Er det greit å lyve?

[Gjest Gjest_Jinx_*]

Er inspirert av en annen tråd, samt egne erfaringer.

Jeg lurer på, er det greit å lyve for kjærest/samboer? Og i såfall når? Hvor går grensen mellom "lovlige" hvite løgner, og løgner som får konsekvenser?

Jeg mener egentlig ikke ting som ligger tilbake i tid før dere ble kjent, men ting som skjer under veis - fra starten og utover forholdet.

Bøyer du deg for sannheten hvis det kommer frem at du har løyet?

Kan ta et eksempel. Kjæresten min sa noe i nærheten av "Eksen er innom og låner vaskemasinen fordi hun ikke har sin egen". I virkeligheten hadde hun ikke flyttet ut. Jeg tilga den gangen fordi forholdet var nytt, og jeg trodde han var redd for å ødelegge det nye. Misforstå meg ikke, det VAR slutt mellom dem, jeg ødela det ikke!

Har fått angre da han har løyet om alt både stort og smått i ettertid. Det jeg synes er mest irriterende er at hvis jeg tar han på fersken og sier "kan vi snakke om dette så vi kan komme frem til en enighet" velger han å benekte det hele.

Derfor spør jeg: Er det greit å lyve til kjæresten din så? Evt om det er noe du skammer deg over eller synes at det ikke er noe viktig?

Lurer på hva andre mener. Hva er det normalt å godta, og velger du selv å lyve om ting?

Gruble gruble....

[Gjest Gjest]

Nei man burde ikke lyve til kjæresten sin. Har man tatt en hvit løgn i begynnelsen av forholdet, som senere blir "oppdaget", burde man ihvertfall være kunne innrømme at man har løyet og forklare hvorfor.

[Gjest Gjest_Jinx_*]

Det blir på en måte værre når noen lyver, blir tatt, og så nekter for harde livet. Får inntrykk av at den personen ikke VIL være ærlig.

Og jeg går ikke rundt og snoker for å finne hemmeligheter. Noe har jeg blitt fortalt av andre (sjokk rett i fleisen), andre ting har jeg snublet over.

Jeg lurer på hva andre mener om slike ting på et generellt grunnlag. Jeg synes det undergraver tilliten i et forhold, men det skyldes kanskje at jeg har opplevd langt værre ting enn hvite løgner. Men jeg skal ikke gjøre dette til en sak om meg. Generellt: hva er greit, og hva er ikke? Hvordan ville du reagere på hvite løgner/grovere løgner fra din kjæreste?

[Gjest Gjest]

Min nåværende samboer løy mye til meg i begynnelsen av forholdet vårt. Og da snakker vi ikke bare små uskyldige hvite løgner, men også om alvorlige ting. På et tidspunkt visste jeg ikke hva som var sant og hva som ikke var sant av det han fortalte meg. Da jeg fant ut den aller største løgnen (som var veldig alvorlig uten at jeg vil gå inn på den her), unnskyldte han seg veldig, og fortalte meg at han ikke hadde fortalt meg dette tidligere fordi han var redd for å miste meg. Jeg forsto han faktisk, fordi jeg var nok ganske vrang av meg, og hadde han fortalt meg dette da han burde hadde jeg nok ikke vært med ham lenger.

Jeg tilga ham, men sa også at jeg ville ha en stopper for både de små og de store løgnene hans. Han sa seg enig, og etter det har han vært utrolig åpen ovenfor meg. Jeg var nok medskyldig i at han løy også, da jeg ikke aksepterte ting han sa/ikke respekterte ham og godtok ham som det han var. Han kan nå komme til meg med hva han vil, og uten at jeg blir sint for det! Det er det som er det viktigste tror jeg.. Tidligere kunne jeg bli sint for ting han fortalte meg (feks at "han hadde prøvd kokain" - satt litt på spissen da men.), men jeg lærte raskt at hvis han forteller meg noe, er det fordi han stoler på meg, og da kan jeg ikke fortelle ham at det og det var galt og bli sur på ham pga dette.

Vet ikke om jeg forklarer meg greit her, men jeg tror de som lyver i forholdet gjør det fordi de er redd for hva motparten kommer til å si ang. dette.

Sambo og jeg har det hvertfall veldig fint nå som vi er helt åpne om alt, og vi kritiserer ikke hverandre for ting vi har gjort/ting vi sier. Han har ikke lygd til meg de siste årene og jeg stoler 100% på ham.

[Gjest Gjest]

Hva med hyggelige løgner?

Jeg har hatt nødt til å lyve til kjæresten min om hva jeg holder på med noen uker nå, jeg prøver å få ordnet det slik at han får gjort noe han har drømt om siden han var liten. Det er julegaven hans, og jeg vil helst at det skal være en hemmelighet frem til julaften.

Jeg lyver jo, og det helt uten samvittighet.

Jeg kan ikke si "jeg skal bare ut en tur", for han er av natur veldig nysgjerrig og vil gjerne vite (det handler mer om at han er interessert, ikke et behov for å overvåke). Og jeg fikk en telefon mens han var her jeg måtte ta, men som han ikke måte høre, og da sa jeg at det var venninnen min som ringte for å klage over sin kjæreste (noe som alltid leder til at han ruller med øynene og kommer seg unna, han kan ikke fordra masingen hennes).

Jeg vet at han ikke kommer til å tenke noe vondt om meg på grunn av disse løgnen, men hva med dere andre?

Hadde dere følt dere sveket fordi jeg hadde løyet til dere, selv om hensikten bare var god?

[^^Belle^^]

Hva med hyggelige løgner?

Jeg har hatt nødt til å lyve til kjæresten min om hva jeg holder på med noen uker nå, jeg prøver å få ordnet det slik at han får gjort noe han har drømt om siden han var liten. Det er julegaven hans, og jeg vil helst at det skal være en hemmelighet frem til julaften.

Jeg lyver jo, og det helt uten samvittighet.

Jeg kan ikke si "jeg skal bare ut en tur", for han er av natur veldig nysgjerrig og vil gjerne vite (det handler mer om at han er interessert, ikke et behov for å overvåke). Og jeg fikk en telefon mens han var her jeg måtte ta, men som han ikke måte høre, og da sa jeg at det var venninnen min som ringte for å klage over sin kjæreste (noe som alltid leder til at han ruller med øynene og kommer seg unna, han kan ikke fordra masingen hennes).

Jeg vet at han ikke kommer til å tenke noe vondt om meg på grunn av disse løgnen, men hva med dere andre?

Hadde dere følt dere sveket fordi jeg hadde løyet til dere, selv om hensikten bare var god?

Slike ''løgner'' synes jeg personlig bare er gøy. Det er jo romantisk det! Min kjære gjorde det med meg når han var i forlovelses- og kjøpe-ring-modus. Er det noe hyggelig som kommer ut av det, noe du planlegger, en overraskelse, så kan det ikke kalles løgn. Det blir noe helt annet dersom elskeren din hadde ringt, og du sa det var venninna di som klagde over kjæresten liksom...

[Gjest Tigress]

Eg synest ein skal ljuge minst mogleg generelt, men eg synest det er greit å seie at kjærasten er den finaste i verda sjølv om han eller ho ikkje er det. Før jul og bursdagar er det lov å ljuge, såklart. Men eg synest også at ein godt kan halde ein del attende, utan å ljuge om det. Som eit døme synest eg det er greit å la vere å fortelje detaljar frå tidlegare forhold. Om ein på ein fest for femten år sidan klina med bestevenen til han ein er på date med no, det synest eg er like greit å halde kjeft om. Eg synest eigentleg litt utilitarisme er kjekt i dei fleste mellommenneskelege relasjonar - det er mange tilfelle av at ein ikkje har vondt av det ein ikkje veit.

[Gjest Gjest_Jinx_*]

Godt å høre at noen opplever hyggelige ting, det forstår jeg at det må være lov. Hadde jo hatt sansen for en hyggelig overraskelse selv

Og jeg holder fortiden unna, alle har ting de skammer seg for der.

Det jeg hadde i tankene når jeg skrev det over var av typen "Jeg vet at du ikke liker at jeg kosechatter med andre jenter, derfor lyver jeg om det. Men gjør det naturligvis likevel fordi jeg har lyst til det"

Blir litt sårhjertet når sånne ting kommer frem fordi jeg føler at respekten mangler. Og som sagt, værre når du sier: Jeg vet at du gjør det, kan vi snakke om det. Og han svarer Nei, jeg gjør ikke det der! Da føler jeg at løsningen er stengt fordi han nekter å snakke om det.

Hva ville dere gjort om dere oppdaget at deres kjære løy gang på gang, for så å lyve om å ha gjort det? Mener i forhold til ting dere har snakket om, og vært veldig klare på at dere ikke synes det er greit at de gjør.

Prøver å holde liv i tråden Lurer på om jeg er vanskelig som blir såret når jeg blir løyet til for n-te gang...

[Gjest f]

Ærlig talt!

Hvis vi ikke skal kunne stole på kjæresten, hvem skal vi egentlig kunne stole på da?

Når det gjelder å omgå sannheten litt for ikke å avsløre en gave, da stiller det seg vel litt annerledes.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder gaver, lyv i vei! Jo mindre han vet, jo bedre blir det jo. Hvis han får svar som "eeeh jeg bare må gå og ta denne telefonen jeg", så blir han jo ihvertfall nysgjerrig. Bedre å si at det er hun "teite" venninna slik at han stikker av. Det er jo noe det kommer noe godt utav.

Når det gjelder å lyve om hvem som bor i huset!, så synes jeg heller han kunne sagt at en venninne fortsatt bodde der pga det tok litt tid for henne å få leilighet. Han trengte jo ikke å si at det var EX-dama, men bare en "tilfeldig" venninne. Det stemmer jo at hun er en venninne av ham nå, uansett. Så slipper jo du å finne ut at "hei ex-dama di bor her ennå??", men du trengte jo ikke å vite det med en gang at faktisk var exen.

Jeg måtte selv lyve for min samboer og hans familie, og familien vet fortsatt ikke sannheten. Jeg ser ingen poeng i å være ærlig der uansett. Jeg prater ikke med mora mi, pga hun er kort forklart en psykopat. Jeg bor nå 50 mil unna der jeg vokste opp, så ingen vet jo noe om meg eller min familie. Når slekta begynte å spørre masse spørsmål om "åh du bor hos far? hva han jobber med? Åhh.. hvor bor mor da?" så ante jeg ikke hva jeg skulle svare. Jeg svarte hun var død. Hun vil jo aldri komme hit og besøke oss uansett, (det nekter jeg!) og jeg prater jo aldri om henne. Hvorfor skulle jeg det? Så for min del er det bedre alle heller tror at hun ER død, enn at de vet sannheten. Ikke alle som klarer å godta at man ikke prater med sin egen mor.

Har fått mye dritt på forumer, og mye sånn "men herregud hun er mora di, gi henne en sjanse til!" Jeg har gitt henne hundre millioner sjanser, og jeg tror ikke hundre millioner sjanser til vil hjelpe! Hvorfor i alle dager skal jeg bruke si 10 år til av livet mitt på å være ulykkelig? Det er mye bedre uten henne rundt meg. Sånn er det for min del. Noen mener jeg er en bortskjemt drittunge slik som mange andre som syter over "ååh så teite foreldrene mine er", men dette er ikke sånn "fjortiss-klaging". Vi snakker mishandling, ikke dumme regler. Så det kommer jo veldig an på personen, hva de synes om at jeg ikke vil prate med mor. Er hun død, så kan jeg jo ikke prate med henne uansett!

Han fikk vite sannheten, fordi ei venninne (som har kjent meg så lenge at hun vet hvorfor jeg ikke prater med henne osv) mente at det var galt å lyve for ham og bare mas.. truet med å si det. (hun har ham på msn pga han hjalp henne med noe pc-greier). Han syntes det var litt dårlig gjort av henne å "tvinge" meg slik, men han sa jo det var jo greit å vite det. Har nok kommet litt ulike svar fra meg når det gjelder spørsmål om mor uansett.. så mulig han har fattet mistanke. Men etter ha vært sammen i over 2 år så skjønte han jo at jeg sa det jo ikke for å være SLEM, jeg sa det fordi jeg ikke visste han ville tro. eller hva slekta mente.

Han vet jo at jeg ikke er en bortskjemt drittunge til nå. Og han vet at jeg har hatt samtaler med en slektning på telefon som har gjort meg sur. Så han skjønner jo at NOE er veldig galt en plass.

Så sånne store løgner kan jeg forsvare. At man ikke sier helt hvordan ting er før man kjenner personen og personen kjenner deg. Men småting her og småting der, det er så unødvendig. Tror man da på personen når noe "stort" blir påstått? Det er en sjanse å ta. Han vet jo også at jeg ikke lyver om noe annet. Vi har ikke felles konto, men han vet jo til en hver tid hvor mye penger jeg har og ikke. Og har jeg ikke penger, så ber jeg ham ta vare på kvitteringer, slik at jeg kan skrive ned beløpene. For å vise at jeg VIL gi ham penger. Så der er han jo en fantastisk person. Jeg ville aldri lyvd og sagt "eeh jeg er blakk, kan du betale idag?". Enten så kan jeg eller så kan jeg ikke! Sjekker gjerne minibank eller nettbank før vi handler, for å se om jeg har fått penger jeg er blitt lovd osv. Og da ser han jo beløp. Ingen problemer for meg.

Så å la være og fortelle ting man ikke vet hvordan kjæresten vil ta: Helt greit, så lenge man sier det etter å ha sett ting litt an, vil personen tåle å høre det?

Løgner om gaver: jajajaja!;-)

Løgner om alt og ingenting: NEI!

[Gjest Gjest_Jente20_*]

Jeg hadde en periode med depresjoner pga kjærlighetssorg halvåret før vi ble sammen.. Jeg var langt nede og trengte nærhet.. Jeg hadde ons med 4 personer som jeg angrer helt forferdelig på..

Da vi ble sammen ble alt mye bedre og jeg fikk et helt nytt forhold til sex.. Jeg har ikke klart å fortelle han om dette pga skam og frykt for å miste han. Fordi jeg vet at han hadde dumpet meg hvis jeg hadde fortalt det..

Nå har det gått over 3 år.. Jeg klarer ikke å fortelle det.

Jeg har jo forandret meg og jeg er en helt annen jente nå!

Er det greit å holde tilbake ting fra fortiden?

[Fallen]

Å lyve i et forhold er galt.. Det fører til svekket tillitt...

Uskyldige løgner for å skjule hemmeligheter er greit, men dette har jeg aldri klart noe særlig.. Han skjønner alltid når jeg har noe på gang... Klarer ikke å lyve heller!

Til jente 20:

Den der med fortid var litt vanskelig.. Ting blir bare værre og værre jo lengre tid som går.. Men hvis dere ikke var sammen har han jo egentlig ingenting med det å gjøre.. Jeg vet ikke.. Du har jo ikke direkte løyet.. Du har unnlatt å fortelle noe.. Hvis dette plager deg veldig som det virker som, burde du finne en anledning å fortelle det.. Men vet ikke helt hvorfor du skulle fortelle det hvis det er helt uvesentlig for forholdet deres... Du sier jo selv at du har forandret deg.. Du kan jo feks prøve å hinte litt...

Vanskelig å forklare.. Kanskje noen andre har bedre råd..

[Jade]

Din nåværende har ingenting med at du har hatt ons tidligere før du ble sammen med han. Derfor trenger du heller ikke fortelle det.

Hvis noen spør om noe som krysser din "private grense", så synes jeg det er bedre med en hvit løgn, enn å røpe ting du egentlig ikke vil fortelle (og som vedkommende ikke har noe med).

F.eks. hvis naboen din spør om du har hatt trekant noen gang, så er det bedre å lyge og si nei, enn å si at det vil ikke du svare på for det er privat. Da skjønner hun jo med en gang hva svaret er. Det samme gjelder kjærester.