sliter jeg litt med å forstå.

Først og fremst så vil jeg si at jeg har mange venner, og har alltid hatt det, så jeg lider ingen nød sånn sett. Men i 14 år hadde jeg ei bestevenninne som jeg var med hele tiden. Da familien hennes flyttet, besøkte vi hverandre ofte, og da hun skulle begynne på vgs, måtte hun egentlig gå på den skolen som var nærmest, men fikk ordnet det sånn at hun kom til hjembyen min istedet, fordi hun savnet meg. De første to årene på vgs bodde vi så å si hos hverandre, og hun ble alltid behandlet som familie av foreldrene mine, og det samme ble jeg hjemme hos henne. Men noe forandret seg, og så å si på dagen kutta hun kontakten. Vi hadde ikke kranglet.

Vi ble ferdig med VGS, hun flyttet til en annen by, og siden har jeg ikke hørt et ord. Prøvde en liten stund å få kontakt, høre hva som hadde skjedd osv., men til ingen nytte. Sendte en melding da hun hadde bursdag, men fikk ikke svar, og fikk ikke noen melding på min bursdag heller. Det er nå over 4 år siden hun flyttet, og jeg tenker ikke på det så ofte i hverdagen, men fra tid til annen kommer det tilbake. Virker som underbevisstheten min ikke har fått med seg at vi ikke er venner lenger, for når jeg drømmer om dagligdagse ting, så er hun alltid der. Hun er bestevennen min igjen, og alt er fint.

Det gir ingen mening. Hadde jeg ringt døgnet rundt og masa, hadde jo hvem som helst blitt lei, men sånn var det jo ikke.

Dette høres jo helt patetisk ut, men dette var personen jeg delte alt med i 14 år, personen som delte alt med meg. Og det gjør faktisk ganske vondt, og savnet er stort. Synes i det minste jeg kunne fått en foklaring. Da kunne jeg blitt ferdig med det.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men godt å få det ut. For jeg har ikke snakket med noen om det. Føler at jeg må ha gjort noe galt, og føler meg avvist. Lurer vel egentlig på om noen har opplevd det samme? Eller evt. vært den som kuttet kontakten med en du har kjent hele livet? Hvorfor?

[Gjest kona]

Jeg har aldri slått opp med en venn. Med å slå opp så forstår jeg det som at man gjør noe aktivt for ikke å ha den personen som en del av livet sitt lenger, at man sier at man føler at man har vokst fra hverandre og ikke har noe felles lenger.

Men jeg har vokst fra og mistet kontakten med flere venner gjennom årene. Noen ganger er det jeg som har falt fra og andre ganger er det den andre som har falt fra. Det har mye å gjøre med om man har flyttet, fått nye venner, begynt på en annen skole, fått familie, andre interesser osv. Livet er utvikling og noen ganger utvikler man seg bort fra hverandre uten at man har noe imot hverandre.

Venner kommer og går og noen ganger gjenopptar man vennskapet i voksen alder, noe som er veldig hyggelig. Mens andre ser man aldri igjen og om vi treffes så har vi ikke noe å prate om lenger fordi vi ikke har noen felles holdepunkter lenger.

Sånn er livet, men jeg forstår at det føles trist for den som ikke er klar for å avslutte vennskapet.

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Ja, det har jeg gjort.

Det var smertefritt, og vi ble enige om at vi ikke hadde noe felles lenger.

Dette er flere år siden, og jeg hadde trodd jeg kom til å savne henne, men det har jeg ikke gjort.

Som gjesten over snakker om, det var ei jeg delte alt med, og som visste alt om meg, men sånn er livet i blant.

Det jeg har tenkt mye på er hvordan jeg kommer til å reagere dersom jeg møter henne på gaten, og hvordan reagerer hun?

[Pjukset]

Jeg syns jo det er veldig rart at du etter 14 år bare plutselig får kald skulder, uten et forvarsel? Hvis hu har fått meldingene dine/ikke noe alvorlig har skjedd, så syns jeg det bare er utrolig umodent gjort av henne.

Men det er helt vanlig å skifte ut venner, man vokser fra hverandre, er for forskjellige, sliter hverandre ut etc.

[Pjukset]

Glemte å tilføye:

Jeg er i en situasjon hvor jeg har innsett at jeg ikke vil omgås med en av kompisene jeg har hatt i 10 år. Det er en lang historie, men kort fortalt så bunner det i at h*n tapper meg for energi, vi har stor kommunikasjonssvikt som fører til misforståelser og irritasjon. Det føles som om vi er på to vidt forskjellige plan, og vi bare glir mer og mer fra hverandre i forhold til hvem vi er osv.

jeg har aldri hatt "praten" med denne personen, og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal gå frem for å gjøre det. Jeg må understreke at jeg er inderlig glad i personen, men det er umulig å fortsette vennskapet (det betyr ikke at vi er uvenner, men at vi ikke kan omgås slik vi har gjort tidligere). Det er utrolig leit, men sånn er det bare.

Jeg syns i din siutasjon, hvor du har fått avskjed på grått papir uten å høre et kløyva ord, er en veldig feig måte å gjøre det på. Men, kan det være at noe har skjedd i livet hennes, som gjør at hu bare har kuttet ut alt og alle? At hu har møtt veggen etc. Noen klarer ikke takle slike situasjoner, og støter vekk de de er mest glad i.

Kan det være noe sånt som har skjedd?

[Gjest TStulla]

Hei. Takk for svar.

Nei, såvidt jeg vet har det ikke skjedd noe. Hun har fremdeles venner fra vgs, og besøker de i jula. Noe jeg vet fordi jeg dessverre har møtt henne tilfeldig på gata. Og jeg har full forståelse for at folk vokser fra hverandre, jeg har også vokst fra andre venner, men jeg har da ikke kuttet de ut 100% uten å si et ord, for så å overse de fullstendig i all tid etterpå. Det er ikke snakk om noe gradvis her, det er nesten som om hun våknet en dag og tenkte "nei nååå vil jeg ikke se deg mer". Ikke hadde det vært noe uvennskap heller. Det må gå an å være såpass voksen at man sier "vet du hva, nå føler jeg ikke at vi har noe til felles mer". Fikk en "lenge siden sist" kommentar da jeg traff på henne, og da ble jeg rett og slett sinna og følte meg uvel. Tror jeg kom med et "heh.. ja" før jeg gikk.

[Pjukset]

Hei. Takk for svar.

Nei, såvidt jeg vet har det ikke skjedd noe. Hun har fremdeles venner fra vgs, og besøker de i jula. Noe jeg vet fordi jeg dessverre har møtt henne tilfeldig på gata. Og jeg har full forståelse for at folk vokser fra hverandre, jeg har også vokst fra andre venner, men jeg har da ikke kuttet de ut 100% uten å si et ord, for så å overse de fullstendig i all tid etterpå. Det er ikke snakk om noe gradvis her, det er nesten som om hun våknet en dag og tenkte "nei nååå vil jeg ikke se deg mer". Ikke hadde det vært noe uvennskap heller. Det må gå an å være såpass voksen at man sier "vet du hva, nå føler jeg ikke at vi har noe til felles mer". Fikk en "lenge siden sist" kommentar da jeg traff på henne, og da ble jeg rett og slett sinna og følte meg uvel. Tror jeg kom med et "heh.. ja" før jeg gikk.

Huff, så utrolig dårlig gjort av henne! Man blir jo gal av mindre, tusen spørsmål om hva som er årsaken til at man bare plutselig får en kald skulder.

Mitt beste råd til deg er å akseptere at det har skjedd og komme deg videre. Du har ikke gjort noe galt, og du fortjener venner som respekterer deg

[Gjest TStulla]

Huff, så utrolig dårlig gjort av henne! Man blir jo gal av mindre, tusen spørsmål om hva som er årsaken til at man bare plutselig får en kald skulder.

Mitt beste råd til deg er å akseptere at det har skjedd og komme deg videre. Du har ikke gjort noe galt, og du fortjener venner som respekterer deg

Har vel akseptert det på en måte, lurer bare på hvorfor. Har ikke tenkt på det på kjempelenge, men i går rydda jeg ut masse saker jeg hadde på det gamle rommet mitt hos mamma & pappa, og da fant jeg et brev hun hadde skrevet før vi skulle begynne på vgs. All den entusiasmen og alle planene hun hadde for oss nå som vi endelig bodde i samme by igjen. Alt kom bare tilbake, og jeg satt med en liten klump i halsen en god stund.

Nei, nå skal jeg ikke tenke på det mer. Får tenke positivt. Jeg har mer enn nok venner som faktisk setter pris på meg, så jeg må slutte å tenke å den ene som ikke gjør det.

Tror bare jeg trengte å få det ut. Takk for gode ord.

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst fra endel og bare mistet kontakten med mange, men jeg har også blitt dumpa.

Vennskapet varte ikke så lenge, ca 2.5 år i vgs-alderen, men i den perioden var vi mye sammen. Desverre oppførte jeg meg som en idiot(lite voksent og sa litt sårende ting) så selv om vi på en måte gikk mye bedre sammen enn andre i vennegjengen så hadde vi også totalkræsj. En dag fikk jeg vite at hun aldri mer ville se meg, og jeg har ikke sett henne siden. Det var veldig tungt og gjorde også at jeg mistet kontakten med de andre i gjengen.

Må innrømme at jeg har prøvd litt å finne ut hvor hun er nå, men finner absolutt ingenting når jeg googler navnet hennes. Får bare håpe at det betyr at hun har funnet en flott mann og tatt hans navn.

[Store My]

Jeg har ingen gode forslag til hva som har skjedd i ditt tilfelle, men ville bare si at det er naturlig med en sorgprosess etterpå. Dette er jo en person som har betydd enormt masse for deg i mange år. Jeg opplevde å bli uvenner med min bestevenn fordi vi ble for forskjellige til slutt og klarte ikke å ha forståelse for hverandre lenger, vi ble "venner" igjen men det ble aldri det samme igjen. Jeg måtte snakke med psykolog for å komme meg videre, men jeg var veldig lei meg i mange år. Det er jo på en måte et samlivsbrudd. For deg er det kanskje enda verre fordi du ikke forstår hvorfor det skjedde.