Mann som kommer fra et forhold m/barn

[Gjest Gjest_Trist_*]

Er blitt sammen med en mann med barn fra tidligere forhold.

Vårt forhold er til nå et avstandsforhold.

Siste tiden har det vært mye å diskutere og ikke alltid så enkelt å få opp kabalen.

Det er mye avtaler og ting som må lirkes til for å kunne møtes eller gjøre ting sammen.

Det føles vanskeleg å avtale ting,mye blir endret i siste liten.

Jeg føler jeg ikke kan sette fram noen ønsker eller krav,uten å få automatisk til svar at han først og fremst er far,og må fokusere på dem.

Forholdet til hans ex. er til tider turbulent,selv om han sier de er ferdige med hverandre.

De har bodd fra hverandre i snart 2 år.De krangler om ting, angående barna som jeg ikke vet hva er.

Vi snakker om å flytte sammen,dvs. jeg til han.

Det som imidlertid gjør meg undrende ,er at han i har sagt flere ganger siste tiden at hans forhold tidligere og nå ikke kan sammenlignes.

Når jeg spør hva han mener,får jeg uklare svar.

Selvsagt håper jeg at det er annerledes! Han flyttet jo fra henne frivillig.

Og selvsagt er det annerledes å bo med en som ikke er mor til barna.

Men jeg gjør mitt beste for å bli kjent med dem,og har behandlet dem naturlig.

Så jeg vet ikke hva han mener,og hvorfor han repeterer det?

Er det noen menn som flytter fra mor til barna og tror neste kvinne skal fylle alle hull etter denne,i forholdet til barna og alt?

Emosjonellt?

Praktisk?

Er det fordi han mener jeg aldri kan elske og sette først barna på samme måte som han og moren gjorde sammen??

Jeg føler meg trist,for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hva forventninger har en mann som blir sammen med en kvinne som ikke er mor til barna ,tro?

[Gjest Gjest_Jeanette_*]

Det er ikke så lett å svare på spørsmålet ditt, men det høres ut som dere har et stykke å gå før dere bør flytte sammen. Ja, barna kommer først, han er far først og så kjæreste. Sånn bør og skal det være i min bok. Jeg er selv samboer med en mann som har barn fra før, jeg har ikke egne barn.

Men selv om en mann er far først og fremst, så trenger ikke det bety at han må avlyse ting støtt og stadig. Hos oss er det sånn at vi har barna annenhver uke. Den barnefrie uka legger vi planer sammen for bare oss to. Det kan hende ting vi har planlagt må avlyses av hensyn til barna, men da er det viktige ting, ting som ikke kan gjøres en annen dag. F.eks. synes jeg det er helt greit at vi må endre på våre planer for å kunne gå på juleavslutning, fotballkamp osv. Men dersom barna vil ha far med på kino en kveld i den "barnefrie" uka og de ber om akkurat en kveld vi voksne har planlagt noe, så synes jeg det går an å si at det ikke passer akkurat i kveld, men i morgen kan vi dra på kino.

Dere må finne en balansegang som gjør at kjæresten din kan være en god og tilstedeværende far, men uten at det betyr at han skal hoppe straks noen sier hopp. Foreldre har lov til å ha et voksenliv ved siden av foreldrerollen også.

Når det gjelder at forholdet til deg er bedre enn det var til eksen så kan det være at det stemmer helt, eller det kan være en vurdering han gjør fordi han har blitt farget av bruddet med eksen. Min kjære sier også at forholdet med meg er så ufattelig mye bedre enn det han hadde sammen med sin eks. Han har ikke klart å sette ord på hva som er bedre, men når han forteller om hvordan de hadde det sammen så får jeg en viss aning. Hjemme hos dem var det mye kjefting (hun kjeftet på han, kalte han stygge ting), og de hadde lite fysisk kontakt. Hos oss kjefter vi aldri på hverandre (selv om vi kan være veldig uenige om ting og diskuterer), og vi koser masse på hverandre iløpet av dagen. Det som har gjort meg mest oppmerksom på hvordan han hadde det med eksen er faktisk uttalelser fra eksens familie! Min samboers ekssvigerfamilie sier rett ut at deres datter/søster/niese ikke var snill med mannen sin, at hun kalte han stygge ting mens barn og familien hørte på, at hun aldri satte pris på det han gjorde for henne osv. Dette er ting min kjære ikke klarer å si selv.

Siden det er barn med i bildet bør dere ta dere ekstra god tid til å bli sikre på hverandre før dere flytter sammen. Husk at et eventuelt brudd vil gå utover barna også. Bruk tid på å snakke om forventninger til samboerskapet, avklare hva som blir din rolle i forhold til barna osv.

Lykke til!

[Gjest Gjest_trist_*]

Tusen takk for fint svar!

Desverre så tror jeg ikke kjæresten min mener det nødvendigvis i en positiv, sammenlignende sammenheng at forholdet nå og da er helt forskjellig.

Jeg tror mer han ser at det er annerledes å vere sammen med en kvinne som ikke er mor til barna.

Dengang var det tross alt deres felles fokus, i tillegg til å vere et par.

Men jeg vet ikke sikkert hva han mener,da han ikke makter uttrykke seg konsist om det selv.

Det som gjør meg trist,er at kanskje mener han at en ny "familie" med far,stemor,ex og barn er helt annerledes enn han forventet?

[Nabodama]

Tusen takk for fint svar!

Desverre så tror jeg ikke kjæresten min mener det nødvendigvis i en positiv, sammenlignende sammenheng at forholdet nå og da er helt forskjellig.

Jeg tror mer han ser at det er annerledes å vere sammen med en kvinne som ikke er mor til barna.

Dengang var det tross alt deres felles fokus, i tillegg til å vere et par.

Men jeg vet ikke sikkert hva han mener,da han ikke makter uttrykke seg konsist om det selv.

Det som gjør meg trist,er at kanskje mener han at en ny "familie" med far,stemor,ex og barn er helt annerledes enn han forventet?

Det spørs jo helt hva han forventet, og det vet ikke vi.

Men klart det er annerledes å bo med en som ikke er mor til barna. Han bør ihvertfall se det slik. For tror han det blir likt, forventer han jo at du tar mors rolle i familien helt og fullt, og med samme ansvar. Det som kan skjære seg da, er at du slett ikke får lik rett når beslutninger skal tas, lik rett til å bestemme osv. For det er jo mor og far som har.

[Gjest men]

Hva forventninger har en mann som blir sammen med en kvinne som ikke er mor til barna ,tro?

Det varierer veldig, noen forventer å få en kjæreste, og forventer av seg selv at de skal behandle partneren som en likeverdig kjæreste, mens noen forventer å få en husholderske og morserstatning til barna, som ikke skal ha egne behov og følelser.

Kjæresten din er ikke åpen med deg, det er et utrolig dårlig utgangspunkt for å takle utfordringen i å bli en familie når det er barn og eks i bildet.

Hva er det som kommer i veien for planene dere to har? Er det barnas behov, eller morens behov for barnevakt fordi hun har planer for seg selv? Stor forskjell i fremtidsutsikter for deres forhold. Kan han ikke si nei til mor, hadde jeg holdt meg langt unna.

Og holde meg langt unna hadde jeg uansett gjort i et forhold hvor jeg ikke fikk vite premissene for forholdet, for beslutninger om prioriteringer, og hvor følelser, forventninger og evaluering om hvordan forholdet utvikler seg holdes tett til brystet og ikke deles.